verdidebatt.no

Da den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich fikk brystkreft, ble hun redd og sint. Tenk positivt, var svaret hun fikk.

- Det var smil eller dø, har hun sagt i ettertid. Men Barbara Ehrenreich gjorde ingen av delene - derimot skrev hun bok. «Bright-Sided: How the Relentless Promotion of Positive Thinking Has Undermined America» er en kritisk analyse av hva som kan skje hvis en smiler bort en problematisk virkelighet. Det er en sammenheng mellom smilekampanjer mot brystkreft og den økonomiske krisen som har rammet verden, er hennes påstand.

Barbara Ehrenreich er ingen hvemsomhelst i amerikanske offentlighet. Hun har deltatt i samfunnsdebatten gjennom flere tiår, og skrevet et snes bøker om sosiale forhold. Hun har fått internasjonal oppmerksomhet for boka «Nickeled and Dimed: On not Getting by in America», der hun fortalte hun om hvordan hun gjennom et år tok lavtlønnsjobber som det simpelthen var umulig å leve av.

For åtte år siden fikk hun brystkreft. Og i de utallige intervjuene hun har gjort på amerikansk tv etter bokutgivelsen, forteller hun om opplevelsen. – Jeg ble redd og sint, sier hun. Som naturlig var, forsøkte hun å finne informasjon og støtte, men det hun fant på brystkreftorganisasjonenes nettsider, var smilefjes og oppmuntrende sitater. – Budskapet var at dersom jeg sendte feil signaler til universet, ville jeg ikke overleve sykdommen. Det er en brutal ting å si til folk som er syke, sier hun. I tillegg til å takle sykdommen, skal en også ha riktig holdning til den, og lures til å tro at problemet egentlig er i hodet ditt. Kanskje skulle du heller være sint, spør hun. - Det finnes et sted i verden for denslags.

Som tittelen på boka forteller, hevder hun at den ensidige fokuseringen på positiv tenkning har underminert det amerikanske samfunnet. Folk lures til å tro at det er dem det er noe galt med når de mister jobbene sine eller må selge huset. Positiv tenkning erstatter rasjonelle tilnærming; det som trengs når livet er vanskelig er analyse, planlegging og handling i fellesskap. I virkeligheten fører tenk positivt-bølgen til at vi unnlater å forholde oss til sykdom og smerte, den er uttrykk for en mangel på empati i samfunnet, påpeker hun.

Barbara Ehrenreich snakker fra en amerikanske virkelighet som nok er mer rosafarget enn vår norske. Men også her til lands kjenner vi arten; folk som for god betaling reiser rundt med «endelig mandag»-budskap til ansatte som kanskje har reell grunn til å være slitne og nedtrykt, eller som tilbyr healing på varm luft. Spesielt der oppfordringene ut til å rette seg mot dem som får kreft, se bare på avisnekrologer der han eller hun «tapte kampen mot kreften» - som om det var mangel på personlig innsats som gjorde at de døde. Mens noen altså «vinner» denne kampen, med krigsmetaforer og gjerne på forsiden av Se og Hør.

For min egen del har jeg møtt denne typen gladmeldinger som psykiatrisk pasient. Ikke fra behandlere, takk og pris, men i form av oppslag på behandlings- og grupperom: «Du er enestående» - hilsen Virginia Satir. Dandert med blomsterranker og blandet opp med en dose Bjørn Eidsvåg («Eg ser»), kunne de krampaktige oppmuntringene ødelegge selv de dagene da en øynet en smule håp. Jeg opplevde dem som en hån både mot meg selv og mine medpasienter (som kanskje til og med hadde hengt dem opp?)

Barbara Ehrenreich er ingen gretten pessimist. – I am really very nice, ler hun når hun blir intervjuet. Med sine 68 år og sin grånende manke fremstår hun som barsk, men glad, hennes forrige bok het «Dancing in the Streets», handlet om religiøse fester og ble karakterisert som oppmuntrende og dypt optimistisk. Poenget hennes er ganske enkelt at det bare er ved å kalle ting ved sitt rette navn at vi kan forholde oss til dem på en konstruktiv måte. Let henne opp på internett og hør henne snakke, så skal du se hvor glad du blir.

Veldig godt skrevet, og absolutt tankevekkende.

Selv skal jeg innrømme at jeg er en "skap-fan" av en del slike motivasjonsbøker, og at positiv tenkning har hjulpet meg svært mye i livet, ikke minst gjennom ulike kriser.

Samtidig ser jeg veldig godt det du snakker om, og det overfladiske ligger farlig nært i en del av innholdet i mange av disse bøkene jeg har lest (og da hovedsaklig de amerikanske). 

Jeg forsøker nettopp i disse dager å skrive ned disse prinsippene som har hjulpet meg,  og håper det kan bli en god bok av det. Men jeg takker for din kommentar i dag, den skal jeg ha i bakhodet under skrivningen. For utfordringen er å unngå de mest overfladiske klisjeene, samtidig som enkelte klisjeer faktisk har noe for seg. Såkalt kognitiv terapi har hjulpet langt flere enn meg, og derfor er det trist om den blir banalisert av amerikanske selvhjelps-guruer som bare er ute etter å bli rike på andres ulykke.  

Mange selvhjelpsbøker har vel også det problemet at ting blir kjørt altfor langt. "The Secret", som nettopp hevder at universet "gir deg som fortjent", er en av dem. Slik undervisning kan istedet for å hjelpe bare legge ytterligere byrder på en syk person, og føre til at man anklager seg selv istedet for å bli oppmuntret. 

Å kalle en spade for en spade er alltid sunt. Og kanskje spesielt dersom målet er å få seg en gravemaskin, for å si det sånn. Man kommer jo aldri videre før man innser hvor man faktisk er. Men jeg håper på en ny generasjon selvhjelps-litteratur, hvor mye av det "glatte smilet" blir erstattet med virkelig sunne prinsipper. 

For om jeg skal være ærlig: Det at jeg for eksempel på et tidspunkt bestemte meg for å starte absolutt hver eneste dag med å si: "I dag vil det skje noe bra!"- det HAR faktisk hjulpet meg til å fokusere mer på dagens gleder enn dagens problemer. Noe som igjen gir meg overskudd til å hanskes med de problemene som faktisk er der, og som ikke bør ignoreres eller skyves bort.

Det at jeg sier dette til meg selv hver eneste morgen, som den første setningen jeg sier, har farget tankegangen min på en god måte. Jeg ser etter muligheter midt oppe i problemer. 

Men så blir altså utfordingen å formidle noe slikt uten at det blir overfladisk, "amerikansk" - eller krampaktig. Jeg mener, har man nettopp opplevd noe helt forferdelig kvelden før, er det ikke nødvendigvis noe poeng i å TVINGE seg selv til å si at dagen kommer til å inneholde mye bra.

Likevel: Det skader garantert ikke, så lenge man også er fullt klar over utfordringene dagen vil bringe. 

Jokke sang: "Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk? Du ække aleine, vi er mange som har det sånn."

Og joda, vi skjønner vel alle hva han mener. Når det er overdrevent og påtatt blir det slitsomt. 

Men personlig synes jeg det er langt flere overdrevent og påtatt negative folk, og de har jeg langt større problemer med å omgås. 

Noen er jo så negative at de lyser opp et rom bare ved å forlate det. 

Bra innlegg, bra kommentar.