Kommentér innlegget «Grunnskolen med fordommer på pensum»Som jeg viser i boken Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, var kirken, universiteter og lærebøker i middelalderen ikke i tvil om at jorden var rund.
Det norske Kongespeilet fra 1200-tallet har en forbilledlig astronomileksjon om solen og jordkloden:
"Ta et brennende lys og sett i et stort rom. Tar du så et eple og henger ved selve luen, så nær at eplet blir hett, da vil det nesten skygge den ene halvdelen av rommet eller enda mer. Men hvis du henger det ved selve veggen, da blir det ikke varmt, og da lyser kjerten over hele rommet, og det blir knapt nok så stor skygge på veggen der eplet henger, som halve eplet selv."
Læreren forklarer sammenhengen med at
"Nå skal du skjønne av dette at jordkretsen er som en ball, og den kommer ikke alle steder like nær solen. Der hvor det runde hjulet dens kommer nærmest solens vei, der blir det aller hetest. Og noen av de land som ligger rett imot dens loddrette stråler, er ubebyggelige."
I nyere tid er det likevel lett å finne lærebøker som ikke er i tvil om at man i middelalderen mente jorden var flat. Og at kirken forfulgte dem som mente noe annet. Lærerveiledningen til kapittel 1.7 i Tellus 8 fra 1997 hevder at
"Galileis astronomiske observasjoner viste at jorden ikke er flat. Dette var direkte i strid med kirkens lære, og prestene mente at Galileis tanker var en hån mot Gud"
At denne type pensum ikke har vært unntakene de seneste tiårene, fremgår som vist i Da jorden ble flat av en rekke lærebøker, lærerveiledninger og websider lagt ut av lærere.
Dette er så utbredt at Bjørn Smestad ved Høgskolen i Finnmark ikke legger noe i mellom i hans analyse av Matematikkhistorie i grunnskolens lærebøker: en kritisk vurdering, fra 2002:
"Jeg er fristet til å nevne enda en myte, selv om den ikke har så mye med matematikk å gjøre: ’Allerede 500 år f. Kr. visste greske vitenskapsmenn at jorden var kuleformet. Likevel hevdet kirken i Europa lenge at jorden var flat, og straffet folk som hevdet noe annet. De vitenskapsmennene som var dristige nok til å si at jorden var kuleformet, levde et farlig liv og kunne bli straffet med døden.’ (fra Matematikk åtte-ni-ti).
Myten om at kirken i Europa lenge hevdet at jorden var flat, avlives i boken ”Inventing the ‡at earth: Columbus and moderen historians” av Jeffrey Burton Russell. En annen bok er enda mer på villspor: ’Nicolaus Copernicus levde på 1500-talet. Før hans tid var det ei vanleg oppfatning at Jorden var flat, og at Jorden var sentrum i universet. Han oppdaga både at Jorden var rund, og at Solen er sentrum i solsystemet vårt.’ (fra Pluss 6b).
Skal slike myter viderebringes, synes jeg ihvertfall tre krav bør stilles: det må opplyses at de ikke er historisk korrekte, de må være relevante og de må være politisk ’ufarlige’. En myte som stempler kristne som uvitenskaplige oppfyller heller ikke det siste av disse kravene."
Smestads analyse synliggjør et blindfelt i norsk skole. Og det ett som bygger opp under fordommer. Hvis elever som brenner for matematikk og vitenskap, for ikke å si redelighet, tar slike myter for sannhet, skal de ha mye teflon mellom ørene for ikke å utvikle eller styrke et fiendebilde mot kirken og muligens kristne.
Ble det så noen effekt av Smestads formaninger? Har skoleverket lært noe av denne type kritikk? Er myten som anbefalt kommet inn i undervisningen med motsatt vinkel, som eksempel nettopp på hvor lett det er å falle for falske fortellinger?
Nei, den lever i beste velgående.
Vi snakker om en så besnærende kulturell myte, så selvfølgelig og pedagogisk nyttig, at den er uutryddelig. Dermed var det ikke annet å vente enn at nissen fulgte med på flyttelasset til Kunnskapsløftet. Heller ikke Cappelen forlags Globus Naturfag for 5. klasse (fra 2006) etterlater tvil om kirkens ubønnhørlige kamp mot vitenskapen. Og forfatterne er ikke amatører. I følge forlaget har begge”undervist i naturfag i over 25 år, og de har skrevet flere lærebøker tidligere”.
Deres veiledningshefte Lærerens bok gir som ett av læringsmålene at elevene skal ”beskrive solsystemet vårt og naturvitenskapens teorier for hvordan jorden har blitt til”.
For å nå målet er kapitlet ”bygd opp på følgende måte, med oppgaver etter hvert av avsnittene”.
Temaet Jorden – vår egen klode ”beskriver i innledningen til kapitlet jordens form og hvordan den gjennom tidene har vært gjenstand for diskusjon og uenighet mellom naturforskere og kirkens menn”.
Blant grepene som det er lagt opp til er at elevene gjør en førtest.
”Gjør dem oppmerksomme på at det er den samme prøven de vil få når vi er ferdige med temaet. Prøven samles inn, rettes og oppbevares, slik at elevene kan sammenlikne når ettertesten er tatt.”
Blant spørsmålene er ikke uventet:
1. Hvilken form har jordkloden?
2. Beskriv hvordan menneskene trodde at jorden så ut tidligere.
3. Hva kaller vi kikkerten som Galilei oppfant?
4. Hvordan ble oppdagelsene til Galilei og andre kjente naturforskere mottatt?
Og skulle læreren være i tvil, er fasiten klar:
1. Den har form som en kule.
2. De trodde at den var flat, og at du falt utfor kanten når du kom til verdens ende.
3. Kikkerten Galilei oppfant, kaller vi teleskop.
4. Kirkens menn følte seg truet av oppdagelsene, og naturvitenskapsmennene måtte holde oppdagelsene sine hemmelige.
Skulle elever ha hørt hjemme at man mente at jorden var rund lenge før de store vitenskapelige oppdagelsene med Kopernikus og Galileo, vil de dermed kunne rette opp dette i tide til ettertesten.
Hvor omfattende dette er, aner vi også av Utdanningsdirektoratets antimobbekampanjer fra 2008. For å nå ungdommen best mulig bruker man komikerne Kjetil og Kjartan. I deres arbeidsoppgaver til Tips mot mobbing kan de uten videre spille på flatjordsmyten for å formidle hvor bra det er med selvironi:
"Året er 1475. Du har sagt at jorden er rund, og du skal derfor brennes på bålet på byens torg. Du er bundet til pålen og presten gjør seg klar til å tenne bålet mens han synger en salme. Plutselig går det opp for deg at du har endret mening, nå mener du at jorden er flat allikevel. Si: ”Unnskyld meg, men jeg har noe på hjertet...”
I den norske skole formidles myten med andre ord ikke bare i lærerveiledninger, øvingsoppgaver og rollespill. Den er som vist også sentral i holdningskampanjer i regi av Utdanningsdirektoratet, Kunnskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet.
Det er ikke gitt at spredning av fordommer er den beste måten å skape forståelse for vår egen kultur og historie.
Eller hindre elevene i å utvikle en mobbende holdning til kristne.
