Er det nødvendigvis rasisme å mene at innvandringen til Norge må begrenses?
Spørsmålet stilles av Ole Jørgen Anfindsen, en av de mange som skriver om innvandringspolitikk på Verdidebatt.no. Han er en av flere som føler seg stemplet av biskop Tor B. Jørgensen som «skammer seg over holdninger som kommer fra det norske folkedypet». De er uenige med Thor Bjarne Bore, som i sin blogg på Verdidebatt.no skriver: «Kristne kan ikke velge å ikke ta imot fremmede. Vi kan heller ikke stille betingelser. Kristus har ikke kalt kristne til bare å ta imot de fremmede som har sine papirer i orden eller som snakker vårt språk.» (sitat Samuel Kobia, tidligere generalsekretær i Kirkenes Verdensråd.)
Det er liten tvil om at det finnes fremmedfrykt og rasisme i de kristnes rekker. Det er heller ingen tvil om at det ligger til grunn for manges motstand mot innvandring. Men å ha et restriktivt syn på innvandring trenger hverken å ha grobunn i rasisme eller i frykten for islam. Det kan rett og slett være motivert ut fra en barmhjertighetstankegang tanken om at de asylsøkerne som får opphold i landet bør tilbys et verdig liv. For hva er hensikten med å være en barmhjertige samaritan som drar hjelpetrengende asylsøkere opp av grøfta, for så å føre dem hjelpeløst ut i grøfta på andre siden? ?
Parallelle samfunn. Biskop Tor B. Jørgensen ønsker å tale asylsøkernes sak og vil møte fremmedfrykten med kunnskap. Det er bra! Men da må han også belyse de utfordringene en økende asylstrøm medfører.
Like sikkert som at asylsøkere kan være en ressurs, og at Norge er avhengig av arbeidsinnvandring, er det at vi risikerer -«parallelle samfunn» der ulike lands minoriteter utvikler sine egne lukkede univers.
I Oslo er innvandrere i flertall på 34 grunnskoler. Noen Oslo-skoler har en innvandrerandel på langt over 90 prosent. Det er bred politisk enighet om at det er uheldig også blant innvandrerfamilier. Likevel ser situasjonen ut til å være irreversibel.
Innvandrerforeldrene frykter for at deres barn ikke får noe naturlig omgang med norske barn. De innvandrerne som har råd, flytter derfor etter de siste nordmennene som forlot området for noen år siden. Kontakten med norske barn blir stadig mindre for de gjenværende elevene.
Ny underklasse. De fleste asylsøkere bosetter seg nemlig ikke i biskopens arbeidsområde i Sør-Hålogaland, men flytter til «sine egne» i Oslo, så fort asylsøknaden er innvilget.
Hvordan får du gode nok -karakterer i norsk når alle medelever er fremmedkulturelle? Hvordan får du jobb i Norge uten å kunne skrive og snakke språket? Stadig flere innvandrerungdom dropper ut av skolen uten mulighet til å få seg jobb. Slik skapes en ny underklasse hvor mange må leve på trygd. Dette skaper frustrasjon blant innvandrerungdom og gir lett grobunn for rasisme blant skattebetalere som finansierer de arbeidsledige.
Problemet er ikke alle de innvandrerne som greier seg godt, problemet er signaleffekten de som ikke klarer seg, gir både til andre innvandrere og til storsamfunnet.
Nyansert debatt. Arne D. Danielsen setter nok ord på det «som beveger seg i folkedypet» når han på Verdidebatt.no skriver: «Til det kjedsommelige presiserer jeg at de aller fleste av oss ønsker å hjelpe og å ta imot nødstedte og lidende. Men er det inhumant å stille spørsmål ved om hvor mange- vi kan ta imot, eller hvor mange som kan flytte til Norge før vi passerer 'point of no return' i forhold til at vår egen kultur og tradisjonelle (samfunns) verdier blir varig endret?»
I en tid med økende innvandrerskepsis er det viktig at kirken- kan avsløre egoistiske underliggende motiver. Men skal biskopen- få gjennomslag i debatten, vil han ha større troverdighet om han også prøver å besvare de vanskelig spørsmålene i asyldebatten- fra talerstolen.