verdidebatt.no

Vårt Land forbereder et debattmøte om temaet «Truer islam norsk kultur?», og jeg er blitt utfordret til å si noen ord om dette. De siste årene har jeg hatt utstrakt kontakt med (enkeltpersoner i) det muslimske miljøet i Oslo. Det er mye ved islam og muslimer som fascinerer meg, men i dette innlegget vil jeg svare på nevnte spørsmål ved å fokusere på de problematiske sidene ved dagens innvandringspolitikk.

Etter en studietur til Midtøsten for noen måneder siden, er jeg blitt styrket i min overbevisning om at islam, slik den per i dag praktiseres av flertallet av verdens muslimer, er en medvirkende årsak til at landene i dette området er såpass tilbakestående både politisk, økonomisk, vitenskapelig og kulturelt (jf Fareed Zakaria, The Future of Freedom: Illiberal Democracy at Home and Abroad, side 119 - 159).

Det er grunn til å forvente at fortsatt masseinnvandring fra muslimske land etter hvert vil få Europa til å ligne stadig mer på områdene i nord-Afrika og Midtøsten, hvilket utgjør en høyst reell trussel mot Norges og alle andre europeiske lands kultur. Dagens politikk er ikke bærekraftig, av den enkle grunn at integreringen av muslimer og andre ikke holder tritt med innvandringen.

Det er derfor svært bekymringsfullt at EU akkurat i disse dager er i ferd med å ta nye, avgjørende skritt i retning av å virkeliggjøre det såkalte Euro-Mediterranean Partnership (EuroMed), som snart vil kunne medføre at mer enn 200 millioner muslimer i området rundt Middelhavet vil bli omfattet av EUs fire friheter. Dette kommer nødvendigvis til å skape enorme utfordringer, også for Norge. Mediene er påfallende stille om dette.

Islam ser ut til å være en viktigere del av identiteten til 2. og 3. generasjons innvandrere enn hva den var for deres foreldre og besteforeldre. I den grad tilslutning til religionen fungerer som en aktiv avstandstagen til storsamfunnet og dets verdier, blir islam i praksis en hindring for integrering. Vi gjør våre muslimske brødre og søstre en bjørnetjeneste dersom vi, i misforstått solidaritet med ”svake og undertrykte”, unnlater å snakke sant om disse tingene. Samtidig må det ikke underslås at muslimer har gode grunner for å ha reservasjoner mot dagens vestlige samfunn.

Vi har i all hovedsak oss selv å takke for de problemene som nå tårner seg opp, og det er på høy tid at vi slutter med ensidig kritikk av kultur- og verdikonservative holdninger i muslimske miljøer, og i stedet spør oss selv hvorfor skepsis til (deler av) vestlig kultur ser ut til å være så å si en universell reaksjon fra muslimer.

Særlig det som med en samlebetegnelse kalles det moderne (se Lars Gule, Islam og det moderne), skaper spenninger i og utfordringer for de muslimske miljøene. Dette må vi ha forståelse for, og jeg mener det er direkte respektløst å forvente at muslimer i løpet av en generasjon eller to skal gjennomgå prosesser Europa brukte flere hundre år på.

Den danske filosof og forfatter Kai Sørlander hadde 6 januar en kronikk i Kristeligt Dagblad der han, med utgangspunkt i minaretforbudet i Sveits, drøfter hvordan religioner kan legge til rette for eller hemme etableringen av sekulære, demokratiske samfunn. Han mener det er vesentlige forskjeller mellom islam og kristendom på dette området. Han retter flengende kritikk mot Europas politiske og intellektuelle elite som i blind tro på et falskt ideal holder seg med en irrasjonell fordom som tilsier at alle religioner skal behandles som om de hadde samme potensial for å kunne forenes med vestlige demokratier. Dette truer vår kultur og samfunnsorden, konkluderer Sørlander.

Sitat:

Til bestyrtelse for den politiske elite i Europa har Schweiz ved en folkeafstemning vedtaget, at det fremover skal forbydes at udstyre de islamiske moskéer med minareter. Et relativt stort flertal af dem, der valgte at stemme, gik ind for et forbud.

Resultatet var uventet, og for flertallet af kommentatorer og meningsdannere opfattes det som værende på kant med den ånds- og religionsfrihed, som er essentiel for en velfungerende demokratisk orden. Således hævder Uffe Ellemann-Jensen (V) i sin blog på Berlingske Tidende: "Schweizernes nej til minareter er naturligvis – og med rette – blevet fordømt som et udtryk for intolerance og fremmedfrygt." Både Vatikanet, den franske og den svenske udenrigsminister har taget afstand fra forbuddet. Det samme har en organisation som Amnesty International. Selv Schweiz' egen justitsminister mener, at forbuddet er i modstrid med Den Europæiske Menneskerettighedskonvention.

Er denne almindelige fordømmelse af schweizerne berettiget? Har schweizerne vedtaget noget, som er i modstrid med de værdier, som demokratiet selv bygger på, og som er udmøntet i Den Europæiske Menneskerettighedskonvention? Det er ikke et spørgsmål, som blot kan besvares på rygmarven. Det er nødvendigt at gå ind i substansen.

Den relevante artikel i menneskerettighedskonventionen er nummer 9, som består af to stykker. [...]

[...]

For at forstå, hvad kristendommen egentlig står for, må man gå til Det Nye Testamente og dets fortælling om Jesus som Guds jordiske inkarnation. Her fremstår Jesus som radikalt forskellig fra Muhammed. Hvor Muhammed også er politisk, militær og juridisk leder, er Jesus udelukkende religiøs forkynder. Og Muhammed ville aldrig modstandsløst have ladet sig føre til korset, således som Jesus gjorde.

Lige så radikalt forskellig er deres etiske forkyndelse. Mens Jesus forkynder nogle bud – såsom elsk din fjende – som umuligt kan gøres til politisk lovgivning, så forkynder Muhammed nogle praktiske bud, som netop indgår i en politisk lovgivning. Derfor sekulariserer Jesus i realiteten det politiske – i skarp modsætning til Muhammeds islamisering af det politiske.

Når dette sammenholdes med, at den historiske udvikling i den protestantiske kristendom vitterligt indefra har ført til fremvæksten af levedygtige sekulære demokratiske samfund, så er det også her naturligt at se en sammenhæng. Den protestantiske kristendom må anses for at være en væsentlig del af forklaringen på, hvorfor vor del af verden har udviklet sekulære demokratier. Og man er dybt irrationel, hvis man ikke kan forstå, at kristne kirketårne og islamiske minareter politisk og ideologisk står for radikalt forskellige værdisæt.

Det schweiziske folk har ganske rationelt valgt at stå fast på den erfaring, der siger os, at organiseret islam udgør en større trussel mod en sekulær demokratisk samfundsorden end organiseret kristendom. Og det bør ingen ved deres fulde fem kunne være uenig i. Men alligevel synes størsteparten af Europas politiske og intellektuelle elite at mangle almindelig sund sans. For den har bildt sig selv ind, at der er et overordnet bud, som kræver, at alle religioner skal behandles, som om de har fuldstændig samme potentiale for at kunne forenes med en sekulær demokratisk samfundsorden. Men det er kun en irrationel fordom.

Og hvis eliten ud fra denne fordom forsøger at tryne det folkelige flertal i Schweiz, så er der grund til at frygte, at den vil medvirke til at undergrave vor kultur og samfundsorden. I en blind tro på et falsk ideal

Sitat slutt.

Islam og norsk (europeisk, vestlig) kultur er et tema som berører kjernen i tidens kulturelle, religiøse og ideologiske debatt. Den politiske eliten i Europa har valgt å møte den islamske utfordringen med den liberalistiske sekularisme med integrasjon som mål. Man har avvist tanken om at liberalitet i samfunnet og demokrati bør ha kristendommen som fundament. Identifikasjon av sekularisme og demokrati er resultatet: Den liberale stat er sekulær. Den er ikke religiøs. Religionen innelukkes i den private sfære eller utelukkes fra den offentlige. Den liberale staten har sekulariteten som "religion", dvs. at man dyrker individet, dets frihet, rett til selvvalgt identitet. Statens styringsideologi er å sikre indivdualismen. Sikringen skjer ideologisk ved verdirelativisme, og absolutering av rasjonalitet som blokkerer for religion, metafysikk og dekonstruksjon av "objektive m(vitenskapelige) sannheter", politisk ved oppløsning eller politisk nøytralisering sosiale institusjoner "mellom" stat og individ. Selv "folket" kan da bli et problem, slik reaksjonene på det sveitsiske flertall mot minareter viser. Etter mitt skjønn synes sekularismen allerede å ha tapt i striden med islam som politisk religion. Kort og godt fordi man ikke kan besvare den transcendensutfordring som ligger i religionene. Selvmordsbombere og trussel om død for dem som provoserer islamsk tro har allerede utvirket ettergivenhet i demokratiet. Død - egen og andres - er en del av islamsk taktikk. Sekularismen overser dødens betydning. Sekularismen er hedonistisk og mest opptatt individets "gode liv". Trussel om å bli fratatt "det gode liv" skremmer til ettergivenhet. Hvem ofrer livet og dermed nytelse av de dennesidige materielle goder?  Det gjør mange muslimer, og religionen deres gir dette mening, dvs. et "godt liv" i paradis. Kristen oppfatning av døden er motsatt. Den kristne ofrer livet for sin tro, men alt i den gamle kirke fordømte man dem som oppsøkte martyriet. Martyriet var ikke integrert i noen form for religionspolitisk taktikk. Kristendommen hadde ikke teokratiet som mål, men gjør død påkrevet når verdslig makt vil tvinge til svik mot Kristus. Den kristne vet at sekularismen som nazismen og kommunismen etter hvert vil gå til grunne. I forfølgelsestider gjelder det å være tro og vente på Gud. Og vi vet at Guds kvern maler, tilsynelatende langsomt, men den maler. I et kortsiktig perspektiv vil islam beseire sekularismen. Europas redning er å vedkjenne seg den kristne tradisjon kulturens fundament.

 Takk for et ballansert og godt innlegg Ole Jørgen Anfindsen. Bra-knappen er aktivert og jeg begynner absolutt å tro på din "Honest thinking" :)

Jeg mener vi må ha for øye, at Jesu budskap også ligger til grunn for den "samfunnsorden" som Muhammed ønsket å innføre, der de ulike stammene skulle underkaste seg islam og derved slutte å stride mot hverandre. - Altså finnes "enhetstanken" i islam også, slik den gjør i alle andre religioner. Selv om vi også kjenner historien videre...

Jeg ser absolutt ikke noe problem i å ha et religiøst mangfold, så lenge vi kan leve i respekt for hverandre. Men det som også fremkommer fra din artikkel, er vel om vårt sekulariserte samfunn har den sterke demokratiske overbygningen som klarer å forene disse kreftene på et demokratisk vis?

Velger å ikke kommentere mer her og nå, men tillater meg et lite spørsmål til deg. Mitt engasjement for islam ble vakt en februardag i 2002, - da NRK hadde et intervju om Qutb i "Sånn er livet". -  Jeg lærte meg etterhvert nok data til å formulere mitt spørsmål på nettet:

"Med hva og hvordan møter vi islamsk innvandring?" - Altså i høyeste grad et aktuelt tema, og det er interessant i seg selv å gå nærmere 8 år tilbake i tid og se hva vi tenkte. Link til debatten: http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=44&ThreadID=40537&s=&page=-1

Her møter jeg en OjD i samtale, og selv om initialene ikke stemmer helt, så har jeg veldig ofte lurt på om: Var det deg?

Vennlig hilsen Mette

Takk for gode innlegg om denne saken. Det dere skriver synes å være gjennomtenkt. Vi trenger å ta denne debatten videre, og deres innlegg bidrar til det.

Jeg håper at debatten som vil komme om islam og norsk kultur blir en saklig debatt. Det er ofte at viktige problemstillinger som tas opp i Verdidebatten etterhvert blir så spesielle og usaklige at fortsatt debatt ses på som hensiktsløs av de som har mye å bidra med. Et eksempel er da det (i etterkant av en lederartikkel om utsagn fra en predikant i USA) av innsendere ble kranglet om forskjellige forståelser av det gamle testamentes avsnitt og vers om Gud som straffet de som ikke holder seg til ham.

Jo mer følelsesladete tema, jo større sjanse til usaklige og sære innlegg. Og debatter om islam og norsk kultur har ofte mye følelser i seg.

Stå på Bernt og Ole!

...

Bra, Ole Jørgen. Det er stadig lett å applaudere dine grundige innlegg om dette temaet. Nå er det bare å håpe at Olav Rune Ekeland Bastrup bevilger seg en pause fra sin nylig erklærte pause fra vd.no. - og gir sitt bidrag i denne debatten. Den er i så fall innvilget fra oss andre. :)

Interessant med grundige meningsutvekslinger med dybde og innsikt.

Bernt skriver noe om sekularismen som 'kommunismen og nazismen', for deretter å mene at det eneste som kan redde oss fra Islam er å vende seg til kristendommen.

Er dette det motsatte av usaklige og sære innlegg? Uten følelse? Er det saklig?

Jeg har enda til gode å treffe noen som mener de er usaklige, stort sett betyr saklig at en er enig med en selv. Jeg har sjeldent lest ett slikt sammensurium av usannheter og usakligheter som det Bernt skrev, men da er det vel jeg som er usaklig da?

Kan vi ikke føre debatten på sak og ikke på å kalle andre usaklige eller politisk korrekte? Hva var det som var så bra i det Bernt skrev? Var det at Islam og Kristendommen må være motsatte? Var det at nazisme og sekularisme går ut på det samme? Hva var det som var så bra med innlegget?  Var det at sekularisme = hedonisme?

Går du inn i sak tror jeg du vil ha vanskeligheter med å karakterisere innlegget som saklig.

Det er mulig at jeg burde uttrykte meg bedre, men å være saklig er å holde seg til saken. Det gjør både Ole og Bernt. Argumentene er på hvert sitt vis en belysning av forskjellen islam og norsk kultur og med debattantens forslag om veien videre. Usaklig ble debatten dersom tema ble krangling om norsk avkristning. Derimot må Anfindsens mening om at islam kan gjøre oss "tilbakestående både politisk, økonomisk, vitenskapelig og kulturelt" debatteres. M.a.o. er islam truende for norsk kultur, hvordan og hvorfor? 

Det kribler i foten etter å si noe her. Men skal jeg ha sjanse til å henge med i andre og mer inntektsbringende foretak enn å gi meg i kast med denne debatten, så blir jeg fraværende fra herfra til i alle fall til over påske. Så sjåast me, men dessverre ikke på debattkvelden 28. januar. Har ellerede kansellert 3 avtaler for å være med på den ene som jeg ikke kan bryte...

Saklig betyr ikke og holde seg til saken, det betyr objektivt/faktabasert,  ei heller er saken at nazisme og sekularisme er to sider av samme mynt. Slik argumentasjon får meg bare til å innse at min skjebne ikke skal oppe i denne kurven.

Jeg bør ikke velge mellom Islam representert av deres verste forespråkere eller de verste forespråkerne fra den kristne siden.

Jeg forkaster dualismen, og ser at mine interesser er best ivaretatt i ett multikulturelt samfunn hvor vi tvinges til å ivareta hverandres interesser rett og slett fordi vi ikke har noe valg.

Hvis Norsk kultur kan sammenfattes som en verdi, og de som ikke passer inn må innordne seg så er det mine interesser som vil lide. Det er blant annet meg som fremstilles som den norske kulturs fiende.

Takk for hyggelig tilbakemelding, Mette. Jeg har møtt en rekke muslimer hvis personlige kvaliteter har gjort dypt inntrykk på meg. At den innvandringspolitikken vestlige land fører, skaper problemer både for innvandrere og den opprinnelige befolkningen må selvsagt ikke få forhindre oss fra å være ydmyke i møtet med islam og muslimer, og spørre hva vi kan lære. Ellers kan jeg herved avkrefte at jeg har skrevet noe under signaturen "OjD", eller på andre måter deltatt i den debatten du henviser til. 

Mvh Ole Jørgen

FrP er en trussel mot norsk kultur.

 Denne innfallsvinkelen er meget viktig å ha med seg. - Når jeg nå leser gjennom innlegget ditt igjen, så slår det meg at du ikke har et godt nok skille mellom hva som er kjernen i islam og hva som  tilskrives de kulturer og samfunnsutviklinger du har vært vitne til på dine reiser.

Du skriver bl.a.: "Det er grunn til å forvente at fortsatt masseinnvandring fra muslimske land etter hvert vil få Europa til å ligne stadig mer på områdene i nord-Afrika og Midtøsten, hvilket utgjør en høyst reell trussel mot Norges og alle andre europeiske lands kultur. Dagens politikk er ikke bærekraftig, av den enkle grunn at integreringen av muslimer og andre ikke holder tritt med innvandringen. "

Jeg mener i ganske klar motsetning til deg, at det er en veldig stor fordel,  at 2-og 3dje generasjons innvandrere, faktisk lærer seg sin religion og kultur og kjenne, som et viktig skritt mot et bedre og fredeligere samfunn.  - Da jeg ser at dette nettopp er kilden til å fjerne syke kulturelle tradisjoner i stor grad. Jeg gleder meg derfor over at våre innvandrere trekker til moskeene for å lære mer, i den grad det er en åpen og ikke lukket forsamling.

I min leilighet har jeg en muslimsk hybelboer jeg har absolutt full tillit til, når jeg selv er mye fraværende. - Det ville jeg faktisk hatt problem med overfor en tilfeldig rusbrukende norsk ungdom? Det er gledelig å se hvordan fordypning i islam og andre "åndelige fordypninger" er med på å hjelpe henne videre etter de traumer hun hadde med seg til landet (som barn)

Det er selvfølgelig ikke ønskelig for noen med en "masseinnvandring" vi ikke klarer å håndtere. Men dette er et helt annet problem enn om islam i seg selv er en trussel mot vår kultur? Du må ikke glemme, at vi alle er mennesker med de samme behov? - Så med rimelig rådslaging finner vi nok felles løsninger.

Vårt samfunn vil nok forandre seg gradvis, slik det for øvrig hele tiden har gjort. Vi snakker ikke om et statisk samfunn. - Om ikke de øyeblikkelige innvandringsproblemene blir for store, er jeg overbevist om, at vi i vårt frie samfunn klarer å trekke ut det beste fra  våre kulturer. - Men dette er selvsagt avhengig av vår egen vilje til å se "det gode" og klare å slå ned på uønskede holdninger og  adferd.

mvh  Mette