Før hadde vi dagbøker. Nå har vi bloggene. Selv om noen stenger nettsidene sine for fremmede, er de aller fleste utgavene like private som politikere i valgkampen; det vil si totalt tilgjengelige. Slik er internett, på godt og vondt. Selv er jeg sjeleglad for at jeg ikke hadde denne muligheten da jeg var 15 år. Det var pinlig nok å lese egne dagbøker noen år senere helt på egen hånd, og jeg lever nå fint med mitt lille skoeskearkiv på boden. En del unge jenter vil gå på en smell jeg ikke misunner dem i tida som kommer. La oss for deres del håpe bilder og notater ikke har blitt kopiert og spredt i alle retninger før de finner slett-alt-det-idiotiske-jeg-skrev-knappen.
Men mange fortsetter bloggingen etter tenårene, eller begynner i godt voksen alder. Hver dag publiseres 30.000 nye blogginnlegg i Norge. Med 4.000 nyregistreringer daglig, finnes det nå rundt 350.000 blogger her i landet. Blogging har eksplodert og på tre år har antallet bloggere i Norge blitt tidoblet. Noen skriver på profesjonelt nivå, blant annet om politikk og viktige samfunnsspørsmål. Disse er gjerne bevisste på rollen de har som borgerjournalister og det etiske ansvaret som følger med. De trekker tusenvis av lesere og tilfører den offentlige debatten viktige perspektiver.
Rosabloggere. De aller fleste satser imidlertid på dagboksjangeren; «husmorbloggere» eller «rosabloggere». Da Nettavisen nylig kåret Norges hundre største blogger, tronet tre unge jenter på toppen. De skriver om mote, kropp, hårsveiser og dill og dall, men på en nær og personlig måte. Og det treffer – den mest leste hadde mer enn to millioner besøkende i sommer. Jeg finner selv masse bra lesestoff og inspirasjon i favorittbloggene mine. Man trenger ikke lenger et mediehus i ryggen for å skaffe seg lesere.
Etikkforståelse. Men millioner av klikk og ingen redaktører. Millioner av klikk og ingen kunnskap om presseetikk. Dette reiser noen viktige spørsmål. Presseetikken skal blant annet «beskytte enkeltpersoner mot krenkende og skadelig publisitet». Hvem beskytter dem som får skadelig publisitet i en blogg? Mange bloggere bryr seg ikke med trøblete begreper som «tilsvarsrett» og «kildekritikk». Man uttrykker sin subjektive mening og har stor gjennomslagskraft. Man opparbeider seg en vennekrets av lesere som preges av stor lojalitet. Så når «Ella (16 år)» omtaler sin yndlingshårspray uten å opplyse at hun har fått nok hårspray av produsenten til å gjennomhulle et helt ozonlag er det ingen som reagerer på det. Hårsprayprodusenten fikk antakelig en mail i forkant som lød omtrent slik: «jeg er en veldig populær blogger og liker produktene deres. Jeg blogger gjerne om dem hvis jeg får noen gratis til meg selv».
Mange bloggere hyller sin selvstendige rolle og foretrekker frihet fra alle regelverk. Det er ikke uproblematisk når gjennomslagskraften blir så stor. Det finnes visse lovreguleringer og ordninger, som FNs barnekonvensjon, Den europeiske menneskerettighetsdomstol, Personvernnemda og Datatilsynet. Men ingen av disse aktørene er særlig synlige i blogglandia eller kan og vil prioritere de mange «små» overtrampene. Og så har vi Pressens Faglige Utvalg. Spørsmålet er om PFU er tilpasset endringene av journalistikken og maktforskyvningene i medielandskapet som disse sosiale mediene skaper.
Rettsløse ofre? Hvem blir den første bloggeren som klages inn for PFU? Muligheten er der, men man må «ha en utadrettet profil og drive et minimum av journalistisk virksomhet». Det er et dilemma. Husmorbloggere og rosabloggere faller mellom alle stoler. Det er også avgjørende om bloggeren selv «anser seg som bundet av de presseetiske reglene i Vær Varsom-plakaten». Det er synd den dagen «Ella (16 år)» blir så rasende på læreren sin at hun legger ut bilde, navn og en historie som går over alle støvleskaft. Hvordan forholder man seg til slikt? Burde ikke læreren kunne klage saken inn for PFU selv om «Ella (16 år)» ikke har Vær Varsom-plakaten hengende på sine rosa vegger?
Kilder: Bloggeren Thomas Moen og PFU.
Dette innlegget står også på trykk i papiravisen på side 2 i dag.





