USA sin politikk i Midt Østen har ikke bare ført dem inn i en rekke kriger, de har også mistet flere allierte og nå er enda flere i ferd med å bryte med dem.
Mye kan sies om regimene i den arabiske verden. De er undertrykkende, korrupte og de har fullstendig mislyktes i å utvikle landene sine til moderne, bærekraftige samfunn. Man kan spekulere i om tingene hadde vært bedre med andre ledere, fortrinnsvis da valgt av befolkningen i landene.
Det er også en konfliktfylt region, med Israels konflikt med naboene som den mest kjente. Mange mener at så lenge Israel besitter områder som før 1967 var arabiske, så vil det ikke bli fred. Det kan kanskje være riktig, men igjen, er hva om det ikke er tilstrekkelig? Det var heller ikke fred med 1948-grensene…
Fra før har vår USA hatt nok av fiender regionen. Syria, Iran, Irak og Libya har alle vært i klammeri med USA, samtidig som befolkningen i hele regionen er negative til amerikanerne og deres politikk. Det er kanskje derfor det eksisterer en hypotese om at bare landene ble demokratiske og konflikten med Israel ble forlikt, så vil alt bli bra.
Om denne antagelsen stikker dypt, vet jeg ikke. Blant mange nordmenn kan det virke som om så er tilfelle. Mindre optimisme skulle en tro at politikere hadde, særlig utenlandske sådanne, gitt deres erfaringer med maktspill.
Sikkert er det i hvert fall at en voldsom kamp om energiressursene i verden nå pågår. Bush jr. invaderte Irak og nå har Obama angrepet Libya. Begge snakket samtidig om å innføre demokrati i Midt Østen. Hva er spill for galleri og hva er drømmer eller stormannsgalskap?
Ser man på talene til Obama så kunne de tyde på at han tror at frie valg og pre-68 grenser er det som skal til. I det største arabiske landet, Egypt, ble USAs gamle allierte Mubarak styrtet, men om det er til det bedre gjenstår å se. Tidligere skal også USA, slik jeg oppfattet det, ha presset på for at militæret i Tyrkia skulle gi fra seg kontrollen.
Konsekvensene er at islamister kommer til makten eller får mer innflytelse. Landenes politikk dreies, i Tyrkias tilfelle forsterket av deres misnøye med Irak-invasjonen, en misnøye som slettes ikke ble mindre da amerikanerne trakk frem kart for Midt Østen, der de kurdiske områdene i Tyrkia var skilt ut som eget land sammen med tilsvarende i Iran og Irak.
Dette er ikke gått upåaktet hen og nå kan det virke som om turen er kommet til Israel og Saudi Arabia. Førstnevnte skal gi fra seg områder, mens Saudi Arabia frykter opprør som i Egypt. Om forholdet mellom Obama og Netanyahu er iskaldt, er det ikke bedre mellom Obama og huset Saud. Kongefamilien orienterer seg nå bort fra USA og med seg håper de å få Jemen, Jordan og Marokko, melder Debka:
A leading Saudi spokesman Nawaf Obaid brought the Riyadh-Washington rupture out in the open for the first time on May 16 in the form of a Washington Post op-ed.
"In some issues, such as counterterrorism and efforts to fight money laundering, the Saudis will continue to be a strong US partner," he wrote. "In areas in which Saudi national security or strategic interests are at stake, the kingdom will pursue its own agenda. The oil for security formula is history… The special relationship may never be the same…”
Ei så lenge kan det virke som om USAs ledere har brent absolutt alle broer som brennes kan, over tid med befolkningene, spesielt etter alle invasjonene, og nå de siste årene også med den politiske ledelsen i de ulike landene.
Mitt spørsmål oppe i alt dette er om amerikanerne virkelig tror at om de bare dytter bort de nåværende diktatorene og presser Israel til å gi opp områder, så vil det bli fred, fordragelighet og takknemlighet?
Hvis ikke, hva er det amerikanerne tenker og planlegger?
http://debka.com/article/20955/