verdidebatt.no

Hovedregelen er at innsatte i norske fengsler har såkalte personlighetsforstyrrelser.
Dette viser studier i både Norge og Sverige, forteller professor i rettspsykologi Kirsten Rasmussen ved Psykologisk institutt ved NTNU.
Egentlig liten grunn til å betvile dette fakta.

Personlighetsforstyrrelse er en såkalt psykisk lidelse, som er preget av avvik i personlighetstrekkene; man er altså litt annerledes enn flertallet.

Denne personligheten (som er "forstyrret" altså) demonstreres i reaksjoner som er annerledes enn det som er kulturelt forventet og akseptert i samfunnet.
Forskerne regner med at ca. ti prosent av normalbefolkningen har symptomer på denne påståtte lidelsen.
Er du litt vel sær, så vanker det deg faktisk alltid en diagnose.
Sånn er det bare i Norges land.

Svært mange av de innsatte har likevel sine sammensatte psykiske problemer.
Dette er slett ikke bare spill og hykleri fra de innsatte.
Å tro det er tull; rett og slett.

Rasmussens egen forskning har for eksempel vist at en tredjedel av alle innsatte i norske fengsler viser symptomer på ADHD.
Hun regner også med at kun 15 - 25 % i fengslene er renspikkede psykopater.
Dette siste er jo faktisk oppløftende tall.
Vi ser håpet i det; ikke sant?

ADHD er en tilstand med konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker og/eller hyperaktivitet og impulsivitet, mens psykopati omfatter blant annet antisosial og regelbrytende atferd.

Kan så psykopati (og farlige personlighetsforstyrrelser) behandles med noen varig effekt?

Inntil helt nylig var den rådende oppfatningen at dette kunne de bare ikke.
Den voksne personligheten vår kunne ikke endres.
Endring var faktisk umulig.

Nå har vitenskapen begynt å tvile på denne etablerte sannheten.
Men noen sesam sesam løsning er ennå ikke dukket opp.
Bare så det er sagt, mens hippietullingene allerede danser.

I Bergen ble det nylig holdt en konferanse med temaet behandling av psykopati.
Internasjonalt jobbes det med nye behandlingsverktøy, som har vist gode foreløpige resultater.
Ved NTNU i Trondheim vil doktorgradsstipendiat Gullhaugen forsøke å utvikle et behandlingsopplegg for personlighetsforstyrrelser.

Aina Sundt Gullhaugen arbeider til daglig på Brøseth sikkerhetsavdeling for psykiatriske pasienter.
Hun er spesialutdannet psykolog, og jobber med farlighetsvurderinger av personer med psykiske lidelser.

Aina Sundt Gullhaugen skal etterhvert intervjue hundrevis av fengselsfugler med (påståtte) psykiske problemer.
Hun skal dybdeintervjue mellom 200 og 400 pasienter ved sikkerhetsinstitusjoner, samt innsatte kriminelle i norske fengsler; dette for å prøve å finne de kliniske kjennetegnene på de farlige og regelbrytende typene av personlighetsforstyrrelser.
Bare på denne måten kan hun, kanskje, finne en behandling for kriminaliteten.

"Ingen norske eller internasjonale studier har gjort lignende undersøkelser på denne gruppen mennesker" sier Rasmussen.
Hun er Norges eneste professor i rettspsykologi, og en av Gullhaugens veiledere.

De to vitenskapskvinnene forsøker å utvikle bedre manualer - psykologenes diagnoseverktøy - som fokuserer på dimensjonene lidelsen beveger seg langs, slik som tankemønster, følelsesliv, impulsivitet og hvordan personene forholder seg til andre mennesker.
Med en utvidet personlighetsprofil håper de å kartlegge de kliniske kjennetegnene for lidelsen.
Da får de også et bedre grunnlag for å legge opp en behandling basert på hver enkelt pasients spesifikke sykdomsbilde.
"Med mer presis oversikt over problematikken kan man skreddersy behandlingen" sier Rasmussen.

Mye lovende skjer på krimfronten altså, men den samfunnsdebattanten som vil slippe Hannibal Lector fri allerede nå; fordi det er vår for eksempel; den eventuelle "debattanten" bør fortsatt frakjennes all sin vurderingsevne og lederskapstallent fra det øyeblikk han røper seg, og til evig tid.

Uten at den elementære rettssikkerheten først er på plass, så er enhver samfunnsbygging fortsatt like umulig; og slik har det alltid vært.

Her kobler du "personlighetsforstyrrelser" med kriminalitet! Det er å stigmatisere.

Jeg kjenner flere som har fått slike diagnoser av behandlingsapparatet. Ingen av dem er voldelige eller kriminelle! 

Svært mange som har fått personlighetsdiagnoser, er ofre for overgrep i barndommen. Behandlere gir dem en slik diagnose i stedet for en traumerelatert diagnose, som kompleks posttraumatisk stresslidelse. Symptomer kan bli tolket på forskjellige måter av ulike behandlere.

"Personlighetsforstyrrede" er vår tids spedalske. De demoniseres av både fagfolk og media.

Her skal det ikke stigmatiseres, hvis jeg kan unngå det.

Jeg presiserer derfor at "personlighetsforstyrrelser" er et helt lite bibliotek av svært varierte diagnoser, og man kan jo absolutt diskutere om alle de forskjellige "forstyrrelsene" i det hele tatt har noe for seg.

Personlighetsforstyrrelser kan omfatte alt fra relativt uskyldige ting, som strengt tatt bare går ut over den som sjøl har problemene.

Og vi har i den motsatte ende psykopaten, sosiopaten, kjent fra historiebøkene.

Josef Stalin fikk faktisk diagnosen psykopat av en modig sovjetisk lege.

Needless to say gikk det ikke særlig bra med denne legens helbred i tiden som fulgte etter legebesøket.

Personlig skulle jeg likt at vi rett og slett brukte det gode gamle ordet, for psykopat er almennkjent; dessverre skal vi alltid lage nye ord på alt her til lands.

Vi kan selvsagt ha personlighetsforstyrrelser i bøtter og spann, uten å noengang komme i kontakt med lovverket og ordensmakten.

Akkurat som vi kan ha andre problemer uten å bli kriminelle.

Men fakta er fakta: visse typer av såkalte personlighetsforstyrrelser er faktisk overrepresenterte blandt innsatte i fengslene.

Hva gjør vi med disse opplysningene?

Holder dem hemmelige?

Jeg synes du kunne ha understreket at ikke alle som pådrar seg slike diagnoser i behandlingsapparatet - selv diagnosene som regnes som alvorlige - er voldelige og kriminelle. Når personlighetsdiagnoser omtales i det offentlige rom, er det nesten alltid i forbindelse med kriminalitet.

Folk lider etter å ha fått slike diagnoser. Jeg snakket med en pårørende til en ung kvinne som tok sitt eget liv etter å ha fått en stygg diagnose i psykiatrien. Hun hadde en fryktelig barndom med overgrep, og dette var altså hjelpen hun i helsevesenet. Andre jeg har snakket med, sier de aldri kommer til å sette sine bein på et psykologkontor mer.

Jeg mener disse stigmatisernde diagnosene burde vært forbudt.

.

Jeg understreker gjerne at ikke alle som har psykiatriske diagnoser (som nevnte inkludert) er voldelige eller kriminelle; faktisk er de aller fleste ikke det.

Den spesifikke saken kjenner jeg ikke til, men det er tragisk med selvmord...alltid.

Innad i psykiatrien er diagnoser avgjørende som et faglig verktøy.

Media burde ikke strø om seg med diagnoser, slik som de gjør i dag, når aksjonærenes pengeinteresser skal sikres ved hjelp av skandaløse oppslag.

Kanskje vi i helsevesenet burde boikotte media?

Alt vi sier kommer jo feil ut.