verdidebatt.no

Jeg er med i en fantastisk oppfinnelse som heter Poesiringen, drevet av legen Arild Vedvik. I dette nettverket deler over 700 personer dikt med hverandre, og hver dag får jeg ett utvalgt dikt i innboksen.

Her om dagen lå jeg på sofaen og bad, og plutselig visste jeg at jeg skulle sende diktet ”Lidingstimen” til Arild. Jeg visste ikke mer enn det, men jeg sendte nå diktet av gårde, og dette er det som skjedde, fortalt av Arild Vedvik: (Teksten under var gårsdagens mail i Poesiringen)

”Det finnes dager da livet bare er et stort svart sår.
 
Jeg sjekket mailen, der lå et nytt dikt, sterkt.
Så tok jeg inn neste pasient, en kvinne med mye smerter.
Hun åpnet med å si: "Du må visst lese et dikt til meg i dag."
Et overraskende spørsmål, jeg har ikke lest dikt for pasienter før.
En gang i blant har jeg gitt et dikt til pasienter på vei ut døren, men ikke lest opp.
Jeg åpnet mailen igjen og leste dette, innsendt av Ragnhild Helena Aadland Høen:
 
LIDINGSTIMEN
 
I lidingstimen
flyt vi sakte opp frå botnane
og opnar våre andlet
som bleike liljer mot natta.
 
I lidingstimen
stig vi mot vår ytterste grense,
fylte av stor einsemd
og eit lys vi ikkje veit om.
 
I lidingstimen
går Gud langs sine mørke strender
og leitar oss opp,
ein etter ein,
i vår lysande smertestund.
 
                    - Alf A. Sæther
 
Tårene rant nedover kinnet på pasienten. "Det er alltid sånn, jeg gråter når noe er vakkert", sa hun.
 
Så startet konsultasjonen.
Arild”

Takk for innlegget.

Ja til mer poesi og mindre farmasi i helsevesenet. Det er jeg helt enig i.

Jeg har skrevet mange dikt. Hvorfor har aldri psykiatrien spurt meg om å lese noen av diktene for dem? Hvorfor har de heller bare medisinert meg? Dersom de heller hadde stimulert meg til å skrive flere dikt, gjennom å spørre om å få lese dem, så kunne jeg fått ut mye av det de har påført meg gjennom psykiatrisk tvang og psykiatrisk medisin på den måten - gjennom å skrive dikt. Jeg fikk et dikt på trykk i Dagbladet for tre år siden.

Nå har jeg kastet de fleste diktene mine. Det var ikke noen gode dikt. Det var bare bearbeiding. Ingen ville forstått dem uansett. Men en sykepleier gav en god tilbakemelding på et dikt jeg sendte henne en gang - men hun sluttet å arbeide i psykiatrien for lenge siden, fordi hun ikke likte det som de utsatte pasienten for.

Ja til poesi istedet for psykiatri. Og ja til alt annet også, istedet for psykiatri.

Takk igjen for innlegget ditt.

Det er veldig sant.. Jeg har alltid vært veldig glad i å lese bøker, men når livet ble tungt og vanskelig, orket jeg ikke lese de lange bøkene. En kristen dame (som fikk vite at jeg også var kristen), gav meg to dikt. De har jeg tatt fram flere ganger, og det gav mersmak til å lese mer dikt! Det krever ikke så mye energi, men de få ordene kan bety utrolig mye!

Skulle gjerne hatt tid til å svare dere grundig, Silje og Jan Olaf (og ikke minst til å skrive en kommentar til det gode innlegget ditt "Ned eller Opp", Silje), men tida er for knapp. Kanskje en annen dag? Uansett vil jeg gjerne dele et dikt med dere som har hjulpet flere andre jeg kjenner.

Dette diktet er til deg som er sliten, og som trenger at engelen din ikke gir opp. Det er skrevet av Guro Skottene, en ung forfatter jeg er sikker på at vi kommer til å høre mer til.

Sliten engel

Jeg ser at engelen din 
er sliten nå 
Den har våket med deg om nettene 
Den har sittet på bunnen 
av depresjonen 
og tatt deg i mot når du kommer 
Den har vinket farvel 
til vennene 
Den har plukket blomster 
du selv ikke så 
Den er sliten nå 
Men å gi opp 
finnes ikke 
i det himmelske vokabularet 
så den retter på glorien 
børster av vingene 
og går videre 

            - Guro Skottene, fra samlingen "trist og trøst",  Hedvigs forlag, 2007

Det finnes mye rar englelære for tiden, mye av den grenser til spiritisme, og i mange tilfeller går folk inn i en engledyrkelse som egentlig er en ren avgudsdyrkelse. Derfor er det mange kristne som er blitt nesten redd for å forholde seg til at englene finnes. Selv mener jeg at det er viktig at vi som er kristne ikke lar englene bli borte i trosbevisstheten og i livet vårt. Det finnes en bibelsk lære om englene, og den må vi holde fast på.

Ordet "engel" kommer av det greske "angelos" og betyr "utsending" - og englenes oppgave er nettopp å være Guds utsendinger. De kan virke i naturen og i historien, men ikke minst tjene og verne menneskene (Hebr 1,14). Jesus sier at alle Guds barn har en engel som "alltid ser Faderens åsyn" (Matt 18,10). Vi har altså "vår egen engel", vår verneengel, vår "skytsengel" som alltid følger oss."For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier." (Salme 91,11)

Her er en oversettelse av den gamle kristne bønn til Herrens Engel ("Angele Domini"), som en liten, hellig "regle" for alle Guds barn:

Du Guds engel, vokt meg, vern meg,
i din omsorg styr og bær meg,
med Guds ord opplys og lær meg!
Amen.

Med det samme vi er i det poetiske hjørnet: Anne Marie Frøysa har nettopp lagt ut på bloggen sin et sterkt dikt som ingen bør gå glipp av.

Det er skrevet av faren hennes, Kjetil Frøysa, og er formet som en bønn:

Hjelp meg leve det livet eg får.

Hjelp meg leve det livet eg får.

Fyll med kjærleik kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg leve det livet eg får.

Hjelp meg bere den børa eg får.

Fyll med tolmod kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg bere den børa eg får.

Hjelp meg gå på den vegen eg går.

Fyll med visdom kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg gå på den vegen eg går.

Hjelp meg synge den songen eg får.

Fyll med glede kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg synge den songen eg får.

Kjetil Frøysa

Jeg har allerede printet ut denne bønnen og brukt den - anbefales!

Hei Jan Olaf!

Takk for svaret ditt. Nei, hvorfor har psykiatrien aldri spurt deg om å lese diktene dine for dem? Det aner jeg ikke. Jeg er ikke psykolog eller psykiater, men jeg ville jo anta at diktene dine ville gitt dem en unik innsikt i tankene dine, en innsikt de kunne brukt til å hjelpe deg enda bedre. Generelt burde jo en god terapeut kunne klare å fange opp hva det er som hjelper deg - blant annet det å skrive dikt - og oppfordret deg til å gjøre mer av det. Er ikke det en av de nye trendene innenfor psykologien; at vi har funnet ut hvor viktig det er å spille på lag med pasienten og forløse pasientens evne til å hjelpe seg selv? Det trodde jeg. Men jeg er kanskje vel naiv.

Uansett: Alt godt til deg!

Ragnhild

Hei Silje!

Jeg blir stadig vekk forbauset over hvor stor forskjell noen få ord kan gjøre. Vil absolutt anbefale deg å bli med i Poesiringen! Bare send en epost til Arild på adressen arildvedvik@yahoo.no. Ett dikt om dagen klarer man å lese - uansett dagsform :)

Her er for eksempel mailen jeg fikk langfredag:

"Langfredag 2003 ble han drept. Ingen som kjente ham vil glemme ham. Livet er et skjørt prosjekt. Lev mens du lever! Det gjorde Endre Gustavsen mer enn alle jeg har kjent. Han fortjener å bli husket. Arild

MIN VENN
La meg se bilparken!
sa min venn, den levende
til begravelsesbyrået
Ikke i en svart limousin eller en hvit Cadillac
men i denne røde pickup’en med feite dekk
vil jeg kjøres når tiden er inne, eller ute, sa han, skøyeren
med himmelblå øyne
som om han visste noe
 
In a glimpse of an eye…på et øyeblikk…
sto det på T-skjorten
som han ofte brukte
med tegning av et par tomme sko
der eieren plutselig
var blitt rykket opp
 
Jeg gleder meg så sinnsykt til Himmelen!
sa min venn, gledessprederen, ofte
Der skal jeg gjøre både det ene og det andre
for eksempel kjøre telemarkski
på softice med sjokoladedryss
sa han og himlet med øynene
 
Jeg elsker deg mer enn noensinne!
sa min venn til sin kone like før
Takk for at du valgte å satse
kjærligheten på meg, sa han
 
om det så bare var for denne ene dagen
ville det alene være verdt alt!
sa han og danset med sin elskede
på verandaen mens datteren sov
 
Så bar han sitt lille barn ut
i bilen og kjørte inn
i Himmelen  
(under pedalene lå skoene igjen)
 
                                      Arild Vedvik 
 
Endre Gustavsen (ungdomsleder, fysioterapeut og nesten ferdig lege), hans datter Mari, og hans mormor ble drept på E6 ved Kløfta langfredag 18/4-2003 av en psykotisk selvmordsbilist i feil kjøreretning.
Kisten med Endre og Mari ble kjørt i den røde pickupen han hadde tatt ut selv. 800 mennesker fulgte kisten til graven."

Jeg vet ikke om du kjente Endre? Han hadde et utrolig stort kontaktnett. Jeg er en av de mange hundre som befant seg i den ytre sirkelen, men det var nært nok til at jeg kan skrive under på det som ble skrevet av hans medstudenter i minneordet i Tidsskrift for Den norske legeforening: "Endre hadde en tydelig tro og var en levende kristen. Han var ikke redd for å dø. Han snakket ofte om døden og livet etterpå."

På et folkemøte i Hurdal uken før påske sa Endre: «Gled dere til himmelen. Sørg for å komme dit!»Han hadde en veldig sterk himmellengsel, men det var fordi han elsket livet, ikke fordi han ville vekk fra det. Et eksempel på Endres livsglede finner du for eksempel i denne artikkelen i Universitas (studentavisa i Oslo).

Endre hadde beina godt plantet i Himmelen allerede mens han levde. "Så bar han sitt lille barn ut i bilen og kjørte inn i Himmelen (under pedalene lå skoene igjen)."

Ja, han fortjener å bli husket.

For all del, Poesiringen handler om hele livet. (Jeg er redd jeg har gitt et for mørkt inntrykk med det utvalget jeg har gitt her så langt.)

Her er et deilig sommerdikt av André Bjerke som ble delt i Poesiringen i fjor:

Å VÆRE BARN EN SOMMERDAG