Pressens kritiske fokus på myndigheters håndtering av 22. juli er nødvendig. Like nødvendig er pressens selvkritikk og publikums mediekritikk.
Medietillit og mediekritikk henger nemlig nøye sammen. Men hvordan kan vi sammen fremme mer mediekritikk?
I en interessant artikkel i Aftenposten om mediedekningen etter 22. juli, skrev sjefredaktør Hilde Haugsgjerd nylig følgende: “Leserne ønsker større åpenhet rundt redaksjonelle valg, større evne til å innrømme feil og større dristighet i å kritisere hverandre.”
Her setter Haugsgjerd fokus på tre sentrale mediekritiske anliggender for pressen, men som dessverre ofte synes å være mangelvare. De samme viktige mediekritiske spørsmål bør ikke bare reises i forhold til sjeldne og svære mediesaker som 22. juli, men også når det gjelder dagsaktuelle større saker som eksempelvis TV2s kontroversielle metodebruk i Hoksrudsaken. Til den siste saken anbefales ikke minst Jarle Aabøs utfordrende og tankevekkende kommentar På tide å si unnskyld? i Aftenposten (27/9).
Det kan her også være aktuelt å trekke linjene til mindre og mer hverdagslige saker, der vi sikkert alle kunne trekke frem eksempler fra pressen som bør gjøres gjenstand for mediekritiske vurderinger både internt og eksternt. For min del er den mest nærliggende illustrasjonen den tendensiøse omtalen av Francis Schaeffer i Vårt Lands hovedsak 20/8 i år, som forhåpentligvis var et arbeidsuhell.
Nyhetsmediene scorer dessverre ofte lavt på omdømmestatistikker. En hovedgrunn til denne situasjonen, er medienes manglende evne til analyse og kritikk av egen virksomhet. Det er dessverre mange som ikke kjenner seg selv og sine miljøer igjen i oppslag i mediene. Gjør mediene feil, er det en utrolig vanskelig oppgave å rette opp en sak, selv der faktagrunnlaget er nokså klart. De sterke og de som har økonomiske muskler kan bruke Pressens Faglige Utvalg (PFU) eller rettsapparatet. I PFU er det mediene som behandler og dømmer seg selv. Den menige bruker av medier kjenner lite til hvordan en skal gå fram dersom en mener seg utsatt for urett. Dette skaper et tillitsvakuum.
En del nyhetsmedier har opprettet avdelinger eller ombud der folk kan henvende seg, eller egne spalter for intern mediekritikk. Her var Bergens Tidende et eksempel til etterfølgelse med sitt Leserombud. Henvender du deg til et norsk mediehus, kan du lett få en følelse av å bli møtt av forsvarsadvokater og ikke av folk som setter pris på reaksjoner fra publikum. Medienes kritiske blikk på egen virksomhet må radikalt endres dersom tilliten blant publikum skal øke. Nyhetsmediene må bygge en tydeligere bro av tillit som kan tåle sannheten i kontakt med sitt publikum. Da vil omdømme bedres og tillitskapitalen i mediene styrkes. Det vil vi alle tjene på.
Som journalistutdanner på Mediehøgskolen Gimlekollen er jeg overbevist om betydningen av en uavhengig journalistikk som fokuserer på samfunnskritikk. Men jeg er etter hvert blitt like overbevist om betydningen av medienes indre kritikk og av innsiktsfull mediekritikk både fra kommentatorer og fra folk flest. Her gir de sosiale mediene nye kanaler både for nyhetsmediene og for publikum. En helt annen sak er at vi som aktivt bruker sosiale medier til mediekritiske synspunkter også bør la vår egen publiseringsvirksomhet være gjenstand for seriøs mediekritikk. Ellers faller vi for eget grep.
Dermed er spørsmålet reist for debatt: Hvordan kan vi sammen fremme mer mediekritikk?
Redaksjonens lesetips