Litt respons på et tankevekkende og konstruktivt innspill til en viktig samtale.

1. Kirkens oppgave er å være prinsipiell. Det er ingen tvil om at kirken må tale prinsipielt i etiske spørsmål. Betyr dette at du betrakter ditt eget innlegg som rent prinsipielt, og uten praktisk politisk relevans? Er det virkelig mulig eller ønskelig å forsøke å isolere sin diskurs til å være utelukkende prinsipiell? Hva avgrenser du deg fra når du sier at kirken skal tenke prinsipielt (det praktiske, det empiriske, det politiske)? Ole Jørgen Anfindsens innspill responderte jo på et utspill fra Jørgensen som overhodet ikke var begrenset til rene prinsipielle refleksjoner over menneskeverd, solidaritet og nestekjærlighet. Det var hard core politikk, knyttet til Soria Moria II.

2. Det er fullt mulig å fastholde at mennesket er skapt som unike enkeltindivid i Guds bilde og slik sett har noe vesentlig felles, som søsken. Og samtidig å hevde at mennesket har en sterk gruppetilhørighet basert på ulike faktorer som i praksis vil spille en rolle og må tas hensyn til.

3. Det er fullt mulig å hevde at kristendommen er en universell religion, og samtidig være tilhenger av suverene nasjonalstater.

4. Det er ingen grunn til å hevde at reservasjon mot multikulturalisme som ideologi betinger at trøndere må bo i trønderlag eller at alle som ikke er hvite må deporteres. Det må være mulig å skjelne mellom det faktum at det ikke eksisterer monokulturer i streng forstand, og en ideologi som benekter viktigheten av en gitt grad av kulturell enhet. Vi kan ikke tvinge alle som aksepterer at det ikke finnes monokulturer til å bekjenne seg til multikulturalisme som ideologi.

5. Mener du at du kan få slippe å diskutere de natur-vitenskaplige spørsmålene Ole Jørgen reiser ved å hevde at vitenskap aldri er kontekstløs, eller å stemple ham som en vitenskaps-positivist? Du befinner deg ihvertfall på svært konfortabel avstand til de natur-vitenskaplige spørsmålene som reises. Her ser det ut som det var enklere å ta mannen enn ballen.

6. Å hevde at de som er skeptiske til innvandring selv er skyld i eventuelle problemer innvandring vil avstedskomme er en sleip måte å argumentere på. Om innvandringen viser seg å forløpe uten katastrofe vil man kunne peke å si: se dere tok feil! Om katastrofen kommer kan man peke og si: se, dette er deres skyld! Uansett har man selv vunnet, og motparten har tapt. Du har med andre ord satset på helgardering, og vil aldri kunne tvinges til å innrømme at du muligens tok feil. Din meningsmotstander derimot er enten inkompetent som samfunnsanalytiker eller ansvarlig for samfunnsmessig katastrofe. Elegant!

Takk til Olav Rune Ekeland Bastrup (OREB) for et tankevekkende og interessant innlegg. Det er flere ting jeg ønsker å trekke frem som svar på de utfordringene OREB har gitt, men jeg blir nødt til å ta det litt pø om pø. Jeg vil begynne med å nevne den britiske forfatteren og filosofen Roger Scruton. Og jeg siterer innledning fra Nødvendigheten av nasjonalstaten, som inngår som et kapittel i hans pamflett England and The Need for Nations: 

Sitat:

Demokratiene eksisterer takket være den nasjonale lojaliteten — en lojalitet som man forventer er felles for regjeringen, opposisjonen, alle de politiske partiene og alle velgerne. Der hvor nasjonaliteten har vist seg svak eller ikke har eksistert, har ikke demokratiet lyktes i å slå rot. For uten nasjonal lojalitet er opposisjonen en trussel mot regjeringen, og politisk diskusjon gir aldri opphav til felles forståelse. Likevel er ideen om nasjonen under angrep overalt. Enten oppfattes den foraktelig som en primitiv form for sosial enhet, eller den fordømmes sågar som en årsak til krig og konflikt, som derfor bør brytes ned og erstattes av mer opplyste og universelle former for jurisdiksjon.

Men eksakt hva er det som skal erstatte nasjonen og nasjonalstaten? Og hvordan vil den nye formen for politisk orden forbedre eller bevare vår demokratiske arv? Det er ikke mange som ser ut til å kunne besvare det spørsmålet, og svarene som gis forsvinner raskt i ordgyteri, som f.eks. EUs omfavnelse av den kirkelige doktrinen kalt "subsidiaritetsprinsippet" (nærhetsprinsippet) i den hensikt å ta makten fra medlemsstatene under påskudd av å la dem beholde den. Den nyere histories forsøk på å heve nasjonalstaten opp til en slags internasjonal politisk orden, har endt opp enten som totalitære diktaturer som den tidligere Sovjetunionen, eller som byråkratier det ikke er mulig å stille til ansvar, som Den europeiske union i dag. Selv om mange av nasjonalstatene i den moderne verden er gjenværende fragmenter av imperier, er det ikke mange som ser gjenopprettelsen av imperienes herredømme som veien videre for menneskeheten. Så hvorfor, og i hvilken hensikt, skulle vi gi avkall på den formen for suverenitet vi kjenner, og som så mye av vår politiske arv avhenger av?

Vi i Europa befinner oss ved et vendepunkt i vår historie. Våre parlamenter og rettssystemer har fortsatt territoriell suverenitet. De svarer fortsatt til historiske bosettingsmønstre som har gjort det mulig for franskmenn, tyskere, spanjoler, briter og italienere å si "vi", og samtidig vite hva de mener med det. Muligheten er fortsatt tilstede for å revitalisere den lovgivende og utøvende makten som formet nasjonalstatenes Europa. På samme tid er det blitt satt i gang en prosess i retning ekspropriering av våre parlamenters og domstolers gjenværende suverenitet, en prosess som ville utviske grensene mellom våre jurisdiksjoner og oppløse Europas nasjonaliteter i et historisk meningsløst fellesskap, forent hverken av språk, religion, sedvane eller nedarvet suverenitet eller lov. Vi må velge om vi ønsker å fortsette i denne retningen, eller om vi vil finne tilbake til den territorielle nasjonalstatens velprøvde og velkjente suverenitet.

Vår politiske elite snakker og oppfører seg samtidig som om det ikke fantes noe slikt valg, akkurat som kommunistene gjorde på den russiske revolusjonens tid. De snakker om en uunngåelig prosess og om irreversible forandringer, og selv om de fra tid til annen er villige til å skille mellom et "raskt" og et "langsomt" spor i retning fremtiden, er de ikke i tvil om at begge sporene fører til samme bestemmelsessted: en overnasjonal regjering under et felles lovverk, hvor nasjonal lojalitet ikke vil ha noen større betydning enn støtten til det lokale fotballaget.

I denne pamfletten skal jeg forsvare nasjonalstatens sak, idet jeg erkjenner at det jeg har å si hverken er uttømmende eller endelig, og at man kan forestille seg mange andre former for suverenitet som ville tilfredsstille de moderne samfunnenes behov. Mitt standpunkt er ikke at nasjonalstaten er det eneste svaret på de moderne styresettenes problemer, men at det er det eneste svaret som har vist at det duger. Vi kan være fristet til å eksperimentere med andre former for politisk orden, men eksperimenter på en slik skala er farlige, siden ingen kan forutse eller annullere resultatene av dem.

Nazismen samt revolusjonene i Frankrike og Russland, var dristige eksperimenter. Men alle førte til sammenbrudd av lov og orden, til massemord på hjemmebane og til krigerskhet i utlandet. Den kloke linjen er å akseptere de ordninger, de være seg ufullkomne, som har utviklet seg gjennom sedvane og arv, og forbedre dem ved hjelp av mindre tilpasninger, men ikke å sette dem i fare ved å foreta endringer på stor skala hvis konsekvenser ingen er i stand til å forutse. Dette standpunktet ble forsvart på ugjendrivelig vis av Burke i hans Refleksjoner over den franske revolusjon, og den senere historie har til stadighet bekreftet hans syn på sakene. Lærdommen vi bør trekke er derfor at siden nasjonalstaten har vist seg å være et stabilt fundament for demokratisk styresett, bør vi forsøke å forbedre den, tilpasse den og sågar spe den ut, men ikke kaste den.

De som satte i gang det europeiske eksperimentet—både de selvbestaltede profetene og konspiratørene i kulissene—delte overbevisningen om at nasjonalstaten hadde forårsaket de to verdenskrigene. Europas forente stater virket på dem som den eneste muligheten til varig fred. Dette synet er helt uten troverdighet av to grunner. For det første er det rent negativt: Det avviser nasjonalstatene fordi de er krigerske, uten å gi noen positiv grunn til å tro at overnasjonale stater vil være noe bedre. For den andre identifiserer det nasjonalstatens normalitet med dens patologiske utgaver. Som Chesterton har sagt om patriotisme i sin alminnelighet: Å fordømme patriotismen fordi folk går til krig av patriotiske grunner, er som å fordømme kjærlighet fordi kjærligheten av og til fører til mord. Nasjonalstaten bør ikke oppfattes som den franske nasjonen på revolusjonens tid eller den tyske nasjonens vanvidd i det tjuende århundret. For dette var forrykte nasjoner, hvor kildene til borgerfred var blitt forgiftet og den sosiale organismen overtatt av sinne, nag og frykt. Hele Europa var truet av den tyske nasjonen, men bare fordi den tyske nasjonen først hadde truet seg selv etter å ha blitt rammet av nasjonalistisk feber.

Sitat slutt.

Les videre i Roger Scrutons betraktninger om disse tingene i Nødvendigheten av nasjonalstaten.

Først må jeg uttrykke min anerkjennelse for Olav Rune Ekeland Bastrup sitt grundige og gjennomarbeidede innlegg. Og så bifaller jeg gjerne Jacob Anfindsens reflekterte kommentar. Den tar tak i viktige poenger i Bastrups innlegg og belyser og går i rette med dem på en spennende og god måte. Ved å lese de to - innlegget og kommentaren - i en sammenheng, og hensyntar dem begge, ender en opp med en god analyse av de viktigste elementene i debatten om innvandring i Norge og multikulturalisme generelt.

Min tilnærming blir hverken vitenskapelig eller filosofisk. Til det har jeg ikke nok kunnskap. Innfallsvinkel vil derfor være mer "folkelig" og kanskje også mer praktisk?

Hvis vi har som utgangspunkt at de aller fleste, en overveldende majoritet i Norge, utfra et kristent-humanistisk-sosialdemokratisk ståsted, mener at vi skal hjelpe de som er på flukt og at vi også skal ta imot (en del av) dem her i Norge (alle er vel enige om at vi uansett ikke kan ta imot flere titalls millioner som er på flukt?), så ville det likevel være oppsiktsvekkende å mene at dette ikke vil føre til flere utfordringer, tildels av vanskelig og i noen tilfeller av alvorlig art. Selv om vi satser sterkt på dialog og holdningsskapende prosesser, så vil det uansett oppstå kulturelt betingede konflikter. Dette oppfattes av mange av oss som virkerligheten.

1) Hvor mange har vi kapasitet til å ta imot - sånn rent praktisk? Neglisjerer vi dette, kan konsekvensene blir alvorlige - både for de som kommer og for oss som bor her.

2) Hvor selvutslettende skal vi være i forhold til egen tusenårige kulturtradisjon? Hvor imøtekommende og pragmatsike forventes det at folk flest skal være? Kan det forventes at folkedypet smilende klapper i hendene og roper hurra for det fargerike fellesskapet - når det krever at vi i stor grad "legger av oss" det vi selv er født inn i? Og ville det være ønskelig og riktig - alle hensyn tatt i betrakning?

3) Igjen, forutsatt at de fleste av oss oppriktig ønsker de nødstedte vel, ville det etter min mening være en unnlatelsessynd å ikke gjøre alt for finne den beste og mest hensiktsmessige måten å hjelpe flest mulig på. Dersom vi tenker oss at vi bruker de forholdsvis store ressursene, som går med til å ta imot og integrere (de relativt få) flyktninger som kommer hit, på å hjelpe folk i den regionene der de måtte befinne seg, så kunne vi kanskje hjelpe hundretusner eller fler? Og så ville de slippe å reise langt vekk til en fremmed kultur og et ugjestmildet klima.

Jeg vet selvfølgelig at dette er "gamle" argumenter som har versert i mange av debattene - gjerne i årevis, men de ikke mindre aktuelle av den grunn. Dersom disse forholdene aksepteres som riktige, faller egentlig mye av den prinsippielle debatten. Da blir den ikke relevant for det vi faktisk må forholde oss til.

Det er fullt mulig at vi likevel kan være gode kristen-humanist-sosialdemokrater i vår tilnærming til og møte med mennesker i nød. Og vi kan kanskje spare oss for dramatiske omveltninger som i sin ytterste konsekvens kan føre til endringer som ville kunne føre til ufred og konflikt i vårt eget land. Det er ingen tjent med - minst av alt de nødstedte. 

Å være prinsipiell betyr å sette noe først - å ordne argumenter hierarkisk ut fra en overordnet verdi som alle andre argumenter må underordnes. I mitt innlegg har jeg forsøkt å fastholde og begrunne noen slike overordnede prinsipper som jeg mener det er avgjørende for en kristen kirke å ha en fundamentalforståelse av. Nei, det er ikke mulig å avgrense prinsippiell tenkning fra realpolitikken, men det er avgjørende å møte realpolitikken med en prinsipiell forståelse som overskrider det situasjonsbetingede. Dette gjelder særlig i en situasjon der konkrete problemer i realpolitikken truer med å forskyve vår tenkning rundt viktige etiske spørsmål. En slik situasjonsutløst forskyvning er i ferd med å skje i vår tenkning rundt innvandring og integrering. Kirken har da en plikt til å tydeliggjøre hva som må være overordnet etisk forpliktelse. Det er derimot ikke kirkens plikt å anvise løsninger på konkrete realpolitiske utfordringer. Det er det overordnede som må være kirkens domene.

Ingen - med mindre man forfekter en ekstremistisk individualisme - benekter at mennesket har en genetisk betinget tilhørighet til sine nærmeste. Den er ikke bare vitenskapelig påvisbar, men også erkjennbar som en livsnødvendighet for ethvert menneske. Men dette argumentet kan ikke forstørres opp og bli normativt for enhver type fellesskap mennesket danner i kultursamfunnet. Det er et like uomgjengelig faktum at mennesket har en naturgitt disposisjon for å søke grenseoverskridelse. Menneskelig vekst, psykologisk så vel som erkjennelsesmessig, består nettopp i å utvide sin omkrets og la sin selvforståelse formes av stadig mer kompleks samhandling og læring. Det er slik kultur og sivilisasjon er blitt skapt. Nasjonalstaten er et eksempel på hvordan et primærfellesskap med utgangspunkt i stamme og ætt har vokst til et større og mer komplekst identitetsfellesskap og som har gjort det mulig å etablere et rettsgrunnlag og en normforståelse av overgripende karakter. Nasjonalstaten er imidlertid ikke noe statisk og naturgitt, men et stadium i en sivilisatorisk utvikling som ikke er gitt for enhver tid. I en globalisert virkelighet der verden blir mindre, der menneskene kommer nærmere hverandre og vi stadig mer vil bli avhengige av felles teknologiske løsninger på globale utfordringer, er det helt naturlig at de historiske forutsetninger for nasjonalstaten endres. Det kan ses som ledd i en sivilisatorisk utvikling der nye overgripende strukturer for menneskelig sameksistens etableres. Det kommer neppe til å skje uten spenninger og konflikter, men et visst nivå av spenninger er uunngåelig om mennesket skal kunne forsvare sin frihet. Derfra til å profetere katastrofe er det likevel et stivt stykke. I den grad det ligger en katastrofe og venter foran oss, så er det fordi vi ikke evner å møte de globale utfordringene, ikke de snevert nasjonale.

Anfindsen I og II har utvilsomt rett i at nasjonalstaten har vært helt sentral for demokratiets utvikling - derom er det ingen tvil - men det er en feilslutning derav å legge til grunn at nasjonalstaten er demokratiets garantist. Ingen historisk empiri peker i retning av at homogene kulturer danner mer velfungerende demokratier enn heterogene. Jeg vil tvert imot mene at et sunt demokrati trenger heterogenitet. Det som det derimot er solid grunnlag for å hevde, er at opplysning og kunnskap er demokratiets sterkeste vern. Demokratiet er en frukt av menneskets evne til læring og kompleks samhandling. Jeg vil derfor avvise en tankegang som nærmest forutsetter at et multikulturelt samfunn vil måtte true demokratiet. Jeg utelukker ikke dermed at demokratiet kan bli utfordret, og at det for så vidt konstant er utfordret av monopoliserende, antidemokratiske krefter av ulike avskygninger. Men mulighetene for at det multikulturelle samfunn vil styrke demokratiet er minst like mye til stede, fordi det nødvendigvis vil måtte tvinge vestlige samfunn til bevisstgjøring på egne verdier og til nyorientering på områder der vi har orientert oss feil. Muslimsk innvandring vil utfordre - og utfordrer allerede - vår kulturs øredøvende og nærmest fundamentalistiske sekularisme. Det er en utvikling vi bør hilse med forventning. Jeg tror også man overser teknologiens demokratiserende kraft - ikke minst det teknologiske medium vi utveksler disse tanker gjennom.

Selvsagt er det dét. Noe annet har jeg aldri ment. Med mindre man glir inn i en tankegang der nasjonalstaten mytologiseres på religiøst grunnlag og ses på som noe gitt for evigheten. I land der slike nasjonalistiske myter har vært fremherskende, som Russland, har demokratiet aldri trivdes!

Her misforstår du. Jeg nevnte dette i forbindelse med at Ole Jørgen trekker inn Paulus til forsvar for en tankegang om at folkegrupper er henvist til å oppholde seg på fastlagte territorier, og at dette er en del av en gudvillet skaperordning. Mitt poeng er at man ikke kan sette likhetstegn mellom "folk" slik det ble anvendt for 2000 år siden og det moderne begrepet nasjonalstat. I så fall vil man også kunne hevde at trøndere skal holde seg der Gud har anvist dem, for trøndere kan like gjerne som noen annen befolkningsstørrelse også ses på som et folk om man ser dem løsrevet fra den større nasjonale tilhørighet de ble en del av ved den norske riksdannelsen. Forøvrig skal vi ikke lenger tilbake enn til 1960-tallet da det ikke var uvanlig å mene at nordlendinger burde holde seg i Nord-Norge og i alle fall ikke i Oslo. Argumentasjonen var ikke helt ulik det vi kan se fra innvandringsskeptisk hold i dag. Den nordnorske innvandringsbølgen var et resultat av nødsforhold i Nord-Norge skapt av krigen, og holdningen nordlendinger ofte ble møtt med, forteller noe om at den norske enhetsfølelsen ikke var så sterkt utviklet at nordlendinger automatisk ble inkludert i fellesskapet av "oss". Nordlendinger ble sett på som "de andre". For så vidt bekrefter dette din argumentasjon om at gruppetilhørighet er betinget av nærhet. Ettersom Nord-Norge for flertallet av nordmenn ikke er nært, men fjernt, inntrådte det en markering av avstand til nordlendinger idet de trådte inn på sør-norske enemerker. Men det viser samtidig at tanken om gruppetilhørighet - om enn aldri så genetisk betinget - ikke per definisjon er noe gode og ikke bør være normativ for hvordan vi etablerer fellesskap.

Jeg er for øvrig enig i at "det må være mulig å skjelne mellom det faktum at det ikke eksisterer monokulturer i streng forstand, og en ideologi som benekter viktigheten av en gitt grad av kulturell enhet. Vi kan ikke tvinge alle som aksepterer at det ikke finnes monokulturer til å bekjenne seg til multikulturalisme som ideologi." Multikulturalisme som ideologi bekjenner jeg meg ikke til, selv om det inntrykket lett skapes fordi jeg finner det nødvendig å argumentere mot den svartmalingen som den innvandringsskeptiske ideologien bygger på. Det multikulturelle samfunn er i mine øyne svanger med både lykke og ulykke. Mitt poeng er at det finnes ingen naturlovmessighet for verken det ene eller det andre. Det er tilnærmingen vår til den flerkulturelle utfordringen som er avgjørende.

Dette er for stort til å ta opp i full bredde. Jeg har ikke oversikt over det naturvitenskapelige feltet, og min kompetanse her er også ytterst begrenset. Det jeg derimot har kompetanse på er sosialhistorie, herunder hvordan nettopp naturvitenskap har vært benyttet politisk og ideologisk for å begrunne og legitimere sosial kontroll med utsatte grupper i samfunnet. Eksemplene her er nær uendelige. Jeg har i bøker og artikler også pekt på hvordan naturvitenskapelig forskning ofte har legitimert seg gjennom å tjene politiske formål. Jeg mener å ha særdeles godt grunnlag fra våre nære historie for å mene at naturvitenskapelig forskning aldri må vurderes bare ut fra sine egne vitenskapelige premisser, men også ut fra konteksten den opptrer i. Forsikringer fra forskningen selv om at den er per definisjon nøytral og skyldfri, hjelper lite og er ofte en indikasjon på at den slett ikke er så nøytral som den forsøker å mane seg selv til å tro. De selvlegitimerende frasene "forskning viser at..." og "det er vitenskapelig bevist at..." er noe som vekker mine mest mistenksomme instinkter. I vår tid har såkalt evidensbasert forskning vind i seilene. Den har fått særdeles vidtrekkende følger blant annet innen helsevesenet og som etter min mening representerer en fundamental trussel mot en humanistisk forankret forståelse av sykdom og helse. Ikke minst gjelder dette innen psykiatrien. I en replikk i debatttråden "Den politisk korrekte kirke" nevnte jeg IQ-testen som et skrekkeksempel på hvordan forskning og ideologi har vært blandet sammen helt opp til våre dager og fortsatt blir det. Det er et historisk faktum at IQ-testene ble utviklet som et sosialpolitisk kontrollverktøy for å begrense innvandring av presumptivt "laverestående" befolkningsgrupper til USA, da særlig den store bølgen av italienere. Derav kan man selvsagt ikke slutte at IQ-testene bygger på falsk vitenskap. Vitenskapen kan være riktig på sine egne premisser, men man lurer seg selv om man tror at den i et større samfunnsmessig perspektiv er nøytral. Jeg kunne fortalt deg mye om hvordan medisinske diagnoser på adferdsproblematikk skifter innhold og drakt sånn ca. hvert 10. år - ikke fordi forskningen tar sjumilssteg fremover, i alle fall ikke på dette området, men fordi virkelighetsforståelsen som vi forstår og diagnostiserer avvik ut fra, er i fortløpende endring. Mao aldri kontekstfri.

Jeg har ikke stemplet Ole Jørgen som positivist. Jeg har stilt det som spørsmål. Jeg har ikke kunnet ta stilling til alt han har linket til av artikler. Men jeg er skeptisk når vitenskap brukes til å fremme synspunkter som er så tydelig ideologiske som her.

Nei, jeg tror ikke det er dette jeg sier. Jeg forsøker å fremholde at retorikken vi benytter i et flerkulturelt samfunn er viktig for i hvilken grad vi skaper kommunikasjonsmessige plattformer for fornuftig og konstruktiv samtale på tvers av etniske og religiøse skiller. Retorikk kan benyttes to veier - til å dempe konflikt eller konstruere konflikt. Vi trenger definitivt mer av det første og mindre av det siste.

Olav Rune Ekeland Bastrup skriver: "Jeg spør meg om ikke Anfindsens bruk av vitenskap bygger på en positivistisk virkelighetsforståelse, der vitenskapelige argumenter brukes uten hensyn til at vitenskap, som alt annet, aldri er kontekstfri."

La meg derfor understreke at jeg ikke regner meg for å være positivist, men derimot realist, en generell holdning som oppsummeres som følger av Wikipedia (mine uthevelser): 

Contemporary philosophical realism is the belief in a reality that is completely ontologically independent of our conceptual schemes, linguistic practices, beliefs, etc. Philosophers who profess realism also typically believe that truth consists in a belief's correspondence to reality. We may speak of realism with respect to other minds, the past, the future, universals, mathematical entities (such as natural numbers), moral categories, the material world, or even thought. Realists tend to believe that whatever we believe now is only an approximation of reality and that every new observation brings us closer to understanding reality.

La meg også tilføye at min kommende bok inneholder en ganske omfattende, populærvitenskapelig drøftelse av grunnleggende vitenskapsfilosofi. Et viktig spørsmål er: Hvor sikre kan vi være på ting og tang er slik forskningen forteller oss? Jeg argumenter for at det er en del ting vi kan være temmelig sikre på (la oss si 99,999....% sikre). For eksemel er det dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at jorden er rund. Og i praksis kan vi være helt sikre på at det finnes genetisk betingede forskjeler mellom kvinner og menn, samt mellom ulike raser og etniske grupper, for å nevne to andre, og svært aktuelle, eksempler (og min kommende bok drøfter altså dette inngående).

For ytterligere å klargjøre hva slags posisjon jeg resonnerer med utgangspunkt i, siterer jeg fra HonestThinkings generelle manifest, primært utarbeidet av min bror Jens Tomas Anfindsen (han er filosof, mens jeg selv altså er informatiker):

Sitat:

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om!

Når vi erklærer at vi prioriterer data høyere enn forutinntatte holdninger, og idet vi forplikter oss på en ærlig håndtering av data, forutsetter vi samtidig visse ikke-trivielle filosofiske antagelser. For det første antar vi at det finnes data. Vi antar ikke at det finnes data hinsides enhver fortolkning, men vi antar at det finnes data som er så åpenbare at man kan oppnå inter-subjektiv enighet om beskrivelsen av dem, og som er tilstrekkelig tydelige til at de kan legges tilgrunn for hypotesetesting. For det andre antar vi at det finnes sannhet og at dets motsetning er falskhet. Vi tror ikke at vi simpelthen har sannheten, men vi arbeider under en filosofisk overbevisning som forplikter oss til å etterstrebe en optimal tilnærming til eller tilegnelse av det som er sant. Det filosofiske fundament for dette kalles ”metafysisk realisme”, en posisjon som koker ned til antagelsen av at virkeligheten finnes, i stor grad uavhengig av hvordan mennesker tenker om den.

Det filosofiske fundament for HonestThinking står i skarp motsetning til en moderne åndsstrømning som kalles ”postmodernisme”. Postmodernismen er så formløs og ulikeartet at den er nærmest umulig å inneslutte i en streng definisjon. En fellesnevner for det postmoderne er like fullt en eller annen form for relativisme. Relativismen er like gammel som filosofien selv og har alltid stått i motsetning til alt som er filosofisk, på tross av at den intellektuelle brist og dype irrasjonalitet som hefter ved relativismen har vært tydelig identifisert og er blitt rigorøst tilbakevist i hvert fall siden Platons tid (Enhver form for relativisme som er universell vil måtte forutsette sin egen negasjon for å være sann, hvilket er en selvmotsigelse). Fra et filosofisk ståsted sett er relativismen å betrakte som kvakksalveri, og kan avvises som sådan.

Men det finnes et mer omfattende problem knyttet til relativismen slik den fremtrer i postmodernismen, og dette er snarere et sosiologisk enn et filosofisk problem. Dette er at mange mennesker som er uvitende om postmodernismens råtne filosofiske fundament, er blitt forledet (ved miljøpåvirkning, ikke tenkning) til å akseptere trekk ved det postmoderne virkelighetsbilde. For eksempel er det mange mennesker som tror at enhver ideologi, religion eller kultur er like god som enhver annen. Dette er en relativistisk og irrasjonell fordom, men den er så vidt utbredt at den ofte forhindrer konstruktiv kritikk av og debatt om, nettopp, ideologier, religioner og kulturer. Fordommen stammer fra en intellektuell søvndysser som har blitt dosert så lenge og formidlet så sublimt, at mange av dens ofre ikke har den minste anelse om at deres holdninger er basert på relativisme, langt mindre selvsagt hvorfor de engang har slike holdninger. Det uheldige resultatet av denne situasjonen har hatt betydelig innvirkning i offentligheten av den grunn at enkelte viktige opinionsdannere, som i visse fall til og med regnes som intellektuelle, selv er blitt intellektuelt lammet av en eller annen form for relativisme. Det er dette HonestThinking er opprettet for å bekjempe!

Sitat slutt.

Som en tilføyelse til min forrige kommentar, vil jeg gjerne understreke at det er nødvendig å være kritisk når man forsøker å tenke realistisk. Jeg tar altså avstand fra det som gjerne kalles naiv realisme, og har f.eks. stor sans for følgende presisering (med forbehold om at jeg ikke har lest hele den artikkelen om Critical Realism som følgende sitat er hentet fra):

Critical realism is a philosophical view of knowledge. On the one hand it holds that it is possible to acquire knowledge about the external world as it really is, independently of the human mind or subjectivity. That is why it is called realism. On the other hand it rejects the view of naïve realism that the external world is as it is perceived. Recognizing that perception is a function of, and thus fundamentally marked by, the human mind, it holds that one can only acquire knowledge of the external world by critical reflection on perception and its world. That is why it is called critical.

Først: Veldig bra å få en så grunnleggende debatt ført på et slikt saklighetsnivå. Det var slik vi håpet verdidebatt.no ville fungere. Det eneste er at innleggene kanskje nå blir i lengste laget, og at lange sitater fra andre kilder fungerer best om de legges som lenke.

Og så et spørsmål som kanskje kan virke oppklarende for hvor motsetningene går: Det avgjørende for om et flerkulturelt samfunn fungerer, er om det eksisterer en opplevelse av grunnleggende fellesskap på tvers av ulikhetene. Dette ble framhevet på den konferansen om religiøst mangfold som MF og PRIO nettopp arrangerte.

Spørsmålet er om slikt fellesskap kan oppnås på tvers av etnisk, religiøs og kulturelle forskjeller, og hva som bidrar til å skape fellesskap eller splitte det opp. Er det ulikhetene i seg selv, eller er det måten vi håndterer dem, som ødelegger fellesskapet?

I tillegg kommer at for store og raske forandringer på dette området, skaper utrygghet. Det finnes altså rasjonelle grunner til å advare mot for stor innvandring. Men hvis det gjøres med argumenter som skaper frykt for andre og motsetninger mellom grupper, så ødelegger vi for det fellesskapet vi trenger. Er ikke det noe av sakens kjerne?

 Takk for et innlegg som faktisk fikk meg til å gråte igjen -  - -  av glede :)

Men min lille kommentar går til Ole Jørgen Anfindsen:

Du har et absolutt poeng, når du nevner nødvendigheten av nasjonalstaten! - Jeg gir deg min uforbeholdne støtte i det.  - Men det er likevel her jeg mener det skjer en sammenblanding innenfor hva som er religion og hva som er politikk hos deg! -( Ikke underlig, hvis du avviser religion eller ser på det som årsaken til problemene  :) )

"Enhet i mangfold" og "Et fargerikt fellesskap",  er vel heller utrykk som går på at vi mennesker klarer å leve sammen INNENFOR en ytre politisk ramme, slik nasjonalstaten er; - at vi ikke har fordommer overfor et individ ALENE på bakgrunn av kjønn, rase, hudfarge, religion eller annet?

Hvis du går og fysisk tror, at begrepet "det flerkulturelle samfunn"  innebærer krefter som går inn for nedleggelse av nasjonalstaten, så forstår jeg meget godt din bekymring! - Godt at du kjemper for den! (selv roser jeg kongehuset når jeg kan som det sterkeste limet vi har i samfunnet)

Jeg bruker mye "systemtenking" i min filosofering. - På et individuelt nivå handler dette om et iboende likeverd som mennesker. At ingen alene må oppleve forfølgelser pga sin tro, nasjonalitet eller hudfarge mm . - Men det skjer i dag. - Vold og kriminalitet blir noe annet. -

Det handler mye om å bli trygge i oss selv for å bli trygge på hverandre. -Utrygghet er faktisk farligere enn vi tror på et individuelt plan også. - Står vi trygge overfor en morders blikk, - så kan vi faktisk redde livet ved å IKKE være redd!  - Redselen og utryggheten vår fremmer hatet....

Flytter jeg denne tanken til nasjonalt nivå, så ser jeg det samme der - Vi må nettopp styrke vår nasjonale identitet og være klare på våre idealer, etikk og moral,  i møte med andre land! - Vi har blitt litt av et "annerledesland" med våre oljepenger og avvisning av "det religiøse behovet" for tilhørighet og mening. - Kommer du til et annet land, spør de ofte først: "Hva tror du på"? (opplevd i Hellas)  - Det er en selvfølge , at "Tro og livssyn" er noe du må forholde deg til, og ta standpunkt til, som et voksent menneske. -I vårt lovverk forventer vi at 15 åringer gjør dette!  Fra den alderen kan de nemlig velge et annet livssyn enn sine foreldre!   - Den norske almenskolen ble nettopp dannet for å lære barna etikk og moral, for at de kunne bli gagns mennesker for samfunnet! 

"Trygghet på oss selv - og det hellige som en felles arena", skrev Olav Bastrup. Dette er jeg hjertens enig med han i. - Blir vi enige om dette, klarer vi kanskje å lage et godt innhold i livssynsfaget til våre skolebarn også?

mvh Mette

Jeg tror Rimehaug treffer noe sentralt når han spør: Spørsmålet er om slikt fellesskap kan oppnås på tvers av etnisk, religiøs og kulturelle forskjeller, og hva som bidrar til å skape fellesskap eller splitte det opp. Er det ulikhetene i seg selv, eller er det måten vi håndterer dem, som ødelegger fellesskapet?

Hvordan skal vi forholde oss til dette spørsmålet teologisk? Når vi skal besvare dette spørsmålet ender vi fort i et spenningsfelt mellom teologisk idealisme og teologisk realisme.

På den ene siden tror vi at alle mennesker, på tross av sin ulikhet, er skapt i den ene Guds bilde. Dette gir god grunn til å feire ulikheten. Og kirken er og bør være et vitnesbyrd om denne enheten i forskjellighet, i kraft av sitt universelle oppdrag. Kirken etablerer en multikulturell og multietnisk familie, hvor enheten skal få tale sterkere enn ulikheten. Vi hører sammen, på tross av vår ulikhet. Kirken skal i ord og i handling forkynne likeverd, med dette utgangspunkt.

På den andre siden ønsker jeg å etterlyse noe jeg vil kalle teologisk realisme. Det er påfallende at man kan holde slike diskusjonstråder gående uten at det henvises til forestillingen om et syndefall. I sjelesorg vil jeg ofte ha et behov for å si omtrent følgende: Du er blitt behandlet dårlig. Det var feigt at ingen sa ifra. Jeg blir sint når jeg hører det du forteller. Desverre er jeg redd for at du kan komme til å møte den samme uretten, unnfallenheten og feigheten igjen. Ta vare på deg selv, og beskytt deg selv om du har mulighet til det. Som kirke kan vi ikke bare profetisk og prinsipielt holde opp noen viktige prinsipper. Selv om vi skal gjøre dette også. Vi må også gi mennesker hjelp til å leve i den faktiske verden.

Som om vi kan si: på mange måter skulle jeg ønske vi ikke trengte rettsvesen, fengsler, privat eiendomsrett, militært forsvar eller nasjonale grenser. Som kristen er jeg på en måte imot alt dette. Samtidig ville det ikke falle meg inn å arbeide politisk for å oppheve noen av delene. 

Jeg skulle ønske vi kunne leve sammen i fred og sameksistens på tross av alle forskjeller. Og en dag tror jeg Gud vil skape en ny himmel og en ny jord, hvor dette kan realiseres. Inntil den dagen kommer vil jeg gjøre to ting. (i) Arbeide etter beste evne for å realisere de gode idealene allerede nå, og motarbeide de tingene som hindrer dette. (ii) Forsøke å innrette meg, (og ta til ordet for at vi som samfunn innretter oss), på en praktisk og tjenelig måte som kan gjennomføres i praksis. Hvor vi tar høyde for realistiske konsekvenser av vårt menneskesyn. For jeg vet desverre at de gode idealene ikke kan realiseres fullt og helt. Ennå.

Her er nok et kjapt innlegg mens jeg løper mellom ulike forpliktelser (som tidligere antydet ønsker jeg å følge opp denne meget interessante debattråden med flere ulike momenter).

Min egen tenkning om utfordringene knyttet til det flerkulturelle samfunnet er påvirket av en rekke forfattere, og en av dem er altså den britiske filosofen Roger Scruton. Her er en henvisning til ytterligere et kapittel fra hans bok England and The Need for Nations;Om forakten for ens eget (til norsk ved Christian Skaug):

Sitat:

Men kan den nasjonale lojaliteten virkelig bestå i det moderne meningsklimaet? Dette er et vanskelig spørsmål som må besvares fra tilfelle til tilfelle, under den fornødne hensyntagen til den lokale historiens påvirkning. Ta vårt eget tilfelle: England. Ingen som vokste opp i etterkrigstidens England kan ha unnlatt å legge merke til den sofistikerte latterliggjøringen vår nasjonale lojalitet er blitt til del fra personer hvis frihet til å kritisere ville ha blitt tilintetgjort for mange år siden, hadde ikke engelskmennene vært rede til å dø for sitt land. For mange av etterkrigsforfatterne var de engelske idealene om frihet og samfunnsånd som man etter alt å dømme kjempet for under krigen, rent ideologiske konstruksjoner — "herskende illusjoner", som ved å kamuflere utbytting som faderlig rettledning gjorde det mulig å ta med seg imperiets tyvegods hjem med god samvittighet. Alle sidene ved engelskmennenes karakter som krigstiden bøker og filmer hadde hyllet — høflighet, fasthet, ærlighet, toleranse, "tæl", den stive overleppen og sansen for fair play — ble enten benektet eller hånet. England var ikke det frie, harmoniske og lovlydige samfunnet som guttebladene lovpriste, men arena for klasseskiller, fanatisk sjåvinisme og rasehat. Skrap litt i overflaten på alle institusjoner og ethvert ideal, fremholdt kritikerne, og du vil finne igjen den samme skitne virkeligheten: en selvbevarende overklasse og et folk til de grader blendet av illusjoner om imperiet at det aksepterte sin dominans.

Å avvise dette synet på mitt land er ikke noe jeg kan ta fatt på i denne pamfletten, selv om jeg har gjort forsøk på det i andre sammenhenger. Likevel er det viktig å merke seg at denne strømmen av kritikk har vært nesten fullstendig blottet for sammenlignende bedømmelser. Sett i ettertid er den ganske visst lite annet enn en fortegnelse over defekter som er naturlige for mennesket, som engelskmennene kan ha satt en egen engelsk spiss på, men som man støter på overalt og til alle tider — til og med i Skottland.

Denne typen kritikk er samtidig smittsom, nettopp fordi protesten mot menneskets tilstand er av en slik beskaffenhet. Det som i begynnelsen var intellektuell tankelek, ble ganske snart omgjort til politisk rettroenhet, tilrettelagt av Labours keltiske slagside og en europeisk elite med intensjoner om å utslette minnet om den andre verdenskrig. Hva enten det har skjedd bevisst eller ikke, har det virkelige eller tilsynelatende målet for den senere tidens politiske beslutninger vært Englands undergang, og resultatet er en identitetsforvirring blant engelskmenn som kan få en til å konkludere at den nasjonale lojaliteten, i alle fall i vårt tilfelle, er utrydningstruet.

Sitat slutt.

I tråd med Rimehaugs hint ovenfor, har jeg nøyd meg med å sitere litt mindre denne gangen. Av erfaring vet jeg at folk kanskje leser det som siteres, mens terskelen er høyere for å følge en lenke til en annen artikkel for å få med seg helheten. La meg derfor oppfordre vdb-leserne til faktisk å lese denne artikkelen av Scruton (se også den tidligere refererte artikkelen Nødvendigheten av nasjonalstaten).

PS: Jeg håper å følge opp med en ny kommentar i morgen kveld.

Takk for alle saklige innlegg.Det er godt for sjelen å kunne debattere et så følelsesmessig betent emne som dette uten at noen flyr i fistel.

Først til Anfindsen: Jeg aksepterer distinksjonen mellom positivisme og kritisk realisme. Min hovedinnvending mot din bruk av vitenskap er at du bruker den til å understøtte ideologi. Deretter gir du ideologien en teologisk glasur. Jeg ser store problemer med et slikt prosjekt. Det er en form for tankebygging som ikke har den beste historie å vise til. 

Jeg har selv aldri reflektert nøye over hvordan jeg skal beskrive mitt eget filosofiske ståsted - i hvilken grad jeg er noe som ender på -ist eller -ianer i det hele tatt. Men i yngre år likte jeg å kalle meg holist - en filosofisk tilnærming som sier at helheten alltid er større enn summen av delene. I følge holistisk tenkning forklares ikke egenskaper ved et system, det være seg biologisk, genetisk, økonomisk, sosialt eller religiøst, ut fra komponenter i de enkelte delene, men motsatt - at det er systemet som helhet som avgjør hvordan enkeltdelene oppfører seg. Jeg synes det er en frigjørende erkjennelsesmessig tilnærming i forhold til en reduksjonistisk vitenskapelig og ensidig databasert tilnærming. Den har i høy grad relevans for emnet vi diskuterer - for, som jeg har påpekt, handler vår tilnærming til innvandring/migrasjons-problematikk om hvilket helhetsperspektiv - eller hvilket overordnet prinsipielt perspektiv - vi anlegger. Min opplevelse er at du går en motsatt erkjennelsesmessig vei og bygger ideologi på grunnlag av delene. Det er mulig dette er en feil observasjon, men jeg får overlate til deg selv å reflektere over om og i hvilken grad den er det.

Til Rimehaug: Jeg tror ikke at ulikhetene ødelegger fellesskapet. Jeg tror ikke at fellesskap dannes på grunnlag av det minste vi har felles. Forfølger vi tanken om at det er likhet som danner grunnlag for fellesskap til sluttpunktet, ender vi i Nord-Korea. Fellesskap, nært eller fjernt, vil alltid måtte bestå i at vi rekker hender til hverandre over noen grenser.

Så er selvsagt spørsmålet: Hvor mye ulikhet kan vi tåle før fellesskapet ikke lenger henger sammen? Det finnes det ikke noe enkelt svar på. Men vi kan også stille spørsmålet motsatt vei? Hvor mye fellesskap må vi egentlig ha? I Norge er vi vant til å ha mye fellesskap, sosialdemokrater som vi er. Men vi kan også tenke oss et samfunn der fellesskapene lever side om side i et fragmentert mangfold under en løsere definert samfunnskontrakt enn den sosialdemokratiske vi er oppdratt med. Det er fullt mulig, det ser vi i USA. Spørsmålet er om det er ønskelig. Uansett: Vi er nødt til å omstille tenkesettet vårt enten vi vil eller ikke. Vi må kort sagt lære oss å svømme.

Jeg føler behov for å klargjøre en del generelle og grunnleggende problemstillinger før jeg gir meg til å svare på de utfordringene Ekeland Bastrup har rettet til meg. Et sentralt fenoment i denne typen debatter er den såkalte moralistiske feilslutning. Den går i korthet ut på at man insisterer på at virkeligheten må være slik eller sånn, fordi man oppfatter alternativene som uakseptable. Fra et vitenskapsteoretisk perspektiv er dette en svært graverende feil å begå, og den har i hele etterkrigstiden vært en gjenganger i debatter knyttet til menneskelig biodiversitet, og da helt særlig i spørsmål knyttet til sammenhengen mellom genetikk og IQ.

Jeg påstår ikke at Ekeland Bastrup har gjort seg skyldig i den moralistiske feilslutning, men på samme måte som han har undret seg over om undertegnede muligens tenker positivistisk, kan det kanskje være greit om han klargjør hvorvidt han anerkjenner at den moralistiske feilslutning er et reelt problem i denne typen debatter. Helt spesielt vil jeg spørre ham om han er enig i at hans holistiske tilnærming til virkeligheten (se ovenfor) kan få som utilsiktet konsekvens at det blir vanskelig å ta inn over seg ubehagelige erkjennelser som nettopp ikke passer inn i det helhetsbildet han mener han har grunnlag for å holde seg til. Jeg synes i det minste å ha kunnet observere visse tendenser til moralistsiske feilslutninger fra andre debattanter i andre tråder jeg har deltatt i på vdb de siste ukene.

En av de bedre drøftelsene jeg har sett på dette området, finnes i artikkelen James Watson’s most inconvenient truth: Race realism and the moralistic fallacy, av J. Philippe Rushton & Arthur R. Jensen (published by Medical Hypotheses, Volume 71, Issue 5, November 2008, Pages 629-640).

En populærvitenskapelig og lettlest versjon av ovenstående, er Wanted: More Race Realism, Less Moralistic Fallacy.

Ellers har den glitrende vitenskapsjournalisten Steve Sailer gjort et intervju med Stephen Pinker der den moralistiske feilslutning (samt dens motstykke, den naturalistiske feilslutning) drøftes: Q&A with Steven Pinker, author of The Blank Slate.

Emnet innvandring og migrasjon virvler opp uendelig mange sidetemaer. For at ikke alt skal røres rundt i én gryte, kommer jeg til å kommentere kortfattet til følgende temaer i dagene som kommer:

• Om nødvendigheten av nasjonalstaten
• Om forakten for ens eget
• Hvor mye fellesskap?
• Om den moralistiske feilslutning

Om nødvendigheten av å utfordre den norske nasjonalstaten

La meg gjøre dette klart først som sist: Jeg forsvarer nasjonalstaten. Jeg unngår med vilje betegnelsen "den suverene nasjonalstaten", fordi jeg tror et slikt begrep ikke bare er meningsløst i vår tid, men et hinder for å kunne møte de virkelig store utfordringer, som er globale i sin karakter, ikke nasjonale.  

Ideen om den suverene nasjonalstat har sin opprinnelse i motsatt ende av historien enn den vi dag befinner oss i. Alle europeiske nasjoner i dag er små fragmenter av noe som en gang var mye større: keiserdømmer, kolionalistiske eller totalitære imperier. I et slikt perspektiv blir det selvsagt viktig for den lille enheten, nasjonen, å hevde sin suverenitet mot det store som de rev seg løs fra. Det er hevet over tvil at nasjonalstaten i denne prosessen har vært avgjørende for utviklingen av demokratiet. Her gir jeg brødrene Anfindsen rett.  Norge er det beste eksemplet på det. Både Sverige og Danmark kom halsende etter. Begge våre naboland har nemlig, i motsetning til oss, en fortid som imperiebyggere.  

Men her ligger også feilslutningene snublende nær: At nasjonalstaten har vært et viktig for demokratiet, betyr ikke at den er demokratiets garantist. Ingen historisk empiri peker i den retning. Tvert imot finnes det flust med eksempler på at nettopp små nasjoner har kunnet utvikle de mest seiglivede diktaturer.

Nasjonalstaten har aldri vært noen garantist for demokratiet. Det som er riktig å si, er at nasjonalstaten i en bestemt historisk prosess var viktig for å gjøre demokrati mulig. Men demokratiets kilde ligger helt andre steder enn i nasjonalstatens fødsel. Demokratiets kilde ligger i kunnskap og opplysning.

Demokratiets sterkeste vern er ikke nasjonalstaten, men den opplyste allmennhet. Det er heller ikke slik at de mest velfungerende demokratier er homogene samfunn. Man vil kunne hevde at slik har det vært i Norge, men vi kan ikke opphøye vårt eget unntak til allmenn regel. Tvert imot trenger et sunt demokrati en viss grad av heterogenitet for å kunne være et reelt demokrati.

Likeså trenger et demokrati en felles bevissthet om det allmenne – dvs et rettsgrunnlag som omfatter alle og som er rettferdig for alle. Når man klarer å etablere dette allmenne som en overgripende struktur som alle grupper i et samfunn anerkjenner, er demokratiet reelt.

I dette perspektiv kan vi stille spørsmål ved hvor reelt det norske demokratiet egentlig er. Jeg vil hevde at Norge på mange områder har vært – og fortsatt er – et flertallsdiktatur mer enn et reelt demokrati. Fordi flertallet er så stort og homogent som det er i Norge, har vi problemer med å se at vi på flere områder faktisk tenker og oppfører oss antidemokratisk. Vi har for eksempel i Norge utstyrt oss med en antidemokratisk absurditet som vi kaller statskirke. Det må atskillig retorisk-politisk woodoo til for å overbevise om at statskirkeordningen ikke er udemokratisk eller i strid med religionsfriheten, men i Norge er vi alltid mange nok til å overbevise oss selv om at statskirkeordningen er hva den ikke er: demokratisk.

Det er et faktum at Norge helt inntil 1986 hadde særlovgivning for bestemte minoriteter som ikke lå under det allmenne lovverk og følgelig heller ikke hadde like rettigheter med andre nordmenn. Det gjelder blant annet taterne, men samene har også en historie å fortelle her. Ikke noe land, med unntak av Sveits, drev den form for særomsorgspolitikk overfor minoriteter som vi gjorde i Norge. Ikke noe land, med et visst unntak for Sverige og USA, brukte i den grad rasehygiene som sosialpolitisk virkemiddel for å eliminere sosialt belastende grupper, ikke noe land brukte lobotomi i samme utstrekning som oss for å få kontroll med sosiale avvikere, ikke noe land bruker den dag i dag så mye tvang i psykiatrien!

Det er nemlig noe med oss nordmenn: Vi tåler ikke rot på rommet. Men nå er det kanskje på tide at vi setter på oss noen andre briller og forsøker å se at norsk homogenitet også har hatt sin pris, vår velferd og vellykkethet har også hatt sin pris. For noen. For dem som aldri var sterke nok til å utfordre vår selvbevissthet. Vår homogene vellykkethet har aldri blitt utfordret. Men det vi egentlig snakker om her, er homogenitetens diktatur som låner demokratiets fjær.

Norge har inntil nylig vært et ekstremt homogent samfunn. Vi trenger heterogenitet både for å utfordre og styrke vårt demokrati. Å si at vi ikke tåler det, er en fallitt. Da har vi ikke mye tro. Norge, norsk demokrati, norske tradisjoner, går ikke under om så en fjerdedel av oss – og mer enn det – er muslimsk.

Det er virkelig prisverdig at du har startet denne debattråden. Mange av dine meningsfeller ser ut til å betrakte det multikulturelle prosjektet som selvynnlysende bedre, både moralsk og intellektuelt, enn ethvert alternativ. Jeg ser frem til å lese dine kommentarer til de nevnte emnene, og vil selv følge opp med mer stoff i dagene fremover.

Dette svaret til Anfindsen omfatter spørsmålet han har stilt om moralistisk feilslutning - samt klargjøring av min egen tilnærming: kristen holisme.

Jeg føler meg ikke truffet av antydningen om at jeg skal ha blitt offer for moralistisk feilslutning, men jeg ser relevansen av å bringe spørsmålet opp. At moralistiske feilslutninger skjer stadig vekk i debatten rundt innvandring og migrasjon, er innlysende. Moralistiske feilslutninger - at noe ikke er fordi det ikkebør være - er en naturlig refleks av å ville tenke moralsk.  

Spørsmålet hviler på noen gale forutsetninger om hva holisme er. Men la meg først presisere at jeg til daglig ikke går rundt og kaller meg holist. Grunnen til det er at begrepet, som dessuten er et nyord med svært kort historie, i sin allminnelige bruk er blitt annektert av alternativ-tenkere, helsekostfanatikere og alskens østlig-orienterte filosofier. Men jeg er klart inspirert av en kristen holisme, som selv om selve begrepet er nytt, likevel peker tilbake mot en lang og sterk tradisjon i kristen tenkning. Vi finner den i den såkalte ubikvitetslæren - læren om Guds allestedsnærværenhet - som er sammenfallende med det holistiske begrepet panenteisme (som ikke må forveksles med panteisme) som betyr at Gud både gjennomtrenger alt og samtidig overskrider alt. Gud er i alt, men alt er ikke Gud. Det er en dypt kristen tanke som vi vil finne igjen hos flere av kirkefedrene, i østlig-ortodoks teologi og hos middelalderteologene.

Holisme er egentlig ikke en -isme, men en romlig erkjennelsesmodell som preges av en generell skepsis mot alle former for systembygging og teoridannelse. Noe forenklet kan man si at holismen er en erkjennelsesmodell som setter nettopp erkjennelsen under altomfattende tvil. Vi finner holismen representert i de fleste vitenskapsgrener, særlig innen antropologi, økonomi og lingvistikk. Enkelt forklart kan holisme settes på denne formelen: Helheten er større enn summen av delene. En vitenskapelig holisme, avhengig av hvilken vitenskapsgren det er snakk om, vil ut fra dette hevde at det er umulig å formulere sikre teorier om hvordan komplekse systemer oppfører seg på grunnlag av data. Man kan ikke slutte fra delene til helheten. Motsatt vei er derimot mulig - men det forutsetter at "helheten" er noe vi kan ha en erkjennelse av, noe som kun unntaksvis er tilfelle. Helhetsrommet må derfor som oftest ligge åpent. Innen holistisk antropologi er helheten gitt som ramme for hva man studerer: samfunnet som utgjøres av en bestemt gruppe mennesker. Innen lingvistikken, derimot, vil man benekte at språket ligger der som en sluttet enhet som man kan forklare delene ut fra. Innen naturvitenskapene, og da særlig når de studerer store, komplekse systemer, finnes ingen gitt helhet med mindre man overskrider det naturvitenskapelige, noe ingen naturvitenskapsmann kan gjøre uten å sparke vekk stigen han selv står på. Holister innen naturvitenskapene, da særlig innen biologi og fysikk, vil hevde at absolutt sikre teorier på grunnlag av naturvitenskapelige data som inngår i forklaringskjeder til store, komplekse systemer, er umulig. Holismen avgrenser altså hva som menneskelig sett er mulig å erkjenne, og åpner dermed rommet for metafysiske erkjennelsesveier. En holistisk fysiker kan derfor ved den ytterste erkjennelsesgrense med god samvittighet si: "hit, men ikke lenger", og så sparke stigen han inntil dette punkt har stått på, vekk. Frimodig kan han da også ta det farlige ordet Gud i sin munn, om det er hans valg.

Holisme postulerer altså ikke en helhet som alt forklares ut fra. Den sier at hvis vi kjente helheten, så ville vi kunne forklare fullt ut, men ikke før.

Kristen holisme sier at vi ikke kan slutte fra naturen til Gud. Derimot sier den at Gud forklarer naturen. Det finnes altså ingen erkjennelsesvei der vi kan legge data oppå hverandre og så ende opp med Gud som sluttsum. Den veien vil stoppe lenge før vi kommer dit. Derfor er en debatt om Guds eksistens på grunnlag av naturvitenskapelig erkjennelse per definisjon fånyttes. Dit rekker ikke vår stige. Troen på Gud, derimot, forklarer det naturen ikke forklarer om seg selv. Gjennom troen på Gud blir naturen virkelig som hva den er: Guds skapte natur. Men først når vi kjenner Gud fullt ut, vil vi forstå.

Denne filosofiske diskursen får holde så langt - selv om jeg er langtidssykemeldt og har god til å filosofere :-) Men konkret til spørsmålet ditt: Om holistisk tilnærming kan få som konsekvens at det blir vanskelig å ta inn over seg ubehagelige erkjennelser som ikke passer inn i helhetsbildet.

Svaret på dette må kunne utledes av det jeg har skrevet ovenfor. Holismen opererer ikke med noe statisk helhetsbilde som alle deler må tvinges på plass innenfor. Kristen holisme sier at Gud forklarer det som ikke forklarer seg selv. Forklaringen ligger ikke i egenskaper ved enkeltkomponentene eller i summen av dem, men i egenskaper ved Gud. Jeg oppfatter derimot den motsatte vei som statisk - å bygge teori på grunnlag av data. Altså at delene skal forklare helheten. Det er dette jeg har kritisert deg for flere ganger, og nå vet du mer utfyllende om forutsetningene som kritikken hviler på. Det jeg ikke kan godta, og som jeg reagerer på både instinktivt og intellektuelt, er måten du bruker vitenskap til å understøtte ideologi på - for deretter å gjøre ideologi til teologi. Du går rett og slett motsatt vei av meg - du argumenterer nedenfra og opp og ender med en sluttsum eller fasit som skal overføres ideologisk til virkeligheten. Dette er selve kjernen i min kritikk, det er denne ballen jeg vil du skal ta.

Din vei er hva jeg vil kalle den "røffe" veien, for i denne statisk oppbygde tankemodellen gis det ikke plass til det uforutsigbare, det spontane, det uforklarlige, det uutsigelige, eller rett og slett det menneskelige, om du vil. På denne måten skaper vi oss ideologiske tvangstrøyer som binder vår frie tanke, vår frie impuls, vårt kreative handlingsrom.

Det jeg etterlyser er den "myke" veien, Guds smil over det hele som lar alt lyse i ny drakt, som frigjør og forklarer - og hvor vi frimodig kan sparke stigen vekk under oss uten å bli grepet av angst.

Dette er det jeg mener må være det etiske "temperament" som vi før alt annet må nærme oss det spørsmål vi diskuterer med. Det handler om hva vi setter først, om å åpne dører før vi lukker dem, om å skape rom der tillit kan vokse - og dernest ikke la angsten fare av med oss. Da kan det vise seg (som ofte skjer) at den vitenskapelige empirien rakk så langt, men ikke lenger.

Så vi skal liksom begynne å snakke om biologiske forskjeller også, nå?!? Omtrent slik kan noen av de reaksjonene jeg har fått her på vdb de siste ukene parafraseres. Dette gjelder muligens ikke Ekeland Bastrup, men noen av hans meningsfeller ser ut til å mene at vektlegging av biologi nærmest kan avskrives som en fiks idé hos 'rasistene'.

Det kan derfor være på sin plass å minne om at det i tiden etter i 1945 først og fremst er antirasistene som har lagt vekt på dette med biologi. Et sentralt dokument i så måte er The Race Question, utgitt av UNESCO i 1950. Her understrekes det (implisitt) at spørsmålet om menneskelig biodiversitet er svært viktig, men man fremstiller det altså slik at forskerne nå endelig har innsett at biologiske forskjeller knapt finnes. For å gjøre en lang historie kort (detaljene kommer i boken min), så har dette svært mye med ideologi, men svært lite med vitenskap, å gjøre. Det nevnte dokumentet var faktisk så sterkt preget av antirasistisk ønsketenkning at UNESCO allerede i 1951 ble tvunget til å modifisere seg noe i det oppfølgende dokumentet Statement on the Nature of Race and Race Differences. Likevel har UNESCO i hele etterkrigstiden gjort sitt beste for å opprettholde myten om fravær av genetisk betingede forskjeller mellom raser og etniske grupper, blant annet gjennom en serie med antirastiske publikasjoner.

Ja, multikulturaslistene har ment at spørsmålet om biologi er såpass viktig at man har gitt seg til å indoktrinere barn med sanger som forkynner at "inni er vi like", og "meget er forskjellig, men det er utenpå".

Av forskere som har understreket viktigeten av de biologiske spørsmålene, og som altså har funger som sentrale premissleverandører for den antirasistiske ideologien, kan særlig nevnes Franz Boas, Julian Huxley, Ashley Montagu, Steven Rose, Leon J. Kamin, Richard C. Lewontin, Stephen Jay Gould og Jared Diamond. 

Av store tenkere som opp gjennom historien har vært opptatt av arvelige forskjeller mellom raser og etniske grupper, kan særlig nevnes Linné, Buffon, Lamarck, Montesquieu, Voltaire, Kant, Locke, Hume, Galton og Darwin.

Av forskere fra de siste hundre år som har ment det har vært viktig å være klar over at genetisk betingede forskjeller både i mentale og fysiske egenskaper er noe vi trenger å ta med i betraktning, kan nevnes (i alfabetisk rekkefølge): Thomas Bouchard, Gregory Cochran, Theodosius Dobzhansky, Hans Eysenck, Ronald Fisher, Linda Gottfredson, George Gaylord Simpson, Jonathan Haidt, Henry Harpending, Richard Herrnstein, Arthur Jensen, Michael Levin, Richard Lynn, Ernst Mayr, Charles Murray, Mark Pagel, J. Philippe Rushton, Frank Salter, Vincent Sarich, Tatu Vanhanen og Sewall Wright. Og ikke minst har tre av de største forskerne innen biologisk vitenskap de siste 50 år eller så, nemlig Francis Crick, James Watson og William Hamilton, argumentert for at vi ikke kommer utenom å se sannheten i øynene på dette området. 

Og vi bør ha klart for oss at ovennevnte Boas, Huxley, Montagu, Rose, Kamin, Lewontin, Gould og Diamond alldeles ikke har vært i god tro. De har derimot, i god marxistisk stil, ment seg berettiget til å undertrykke og forvrenge sannheten for å hjelpe de undertrykte.

Konklusjon: Det er innlysende at biologiske forskjeller har betydning; dette er faktisk et punkt  antirasister og raserealister har vært enige om i alle år. Forskjellen er bare at antirasistene inntil nylig har pleid å påstå at forskjellene er bagatellmessige eller ikke-eksisterende. Men man kan ikke få i både pose og sekk her. Man kan ikke først holde på i 60 år med å hamre inn budskapet om hvor viktig det er at "inni er vi like", og så plutselig snu seg 180 grader rundt og si at "vi er visst ikke helt like likevel, men litt forskjeller betyr jo ingen ting". Vi trenger en bred, demokratisk debatt for å få belyst hvilke samfunnmessige konsekvenser menneskelig biodiversitet vil komme til å få fremover. Disse problemstillingene vil tvinge seg frem, samme hva vi gjør eller ikke gjør.

Du trekker inn kardinal George Pell både i denne og en annen tråd. Det virker som om du tar ham til inntekt for ditt eget ståsted, noe jeg ikke er overbevist om at det er grunnlag for. Her er et relevant sitat fra hans artikkel Islam and Western Democracies (mine uthevelser):

I suspect one example of the secular incomprehension of religion is the blithe encouragement of large scale Islamic migration into Western nations, particularly in Europe. Of course they were invited to meet the need for labour and in some cases to assuage guilt for a colonial past. If religion rarely influences personal behaviour in a significant way then the religious identity of migrants is irrelevant. I suspect that some anti-Christians, for example, the Spanish Socialists, might have seen Muslims as a useful counterweight to Catholicism, another factor to bring religion into public disrepute. Probably too they had been very confident that Western advertising forces would be too strong for such a primitive religious viewpoint, which would melt down like much of European Christianity. This could prove to be a spectacular misjudgement.