Kommentér innlegget «Synd på minoritetsungdom?»I disse tider er det et år siden minoritetsungdom og andre opprørere raserte Karl Johan for å demonstrere mot Gaza-krigen, i det som redaktør Eirik Eiglad påpekte i en artikkel i Aftenposten var de største antijødiske opptøyene i Norges historie. Eiglads artikkel 27. januar er anbefalelsesverdig lesning. Jeg hadde følgende kronikk i VG i februar 2009.
I flere uker har mediebildet vært preget av de dramatiske hendelsene som utspant seg i Oslo der blant annet unge muslimer stormet opp Karl Johan og ropte ”Allah akbar" og "død over jødene". Det er nettopp denne typen hendelser som skremmer vettet av vanlige nordmenn og i dette tilfellet fører til rettmessig stigmatisering av ikke-vestlige innflyttere. For maken til frekk oppførsel på norsk jord, skal man lete lenge etter.
Man kan undre. Er dette takken Norge får, som omtrent er det eneste vestlige landet som støtter Hamas og som i en årrekke har donert milliarder til palestinere? For ikke å snakke om tildeling av oppholdstillatelse og økonomisk stønad som mange familier mottok da de først kom til landet?
Det hittil mest utrolige er derimot at myndighetene i ettertid ikke har fremsatt storstilte erstatningskrav for hærverk og ikke anlegger sak mot hver og en av de skyldige. Når raketter sendes rett inn i folkemengden som demonstrerte for Israel og videre inn i Frimurerlosjen der barn er samlet til juletrefest, vitner dette om overlagte voldshandlinger.
At man tyr til ”snille” bekymringssamtaler og dialogmøter der de samme pøblene får fortsette sin rasende kritikk av norsk politi og sutring over det norske samfunn, viser en unnfallenhet og mangel på handlekraft som føyer seg inn i rekken av hendelser der tannløse politikere ikke gjør det de bør, av frykt for å bli stemplet som rasist eller fremmedfientlig.
Selv har jeg kjempet en årrekke i offentlig debatt for større forståelse for de konstruktive sidene ved islam. Da legestudent Mohammad Usman Rana vant Aftenpostens Kronikkonkurranse i 2008 var jeg temmelig alene om å støtte hans krav om at det må bli slutt på degraderingen av troende mennesker.
Men hærverkstoget med maskert minoritetsungdom, eller skal man si frekke bortskjemte tenåringer som burde lært seg folkeskikk, tjener på ingen måte ekte islam. Muslimske lærde får korrigere meg dersom jeg tar feil. Islam skal være en religion som preges av konstruktive familieverdier og respekten for foreldre.
Leder for Islamsk Råd, Senaid Kobilica har uttrykt at ”vi vil ta kraftig avstand fra opptøyene som brøt ut i Oslo. Vi ønsker å beholde ro og orden.” Det bør likevel rettes kraftig kritikk mot muslimske ledere og imamer som definitivt bør ta ansvar for den selvdestruktive utviklingen blant sine egne. Hvorfor tar ikke muslimer selv et knallhardt oppgjør med ungdommene? Ifølge Fafo har 30 % av ungdom under 20 år etnisk minoritetsbakgrunn i Oslo. Innflyttere utgjør nå 25 % av hovedstadens befolkning.
I et intervju i Klassekampen med en pike fra Rabita-moskeen 21.1. som kjente mange som kastet stein under demonstrasjonen, fremgår det tydelig at mange i det muslimske ungdomsmiljøet ”er mot de norske” og at ”mange har fordommer mot nordmenn akkurat som nordmenn har fordommer mot oss.” Den voksende raseorienterte antipatien går altså begge veier. En nylig undersøkelse i Harvard International Review viser at det er ingen gruppe europeere i dag misliker mer enn muslimer.
Kulturredaktør Knut Olav Åmås spør med betimelig slagkraft i Aftenposten 21.1: ”Er vi iferd med å utvikle en etnisk basert marginalisering som er dypere enn vi hittil har sett?” Svaret er et rungende ja.
Så hva er årsaken til de siste dagers oppvisning i norsk unnfallenhet overfor denne typen pøbel som så raskt kokte ned til puslete dialogmøter? Står man igjen overfor det norske komplekset som flaut gjennomsyrer det offentlige rom: angsten for å kritisere innflyttere av frykt for å bli kalt rasist? Dersom etnisk norske ramponerte et kjøpesenter, ville de unngå erstatningsplikt? Hadde en hel nasjon lyttet til deres opprørske anklager med politimestre og representanter for staten sittende lydig på første benk?
Det som har skjedd er derimot det samme som vanligvis skjer i Norge straks en situasjon oppstår der etniske minoriter er involvert. Man finner grunner til å synes synd på, istedenfor å kreve ansvarlighet.
Utviklingen av et segregert samfunn er i dag konsekvensen av den mislykkede integreringsspolitikken. Min påstand har i årevis vært at det er avgjørende å ta oppgjøret med 68’er generasjonens multikulturalisme: metoden som mener at man bør sette tilside egne kulturelle idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Man skal forstå og unnskylde ”de andre.” På sikt medfører dette en raseorientert forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og fører til enveistoleranse. Holdningen er i realiteten at ”vi” er annerledes enn ”dem.”
Dette har ledet til et segregert norsk apartheid-samfunn som effektivt plasserer innflyttere nederst på rangstigen. Etnisk tilhørighet er altfor ofte utslagsgivende heller enn utdannelse, kompetanse og personlige kvalifikasjoner.
Ifølge sosialantropolog Farida Ahmadi er en av de alvorligste effektene av multikulturalismen at den bidrar til utviklingen av parallelle virkeligheter der muslimer utgjør isolerte enklaver på kant med majoriteten. Fremveksten av en ny underklasse som er avhengig av stønader har lenge vært ledende forskeres bekymring. Da Al-Qaida ekspert Lawrence Wright nylig var i Norge for å lansere sin siste bok, påpekte han at muslimer i USA er langt bedre integrert enn i Europa. Han la skylden på de europeiske velferdsmodellene som i altfor stor grad tilgjengeliggjør stønader heller enn å fremsette arbeidskrav. Det snakkes om krav og rettigheter, ikke plikt og ansvar.
Det er derfor på høy tid å implementere likeverdsprinsippet som krever universell lik behandling av mennesker uansett kjønn, etnisk opprinnelse eller klassetilhørighet, for øvrig et av hovedpoengene fra president Barack Obamas innsettelsestale.
