Kommentér innlegget «Ny krig i Midt-Østen?»Alle kriger hvor Israel er involvert med større troppeforflytninger skjer om sommeren. Sommertid betyr i Midt-Østen at marken er hard nok til å tåle militære bevegelser av tyngre mobile enheter, og himmelen er for det meste skyfri slik at satellitbilder lettere kan tolkes. Forsøket på en vinterkrig i 1968 mot palestinerne i Jordan ble en ren fiasko da støtte fra flyvåpenet ble for vanskelig og styrkene måtte trekkes tilbake. Nevnte angrep synes å være det eneste unntaket fra Midt-Østens "sommerkriger".
Denne gangen er utfordringen for Israel igjen "Guds Parti" i Libanon - Hizbolla. Resultatet fra krigen i 2006 i Libanon ble det samme som resultatet av Gaza-krigen - Israel ble svekket og motstanderen styrket. Hizbolla er nå en del av den libanesiske nasjonalforsamlingen, noe som betyr at et angrep på Hizbollas styrker blir betraktet som et angrep på nasjonen Libanon.
Problemet med kriger for Israel er at de alle må vinnes for at den politiske ledelse skal overleve. Statsminister Golda Meir var den første som måtte gå etter - ikke å ha tapt en krig - men for å ikke ha vunnet Yom Kippur-krigen mot araberstater i 1973. Etter den mislykkede krigen i Libanon i 2006 var det Ehud Olmerts tur til å stille seg i køen av mislykkede ledere. I juli 2008 kunngjorde Olmert at han ville tre tilbake, og nyvalgt leder i Kadima, Sippora "Tzipi" Livni, sto klar i skyggen til å overta som ny statsminister. Etter at Hamas sto styrket blant palestinerne etter Gaza-krigen i 2008, var Tzipi Livni ferdig som statsminister etter valget. I Israel blir man ikke gjenvalgt etter å ha vært i krig uten å ha oppnådd en klar seier, og det ble duket for en ny runde med Benjamin Netanyahu.
Det rasles nå med sabler på flere fronter rundt nordflanken i Israel. I Libanon og Syria. Begge land er i den iranske interessesfære. Men det kan godt være at det er Netanyahu som har størst interesse av en ny krig. For vinner Israel en krig, blir statsministeren ogå en ny Ariel Sharon, en ny Menachem Begin. Nethanyahu må for enhver pris unngå å bli en ny Ehud Olmert eller en ny Tzipi Livni som ikke engang klarte å knuse den palestinske motstanden på hjemmebane.
"I fravær av en avtale med Syria", sa forsvarsminister Ehud Barak nylig under et forum for IDF, "er det vår plikt å konfrontere og kanskje ende opp med full krig". Hva enn Barak måtte ha forsøkt å signalisere med denne uttalelsen, så ble det tolket i Damaskus slik at nå ønsket Israel krig i regionen, og kom med en advarsel om at "Israel bør ikke teste Syrias besluttsomhet" og "Israel vet at en krig vil komme til Israels byer". Utenriksminister i Israel, Avigdor Lieberman, kommenterte dette med å si at ikke bare ville president Assad tape en slik krig, men hverken han eller hans familie vil ha noe mer makt i Syria.
Det mest oppsiktsvekkende i Baraks uttalelse var allikevel da han sa: "Etter en slik krig vil vi umiddelbart sette oss ned (med Syria) og forhandle om nøyaktig de samme saker som vi har diskutert med dem i de siste 15 år".
Oppe i nord sitter den løse kanonen på dekk, 50 år gamle Sayyid Hassan Nasralla, fra det nå demokratisk valgte Guds Parti med fornyede og langt kraftigere våpenarsenaler enn i 2006, finansiert av Iran. Talsmenn for Hizbolla sier at i motsetning til krigen i 2006 blir det ingen forsvarskrig mot Israel, men hvor partiets fulle militære styrker vil settes inn, noe som fort kan bety at deler av Nord-Israel okkuperes. Allikevel er neppe krig ønskelig for Nasralla som fortsatt nok har de enorme ødeleggelsene fra 2006 i Sør-Libanon friskt i minne.
Og i USA sitter en president som forlengst har innsett at hans ambisjoner om å skape fred i Midt-Østen vil kreve mer enn EN presidentperiode.
En krig sommeren 2010 er derfor langt fra utenkelig. Men hvem som eventuelt vinner er lite forutsigbart. Uansett vil nok både USA og Iran stå på sidelinjen og heie på hvert av sine favorittlag.
