Kommentér innlegget « Grenseløse mennesker »Kan vi lære oss begrensningens kunst? Eller tror vi fortsatt at det ikke er grenser for oss?
Illustrasjon: Marvin Halleraker
Min første artikkel i Vårt Land sto på trykk i 1972. Det overtraff alle mine forventninger da leserinnlegget jeg hadde skrevet, ble antatt som kronikk. Kronikken handlet om dokumentet «Limits to growth» (Vekstens grenser), som var publisert av Romaklubben (en forening av hundre forskere, der norske Jørgen Randers er blant medlemmene).
For en realfagsstudent immatrikulert i 1968 var kombinasjonen av matematiske kurver og samfunnsvitenskap i denne boka både fascinerende og overbevisende. Men i mange år har denne advarselen om grensene for vekst blitt framstilt som kroneksempelet på miljøfanatisk alarmisme, og som en konspirasjon med det formål å innføre et sosialistisk kontrollsamfunn og ødelegge de vestlige lands økonomi. Blant annet blir rapporten beskyldt for å ha spådd at oljereservene ville ta slutt i 1992.
Dette bygger på misforståelser av hva som sto i rapporten, misforståelser som delvis ble kolportert av overivrige tilhengere av nullvekst. Når det gjaldt oljespådommen, for eksempel, så handlet den bare om hvor lenge de oljereservene som var kjent i 1972, ville vare. Året etter skrudde oljeprodusentene opp prisene, og Nordsjøen ble dermed økonomisk drivverdig. Selvsagt forutså Romaklubben at reservene ville øke. Men poenget var at mens økningen i reservene var avtakende, var forbruket akselererende.
Hundre år. Det var heller ikke de nærmeste tiårene etter 1970 rapporten handlet om, men om den langsiktige utviklingen. Hovedspådommen var at dersom ikke noe ble gjort, så ville en rekke viktige naturressurser ta slutt – eller bli så knappe at det ville føre til en voldsom prisstigning – i løpet av hundre år.
Det var i 1972. Nå er det over tredve år siden, og vi kan sjekke spådommene mot virkeligheten. Da viser det seg at utviklingen på mange områder har vært som den utskjelte advarselsboka spådde. I fjor sjekket en australsk forskningsinstitusjon rapporten mot den virkelige utviklingen, og kom til at advarselen om et sammenbrudd på slutten av dette århundret står ved lag.
Profeten Jonas satt i sin tid utenfor Ninive og gråt fordi spådommen hans om at byen skulle ødelegges, ikke hadde slått til. Folket i byen hadde nemlig tatt hensyn til profetien hans og omvendt seg. Slik har det ikke gått med domsprofetien fra 1972. Vi har ikke omvendt oss fra ukontrollert forbruksvekst. Men vi har likevel endret oss på noen områder. Vi har begynt med gjenvinning og kildesortering, for eksempel. Tankegangen har endret seg.
Bærekraft. I 1987 lanserte Brundtlandkommisjonen ideen om bærekraftig utvikling. Romaklubben var viktig premissleverandør. Deres poeng hadde ikke vært å lansere dommedag, men at vi skal ta hensyn til jordas ressurser. Det er jo det som ligger i begrepet «bærekraft». Men i motsetning til 70-tallets nullveksttilhengere, mente Brundtlandkommisjonen at det ville være mulig å forene bærekraft med økonomisk vekst. Det er en god tanke, men det gjenstår å se at vi virkelig vil få det til.
I mellomtida har det dukket opp et problem Romaklubben ikke hadde tenkt på: Frykten for at klimagassene drastisk skal forverre klodens livsvilkår. For første gang forhandler verdens ledere om forpliktende felles tiltak. Det har aldri skjedd før.
Egentlig handler klimaforhandlingene om et biprodukt, det vil si utslippene av klimagasser. Forbruket som fører til økende utslipp er det ingen som snakker om forpliktende tak på. Mer energieffektive biler, ja vel. Men ikke færre biler eller mindre kjøring.
De fattige. I 1972 kom også en norsk bok som gjorde dypt inntrykk på meg: Erik Dammans «Fremtiden i våre hender». Budskapet var enkelt nok: Det er umoralsk at godene er så skjevt fordelt i verden. Men hvis verdens fattige skal opp på samme forbruksnivå som vi i den rike verden, så vil ikke jorda tåle det.
Det er jo egentlig denne problemstillingen som har voldt størst problemer i København. Noen tidligere utviklingsland – som Kina og India – er i ferd med å løfte store deler av befolkningen ut av dyp fattigdom. Men vil kloden tåle belastningen et slikt forbruksnivå betyr? Må ikke det bety at vi i vår del av verden må kutte i vårt forbruk?
Selv om man i København har drøftet klima, så er det bare en del av en større problemstilling, som går på jordas tåleevne på mange områder. Vi må innse at det er grenser for hva vi kan tillate oss. Samtidig er det ingen grunn til å sette grenser for kreativitet, tekniske nyvinninger, nye måter å tenke på. Tvert om trenger vi det mer enn noen gang tidligere, dersom vi skal få til velstandsutvikling for alle uten å ødelegge jorda.
«Limits to growth» hadde to diagrammer som særlig appellerte til meg. Det ene var kurven for forbruk av viktige ressurser. Den økte eksponentielt. Som matematiker visste jeg at en slik akselererende utvikling har en viktig konsekvens: Det er lett å endre utfallet dersom man gjør det på et tidlig tidspunkt. Men jo lenger man venter, jo vanskeligere blir det.
De nære ting. Det andre diagrammet viste hva slags horisont av rom og tid folk helst tenker innenfor. Den viste at vi stort sett tenker på familien og hjemstedet og det nærmeste året. Det er svært få som tenker på hele kloden og hundre år framover.
Nå har det vært utfordringen for verdens statsledere i København.
