verdidebatt.no

 Noen ganger merker man behovet for et vennlig, velmenende enevelde.
Som akkurat nå.
   I snart to uker har klimatoppmøtet i København pågått.   Statsministre og presidenter har kommet flyvende inn i den danske  
hovedstaden for å få til noe som kan ligne en forpliktende avtale.
– Dette er det viktigste møtet verden har sett på mange år, har Jens  
Stoltenberg slått fast. Det er vi enige i, alle sammen,. Men hverken  
han, Ban  Ki-Moon eller Barack Obama kan reise seg opp og si: Hør  
her, gutter og jenter, sjefer og demonstranter, eksperter og alle  
dere andre. Nå gjør vi følgende...
Ingen kan det, dessverre.

Klimasjef
Det er i slike øyeblikk man kan la seg  henfalle til drømmen om den  
vennlige, eneveldige herskeren, som alle må lytte til. Denne Sjefen  
over alle sjefer har makt – og bruker den til alles beste. I denne  
situasjonen ville Sjefen fått i stand en klima-avtale som alle måtte  
gå med på, for at vi skal redde verden. Miljøfyrsten har svaret på  
hvordan vi skal klare å redusere utslippsveksten i den rike delen av  
verden, og i u-land, og ikke minst hvordan man skal fordele byrdene  
mellom rike og fattige.
Det kan være naiv ansvarfraskrivelse å ønske seg én som bestemmer  
over hva vi andre skal gjøre. På den annen side er det ikke lett å  
vite hva som er riktig, å bestemme rekkefølgen og  
prioriteringslisten. Politikere, velmenende som de fleste er, har  
sjelden med seg det lange perspektivet som kreves for å redde verden.
Vi må faktisk ta avgjørelser nå, hvis ikke vil kloden ta  
avgjørelsene for oss.

Sette sammen gruppa
Oppgaven som verdenssjef og klimaredder er ikke noen ni-til-fire- 
jobb. Klimaets kaospilot må spille på alle universets strenger,  
kunnskap, godhet, rettferdighetssans, og evnen til å ta upopulære  
avgjørelser. Derfor trenger Sjefen et sterkt lag fra hele verden som  
hjelpere. Vi kan se for oss livlige gruppemøter med Barack Obama,  
Jonas Gahr Støre,  Gro Harlem Brundtland,  Nelson  
Mandela, Desmond Tutu, Paven, Madeleine Albright, Hillary Clinton,  Natur og Ungdoms Ingeborg Gjærum,  Shirin Ebadi, Oprah Winfrey, dronning Rania av Jordan og et utvalg miljøengasjerte fra alle verdensdeler. Listen over hvem som skal være med, vil det være uenighet om.  Også det må vi akseptere. Poenget er å trekke veksler på mennesker  
som er kloke, ser utover egne behov og tenker på fellesskapets beste.

Demokrati
– Det fundamentale problemet er forholdet mellom demokrati og  
kapitalisme. Begge hevder at alle kan, og burde, ha rett til mer,  
sier Robert og Brenda Vale. Arkitektekteparet har i tre tiår jobbet  
med bærekraftig boligbygging og levesett. Tidligere i år ga de ut  
boken «Time to eat the dog». De argumenterer for at demokratiet  
kanskje ikke er best egnet for det som kommer. Hvilket annet system  
som ville virke, har de ikke svaret på.  Møtet mellom kapitalismen og totalitære regimer er ikke  
  redningen for globale klima-avtaler og grønn nedrustning.

Pose og sekk
– Folk vil ikke høre at vi skal si stopp. Politikere som sier vi  
skal bremse, blir ikke valgt. Du kommer ikke inn i politikken hvis  
du ikke lover mer. Folk tror de kan ha mer, bare det er «grønt». Vi  
vil ha både i grønn pose og miljøvennlig sekk.
For politikere på gjenvalg er det viktigere å tenke i fire års- 
syklus enn å tenke på hva som skjer om 30 år.  – Politikere er  
avhengige av at fremtiden vil se lik ut som fortiden. Sannheten er  
at fremtiden må forandres dramatisk hvis vi skal overleve, sier  
Robert Vale.
Det er en fallitt-erklæring bare å tenke tanken: At demokratiet ikke  
vil løse det vi står foran.
Så, hva gjør vi?
En kollega svarte dystert: Hver gang vi fordobler helsebudsjettet,  
øker forventet levetid med stadig mindre. Seismikkteknologien blir  
hele tiden bedre, men rekord i oljefunn ble satt i 1965, og i 25 år  
har vi brukt mer olje enn vi har funnet. De lavthengende fruktene er  
høstet, nå er det bare å klatre oppover til det ikke er noe igjen.

Du skriver:

Det er i slike øyeblikk man kan la seg  henfalle til drømmen om den  
vennlige, eneveldige herskeren, som alle må lytte til. Denne Sjefen  
over alle sjefer har makt – og bruker den til alles beste. I denne  
situasjonen ville Sjefen fått i stand en klima-avtale som alle måtte  
gå med på, for at vi skal redde verden.  Sitat slutt.

De tankene du kommer med her er interessanne.  Jeg vil påstå at dette er tanker mange kommer til å få etterhvert som verdens befolkning ser at demokratiet i verden ikke er til jordens beste.  Da er det en suveren verdenshersker som verden kommer til å rope på, og det får de.  Men det blir, ifølge bibelen, Anti- Krist, som vil tre fram.  Den tiden er nær nå.  Denne mannen eller damen vil da gjøre store ting for verdensfreden, vedkommende vil løse problemene i Midtøsten, problemene når det gjelder forurensing o.l.

Når templet i Israel blir gjenoppbygd, vil han ta bolig i  templet, men da begynner også forfølgelsen av alle sanne kristne og andre som ikke vil lyde han.  Grøss og gru, sier jeg!

Noke en gang en veldig god kommentar fra Une Bratbergs tastatur. Dermed blogget jeg følgende på www.homoludens.no:

Dette er tittelen på en knallgod kommentar av Une Bratberg i dagens Vårt Land. Akkurat som mange andre er hun fortvilet over at ingen kan skjære igjennom i København, slik at det kan bli en skikkelig avtale.

Hun skriver blant annet:

Det kan være naiv ansvarfraskrivelse å ønske seg én som bestemmer over hva vi andre skal gjøre. På den annen side er det ikke lett å vite hva som er riktig, å bestemme rekkefølgen og prioriteringslisten. Politikere, velmenende som de fleste er, har sjelden med seg det lange perspektivet som kreves for å redde verden. Vi må faktisk ta avgjørelser nå, hvis ikke vil kloden ta avgjørelsene for oss.

Du kan også lese hele kommentaren på verdidebatt.no hos Vårt Land.

Problemstillingen er dessverre ikke nye. Demokratiet har dårlig record når det gjelder å ta kostnader på kortsikt for å høste gevinst på lang sikt. Hyppige valg sørger for dette. Demokrati og kapitalisme i sammen fører til at mer alltid er bedre enn mindre.

Thomas Christian Wyller var veldig opptatt av dette etter Brundtlandskommisjonens rapport. Tror han skrev en bok om dette på 90-tallet, og her er den: Demokratiet og miljøkrisen. En problemskisse, 1999. Finner den ikke verken på antikvariatene eller hos Haugenbok, så da er den nok ikke lett tilgjengelig. Jeg har en artikkelsamling her (”Ytringer“), men aner ikke når jeg kan få kommet gjennom den…

Une er inne på at det er en fallitterklæring bare å tenke tanken at demokratiet ikke strekker til. Hun spør derfor en kollega. Det aner leseren at dette er en mann som har levd lenge… Han svarer:

Hver gang vi fordobler helsebudsjettet, øker forventet levetid med stadig mindre. Seismikkteknologien blir hele tiden bedre, men rekord i oljefunn ble satt i 1965, og i 25 år har vi brukt mer olje enn vi har funnet. De lavthengende fruktene er høstet, nå er det bare å klatre oppover til det ikke er noe igjen.

Dette er jo ikke noe svar på spørsmålet. Det vi gjør nå er å ikke ta noen valg, og som Une skriver vil da valgene bli tatt av kloden (eller andre). Hva skjer når oljeressursene minker og prisen stiger? Her er det masse spekulasjon og konspirasjon samlet rundt forskjellige peak-oil teorier? Når det gjelder helse, så er det en økende debatt i Norge om uførhet og sykdom. Nesten ingen har sett på Frankl og hans “vilje til mening“. Personlig tror jeg at de aller fleste har mistet mening i tilværelsen i dette landet. En stund er det mulig å ha penger som høyeste mål og mening, men det er bare et skall. Bakenfor er det både tomt og ensomt… Flere og flere finner dette ut litt sent, og så er sykdom og uførhet ofte resultat. Her må vi få endret fokus fra levestandard til livskvalitet. Fra gjøren til væren. Skape værekraft! En værekraftig liv kan gi en bærekraftig klode! (Halleluja!)

Denne ligger her fordi jeg er av den formening den passer inn. Mvh Fredrik

Du kan bestemme...

Under mitt første opphold i hva som vi i Norge kaller utviklingsland, Somalia, gikk det for første gang opp for meg hvor skjevt all verdens goder var fordelt. Dette var på slutten av 1970 tallet, og jeg var fortsatt en ungdom som så lyst på alle fremtidsutsiktene som hadde åpnet seg. Det gikk ikke så mye inn på meg det jeg kunne ha sett, for jeg hadde det jo godt. Det trodde jeg i alle tilfelle. Jeg satt på en økonomisk trygg gren og brukte min del av verdens ressurser i mangfold, jeg trodde jeg var lykkelig.
Mitt neste besøk i Afrika kom også mens jeg satt på livets trygge gren og hadde velstand og økonomisk vekst i blikket. Men denne gangen kunne jeg ikke gjøre annet enn å undre meg når jeg så hvordan mennesker i Nigeria manglet alt og likefullt var lykkelige og glade. Jeg tror dette var første gang jeg virkelig stilte spørsmålet, er vår materielle velstands lykke virkelig lykke? Det gikk noen år før jeg oppdaget svaret. Det var ikke jeg som eide alle de fine og flotte tingene jeg hadde skaffet meg, men tingene som eide meg. Fint hus, fin bil, fin båt og en forferdelig tomhet var det jeg eide.

Fortsatt relativt ung, rundt de 30, etter en mengde viderverdigheter, ville jeg ikke være med lenger. Jeg nektet for at dette kunne være meningen med livet, det måtte være noe mer. Hva kunne jeg gjøre...?

Hva kan jeg gjøre, hva kan vi gjøre som enkelt mennesker?

Et av de store problemene med dagens samfunn er at vi, jeg og du, i alt for stor grad overlater beslutninger til politikere og ikke våger å gripe tak problemene selv. Det er langt på vei blitt slik som Une Bratberg skriver på sin blogg: Kan ikke noen bare bestemme? Det hadde vært så enkelt. Nå gjør jo politikerne i København et vedtak og sier temperaturen skal ikke stige mer enn to grader, men vil virkelig jordas klima lyde politikernes vedtak? Vi kan ikke si til jorda, nå er det mer enn varmt nok. Det kreves handling..., av meg og av deg skal dette målet bli nådd.

For vår familie er det forventet et CO2 utslipp som langt overgår vårt. Vi har funnet ut vi kan gjøre mye for å redusere utslippene våre og vi har maktet det. Det viste seg, det var enkle midler som skulle til. Litt mer gjennomtenkning av hvordan vi levde og dermed har vi redusert utslippene med over 70% og som en familie på fem forbruker vi mindre enn jeg gjorde alene på begynnelsen av 80 tallet, mye mindre. Det hadde ikke vært umulig å få utslippene ned ennå mer om det ikke hadde vært for mine rullestoler som jeg må ha meg og sykdom som gjør at jeg ikke kan sykle eller gå noe særlig lenger.

Vi lever godt og har det flott. Så hva er vårt CO2 utslipp i kilo pr. år? Rund regnet 6500 kilo for hele familien, alt inklusive. For oss er det klart vi kan gjøre noe og burde virkelig gjøre noe. Ser vi noen år tilbake så var CO2 utslippet for vår familie gjennomsnittlig, i dag ligger vi under. Dette selv om vi bor avsides og uten muligheter til å reise kollektivt på grunn av nevnte rullestoler. Skulle ønske det var lett å ta med seg store rullestoler på buss og tog.

Hva har vi i familien gjort og hva kan man gjøre?

For det første, selv om vi har to biler, var det ikke så vanskelig å redusere bruken av bilene med flere tusen kilometer pr. år gjennom planlegging av uka og ukas aktiviteter. Dette ble den store sparekniven i forhold til forbruket. Men det var også mye annet. Vi handlet mat en til to ganger pr. uke og planla alle middager etc. i forveien. Da sparte vi penger, kuttet ned på bioavfallet og spisbart matavfall er en saga blott. Rester etter mat, så som appelsinskall, bananskall og liknende komposteres, og komposten brukes som god gjødslet jord til blant annet jordbærdyrking.

Kjøttforbruket har blitt redusert med ca. 60% ved vanlige middager gjennom aktivt bruk av blanding av grønsaker og bruk av mindre biter. En kilo kjøtt holder nå til over to middager gjennom god planlegging og enda bedre kvalitetssikring av restene etter middager etc. Fisk spises omtrentlig 3 ganger i uka, og det samme gjøres her. Matrester kastes ikke, men brukes videre, enten til en enkel lunsj eller til middag om det er mulig. Brødmat spises opp, enten vanlig eller i maten. Vi har et unntak og det er nå om vinteren hvor brødrester gis til fugler og ekorn i stort monn. Nå hender det vi får brød fra bakeren i bygda i tillegg, men alt blir uansett til føde for mennesker, fugler eller dyr.

Vi forsøker i det lengste å unngå å kjøpe nytt. Vi søker og ønsker på alle måter å ta vare på det vi allerede har. Vedlikehold er et stikkord i familien på alle områder, og det daglige vedlikehold er viktigst. Derfor har vi sykler som ser nesten ubrukte ut, men er over ti år gamle og flittig brukt. Ungenes og konas skiutstyr, og det er blitt mye opp gjennom årene, tas alltid vare på, smøres, preppes og repareres. De er like fine. Skal vi kjøpe noe nytt så sjekker vi alltid hvordan varene er produsert, passer på å velge de mest miljøvennlig varene og så videre. Sjekker om det er betalt klimakvoter for varene og vil gjerne at de er produsert så nær Norge som mulig for å få ned CO2 og andre klimagass utslipp.

Kan ikke noen bare bestemme spør Une Bratberg, og svare et jo.

Det er du og jeg som kan bestemme. Hver og en av oss kan bestemme oss for at det vi gjør skal ha en betydning. Kanskje hjelper ikke min lille skjerv så mye, men også her gjelder at mange bekker små gjør en stor å (elv). Hadde vi alle sammen tatt et tak og spart der vi kunne hadde vi laget det blitt en å av frisk natur og bedre klima, mindre forurensning og et langt lavere ressursforbruk. (Jeg tror vi også hadde blitt lykkeligere).

Vi kan bestemme oss for en passiv kjørestil, ikke overskride fartsgrensene. Dette kan gjøre store utslag. Vi hadde engang i tiden to identiske biler i vennekretsen, det vi aldri kunne fatte var forskjellen i drivstofforbruk mellom bilene. Den ene som vi kjørte den gang brukte litt under 0,6 liter pr. mil i gjennomsnitt over et år, mens den til kameraten brukte nesten 1,3 liter i snitt. Hva kom det av, så min far og hans venn byttelånte bil og så viste det seg altså at det var sjåføren det stod på ikke bilen. Vi kan bestemme oss, vi kjører passivt, holder avstand, skaper flyt og ikke overstiger fartsgrensene, stresser ned da blir turen en fryd og ikke så farlig.

Når vi er på ferie kan like gjerne reisen være målet som det å komme fortest mulig fram. Jeg blir gal når jeg ser idiotenes kjøring blant skolebarn og eldre på vei til Trysilfjellet. Farlige og miljøfiendtlige som de er i sin ville framferd. Odd Børresen lurte en gang på hva alle de store rakse båtene gjorde på havet, for de lå jo i den samme havna neste kveld alle sammen. Han avsluttet med å si: «De hadde jo bare gått glipp av reisen og gleden ved sjølivet i sitt stress etter å komme fram.» der han satt i sin velholdte fine havseiler.

Når alt kommer til alt er det noen som bare kan bestemme og det er deg og det er meg, og blir vi mange, et stort oss, har vi tatt en avgjørelse, bestemt og vi vil se resultatene. Ingen andre kan bestemme. Ikke Stoltenberg, ikke Obama, ikke EU, ikke Wen Jiabao, men du og jeg kan, for vi er mange om vi vil.

Du skriver:

Når alt kommer til alt er det noen som bare kan bestemme og det er deg og det er meg, og blir vi mange, et stort oss, har vi tatt en avgjørelse, bestemt og vi vil se resultatene. Ingen andre kan bestemme. Ikke Stoltenberg, ikke Obama, ikke EU, ikke Wen Jiabao, men du og jeg kan, for vi er mange om vi vil.  Sitat slutt.

Det er greit å sitte ved PC`en og løse verdensproblemene.  Et forslag fra meg er, at du i din hustand reduserer bilparken til 1 bil.  Familien din må ikke kjøre mere enn 10.000 km. pr. år. Det er en selvfølge og bruke kollektivet.  Du må selge den gamle bilen din og kjøpe en ny, som går på biobrennstoff.  Matbudsjettet må ikke overstige mere enn 1000 kroner i måneden pr. person.  Kun 1 utenlandsreise pr. år for hvert familiemedlem.  Vi pålegger oss selv og kjøpe mat som det koster lite og produsere. OSV, OSV...  Jo, kanskje det kan bli litt mere likt fordelt likevel? 

 For det første så handler det om min vilje som kristen til å ta min neste på alvor. Bilen går i dag på biodiesel. Vi har tatt valg og vi har et CO2 utslipp langt under hva som er gjennomsnittet på grunn av de valg vi som familie bevisst har gjort. Vi har to biler, bor 30 kilometer fra sentrum og det er ikke offentlig transport her. Vi kjøter riktignok ganske langt, men ikke lenger enn gjennomsnittet og vårt energiforbruk for transport er langt under hva som er gjennomsnittet i Norge. Vi planter skog og slik kunne jeg fortsette. Jeg sitter ikke ved PCen og løser verdensproblemene, jeg forteller folk at det er vårt valg som er avgjørende. Løsningene finnes om vi vil, om vi planlegger.

Myhren, saken er den, det er dine og mine valg som er avgjørende. Og de valg vi tar er våre viktigste vitnesbyrd ovenfor vår neste. Noe å tenke på. Til orientering, vårt kalibrerte CO2 utslipp uten å ta hensyn til skogen er 6521 kilo for hele familien, inklusive all kjøring og alt annet. Tar vi med skogen er vi CO2 forbruker. Men å ta med skogen, det er juks.

Vi kan vel alle enes om at det å redusere CO2 og farlige gasser verden over er en nødvendighet, men noen....mer enn andre...mener a det og ligger andre motiv inne..at finanskrisen er mer et resultat av en noe som er planlagt enn bare utlånsslendrian..at klimakrisen er mer et hjelpemiddel for å skattlegge og styre verdenssamfunnet i en bestemt retning enn å bidra til en bedret klimasituasjon.

Legger inn en link fra Alex Jones som er en fritt-talende (foreløpig ihvertfall...det kan være vel verdt å merke seg  en eventuell dato når denne mannen forsvinner fra eteren kanskje som et resultat av at han blir vurdert til å være for aktiv og brysom for vår fredsprisvinner)

http://www.youtube.com/watch?v=dAqqAnUxACY&feature=related

Vi har nå finanskrisen og klimakrisen...og dess mere kriser det blir dess nærmere en verdensregjering/verdenshersker synes vi å bevege oss.  En skap storkrig eller en ny krise med f.eks. sult/befolkningsoverskudd...så er kanskje dagen der for ....her er annen del av bidraget .. til litt mer ettertanke ... balanse.. fra Alex Jones

http://www.youtube.com/watch?v=94KH-WMZuw0&NR=1

Er det klimaet...eller en verdens regjering som er hovedmålet?  Er klimaet bare et middel ..som kanskje finanskrisen...for å få en mer samlet agenda..kanskje et nytt pengesystem...kanskje en ordning rike stater vil tjene på ved at gammel gjeld blir slette... kanskje er dette kun konslirasjonstanker...kanskje er det en snev av virkelighet... eller kanskje er det... virkelighet??

 God innlegg! :)

Du har helt rett; vi kan bestemme.. Vi, den vanlige mann og kvinne i gata! Vi kan bestemme - om vi griper muligheten.

Hvis vi ikke gjør det.. frykter jeg for at verdensamfunnet beveger seg i retning av et overordnet globalt styresett i en eller annen form, og da er det "goodbye democracy"..

Demokratiet som styreform er ikke nødvendigvis et problem for miljøet; det er vi - befolkningen - som velger politikerne som må våkne og bruke demokratiets muligheter til å legge om kursen.

Jeg kommenterer, fordi jeg tror at gode ønsker ikke er nok.  Det er stort sett våre private ønsker, muligheter og lommebok som  bestemmer hvordan vi oppfører oss.  For ikke å snakke om hva China og India har planer om framover!  Jeg skulle ikke forundre meg om de har tanker om å få samme levestandard som oss!  Hva vil skje da tro?  Jeg tør ikke tenke tanken!

Men som jeg skrev i min første kommentar, så kommer den ønskede verdensherskeren snart, og da vil jeg helst ikke være her!

 Dette var jo helt i Martin Luthers ånd...

Jeg har tidvis vegetert litt over akkurat dette, og min konklusjon er om lag slik:

Det finnes ingen styreform som har potensiale til å bli mer effektiv, fremgangsbringende og medmenneskelig enn eneveldet. Dessverre er det heller få styreformer som har potensiale til å bli like komplett destruktiv.

Om man har en skala som går fra "katastrofal" til "himmelsk" så er det ikke snakk om å plassere en styreform som et punkt på den skalaen. Det er snarere snakk om å gi ytterpunkter for hvordan det kan bli.

Demokrati er en fortreffelig styreform, helt til den blir for stor. Eneveldet er eksemplarisk, helt til herskeren blir gal. Kommunismen har et enormt potensiale, men det er ikke alle som vil klare å innordne seg. Teokratiet har bedre sjanser til å få befolkningen innordnet, men de ledende skikkelser risikerer å gå med nesen så langt i sky at de ikke ser de verdslige snublestenene.

Ingen mann som er verdt å ha som diktator, vil ønske det. Jo større ønske, jo dårligere resultat.

Verden er nesten en polsk riksdag. Ikke helt, men nesten.