verdidebatt.no

Min bestefar ble født i 1891. Han døde 85 år gammel, i sengen hjemme i det lille kårhuset han og bestemor flyttet inn i på 50-tallet.

Min bestefar bodde i ei lita fjellbygd. Han drev et lite småbruk, og som viktig attåtnæring var han landpostbud. Annenhver dag gikk han en mil ned til bygdesenteret og hentet post og pakker. Så trasket han den lange bratte veien opp igjen, med avstikkere til små og store gårder langs ruta.

Min bestefar var ikke store karen å se til. Knappe 170 cm over bakken og mager. Men han var også lett på foten og senesterk. Få kjente fjellet som ham, han jaktet rein og småvilt, og fisket fjellørret i elver og vann. Det meste av kjøttet solgte han. Det stod ikke så ofte kjøtt på menyen hos mine besteforeldre. De levde på det som med rette kan kalles husmannskost.

Da folketrygden ble innført, fikk bestemor kjøleskap. Men de levde hele livet med utedo, kun kaldt innlagt vann og uten bad.

Min bestefar etterlot seg ingen penger i banken eller andre synlige spor etter et suksessrikt liv.

På en vegg i kårstua hans henger noen gjenstander som minner meg om ham; en gammel ryggsekk og et par gamasjer som er lappet så mange ganger at det opprinnelige stoffet knapt er synlig. skomaker-saker som han brukte til å reparere sko og andre ting med.

Min bestefar var ukjent med ordet forbrukskultur. Det han eide, trengte han. Det han trengte, tok han godt vare på. Det han tok godt vare på, ble ikke byttet ut mot nyere modeller.

Min bestefar ville vært et sant mareritt for en moderne, vekstorientert markedsøkonom.

Min bestefar levde til forveksling svært lik mange av dem vi i dag tenker bør få del i vår velstand.

Men allikevel...

Min bestefar var lykkelig.

Sporene etter ham langs landeveien og i fjellheimen er forlengst visket ut,

men minnet om ham lever i manges hjerter og sinn.

Min bestefar - en 1891-modell

En modell til gjenbruk?

Så kjempebra innlegg! Og godt skrive. Er heilt einig med deg!

Meget godt skrevet!!!

Tusen takk for et kjempefint innlegg, Nelly! Dette var veldig godt skrevet, og en viktig historie å fortelle. Måtte vi alle ta lærdom av 1891-modellen.

Det var nok mange før i tiden som lignet  på din familie.  Stabile familier, som ikke hadde mye penger, men som levde sammen i gode og onde dager.  Hva er det vi strever etter? 

Men likevel, for godt og vel 100 år siden, så passer nok den tiden best på film!  Mye sykdom og fattigdom, tidlig død og stor klasseforskjell. 

 Vel.. Det jeg husker, var fra 60 og 70-tallet. :)

Poenget mitt var å gi et bilde av en annen livsstil, gjennom å skildre min bestefar.

Hans liv var - til tross for stor nøysomhet - ikke preget av sykdom eller fattigdom. Tvert i mot, han hadde et godt liv. Han opplevde mye og delte med oss av sin kunnskap og erfaringer, ikke minst fra livet sitt i fjellheimen. Jeg er takknemlig for at jeg hadde en slik bestefar.

Mange av oss er slaver av troen på at forbruk og materiell velstand gir et rikt og godt liv, i det minste at dette er nødvendig for oss som moderne mennesker. Det er underlig, men så fort vi begynner å debattere miljøvennlig livsstil kommer noen med innvendinger som at "vi kan ikke gå tilbake til gamle dager, eller leve som før.."  Hva med alle de millioner av mennesker som lever slik NÅ? Som lever svært nøysomme mht materiell standard og forbruk? Må de opp på vårt nivå for at de skal få et godt liv? Ut fra en miljøvennlig og etisk tankegang tenker jeg at det tvert om er vi som må redusere på våre krav, og legge om vår måte å leve på. Noe annet vil uunngåelig ta knekken på vårt felles livsmiljø - kloden Tellus...

Jeg husker godt min ene bestefar.  Jeg har bare gode minner fra han.  Men på den tiden kunne du aldri se en far som var ute med barnevognen til den minste.  Fedrene, den gang, deltok aldri med å skifte bleier, gjorde gulvvask, o.s.v.  Det var det mor som gjorde.  Far og bestefar var ute og jobbet!

Men la oss ta med oss det som var bra, den gang, og så være takknemlig for alt det vi har idag.  Men jeg skal være den første som vil være med på å skjære ned på forbruket mitt.  Jeg forresten har allerede startet, min bil er en Volvo 1982 modell!

Den som er gjeldfri kan selvfølgelig juble i dagens samfunn,men altfor mange sliter med boliggjeld,studiegjeld,bilgjeld og forbruksgjeld .

Eg hadde ei bestemor av 1880 modell. Med eit enormt pågangsmot og arbeidslyst. Borna hennar fortalde at dei aldri kunne minnast å ha sete på hennar fang. Ho var i sving støtt.

Ho fødde 11 ungar. Av dei døyde 4. Bestefar min mista helsa og måtte gje opp fiskaryrket med unntak for nokre smågarn.

Dei levde av ein steinete jordlapp, tre små vestlandskoller og til jul slakta dei ein gris. Huset var så kaldt når austasjella sto på, at dei gjekk mest fullt påkledde innomhus

Det var mange munner å mette, og middagen strakk ikkje alltid til slik at alle fekk ete seg mette. Når ho hadde sett middagen på bordet, gjekk ho i fjøsen. Var der noko att, åt også ho middag eller ho åt røykasild og kalde poteter.

Mange fødslar med korte mellomrom og feilernæring, gjorde at ho mista alle tenne kjapt. Nokre var rotna ned til roga slik at gummen hadde grodd over. Mesteparten av livet hadde ho berre ei tann i munnen. Ho fortalde meg om tannverk, noko vi knapt veit kva er i dag. Ein gong lei ho slik av tannverk at ho helt på å forgå. då kom der ein sakseslipar og kvakksalvar forbi. Han smurde noko bak øyra mi. Etter nokre dagar kom det ut ein stor svoll. etter at det gjekk hol på den, har eg ikkje kjent tannverk, fortalde ho.

Dei hadde ein bærhage og 50 velbøtte torskegarn. Besta rodde åleine, så dei kom seg ikkje dit det var mest fisk. Men dei kava på. Når garna var fulle av krabbe, måtte bestemor mi plukke dei ut og passe på at garnet ikkje vart skada. Fingrane hennar var forvridde av leddgikt.

I 1936 fekk dei innlagt vatn i hus og fjøs. Før den tid henta dei vatn i ein brunn ved ei bytelinje. Der hadde naboen solbærtre som han gjøsdla med mannskit om våren, 5 meter frå brunnen.

På sine gamle dagar fekk ho kvile men gjorde nytte for seg ved å ta vare på borneborn som hadde foreldra på arbeid. Og så strikka ho vottar og varme strømper.

Etter å ha vore krafta som heldt familia samla og oppegåande, såg ho ut som morpoteta ein finn når ein grev opp potetene om hausten. Alt overskot var gitt videre til avkomet.

Men dei var stolte i all fattigdomen, og hadde dei ei krone til overs, då la dei ho tilside. Tidene kunne verte endå verre.

Eg og onkel min, den yngste sonen til til besta, snakka om dette ein dag for nokre år sidan. Og han sa det som skulde seiast: Der er ikkje noko romantisk ved fattigdom!

Dei gjorde ein fantastisk innsats for seg og sine for å kunne overleve på nesten ingen ting, dvs sjølvbergingsprinsippet rett og slett fordi der ikkje var større resursar til rådigheit. Og aldri høyrde eg bestemor klage si naud. Ho visste ikkje om noko betre.

Din bestefar var heldig som hadde ei jernhelse og eit innkome som landpostbud som gav kontantar. Men trur du ikkje han hadde sett ovlag pris på å ha ein wc innadørs og varmt vatn i springen. Heime hjå mor og far måtte vi også på utedo til på 60-talet. Vi visste ikkje anna, men var det romantisk på tosetaren i sprengkulda?

Dei skal ha ære for å greie seg med utruleg lite. Men svært få kvinnfolk hadde eit godt liv sett med våre suge.

 Hei. Vet ikke om du la merke til det, men jeg skrev til slutt: "Min bestefar - en 1891-modell, En modell til gjenbruk?"

Poenget mitt er som før nevnt ikke at vi bør/skal leve nøyaktig som mine besteforeldre gjorde. Men vi kan lære noe viktig av dem; at et godt liv ikke må bygge på materiell velstand og høyt forbruk. Et godt liv kan tvert i mot basere seg på en livsstil som innebærer et fornuftig lavt forbruk, miljøvennlige løsninger mht bolig og transport, mm.

Jeg skrev vel ikke noe om fattigdom? eller glorifiserte det å være fattig?

Det er absolutt ingenting romantisk ved det å være fattig!! Der er vi helt enige. Det vet også de millioner av mennesker som lever i fattigdom i dag. Noen av dem lever her i blant oss. Her hos oss er det vel ikke mange som står i fare for å direkte sulte i hjel, men det å ikke ha råd til nødvendige helsetjenester, kunne gi ungene sine del i vanlige fritidsaktiviteter, eller kunne benytte seg av gode tilbud til innkjøp av nødvendig utstyr, klær, mm. Det er det mange som opplever også i vårt rike land. Det å ligge søvnløs av bekymring for hvordan man skal klare seg økonomisk, makte å forsørge familien sin, er en stor påkjenning enten man bor på Filipinene eller på Lillehammer..  

Min bestefar var ikke fattig. Kanskje du eller andre vil definere ham som fattig, men jeg gjør ikke det. Tror heller ikke at han tenkte det om seg selv, selv om han var fullstendig klar over de store klasseskillene i bygda/kommunen han levde i.

En modell til gjenbruk? Om vi skulle "resirkulere" min bestefar - hvordan ville han da leve sitt liv i dag? Jeg har mine tanker om det, som du sikkert skjønner.

 Dersom du mener å reprodusere de flotteste menneskene blant oss, så er det klart at både min bestemor og din bestefar er individ som vil gjøre nytte for seg i samfunnet på en utmerket måte.

 Hei.. Jeg tenker mer at de verdiene og prinsippene min bestefar levde etter, kan omsettes til praktisk livsstil for oss som lever i dag.. Nå er det vi som lever, og som kan gjøre en forskjell i måten vi velger å leve på, hvordan vi forholder oss til naturen og våre medmennesker.

Flott innlegg. Jeg tror vi har mye å hente av 1891-modellen, og tror de som legger om fra forbrukskulturen har lite å frykte. Alt vi har lært om god og dårlig teknologi, sykdom osv tar man med. Det sier seg selv at det vil komme en omlegging fra menneskelig overforbruk til en verden i økologisk balanse, spørsmålet er hvor frivillig eller dramatisk den blir for oss.

Siden bankene "eier" de fleste hus og biler i dag, og siden vi velger å forbruke mer enn naturen klarer å produsere, må mange jobbe så mye at man knapt ser egne barn daglig. Noen mener dette er rikdom... Jeg synes det er riktigere å kalle det fattigdom, og tror de som har tid til å registrere luften de puster inn er rikere.

 Skulle vi tilbake til de leveforholden min bestemor, og mange med henne måtte leve under, så hadde det blitt et ramaskrik. Den som tror at disse menneskene var lykkligere som fattige enn om de fikk ta del av den velstanden vi har i dag, er rett og slett naive. De som romantiserer leveforhoidene for 100 år siden, har ikke peiling på hva de snakker om.

Ja, jeg skulle ønske at min bestemor ble født en gang til i våre dager. Jeg er sikker på at hun hadde nyttet mulighetene  til å skaffe seg en god utdannelse og leve et godt og rikt liv.

Det er vel rett å si at mannfolka hadde rimelig bra også den gang, men kvinnfolka de sleit seg ut. Det er vel kvinnene som først og fremst har fått sin situasjon lettet med omsyn til hjelpemidler i hverdagen. Men det synes mange uvitende om.

Når en snakker om dårlig økonomi, så er det vei ingenting i veien for at de som ønsker det kan redusere forbruket til det nivå våre forfedre hadde. Da hadde alle vært søkkrike. At folk ikke kan styre sin økonomi, er det vel vanskelig å gjøre noe med.

Vi har fått en sutrebefolkning, som til og med misunner de fattige som levde for 100 år siden.

Jeg er helt enig i at mye er bedre nå. Men vi går også glipp av mye. Det er f.eks trist at mange ikke har mulighet til å ta seg av egne barn eller gamle foreldre hjemme. Jeg er også enig i at vi har en sutrebefolkning; først og frems bortskjemte pengesterke mennesker som hverken vil trappe ned eller dele med andre som de selv ødelegger fremtiden for.

Vi bærer forøvrig vann i bøtter til dyrene våre nokså likt slik man gjorde for 100 år siden. Det blir noen turer per dag, særlig i -30. Om dette er et negativt i forhold til å ha innlagt, oppvarmet vann og automatisk påfyll, eller om det er positivt, fordi vi får bedre kontakt med både dyr og natur, i tillegg til mosjon er ikke godt å vite. Jeg tror det er mest positivt.

 Vel, etter å ha lest denne kommentaren til Hjertager, forstår jeg at han verken har kunnskap eller innlevelsesevne til å forstå hvordan livet var i fattignorge. Særlig når han kommer inn på "mulighet for å ta seg av egne barn eller gamle foreldre hjemme". For det første: aldri har vel Norges befolkning hatt bedre høve til å ta vare på egne barn og foreldre. Feilen, om den finnes, ligger i at en i dag har høve til å velge bort omsorg av egne barn og egne foreldre. Dersom Hjertager tror at det å være til byrde i fattige kår var harmonisk of rosenrødt, har han ikke mye greie på hva han skirver om.

Ja, det kan sikker være godt for trimmen å bære vann, men ikke som ekstrabyrde i en fattig og barnerik familie. Hjertager minner meg om dronningen som sa til opplysningen om at befolkningen ikke hadde brød, da måtte de da kunne greie seg med kake.

Jeg får tidvis besøkende fra utlandet. Da tar jeg dem med og viser dem fjordene med fjellgårdene og fiskeværene med gamle stuer fiskeribefolkningen bodde i. Og alle skryte av hvor flott natur vi har, noen av hvor flott det må vært å bodd på fjellgårdene og i de maleriske små fiskerstuene. Ja, svarer jeg, Norge er et fantastisk land å oppleve på full mage. De som måtte kjempe for et levebrød i disse omgivelsene, hadde alt annet enn en dans på roser. Og det er også årsaken til at disse stedene blir avfolket.

Ingen er vel dummere enn de som skryter av å bære vann til dyra i 30 minusgrader for mosjonens sklyld og late som om det gir innsyn i hvordan leveforholdene var i fattig-Norge.

Som han sa en mann som var grundig lei av å høre hvor flott livet var på einbøle fjellgarder langs fjorden: Ja, det kan de si de som har med seg rødvinen og TV-en, OG REISE DER I FRA NÅR DE KOMMER PÅ ANDRE TANKER! Jeg vet ikke en eneste ting som var bedre i fattig-Norge enn det det er i dag. Først og fremst for de alle har et valg. De som har det vondt i dag, har oftest havnet i uføret som følge av egne veivalg.

Hei! Jeg ser at du fortsatt har fokuset på fattigdom.

Innlegget mitt handler ikke om fattigdom (som jeg har presisert tidligere), men om nøysomhet, definert som det å leve på en miljøvennlig måte.

Tar du utfordringen å flytte fokus fra fattigdom til å skrive litt om hva du tenker om nøysomhet?

 Eg ser på sjølvpålagt nøysomhet som ein dyd. Men eg meiner hat ein her blandar korta. Ekstrem nøysomhet som har årsak i mangel på resursar, det er fattigdom. Fattigdom er ikkje å ha eit val med omsyn til kva livsførsel, her forbruk, som ein vil ha.

Dei fleste nordmenn som i dag er 50 år eller yngre, har ikkje peiling på kva vi snakkar om. Livsvilkåra vi hadde i Norge for 70-80 år sidan ligg utafor deira fatteevne. Svolt, slit, sjukdom, tannverk,etc, som den gongen var ein ralitet for storparen av folket, er i dag abstrakte begrep.

Eg kryssa ein gong Nordfjorden frå Anda til Lote. Det var i turistsesongen. Eg vart tilsnakka av ei kvinne med kultivert austlandsdialekt, som såg med undring på ein avfolka einbølt gard høgt oppe i fjellsida. "Har dei køyreveg dit opp", vilde ho vite. Eg svara som sant var at det visste eg ikkje, men at løypestreng og traktor var hjelpemiddel dei gjerne hadde. "Kvifor i alla dagar slo dei seg til der når der er så mange betre plassar å bu", vilde ho vite. Eg svara at det ikkje er så lenge sida vi her i Norge ikkje kunne velje der vi ville bu. Ein måtte bokstavle talt slåst for levebrødet, og at det for 100 år sidan var det å ha ein slik gard sjølve grunnlaget for å halde seg og sine i live. Dei hadde rett og slett ikkje noko val!

Det er ein trend i dag å vilje flytte frå dagens overflodssamfunn attende til eit romantisert fattig-Norge og eit tilvære dei ikkje har snøring på kva var. Denne romantiseringa av for eksempel det å leve som kårkjerring i fattigdom, det ein i dag kallar å ta vare på sine eigne. Eg er viss på at der var mang ei svigerdotter som tok livet av ei seigliva svigermor ved å trykkje ei pute mot munnen hennar, for å verte kvitt eit åk.

Dersom Stein Erik Hagen og kona Mille Marie hadde flytta inn i eit hus på 150m2 og nøyd seg med kvar sin elektriske bil, då hadde det vakt mi beundring.

Når folk greier seg med tilgang på minimale resursar, dvs i fattigdom, då beundrer eg deira evne til å overleve!

Hei igjen. Du mener at jeg blander kortene i innlegget mitt?

Min bestefar levde ikke i "ekstrem nøysomhet" målt på datidens norm, men han var nok mer nøysom enn han hadde trengt å være. Han kunne kjøpt seg nye jaktsekk og nye gamasjer, om han ville, men valgte å lappe på dem han hadde. Så kan du si at det var ut fra den tidens tankegang og av "gammel vane" for småkårsfolk. Uansett, poenget mitt var at han - med sin svært nøysomme livsstil (ikke fattigdom) - var fornøyd, hadde et godt liv.

Som jeg har påpekt tidligere, handler ikke dette om å romantisere fattigdom. Er enig med deg i at noen har en tendens til det, og at det kan skyldes mangel på kunnskap om eller erfaring med et å være fattig og nødlidende. Du har mange gode eksempel og poeng, som dette med forholdet mellom generasjoner som var tvunget til å leve tett på hverandre. Vi skal være glad for at vi har mulighet til å velge hvordan vi vil leve, og at vi slipper den nød og bekymringer som tidligere generasjoner slet med.

Jeg tror absolutt ikke at et liv i fattige kår var rosenrødt. Men jeg mener at det enkle ofte er det beste.

Jeg skrev 6/1 at "Jeg tror vi har mye å hente av 1891-modellen, og tror de som legger om fra forbrukskulturen har lite å frykte. Alt vi har lært om god og dårlig teknologi, sykdom osv tar man med. Det sier seg selv at det vil komme en omlegging fra menneskelig overforbruk til en verden i økologisk balanse, spørsmålet er hvor frivillig eller dramatisk den blir for oss (...)".

- Hvis vi fortsetter overforbruket som nå, er det stor fare for å havne i en verden i økologisk balanse betydelig verre for mange mennesker enn slik fattige levde på 1800-tallet. Derfor må vi trappe ned, og helst ta med oss det som var positivt fra den gang vi levde uten overforbruk, f.eks enkelhet, tid til omsorg og i naturen. Samtidig må vi selvsagt ta med det vi i dag har av likeverd, likestilling, kunnskap om teknologi, medisin, økologi, og jobbe for enda større frihet til å gjøre alt som er positivt og som gir lykke. Jeg mener det  er særlig nødvendig å erstatte vekstøkonomien og oversyre markedskreftene med medmenneskelige/økologiske/livskraftige/bærekraftige prinsipper. Frihet fra kjøpepress betyr lykke.

At overforbruket i det moderne samfunnet oppfattes som lykke, kan man takke markedskreftene for. Men det er lite å takke for.  Overforbruk betyr jo ulykke, i hvert fall på sikt. 

 Godt poengtert :)