Registrer deg Logg inn
Debatt / Samfunn/Verden / Innvandring
Aslak Nore
Innlegg: 2
Kommentarer:

Den besværlige dugnaden

- 1645 visninger Innlegg

Er det frivillige Idretts-Norge truet av økende innvandring?

Norvald Mo er en mann som bekrefter fordommen om at norsk organisasjonsliv holdes i gang av folk som har gått lederskapsskolen på den politiske venstresiden. Vestlendingen har riktignok holdt seg unna ytre venstre, men hordalendingen har en lang karriere bak seg som norsk politiker, først som nestleder i AUF, deretter som stortingsrepresentant og statssekretær. Mo er nylig blitt leder i Oslo Idrettskrets. Siden 2004 har han dessuten vært leder i Rommen Sportsklubb – et av idrettslagene i Norge med størst innvandrerandel. Er det noen som vet om dugnad i det moderne flerkulturelle Norge, er det nettopp sosialdemokraten og idrettslederen Norvald Mo.

Siden lanseringen av min nye bok Ekstremistan: frykt og håp i det flerkulturelle Norge, har jeg deltatt i en rekke givende debatter og samtaler rundt i landet. Få temaer fra boka vekker større engasjement enn nettopp dugnaden og frivillighetens vilkår i det moderne Norge. I likhet med andre brennbare spørsmål i boka (kriminalitet, politisk vold etc.) går problemstillingen langt utover innvandringen. Økende globalisering, markedsliberalisme og individualisme er generelle utviklingstrekk i hele den vestlige verden, med betydning for alle aspekter av samfunnslivet. Et youtube-klipp postet i Europa kan utløse opptøyer i Pakistan ti minutter senere; et internasjonalt forbrytersyndikat kan operere fritt på tvers av landegrenser; en filipinsk migrant kan vaske trappene som tidligere ble utført som dugnadsarbeid i borettslaget. For å si det sånn: en rotnorsk type som meg selv er ikke akkurat den som stiller mest på dugnad.

Men kan innvandring likevel tenkes å ha betydning for oppslutning om dugnaden i norske idrettslag? Mye tyder på at det er tilfellet. I en casestudie av ulike flerkulturelle idrettslag i Stor-Oslo fant forskerne Y. Carlsson og T. Haaland at innvandrerforeldre var underrepresenterte, både når det gjaldt betaling av medlemskontingent (lite bidrag), kjøring til bortekamper og dugnader (middels bidrag) og trener/leder-verv (stort bidrag). For en av klubbene i studien – Drafn fra Drammen – hadde manglende foreldreinnsats ført til at klubben måtte avvikle sine aldersbestemte lag. Dette falt sammen med at innvandrerandelen økte dramatisk på lagene. Funnene bekreftes også av Norvald Mo, som riktignok understreker at bildet er mer sammensatt. Mange innvandrere stiller, mange etniske nordmenn gjør det ikke, og det er store forskjeller mellom innvandrere fra ulike land. Men Mo fortalte meg en gang, en smule resignert, om en innvandrerfar som sa: ”Dette må kommunen ta seg av. Vi betaler jo skatt. Mange tror at jeg som leder av klubben jobber i kommunen. De forstår rett og slett ikke at jeg gjør dette på fritida gratis fordi jeg synes det er meningsfylt.»

Norvald Mos klubb, Rommen, befinner seg på vippepunktet. Flere klubber vil befinne seg i samme situasjon, om ikke nå, så i alle fall om få år. Konsekvensene er dramatiske: minoritetsungdom flere steder i Stor-Oslo kan risikere å stå uten organisert idrettstilbud. Men varsler det også om en ny tid der tilliten mellom mennesker – den sosiale kapitalen som det heter på fagspråket – går ned i Norge? Da jeg intervjuet den verdensberømte amerikanske samfunnsforskeren Robert Putnam understreket han at den sosiale kapitalen går ned i flerkulturelle samfunn. Han la likevel til at dette skjedde parallelt med at et flerkulturelt samfunn ble mer kreativt og dynamisk. Spørsmålet om dugnad og frivillighet berører derfor noen av de viktigste spørsmålene i framtidens Norge:

Er det frivillige Idretts-Norge truet av økende innvandring?

Hvilke tiltak kan iverksettes for å sikre et idrettstilbud i flerkulturelle pressområder?

Følg meg på twitter.com/aslaknore

 

Espen Utaker
Debattleder
Innlegg: 292
Kommentarer: 449

Dugnad til glede og besvær

Kommentar #1

Velkommen til Veridebatt.no og takk for interessant innlegg. 

Du stiller noen viktige spørsmål. Er det rikrig at innvandrere uteblir fra dugnader og andre sosiale sammenkomster? I tilfelle hvorfor? 

Mitt inntrykk er nok det samme som ditt - dessverre. På Borettslaget årlige dugnads-happening møter det få innvandrere, til tross for at dette er den perfekte møteplass for integrering og inkludering. Likeledes ser vi i barnas bursdager, foreldremøter ol. at innvandrerbarn uteblir. 

Det kan være flere grunnen til dette: Språkbarrierene kan være så store at de velger å bli hjemme, i stedet for å "tape ansikt". Storfamillien er nettverk nok, dugnad er et fremmedord og en fremmed praksis for de fleste innvandrere, og nordmenn er neppe det mest inkluderende folkeslag i verden. 

Når det gjelder fotball er det jo veldig interessant at dugnadsånden uteblir, mens innvandrerbarn spiller skjorta av etniske norske barn. Som du selv påpeker i boka di, preger nå minorietsbarn alle aldersbestemte landslag. Og kanskje vil vi en gang i fremtiden få et landslag med kun spillere med foreldre og besteforeldre med tilknytning til et annet land enn Norge. Hva skjer da med den norske patriotismen for landslaget?

I går snakket jeg med et godt vestkant-lag (utelukkende norske minoritetsgutter) som ble spilt skjorta av av innvandrergutter fra Furuset i en innendørs fotballturnering. Det er interessant også i et integrerings- og dugnadsperspektiv. Som norske foreldre følger vi barna våre veldig tett, med fare for å sy store puter under armene deres. Og selvsagt stiller vi opp på dugnad. 

Innvandrernes barn lykkes på fotballbanen også uten at foreldrene står på sidelinjen og heier. Men paradokset er at klubben likevel kan gå rett i canvasen og ende med brukket rygg, slik Drafn gjorde, pga manglende dugnadsinnsats. 

Hva er andres erfaring med innvandrerforeldre og barn sin dugnadsinnsats, sitt oppmøte i klassesituasjoner og bursdager? Og hva kan vi gjøre for å bidra til en bedre integrering?

Jørgen El Fakiri
Innlegg: 2
Kommentarer: 3

Minibuss, misforståelser og premisser

Kommentar #2
Aslak, du husker sikkert den berømte minibussen til pappa fra tiden i Lyn. Jeg anslår at han har kjørt til omkring én million fotballkamper og treninger, hvis vi ganger hver tur med antall barn/ungdommer han fylte bilen med. Pappa er såkalt nordafrikaner, selv foretrekker jeg betegnelsen marokkansk berber. Minibussen burde kanskje blitt nevnt i boken, fremfor en irriterende og misvisende navnomdreining i kapittelet om den famøse voldelige kvelden i Nydalen. Navnbyttet fra Petter til Farid forvrenger mye av historien, og er tydelig bevisst utført. Nok om det.

Jeg har hverken utdannelse, kompetanse og/eller nok bakgrunnsstoff faglitterært til å mene for mye om dette temaet. Men, jeg har noe erfaring, samt tanker om både forskning du refererer til og innspill på løsninger. Igjen, jeg er kun for lekmann å regne i forhold til de mengder informasjoner som jeg vet at du har konsumert. Jeg kjenner til din litteraturkonsumkapasitet. 

Likevel. I boken, Ekstremistan, skriver du om Putman og hans undersøkelser om dugnads- og frivillighetsarbeid blant folk fra ulike deler av verden. Dette er det eneste kapittelet jeg reagerer på i boken - resten står til terningkast 5 etter mitt skjønn. Mitt skjønn veier nok ikke så tungt, men ta det som en kompliment fra en venn og en person med erfaring fra mange av dine drøftinger. Jeg er jo faktisk med i boken også ;)

Jeg syns at den nevnte undersøkelsen mangler endel tyngde og mening, særlig hvis man greier å trekke inn litt flere parametere enn andel besvarelser som ytrer at de har utført frivillighetsarbeid. Enten det, eller så har du tatt med litt få bruddstykker av undersøkelsen i boken. Det er nok viktig og riktig å trekke inn både kultur og demografi i en slik undersøkelse.

Hvorfor kultur? Jo, fordi vi i Norge har en litt annen oppfatning av dugnad og frivillighetsarbeid. Hvis en venn av pappa hadde trengt hjelp til å flytte fra Rif i nord til Marrakech i syd, ville han ikke nølt et sekund med å ta fri fra jobb og familie for å kjøre ned med flyttelass. Såkalte vennetjenester henger langt løsere i Marokko eller i marokkanske miljøer, enn det jeg noen gang har erfart i andre miljøer jeg har vanket. Jeg har aldri hørt "nja, vet ikke om jeg kan" fra en person med marokkansk herkomst. I tilfellet med flyttelasset ville kanskje en nordmann som meg, ansett den gode gjerning som godt gammeldags, norsk, dugnadsarbeid. En marokkaner har ikke noe navn på det.

Du skal være litt forsiktig med å svartmale mennesker med minoritetsbakgrunn som dårlige bidragsytere. Jeg hadde knust verdens beste og mest utholdende fotballspiller i maraton, ene og alene fordi jeg har løpt maraton endel ganger. For fotballspilleren er det en ukjent arena, med helt andre spilleregler.

Hvorfor demografi? Undersøkelsens ordlyd tok for seg om vedkommende hadde utført arbeid for en frivillig organisasjon. I boken sammenligner du Norge med land som enten selv har behov for humanitær bistand, eller som aldri har hørt om frivillige organisasjoner fordi det ikke finnes i deres rurale strøk. Undersøkelsen faller i så måte på sin egen urimelighet, og sosial kapital og tillit kan neppe måles i hvor stor andel av befolkningen, i et område, som utfører såkalt frivillig arbeid (i vestlig målestokk). 

Har jeg misforstått kapittelet og/eller undersøkelsen? 

Jeg er dog enig i de fleste av dine betraktninger, men jeg er ikke i like stor grad enig i den såkalte empirien som fremlegges ved dette caset. 

Det er ikke greit at visse innvandrergrupper er overrepresentert i statistikk over trygdeytelser, arbeidsledighet osv. Men vi må som nasjon ta inn over oss, at det på mange måter er vi som står til ansvar når det skjer. Det er svært få som oppriktig har et ønske om ikke å bidra. De aller fleste ønsker å bidra, men da må vi legge til rette for det - for flest mulig. Og noen ganger må vi også gjøre det på andre premisser enn vi er vant med. Globaliseringen er ikke noe vi kan være for eller i mot, på samme måte som vi ikke er for eller i mot internett ;) Foreldre i dag må forholde seg til at 2,2 millioner facebookere er løpsk. At døtrene deres chatter med eldre gutter på Nettby. At sønnene deres opplever mobbing på blogger. Vi må finne nye spilleregler og tilpasse oss de nye arenaene.

Når det gjelder løsninger, finnes det nok flere. Jeg tror vi må se på utfordringene i to faser:

1. Nuet: I dag opplever vi en mangel i tilstedeværelse blant familier med minoritetsbakgrunn. Et alternativ vil kunne være å involvere skolene i prosessene og dynamikken som driver idrettslagene fremover. Skolene har definitivt kompetansen og de rette forutsetningene for å klare dette. Det mangler selvsagt på midler. Ønsker folket å betale gildet gjennom skattekroner? Med de midlene som finnes i skolene per tid, kommer vi nok ikke så langt. Med det som utgangspunkt ville vi ikke rukket å stave "knekkebrød" før kassen var tom.

En nær bekjent utdanner seg til å bli lærer, og jeg har plukket opp endel utfordringer som de yrkesaktive kollegene hennes står overfor. Jeg har også selv blitt mer bevisst på rene faglige elementer i forhold til hvordan skolen må ta hensyn til barn med annet morsmål. Blant annet har jeg lært at det er dokumentert at opplæring på barnets morsmål i deler av skolens undervisningsopplegg, tilrettelegger for bedre utvikling for barn etter mellomtrinnet i skolen. Norsk og undervisning på norsk alene vil hemme barnets utvikling, og gjøre barnet til en fremtidig skoletaper. Denne vitenskapen var jeg ikke kjent med, og antakelig uenig i, før jeg fikk det forklart.

Poenget er at helt elementær og viktig kunnskap, som pedagogene innehar, kan for oss dødelige anses å være ulogisk og merkverdig, uten en god forklaring. Jeg og alle andre voksne uten pedagogisk bakgrunn har behov for større forståelse og mer inngående kunnskap om oppdragelse/utdannelse.

Kanskje alle foreldre, og spesielt de med minoritetsbakgrunn, har behov for opplæring i pedagogikk, samfunnsdynamikk, idrett og kultur? Ikke sånn avlegge-ed-til-flagget-tøv, som Abid trodde han kunne kjøpe seg stemmer med. Faglig kompetanse og forståelse for samfunnsfag og barns utvikling. Vi må ikke tro at vi skal fornorske innvandrere, men vi må forsøke å legge til rette for våre felles interesser; nemlig barna.
Grunnkurs samfunn og oppdragelse. 4 kvelder á tre timer. Hvem: Alle foreldre med forsørgeransvar. Obligatorisk.  (Ropte noen sosssialist?)

2. Utsiktene: For fremtiden har jeg en oppfatning av at, slike som meg, som er født og oppvokst i Norge har et annerledes syn på det å bidra for fellskapet. Nå har jeg kanskje et annet utgangspunkt enn gjennomsnittpersonen med innvandrerforeldre, ved at min mor var norsk og min far var hyper-engasjert? Dog håper og tror jeg at engasjementet øker om få år, parallelt med at min generasjon blir foreldre til større barn.

De fleste innvandrere har et annerledes - ikke et fraværende - forhold til dugnadsarbeid. La oss heller utnytte dette, men på alles premisser, ikke bare våre.

Er det egentlig så mange land som har en egen betegnelse på det å følge opp barna sine?

PS! Ekstremistan er en særdeles god og engasjerende bok!

Lars Gilberg
Journalist i Vårt Land
Innlegg: 92
Kommentarer: 46

Det norskeste ordet

Kommentar #3

Mener det var en avstemming for noen år siden om hvilket ord som var det aller norskeste. På førsteplass kom ordet «dugnad», tett fulgt av «bunad».

En trøndersk innvandrer som meg har lang erfaring i å snike seg unna begge deler. I noen av de idrettslagene hvor jeg er medlem, kan man kjøpe seg unna dugnaden – ved å betale høyere medlemskontingent. I andre stiller vi opp to ganger i året, og entusiasmen er nok begrenset – også hos de som sprader rundt i bunad på 17. mai. Forståelsen av at felleskapets behov noen ganger må gå foran individets, tror jeg ofte er størst blant mennesker som er vokst opp i trange kår – både materielt og demografisk.

Mine egne, høyst uvitenskapelige, erfaringer tilsier ikke at utenlandske innvandrere kommer sjeldnere på dugnad enn andre. Men jeg tror dugnad som begrep er på vei ut. Den frivillige innsatsen tar andre former enn før – og får andre betegnelser.

Foreldre som stiller opp som trenere, oppmenn og sjåfører, kaller nok som regel ikke sin frivillige innsats for dugnad.

Og til Nores spørsmål: Er den frivillige idretten i Norge truet av økende innvandring? Tror ikke det. Manglende innvandring kan bli en like stor trussel, hvis man først vil begi seg ut på leting etter trusler.

Espen Utaker
Debattleder
Innlegg: 292
Kommentarer: 449

RE: Minibuss, misforståelser og premisser

Kommentar #4

Takk for et interessant innlegg Jørgen, hvor du skriver: 

«Aslak, du husker sikkert den berømte minibussen til pappa fra tiden i Lyn. Jeg anslår at han har kjørt til omkring én million fotballkamper og treninger, hvis vi ganger hver tur med antall barn/ungdommer han fylte bilen med. Pappa er såkalt nordafrikaner, selv foretrekker jeg betegnelsen marokkansk berber. Minibussen burde kanskje blitt nevnt i boken,...»

Det er jo morsomt at dere har spilt langpassninger på fotballbanen sammen. Og du nyanserer bildet av at ikke innvandrere stiller opp på dugnad. Disse historiene burde nok også kommet fram i Nores ellers så utmerkede bok. Idretts-Norge er avhengig av personer som faren din for at det skal gå rundt, uansett om de er innvandrere eller nordmenn. Og jeg regner med at faren din fikk mye igjen for å kjøre laget rundt på Østlandet,i form av gode opplevelser og god kontakt med den gjengen som vokser opp sammen.  

Du skriver også: 

«Hvorfor kultur? Jo, fordi vi i Norge har en litt annen oppfatning av dugnad og frivillighetsarbeid. Hvis en venn av pappa hadde trengt hjelp til å flytte fra Rif i nord til Marrakech i syd, ville han ikke nølt et sekund med å ta fri fra jobb og familie for å kjøre ned med flyttelass. Såkalte vennetjenester henger langt løsere i Marokko eller i marokkanske miljøer, enn det jeg noen gang har erfart i andre miljøer jeg har vanket. Jeg har aldri hørt "nja, vet ikke om jeg kan" fra en person med marokkansk herkomst. I tilfellet med flyttelasset ville kanskje en nordmann som meg, ansett den gode gjerning som godt gammeldags, norsk, dugnadsarbeid. En marokkaner har ikke noe navn på det.»

Dette aspektet er veldig interessant. Det handler om vennetjenester versus dugnadsånd, og kanskje går det ut på noe av det samme? Men svært mange land er jo nettopp basert på vennetjenester, der de har en svakere stat som ikke tar samme ansvar (evt. syr puter) for befolkningen sin. En er vel rett og slett avhengig av hverandre på en annen måte enn vi er i Norge. Og det har jo enrekke fordeler, som tettere nettverk mm, og noen ulemper (mulighet for korupsjon, stå i gjeld til andre ol).

Med økt innvandring kan en kanskje håpe på å få det beste fra to verdener: økte vennetjenster og sterkere dugnadsånd.  


Del dette innlegget: