verdidebatt.no

I forbindelse med debattmøtet i Vårt Land torsdag 28. januar 2010 som omhandler spørsmålet hvorvidt islam truer norsk kultur, har jeg følgende analyse som først ble publisert i Vårt Land 13. januar, 2009.

Fremtidsprognoser dramatiserer og skaper ofte frykt. De kan også gjenspeile en uønsket virkelighet som samfunnet kan gjøre noe med i dag for å unngå i fremtiden. Islam har til alle tider vært en misjonerende og ekspanderende religion. Det er liten grunn til å tro at dette vil endres med det første. Norges utfordring er derimot ikke selve innvandringen som uansett er en del av en global tendens de fleste land preges av. Dubai har 80 % innvandring som ikke utgjør en nevneverdig kostnad.

Norge er dessuten selv en konsekvens av tidligere migrasjonsbølger. Spørsmålet som avgjør hvilket fremtidsscenario landet vårt vil farges av er hvorvidt ny innflytting vil bli utnyttet som verdifull ressurs eller bli en kvelende kostnad. En ting er sikkert: hittil har den norske velferdsmodellen stakkarsliggjort og passivisert ikke vestlige innflyttere gjennom å gi dem stønader heller enn å fremsette knallharde arbeidskrav.

Flere tendenser peker i retning av at islam vil styrkes i årene fremover. Mens Norge skilte kirke og stat og nedtonet tradisjonell moral som samfunnslim, har islam gjort det motsatte og representerer en konservativ tenkemåte der familieverdier står sentralt. Vesten har valgt å sekularisere og rendyrke materialismen med den følge at man har distansert seg fra egne kulturelle røtter.

Filosofen André Glucksmann mener at det som egentlig svekker Europa er dens egne moralske splittelse: mellom de som ønsker å beholde gamle europeiske verdier og de som søker å endre samfunnet i liberalhedonistisk retning. Europa fremstår dermed defensivt verdiforvirret med uklare samfunnsidealer, mens islam offensivt fastholder sine. Det er for lengst en klar tendens at vasne kristne stort sett låser seg inn i sine bedehus, fraskriver seg samfunnsansvar av frykt for motstand, mens muslimer uredd preger offentlig debatt med krav om respekt for religiøs moral og etikk.

I den grad dette vil vedvare, vil islam påvirke norsk samfunnsliv tilsvarende sterkt. Det er ikke flere enn 70.000 muslimer i Norge i 2007, dvs. under 2 % av befolkningen ifølge tall fra SSB. Sett i lys av kirkens 3.5 millioner er det prosentvis betydelig hvor aktive muslimer er i opinionsdanningen for samfunnets konservative verdier. Allerede i 2008 godkjente England egne muslimske domstoler som skal dømme i sivilrettslige saker og her idømmes langt strengere straffer for eksempelvis utroskap. Slik åpnes det således for at flere rettssystemer fungerer parallelt.

Et fremtidsscenario som følger denne utviklingen, peker tydelig i retning av et langt sterkere islam i Europa. Ifølge en undersøkelse for BBC er dessuten grupper som Al-Qaida hittil på ingen måte svekket av USAs terroroffensiv, men fremstår mer samkjørt enn noen gang. Newsweeks Fareed Zakaria påpeker at Vestens moralske nedgangstid medfører oppgang for andre kulturer, eksempelvis den kinesiske og den islamske.

Hege Storhaug i Human Rights Services påpeker at en by som Oslo vil ha en overvekt av ikke-vestlige innflyttere innen 2029. Sannsynligvis har hun rett. Allerede i dag har Norge over 10 % innvandrere ifølge SSB. Hovedutfordringen er derimot ikke selve innvandringen, men hvordan nordmenn selv vil velge å håndtere den i fremtiden.

I arabiske stater som Dubai utgjør innvandringen 80 % pr. 2009. Dette er derimot arbeidsinnflyttere som bidrar som ressurs til å bygge opp staten og til gjengjeld belønnes med skattefrihet. De opererer med arbeidskontrakter og reiser tilbake til opprinnelseslandene når kontrakten utløper. I Europa har man i stor utstrekning valgt en annen løsning. Forfatter Lawrence Wright uttalte nylig at de europeiske velferdsmodellene er hovedårsaken til utviklingen av en ny underklasse, som avhengig av sosiale stønader danner et rekrutteringsgrunnlag for grupper som Al-Qaida.

Professor Nina Witoszek ved Universitetet i Oslo påpeker i den forbindelse noe essensielt i Verdens Beste Land: Det er ikke er islam som truer Norge, men det liberale samfunnets begunstigede – disse kyklopene som kjemper for en verdirelativ multikulturalisme som tilbyr ikke-vestlige innflyttere rollen som sosialklienter istedenfor å behandle dem som borgere, som serverer selvutslettende norsk kultur i en kjedelig hvit saus av toleranse og respekt som bare leder dypere inn i elendigheten.

Når mennesker forstår at de egentlig blir nedlatende nedgradert til passive trygdemottakere det er ”synd” på, fostrer dette motstandsmiljøer. Det norske systemet har frem til 2010 kategorisk umyndiggjort innflyttere som kom til Norge i håp om å få seg arbeid. En del har også temmelig kynisk og svært kritikkverdig valgt å utnytte godene, noe som igjen har bidratt til at nordmenn i stigende grad har oppfattet innvandring generelt som en ubehagelig kostnad. Konsekvensen har vært stigende polarisering.

Storhaug påpeker at om lag 55 % av Oslos sosialbudsjett pr. i dag går til innflyttere. Slike tall bidrar forståelig nok til økt motstand blant etnisk norske. Norge trenger innvandring, men mennesker i arbeidsom bidrar. Ifølge statistikk fra NAV og SSB har ikke-vestlige innflyttere aldri før utgjort en så stor andel av arbeidsledige.

Dosent Jan Opsal har sagt noe viktig når han mener at norsk asyl- og flyktningpolitikk har ordninger som har vært med på å hindre selvstendiggjøringen av ikke-vestlige innflyttere. Integrasjonspolitikken har i stor grad vært påvirket av 68’er generasjonens multikulturalisme. Metoden innebærer en forskjellsbehandling som i praksis fører til at fremmedkulturelle gis en urettmessig forrang. I neste rekke forarger dette med rette etnisk norske, som får en følelse av å være diskriminert i eget land. Mange mener seg kneblet og frykter rasist-stempelet og unngår å kritisere ikke-vestlige av frykt for å bli kalt fremmedfientlig.

 Forestillingen om at det er ”synd på” de som ikke kommer fra Norge er en raseorientert tankegang som skriver seg fra imperialismens høyalder. Dette har gjort at mange som kom til landet i håp om å få seg arbeid, er blitt stakkarsliggjort og klientifisert gjennom sosialsystemet.

Denne misforståtte snillheten har ført til en svakere integrering, sier den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk. Man vil unngå problemer med minoritetene, mener han. Men ulike identitetskonstruksjonsteorier sier at mestring i arbeidslivet er en avgjørende betingelse for et positivt selvbilde. Å yte er viktigere enn å nyte, noe som i det større bildet selvsagt gjelder hele landets befolkning. For å sitere professor emeritus Sigurd Skirbekk: ”Det er ikke alltid det nødvendige er det som er snillest.”

Statistikk kan dog synliggjøre at enkelte utfordringer nettopp berører ikke-vestlige innflyttere, i særdeleshet enkelte nasjonaliteter. Tall fra SSB viser at blant sysselsatte førstegenerasjonsinnvandrere i prosent av totalen er 35 % av somaliere i jobb, mens fillipinere, polakker, og iranere ligger over 60 %. Totalt sett for landet er 71 % i jobb. Slike tall viser at innflyttere er en svært sammensatt gruppe. Selv om ikke-vestlige kommer dårligst ut, er det også her markante forskjeller mellom ulike nasjonaliteter. Blant kvinner fra Sri Lanka er 61 % i jobb mot 23 % av somaliske kvinner. Jeg er svært enig med Opsal at en rekke sider ved dette temaet bør belyses, som her urettferdigheten i at ”alle” ikke-vestlige ofte omtales som en ensidig størrelse. I proteksjonistiske Norge opplever mange hardt arbeidende ikke-vestlige at det er problematisk at innflyttere generaliseres under betegnelsen ”utlendinger,” og at dette hindrer konstruktive nyanser.

Likevel kan man ikke unnlate å merke seg at den samme statistikken viser at de 5.5 % av befolkningen som grupperes som ikke-vestlige, (innflyttere fra Europa er trukket fra) mottar rundt 30 % av det nasjonale sosialhjelpsbudsjettet. Dette er voldsomme tall som vil kunne bli særdeles problematisk i en økonomisk nedgangsfase som den vi er inne i.

I historien har finanskriser ofte vært etterfulgt av fremveksten av radikale nasjonalistiske grupper. Dersom ikke elementer i den norske velferdsmodellen endres fra ensidig rettighetsorientering til et arbeids- og pliktfokus, vil det bidra til en destruktiv videreutvikling av segregerte parallelle virkeligheter i Norge. Ikke minst burde det være i venstresidens interesse å implementere endringer som på sikt vil minske skillet mellom ”dem” og ”oss.” Debatten om den nye underklassen som er avhengig av offentlige stønader, blir dermed usedvanlig relevant når det kommer til integreringsspørsmålet.

Min påstand har vært i en årrekke, at det er avgjørende for norsk integreringspolitikk å ta oppgjøret med multikulturalismen: metoden som mener at man bør sette tilside egne idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Det forventes ikke det samme av ”dem” som av ”oss.”

Metoden innebærer en rasebestemt forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og bryter med en av opplysningstidens viktigste idealer: likeverd. Sosialantropolog Farida Ahmadi advarer på det sterkeste mot multikulturalismens evolusjonistiske menneskesyn. Samfunn der muslimer utgjør lukkede og isolerte enklaver på kant med majoriteten, fremmer i neste rekke bitter fundamentalisme, sier hun. Forslaget om at sosiale stønader kun skal tilfalle statsborgere er overhode ikke uten relevans, men ville dersom implementert, sørget for at tusenvis som i dag nedverdiges som del av den nye norske underklassen, raskere ville kommet ut av den selvdestruktive spiralen.

I et fremtidsscenario der Norge ukritisk velger å fortsette i dagens spor, pekes det i retning av langt større mistillitspregede konflikter mellom nordmenn og fremmedkulturelle der sosiale kostnader vil bli uhåndterlige. At kravet om toleranse blir brukt som politisk munnkurvstrussel der den som påpeker svakheter ved innflyttere straks blir anklaget som rasist, fører til en omvendt rasisme: nemlig den at etnisk norske føler seg diskriminert i eget land. Det hysteriske mediefokuset på rasisme mot mørkhudede som blant annet kom til uttrykk i Ali Farah-saken bidrar ironisk nok til å øke distansen og forsterke parallelle virkeligheter heller enn det motsatte.

Vil Norge ta et grunnleggende oppgjør med dagens rettighetsorienterte velferdsmodell og implementere en pliktorientert ansvars- og arbeidsmodell? I dag snakkes det om menneskerettighetskrav, men lite om menneskepliktene som går forut for å nyte godene. Et fremtidsscenario der man kommer denne selvdestruktive raseorienterte runddansen til livs, innebærer et grunnleggende oppgjør med sosialismens håndteringsmodell for innvandring. Pr. 2010 gjennomsyrer multikulturalismen offentlig forvaltning så vel som mediene, metoden mener at ingen kultur skal ha forrang i Europa. Man bør nedtone norske verdier og tradisjoner fordi disse vil kunne støte fremmedkulturelle.

Multikulturalismen innebærer således en apartheidlignende forskjellsbehandling som er blitt en oppskrift på enveistoleranse og kulturell selvutslettelse: den fremmedkulturelle har forkjørsrett mens nordmannen får beskjed om å vise toleranse. Vi er ikke likeverdige. Det er avgjørende for fremtidens Norge at likeverdsprinsippet blir gjeldende slik at mennesker evalueres på universell basis ut fra personlige kvalifikasjoner, utdannelse og arbeidsvilje heller enn dagens feilfokus på rase- og religionstilhørighet. Sosiale stønader bør blant annet kun tilfalle statsborgere.

En kraftig høyrevind blåser per 2010 over Europa med et voksende opprør blant europeere som ikke lenger ønsker å defensivt nedprioritere egen kulturbakgrunn. Hvilken påvirkning de kommende politiske strømningene vil ha på Norge og innvandringen generelt, er avhengig av hvilket kursvalg som stakes ut: blir fremtidens ikke-vestlige innflyttere en ressurs eller skal vi videreføre dagens kulturradikale velferdstragedie?

Du sier mye jeg er enig i. Både om fremtidsprognoser for Islams vekst, og baklengsidealer for kvinner.

Jeg er enig i mye av det du skriver, en svært grundig analyse, men her demonstrerer du tydelig at du selv er en del av flukten fra kristendommen i Norge. Hvis du skal finne vasne kristne som låser seg inne, bør du lete i den nye "folkekirken" som myndighetene har orkestrert, men selv de kan vel neppe sies å fraskrive seg sitt samfunnsansvar. I bedehusene er den siste rest av kristne idealister samlet. De holder stand og de er offensive. Vi kristne føler veldig sterkt på kroppen den antagonismen som har vært mot oss. Den ble drevet først av kvinnefronten, så de homofile og så sementert av rasjonalismen. Vi er i sterkt mindretall i Norge nå og det er ikke rimelig at vi skal ha ansvaret for flukten fra de kristne verdiene. Det er ikke lenger mulig eller klokt i Norge å stå opp for kristne verdier. Se på hvordan det har gått med de som har gjort det. Islam, derimot, unskylder man gjerne, de kan gjerne drive kvinneundertrykking og homsehets, det er jo deres kultur.

Ellers vil jeg gjerne ha en verden hvor man kan reise til et annet land og bosette seg der om man vil. Vi kan jo stort sett gjøre det vi nordmenn. Men om jeg reiser til et annet land for å bosette meg, regner jeg jo med at jeg må ta landet og kulturen som den er.

På den andre siden, vi kan ikke la folk leve i fattigdom i Norge. Kall det gjerne en del av våre kristne verdier. Men hvis ikke det er grunn god nok, vet vi jo at hvis vi får store forskjeller mellom rik i fattig i Norge, får vi også mer og hardere kriminalitet. Da er det bedre å ha litt mindre rikdom selv og leve i et trygt land.

Håper endelig ikke det. Vil tro at de som vokser opp andre og tredje generasjon er nokså utvannet muslim. De må jo få ha sin tro og kultur så lenge deres kultutur og tro ikke blir noe andre må rette seg etter.

Så må de bare være muslimer for meg. Og ha sin tro! Det er som andre  folk mange hyggelige mennensker blant dem og.

Det bor mange  fast boende hyggelige muslimer i mosjøen i allefall. Så om alle var så hyggelige så ville det ikke by på noe masse problemer. Men de er vell delvis fornorsket og syns jeg.

Hannes analyse inneholder slik jeg leser denne en rekke selvmotsigelser. Det jeg oppfatter som hennes argumenter for at muslimene muligens tar over eller blir en trussel mot norsk kultur, er deres antall (2 millioner i 2060 etter SSB`s høyalternativ), deres relativt høye aktivitet når det gjelder opinionsdanningen for samfunnets konservative verdier, og at noen kynisk og systematisk utnytter våre velferdsgoder (dette tilla hun ikke muslimer spesielt).

Men disse argumentene passer jo dårlig med hennes påstander om at innvandrere blir stakkarsliggjort og passifisert i det norske samfunn. Så hevder hun at Norges utfordring ikke er selve innvandringen som uansett er en del av en global tendens og sammenlikner med Dubai med sin 80% innvandring. Til det er å si at det faktisk er innvandringsstopp i prinsippet her i landet, hvilket betyr at du skal komme inn under noen helt bestemte kriterier dersom du vil bo i Norge. Da ser jeg bort fra EU/EØS området som har felles regler for fri flyt mellom sine egne stater. Dermed utgjøres innvandringsgruppen av flyktninger og asylsøkere og de som får opphold som følge av familiegjenforening og noen arbeidstakere med en type kompetanse Norge trenger. Den sist nevnte er den minste gruppen. Så sammenlikner hun med Dubai. Dubai tar kun imot arbeidere med arbeidskraften landet trenger. Og hun skriver videre at disse får arbeidskontrakter og reiser hjem igjen når kontrakttiden er ute. Vel, litt nærmere beskrevet så er dette ofte "slaveliknende" kontrakter som utnytter mennesker fra fattige land, så dette er neppe i tråd med klassiske kristne verdier. Og på toppen av det hele setter hun dette opp mot de europeiske velferdsmodeller som bare bidrar til utviklingen av en ny underklasse etter hennes skjønn. Kortslutningen i din tankerekke er Hanne, slik jeg ser det at Dubai ikke engang reflekterer over hvorvidt de utnytter fattige lands innbyggere, langt mindre er bekymret over hvorvidt de på den måten får en underklasse. Dette gjør derimot europeiske land nettopp ut fra verdier som i vestlig kulturkrets har utviklet seg over generasjoner. Men jeg er som deg Hanne, bekymret over at vi ikke protesterer litt mere høylytt når innvandrere fremmer holdninger og verdier som vi har hatt generasjoners kamper for å utrydde, og jeg liker heller ikke tendensen til at så mange innvandrere havner opp som sosialklienter. Det er imidlertid viktig å understreke det du selv skriver, vi må passe oss for generaliseringer. Det er stor forskjell på innvandrere.

Når jeg ser hvordan vi liberale tilnærmer oss radikal islam og integrering, begynner jeg å lure på om liberalismen som ideologi er død. Vi har latt oss blinde av det multikulturalistiske dogmet, og er blitt dødelig tolerante overfor intoleransen. Akkurat som det riktig påpekes, holder vi innvandrere til en lavere standard og passifiserer dem. Vi er ikke trygge på våre verdier, vi har glemt opplysningstiden og blitt ofre for verdirelativisme. Det er på tide vi liberale stolt proklamerer våre verdier om verdighet og unkrenkelige rettigheter for individet. Vi trenger å få tilbake selvtilliten!

Kan også nevne at det er riktig slik det påpekes at denne nytelseskulturen som har bygd seg opp er skadelig. Stadig flere søker behagelige liv, hvor man jager opplevelse på opplevelse. Forskning innenfor fagfeltet positiv psykologi, med Martin Seligman i spissen, indikerer dette er en meget dårlig strategi for å oppnå gode, tilfredsstillende og lykkelige liv. Snarere viser forskningen vi oppnår gode liv gjennom å bruke våre personlige styrker så bredt som mulig, gjennom involverende arbeid og aktiviteter, og ved å dedikere oss til noe større enn oss selv. Gjennom å arbeide hardt utvikler vi oss selv, bygger personlig kapital og gjør livene våre på sikt bedre. Nytelseskulturen har glemt verdien av hardt arbeid - det er ukult. En annen emosjon vi burde dyrke er takknemlighet, som har vist seg å være svært viktig for lykkefølelsen, men også her har utviklingen gått i feil retning, hvor man tar stadig mer forgitt.