Statssekretær Pål Lønseth går i Vårt Land 25. oktober langt i sine anklager når han sier at papirløskampanjen "dytter" de (tidligere) sultestreikende i Bergen foran seg.
Dermed legger Lønseth seg på den samme harde, ansvarsfraskrivende linjen overfor organisasjoner som han ofte gjør overfor asylsøkere og papirløse: Alle andre har alt ansvaret, de som sitter på all
makten, ingen. Antirasistisk Senter kan ikke tale for andre organisasjoner i kampanjen. Vi er for egen del varsomme med å legge oss opp i andre menneskers rett til å protestere. Vi er ikke
asylsøkeres formyndere. På et mellommenneskelig plan velger vi likevel alltid å be om at dramatiske aksjoner som dette avblåses før noen kommer til skade. Det gjør vi imidlertid ikke gjennom media,
men direkte når vi inngår i en dialog med aksjonistene.
Når Vårt Lands journalist nevner at flere av etiopierne som sultestreiket i Svolvær kirke i 2004 senere fikk opphold, er Lønseth rask til å avfeie at Utlendingsnemnda kunne ha fattet feil vedtak
tidligere. "Situasjonen deres var sikkert endret," spekulerer han om asylsøkerne, uten å kjenne til de faktiske forhold. Lønseths spekulasjon er feil, og hans automatiserte forsvar for
saksbehandlingen demonstrerer en vesentlig side ved de papirløses problem.
Seks av aksjonistene i Svolvær fikk opphold etter aksjonen. I alle fall to av dem fikk opphold primært ut fra den opprinnelige søknaden, etter at UNE foretok en ny vurdering etter intervensjon fra
NOAS, hvor jeg den gang jobbet. Det samme gjaldt noen av aksjonistene i Oslo domkirke samme år. Flere av sakene omfattet grov tortur. Likevel hadde alle sakene tidligere blitt avvist av en nemndleder
alene, som uforståelige eksempler på den individuelle og grundige behandlingen Lønseth alltid viser til. En av sakene handlet om en mann som hadde sittet lenket i en celle i månedsvis. Insekter hadde
satt seg i sårene hans uten at han kunne fjerne dem; han hadde stadig arrene for å bevise det. Likevel fikk han ikke opphold før sultestreiken gjorde NOAS oppmerksomme på saken hans.
Rettferdigheten skal være blind, men de som utøver den bør ikke være det. Den automatiserte tilliten til utlendingsforvaltningens saksbehandling på et så komplekst saksfelt, innebærer at
Justisdepartementet som ansvarlig instans unnflyr sitt klare, overordnede ansvar.
Sultestreiker har meg bekjent derimot aldri påvirket norske myndigheter, bare med unntak av afghanernes aksjon i 2006, som var så dramatisk at den utløste interne forhandlinger i regjeringen.
Regjeringen delegerte spørsmålet til stornemnda, hvor afghanerne vant frem. Afghanernes seier varte til regjeringen endret lovverket for å nullstille stornemndas vedtak. Man skal ikke kunne
sultestreike seg til opphold. Man skal imidlertid ikke vinne på jussen heller, da endrer regjeringen bare loven. Deretter har det vært en ny strøm av FN-stridige avslag. Slik presser regjeringen frem
nye aksjoner. Flere av aksjonistene i Bergen er nettopp afghanere.
Andre av aksjonistene er iranere. Tidligere i år ble en 19-åring tvangsreturnert til Irans mest beryktede fengsel. Vi har ikke sett noen konkrete indikasjoner på at Justisdepartementet eller
utlendingsforvaltningen har tatt noen konsekvenser av hendelsen, for å unngå at en så katastrofal feil gjentar seg. Det er vanskelig å se hvordan andre iranere nå skal kunne ha noen tillit til at
avslagsvedtakene de har fått, ikke kan føre dem også rett inn i et iransk fengsel.
Erkjenner regjeringen et faktisk ansvar for konsekvensene når de fører en FN-stridig avslagspolitikk for afghanere, og når de fortsetter å tvangsreturnere iranere tilsynelatende uten å ha tatt noen
lærdom av egne feil?