Kommentér innlegget «Gode klimaintensjoner ikke nok»Gode klimaintensjoner ikke nok
Sigbjørn Grønås, professor i meteorologi, Geofysisk institutt, UiB
Klimakrisen, verdens største problem, bekymrer stadig flere. Statsminister Gordon Brown sa nylig at klimaendringer kan skape flere problemer for livet på jorda enn de to verdenskrigene. Han ser klimamøtet i København som siste mulighet til å stake ut en ny kurs for å unngå en selvpåført katastrofe.
I norsk politikk har klimaspørsmålene fremdeles beskjeden plass. I alle partier på Stortinget hersker den tro at problemene kan løses lett ved ny teknologi. Slik har den politiske plattformen for flertallsregjeringen (Soria Moria II; SM II) ikke et ord om at vi rike i verden ødelegger kloden med vårt forbruk. Tvert om er erklæringen gjennomsyret av økonomisk tenkning der norske borgere indirekte oppfordres til å innrette seg som gode forbrukere for å sikre ny vekst.
Våre ledende politikere tar klimaspørsmålene alvorlig, men bare i prinsippet. I SM II står det allerede i innledningen at regjeringen skal arbeide for å unngå farlige klimaendringer, og på slutten av dokumentet (kapitel 12) finner vi en side med gode klimaintensjoner på sikt. Men klimaspørsmål gjennomsyrer ikke norsk politikk, ingenting i SM II tyder på at vi befinner oss i en tilstand som krever krigslignende tiltak.
Overdriver jeg ikke nå, har ikke Norge mer ambisiøse klimaplaner enn alle andre land i verden og skjerper ikke SM II målene for utslippsreduksjoner? Intensjonene er det ingen ting i veien med. Regjeringen vil blant annet styrke arbeidet med teknologi for CO2-fangst og lagring slik at den kan bli kommersielt levedyktig og i neste omgang tas i bruk i kull- og gasskraftverk rundt om i verden. Måtte statsministerens visjonære drøm gå i oppfyllelse. Det er også bra at Norge skal fortsette sitt arbeid med å redde tropisk regnskog.
Vår troverdighet som klimanasjon ligger likevel i hvor store utslippsreduksjoner vi oppnår på hjemmebane. Det er her det svikter. Det høres imponerende ut at regjeringen vil overoppholde Kyotoavtalen med ti prosent. Etter avtalens hovedintensjon betyr dette at utslippene i Norge for perioden 2008-2012 skal reduseres til ni prosent under utslippene i 1990 (til 45,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter). Med nye utslipp fra gasskraftverkene på Kårstø og Mongstad vil trolig utslippene ligge på 55 millioner tonn i Kyotoperioden. Norge kjøper seg fri med innsats i utviklingsland og ved kjøp av utslippskvoter, billige tiltak som trolig ikke vil virke etter sin hensikt.
Regjeringen vil kutte utslippene med hele 40 prosent til 2020 i forhold til utslippene i 1990. Klimaforliket sier at minst to tredeler skal tas innen landet. Målet representerer hele 20 millioner tonn under utslippene i 1990, to tredeler utgjør vel 13 millioner tonn. Norge skal altså redusere utslippene fra 55 millioner tonn til 37 millioner tonn per år de neste 10 årene. Dette er en formidabel oppgave, den vil f. eks. kreve at utslippene i transportsektoren reduseres med mer enn 5 millioner tonn (fra cirka 17). En utredning bestilt av regjeringen kom fram til at denne sektoren bare ville kunne redusere med en million tonn i året.
I dag er intensjonene bare ord, regjeringen vet ikke hva slags strakstiltak målene krever. Det antydes bare at oppskriften for klimakutt på hjemmebane vil bli å bruke plan- og bygningsloven for kutt i bygnings- og transportsektoren, dessuten skal forurensingsloven legges til grunn. Mer konkret er det ikke.
Vi skal få et klimaregnskap for hvert år. Det skal gi svar på hvor store utslippsreduksjoner vi oppnår år for år i de ulike sektorer og gi budsjett for målene i årene etter. Dette er positivt, et slikt regnskap vil vise hvor lite vi får til og hvor stort problemet er.
En setning i plattformen for klimapolitikken merker jeg meg spesielt: Regjeringen har som langsiktig mål at hvert menneske på jorda skal tildeles samme rett til å slippe ut klimagasser. Dette betyr en innrømmelse av at i dag gir vi oss rett til å slippe ut mer enn utviklingsland. Ikke bare det, vi tillater oss også å slippe ut mye mer enn det som kreves for å nå det overordnede målet om å dempe den globale oppvarmingen til to grader. Denne retten vil vi kreve i mange år, langsiktig betyr trolig fram til 2050.
En undersøkelse viser at for å nå målet om to grader med opp til 90 prosents sannsynlighet, må blant annet utslippene i verden reduseres til 4 tonn per capita innen 2020 (Baer & Mastrandrea). I dag er Norges utslipp over 12 tonn per capita (egentlig større siden internasjonal skips- og luftfart ikke er med). Skulle vi hatt rettferdighet på kort sikt, ville dette bety at vi måtte redusere våre utslipp til en tredel innen ti år, en umulig oppgave.
I København vil rike land og utviklingsland stå steilt mot hverandre. Utviklingsland har de beste kortene fordi de rikeste 20 prosent av verdens befolkning har stått for 80 prosent av utslippene til nå. Utviklingsland, som på tross av økende utslipp også i dag har mye mindre utslipp per capita enn rike land, vil kreve at vi feier for egen dør og reduserer egne utslipp med 40 prosent innen 2020. Siden referanseåret er 1990, ber de Norge om å halvere utslippene innen ti år. I tillegg ber de oss å finansiere tiltak til reduksjoner i sine land, noe som vår regjering støtter i prinsippet.
Håpet for verden og håpet for radikal klimapolitikk for Norge ligger i oppnåelse av effektive avtaler i København. I forhandlingene håper jeg at utviklingsland ikke vil vente med å kreve samme rett til utslipp som rike land. Jeg håper også at de vil stå imot fristelsen til å ta imot hva de rike vil tilby for å lempe på krav til egne utslipp. Klimaet kan ikke reddes ved Norges intensjoner om å gjøre mye i utviklingsland. Håpet er knyttet til at ropet fra utviklingsland om rettferdighet skal bli hørt.
Gode intensjoner er ikke nok, vi husker Luthers ord om at veien helvete er brolagt med gode intensjoner. Det må skje mange under om forhandlingene i København skal lykkes. Hvem vil be til vår Far?
