verdidebatt.no

Jeg har takket ja til utfordringen om å delta i denne verdibloggen og vil skrive innlegg om verdier, tanker om tiden vi lever i, ta opp ulike temaer og reise verdirelaterte spørsmål. Her er det mulighet for dialog og innspill som kan være med å berike og gi utøket innsikt om mange av de viktige verdispørsmålene vi står overfor i landet vårt i dag. Som leser kan du være med å gi innspill og bredde vinklinger, og bidra til fruktbar meningsutveksling. Tiden en har til rådighet for å skrive kan variere, og for undertegnede kan jeg i alle fall si at skrivetiden i denne livsfasen er dyrebar og tilmålt. Jeg nyter den velsignelsen det er å være trebarns mor, i tillegg til at jeg er engasjert på mange hold, og kombinerer derfor mange ulike virksomhetsområder i løpet av arbeidsdagen. Tiden må derfor prioriteres godt! En velkjent utfordring for oss alle. Jeg tar derfor et forbehold om hvor mye tid jeg har til rådighet for å skrive, svare osv. Men vi går i gang, så ser vi hvordan det utvikler seg. Ta det i alle fall ikke ille opp om du ikke får personlige svar på siden her. Det går ikke på manglende ønske om å få det til. J

Det finnes et stort engasjement i folk flest om den ”verdikampen” som forgår i det samfunnet vi alle er en del av. Personlig har jeg stor glede av samtaler med ulike mennesker overalt der jeg befinner meg.

Vi lever i spesielle tider på jorden, det er hevet over enhver tvil. Finanskrise, klimakrise, naturkatastrofer, krig, sult, nød, fattigdom. Det er svært krevende og utfordrende tider for store deler av jordens befolkning. Her hjemme må vi allikevel kunne si at vi fortsatt har det svært godt sammenlignet med det mange andre møter når de står opp til en ny dag.

Vi er inne i valgåret 2009, og vi vet at den offentlige arena vil preges mer og mer av dette ettersom vi nærmer oss tidspunktet for valget. Det har vært snakket mye om avkristningen i landet vårt de senere år, og det kan virke som om enkelte politiske ledere har som første prioritet å se til at ”alt som lukter kristen manns blod” ryddes av banen. Det er store endringer på gang, og opplevelsen av strategisk undergraving av de kristne verdier som har formet og bygget landet, er så absolutt ikke noe en behøver å dykke særlig dypt for å oppdage.

Opplevelsen av ”avkristning” er høyst reel, og så absolutt ikke uten grunnlag i faktiske forhold. Den bør tas grundig på alvor, og mange ulike instanser må samvirke for å se forandring i denne negative utviklingen. Her ønsker jeg å reise noen tanker fra en litt annen vinkel:

Når vi taler om ”avkristningen” i samfunnet, taler vi om samfunnet generelt. Men hvordan kan vi egentlig snakke om at de som ikke kaller seg kristne, har blitt så avkristnet? Dersom vi peker finger mot samfunnet og sier at det har blitt så avkristnet, hvor mange fingre har vi da egentlig imot oss selv? Er det ikke heller vi som kaller oss kristne som burde tatt ansvaret for den såkalte avkristningen på oss?

Jeg vil våge en påstand for å vekke tanken og sette tankeprosesser i gang: Er det vi som er blitt avkristnet? Er det slik at den største utfordringen vi møter i forbindelse med den såkalte avkristningen er at det er vi kristne som har blitt avkristnet?

De første kristne ble kalt kristne fordi de lignet på Kristus. Følger vi Kristus slik at vi ligner på ham blant mennesker? Vi kjenner av den velkjente fortellingen ”I Hans fotspor”, hvilke forandringer som ble å spore overalt i det samfunnet der mennesker som bar navnet kristne, fulgte Jesus og begynte å stille seg det enkle spørsmålet; ”Hav ville Jesus gjøre?”

Det spørs om det ikke er på tide å proklamere en real: Påkristning! En påkristning av oss som bærer navnet kristne. Dette vil kanskje mer enn noe annet påvirke den såkalte avkristningen?

Dette var noen tanker fra meg i dag. Hva tenker du om dette? Send meg gjerne noen linjer med de tanker du gjør deg, som kan være med å bringe mer lys over dette viktige spørsmålet.

Når folk snakker om avkristning i Norge lurer jeg på om det er snakk om to forskjellige ting samtidig. Det ene er den symbolske avkristningen og løsere bindinger mellom Den norske kirke og staten. Det andre er om politiske avgjørelser gjør det vanskeligere å leve et religiøst liv i Norge.

Det ene er at staten blir kvitt en del av bindingene til ett av mange trossamfunn. Såvidt jeg kan se, er vel dette snakk om en symbolsk avkristning. Disse forskjellene gjør vel ikke at det blir vanskeligere å være kristen i Norge? Tvert i mot så har vel mange av bindingene mellom staten og Den norske kirke ført til at staten kontrollerer og begrenser handlingsrommet til medlemmene i denne kirken. 

Så fra et liberalt "utsideperspektiv", så vil jeg si meg enig i det du sier: Hvorfor er mange kristne så defensive når det gjelder at staten er i ferd med å kvitte seg med noen av de kristne symbolene sine? I praksis så betyr det jo også nye muligheter og større frihet til all slags religiøs utfoldelse? At nabokirken og nabomoskeen også har fått større muligheter og friheter burde vel heller være til inspirasjon? Det er jo folk som er kristne? Land kan vel ikke bli frelst?

Når det gjelder muligheten til å være religiøs i Norge, så opplever jeg at mange av utfordringene ikke kommer fra kritikk av Kristendommen, men av en kritikk av Islam. Så ser folk at de ikke kan ta en religion uten å diskriminere, så tenker de seg om og tenker at da kan vi jo regulere alle religioner. 

Veldig bra å lese Anne!

Jeg tror også at tilstanden i et land henger nøye sammen med tilstanden i Guds menighet. Dersom de som skulle være lys og salt bare lever som resten av verden, så er det ikke rart om ting råtner i samfunnet. Vi trenger å omvende oss fra egoisme og materialisme, og søke den levende Gud for hans vilje i vår generasjon.

Det er klart vi skal være vitner om at Jesus stod opp fra de døde, og fortelle andre om det. Men dersom våre liv i neste øyeblikk streker over det vi har sagt, så folk ser at vi egentlig ikke lever som om Jesus skal komme tilbake og dømme levende og døde, så blir budskapet hult. Nei til kulturkristendom, - Ja til disipler!

Og så er det menighetens oppgave å be for alle i høy stilling! Vi kan be om visdom for politikere, integritet hos næringslivsledere, sannhet i mediene, varme i familiene, Guds ord i utdanningssektoren, åndskraft hos kristne ledere og gudsfrykt inn i underholdningsverdenen. Dessuten kan vi selv gå inn på alle disse områdene av samfunnet og modellere disse verdiene, og slik være lys og salt som er med og forvandler Norge så landet kan bli til velsignelse for andre nasjoner rundt om i verden!

Kristen eller ikke-kristen, troende eller ikke-troende; man kommer ikke unna det faktum at mannen Jesus fra Nasaret var en gjennomført god person som praktiserte kjærlighet i en sann forstand! Han elsket grenseløst og var ikke sen med å vise det i praktisk gjerning!"Ånei, mer sånn overflatisk, enkel og simpel kjærlighets-er-alt-propaganda!"Hør;Jesus, mannen som definerer kjærlighet, huskes faktisk enda. Han er fortsatt en sentral person som ofte omtales i blader, nett, nyheter, radio og tv.Hva gjorde han for å bli husket? Han elsket!La oss gjøre det samme! Da tror jeg nemlig vi kan se store forandringer i et samfunn jeg desverre opplever som altfor dystert og selvsentrert.Folk ser jo nesten stygt på meg når jeg smiler til dem på bussen. La oss ta etter Jesus og se at kjærligheten spirer!Knall-innlegg Anne! =)

Takk for et fint og viktig åpningsinnlegg! Norge har regnet seg som et kristent land siden kristendommen ble innført v. Olav den Hellige. Riktignok gikk det kanskje et par hundre år før de siste Åsa-troende ga slipp på både Odin og Tor. Meget, meget senere fikk vi det nedfelt i grunnloven at Norge skulle bygge på det kristne (evangelisk/lutherske). Du spør: ” Men hvordan kan vi egentlig snakke om at de som ikke kaller seg kristne, har blitt så avkristnet?” Dette setter i gang tanker og refleksjoner hos meg som munner ut i noen spørsmål: Hvordan og hvorfor ble de avkristnet? Hvorfor tror de ikke? Hvor mange av dem som ikke kaller seg kristne er blitt det ved godt gjennomtenkt refleksjon og hvor mange har blitt det som følge av gruppepress uten egentlig å forstå hva de takket nei til da de erklærte seg som ikke-kristne? Jeg tror nok at mange ateister mm har tenkt seg meget godt om før de med rett rygg og hevet hode kunne si: ”Jeg tror ikke på Gud!” Likevel tillater jeg meg å tenke at ikke alle som påberoper seg å ikke tro på Gud, var like grundige før de bestemte seg. Jeg antar at en del var påvirket av venner og/eller litteratur som presenterte det kristne budskap på en feilaktig måte. Andre vokste opp i hjem som bygget på kristendommen, men hvor det var så som så med opplæringen. Den var mer eller mindre overlatt til skolen. Dessuten tenker jeg at noen vokste opp i hjem hvor foreldrene selv hadde ”avkristnet seg” og dermed ikke videreførte den kristne arv til sine barn. Sist, men ikke minst bør det vel også nevnes at mange som hadde ”påklistret” seg navnet ’kristen’, slett ikke alltid oppførte seg i tråd med det kristne budskap. Både, vold, hor, tvang, incest, andre typer overgrep mm har forekommet i kristendommens navn. Det er kanskje ikke så rart at de som har opplevd ”slik kristendom” har vendt kristendommen ryggen.Disse som har takket nei til Gud fordi de ikke visste bedre og disse som har opplevd kristendommen nærmest som et privat helvete (de som ble sviktet i Guds navn av mennesker de hadde tiltro til) er ikke kun å regne som produkter av egne valg. Jeg våger påstanden om at samfunnet ikke har strukket til for dem. Den kristne teoretiske plattformen har ikke vært god nok for de førstnevnte (dvs at skolen har ikke vært god nok i å formidle kristentroen). De fikk for lite kristen ballast med seg til å møte voksenlivet. Samfunnet strakk ikke til! Enda mindre ballast fikk de som på en eller annen måte led under andres syndige maktbegjær. De som lukket øynene og lot som om de ikke visste er merdansvarlige. Samfunnet strakk ikke til!Gjennom stadig mindre respekt for det kristne i Media og ikke minst de merkelige påfunn hos sittende regjering (ut med KRL faget og bruk makta til å lage alle like som små nikkedukker som bukker og neier for regjeringen, i takt, uansett hva den foreslår) har Norge blitt avkristnet. Hvordan vi skal ”påkristne” landet vårt tror jeg handler om mer enn å leve slik Jesus gjorde. Å prøve å gå i Hans fotspor er viktig, men like så viktig tror jeg det er med informativt arbeid. De som ikke helt vet hvorfor de ikke tror, må få et fundament å stå på. Den tiden da alle var kristne (i alle fall utenpå) er nok forbi, men tiden til å sloss for å beholde privatskolene, - retten til å stå på stand for den kristne tro, - retten for helsearbeidere til å frasi seg enkelte arbeidsoppgaver som ikke er tråd med deres kristne samvittighet, - retten for kristne organisasjoner til selv å bestemme hvilket livssyn de skal ha for å kunne bli ansatt ved institusjonen, ..... - tiden til å sloss for dette er ikke forbi.Jesus sa: ” Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere” (Mat 28:19-20).Dette er et påbud fra Jesus. Flere og flere kristne må forstå at å for å være en kristen så er det ikke nok å tro på Gud innvendig. Vi må vitne og vi må tåle litt. Hva med kurs i hvordan motstå gruppepress fra ikke-kristne for ungdom og andre som trenger en liten ”strekk i ryggen”? For Jesus har også sagt: ”Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere” (Joh 15:20).Men, ....... vi skal huske, når vi har forkynt, så har vi gjort vårt. Gud har gitt oss alle en fri vilje til å takke ja eller nei til ham. Når Gud respektere deres valg, så må vi også kunne gjøre det.Den kristne flokk kommer høyst sannsynlig til å bli mindre, men vi må sikre denne flokkens muligheter for eksistens og sikre mulighetene for de som ennå ikke kjenner Herren, til å bli kjent med Ham. De må få velge selv. Det mer og mer avkristnede samfunnet må ikke få lov å velge for dem.

B.H.

Beklager at mine kommetarer til innlegget "Påklistring" ovenfor ble tettpakket og tungt å lese. Jeg skrev det i "word" med avsnitt. Under overføringen til forumet forsvant avsnittene. Håper likevel at noen orker å lese seg gjennom det. :)

Stiller meg enig til Christiansens innlegg. La oss se en påkristining i Norge.

Hvis jeg kjenner at skoen trykker, så kan det jo hende at jeg har for trange sko...?! 

Eller et trangt hjerte? Det er vel der det starter, og i bunn og grunn det som er utfordringen! At det er mitt hjerter som trenger å utvides. Når jeg ser på sammfunnet ser jeg mørke, eller har jeg blikket festet på lyset? 

Jesus ønsker å gi oss sitt perspektiv. Når jeg ser samfunnet gjennom hans øyne, med et hjerte som elsker ham. Så vil jeg betale den prisen det koster å elske de menneskene som han elsker. Være modig i kjærlighet! 

Som de sier på søndagskolen det ikke noe lite lys vi har);

det skal få skinne klart! ;)

Hvis vi skal vinne dette landet og menneskene i det så må Jesus få skinne igjennom oss!!

La ham utvide hjertet MITT! Påkristnes av kristus!! 

Vi trenger å høre dette Anne, rop i vei!! ***

Jeg stiller meg i køen av kristne med Jesus i spissen. Må vi som kristne bare våge å gå på det Han leder oss til! Min bønn er at det blir disippellivet og ikke kulturkristendommen som preger Guds menighet i Norge!

For meg betyr en påkristning bygget på det enkle spørsmålet ”Hva ville Jesus gjøre?”, radikale endringer i mitt liv.

En gang kom en ung rik mann til Jesus og spurt hva han skulle gjøre for å få evig liv? Da svarte Jesus: Hold budene! Mannen sa at han hadde gjort det i hele sitt liv. Da svarte Jesus: ”Vil du være helhjertet, så gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg. Men da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han eide mye.”Hvem er ”den unge rike mannen” i verden i dag? Hvem bor i verdens rikeste land og tar del i denne rikdommen? I en ung nasjon som har hatt en ekstrem velstandsøkning i er rekordfart ingen har sett maken til? Hva sier Jesus til meg hvis jeg går til ham og spør hva jeg skal gjøre hvis jeg vil følge ham? Klarer jeg å ta i mot det svaret jeg får?Jeg tror ikke på mer syndefokus og mer åndeliggjøring. Det ”unge, rike kristenfolket” i Norge bør utfordres på det som skal kjennetegne oss aller mest – om vi elsker vår neste som oss selv?

Jeg våger vel ikke mer enn et tankeeksperiment i dette, men det er klart at hvis jeg inviterte finanskrisens tapere til å ta del i min rikdom, hvis jeg solgte bilene og begynte og gå, hvis jeg brukte mer av min tid og ressurser på de åpenbare forskjellene jeg møter hver eneste dag, så ville nok sjansen være større for at noen utenfor kirkens og menighetens tette vegger ville  legge merke til at det hadde visse likheter med Jesu atferd.

At det vil være krevende legger jeg ikke skjul på, svært krevende. Men vi som sitter så godt i det må tåle og tørre å begynne og tenke tanken. Når hørte jeg sist en preken om dette?

Påkristning var et fint uttrykk.

Jeg tror du har rett i at vi kristne har vært for sløve. Vi trenger å se alvoret og kjempe for det som betyr mest for oss. Samtidig foregår det en avkristning som de som helst vil fjerne alt som har med kristendom å gjøre og som har en posisjon i samfunnet, dessverre har mye av skylden for.

La oss kjempe for alt vi har kjært. Jeg tror mange i Norge ikke tenker godt nok over hva som har vært grunnvolden i det gode samfunn vi lever. Et fritt land med gode verdier. Jeg forstår ikke at noen vil gi avkall på det, kristen eller ei, når vi sammenligner oss med mange andre land. Tenk bare på hva det ville bety hvis barna på nytt fikk lære de 10 bud. Det må vel sies at det er gode leveregler, og at mye vold, utroskap og løgn ville vært unngått hvis vi som mennesker forsøkte å ha det som rettesnor. Det er godt å ha noen idealer, selv om vi ikke alltid klarer det. Mye håpløshet, ensomhet og skyldfølelse ville blitt fjernet hvis flere fikk lære Jesus å kjenne. Han som var det beste forilde, men som har tilgivelse og en ny start til alle som vil.

Takk for innlegget. Dette er viktige saker.

Laila Eliassen

At folk velger å gå ifra kristendommen, betyr ikke at de gir eller må gi avkall på et fritt land eller gode verdier. De er ikke eksklusivt kristne egenskaper.

Anne har et poeng her. Påkristning kan vi også kalle vekkelse. Motsatte av dette er avkristning eller frafall som vi ser konturene av i dag. Dette er jo også profetert  i bibelen skal skje før Jesus henter sin brud, og det er frafallet som fremskynder anti-krist  komme. 2.tess.2,3

Verden ligge som sagt i det onde, og alle som ikke har tatt i mot Jesus, altså født på nytt, lever ennu etter kjødet. Det som er oppsiktsvekkende er at verdslige mennesker som aldri har blitt gjenfødt  får i oppdrag å styre de kristne verdier i denne tiden. Dette er vel den største triumfen satan har fått. Derfor styres det fra et anti kristelig synspunkt som gjør at det er humanetikere og andre fritenkere som dirigerer den åndelige siden i dag. Er ikke dette et tankekors? Det største ønske for oss kristne er å erobre tilbake den skansen vi så tydelig har mistet.

Faren med dette er å falle i den grøften mange har falt i før. Nå skal det brettes opp armene og vi skal gjøre et skippertak. Nå skal vi punkt 1 det. Punkt 2, det, osv. Da ser jeg for meg at eget strev blir til ingen nytte. Vekkelse kommer i fra Herren uten ved menneskers ære. Det eneste vi kan gjøre er å gå på kne og ydmyke oss for Jesus og si: "Tilgi oss for våre egenstrev". "Tilgi oss for at vi har blitt venn med synden".

Det er jo nettopp derfor vi har mistet Guds åpenbaringen, nettopp fordi vi har sluppet synden inn i våre menigheter og så har vi sprayet den med en velduftende lukt som ligner det himmelske. Det ser så fint ut på papiret, men bak fasaden skjuler en djevel seg. Bibelen sier at vi må rense surdeigen ut slik at den rette deigen kan heves og etes.

Forkynnelsen har også mistet sitt salt i dag. Hvorfor? Jo, fordi de skal preke etter hva andre sier eller mener. Jeg har hørt prekner som er så saltfrie at når vi gikk hjem visste vi ikke hva vedkommende hadde sagt eller mente. Hvorfor? Ingen innvielse! Det går på rutine alt sammen. I dag kan vi kjøpe prekener som andre har "tygd" ferdig. Utrolig!

Før jeg avslutter vil jeg minne våre debattanter på Peter som ble arrestert og satt fastbundet sammen med fangevokterne i fengselet. Det ble satt i gang en bønnesamling hjemme hos Maria, Markus mor, hvor menigheten var samlet i bønn for Peter. Samtidig som de bad, ble Peters lenker sprengt og fangevokterne sovnet alle sammen. Det var for Peter bare å spasere gjennom fengselsportene og ut i frihet. Samtidig skulle han stikke innom Marias hus der det var bønnemøte. Da han banket på kom han ikke inn med det samme. Bønnesvaret stod utenfor og kom ikke inn. De trodde de så Peters ånd. Ja, tenk du. Der stod bønnesvaret utenfor. Gud hører også våre bønner, men å sende vekkelse er det bare herren som kan gjøre. Derfor må vi også inn i bønnen, men jeg håper ikke bønnesvaret står utenfor når den kommer! Hver varsom med det vi kaller metodekristendom. Punkt 1,2 eller 3 holder ikke i Guds forsamling. Det er bønnen som kan påvirke Gud og at vi vender om fra våre lunkene holdninger til synden. All synd og lunkenhet vil bare straffe seg. Derfor når synden får sitt beger fult, trekker Gud velsignelsen bort fra oss og møtesamlingene blir til en vanlig samling uten Guds åpenbaring. Det er her vi er kommet i dag. Men det er ikke forsent å påvirke herrens hjerte, men det haster!

 Jepp,

En forvandlet nasjon begynner med forvandlede hjerter :) Det er veldig bra å være lys og salt i alle områder av samfunnet. Å holde Jesus hellig som Herre i hjertet er likevel det eneste som skaper varige endringer. Når vi er full av Guds kjærlighet, så får andre mennesker merke at Gud elsker dem, og da kan de også åpne seg opp for ham. Gud er så god, og gjennom sin menighet vil han vise sin godhet til verden.

Vær ambassadører for Guds rike der du går hver dag, i nabolaget, på bussen, på jobben/skolen, og vær en prest for de som ikke går i kirken. Tilby forbønn, tilby samtale, snakk med mennesker, oppmuntre dem i deres utfordringer, vær en venn! Gud elsker alle mennesker, og det gjør også vi som er hans barn. Og vi elsker dem nok til å fortelle dem om hvordan Jesus tok på seg straffen for våre synder, og satte oss fri fra døden, så vi kunne få evig liv! Vi bryr oss nok til å fortelle dem om Jesus :)

Ransakende spørsmål

Det har vært interessant å lese de kommentarene som har kommet inn på åpningsinnlegget Påkristning!: Takk for svært gode kommentarer og tankevekkende innspill! Det oppleves som svært nyttig å føre dialog og utveksle meninger og standpunkt i en kreativ dynamikk mellom ulike mennesker, med ulike bakgrunner og tilnærmingsveier til et tema.

De dyptpløyende og ransakende spørsmål hver og en av oss er villige til å stille oss selv, midt i en særdeles flyktig, hektisk, og ofte overfladisk tid, oppleves som viktige og nødvendige. Midt i all travelheten er det enkelt å dumpe ned i sofa`n foran en flimrende skjerm, som underholder for øyeblikket, i en eller annen form. Men en kan spørre seg om ikke all mediestøyen overdøver våre livssanser så til de grader, at vår evne til å ”lytte inn livet” forsvakes dramatisk?

For det moderne menneske er alle valg knyttet til tidsbruk viktige. Har vi rom og tid for stillhet? Er vi villige til å sette så klare grenser for vår egen mediebruk, at vi faktisk har fullstendig mediefrie soner i vår hverdag? Tid til refleksjon og ettertanke skulle ikke være luksusingredienser, det skulle være hverdagskost.

Kommentarene til innlegget om Påkristning!, der kjernespørsmålene dreier seg rundt vår egen Kristus-etterfølgelse, snarere enn våre løftede pekefingre mot andre, vekker mange tanker. Om vi utfordrer hverandre til å arbeide videre i dette sporet, og våger å stille oss selv noen dyptgripende spørsmål med kraft til å trenge igjennom lydmuren, og nå inn til sentrum av våre prioriteringer og veivalg, kan vi se ”radikale endringer” i våre liv. (Slik en meget god kommentar påpeker). Det spørs om ikke dette er det beste vi kan gjøre for vår neste? 

I så fall får vi anbefale hverandre å ta joggeskoene på denne helgen, komme oss ut under åpen himmel, se om vi kan finne noen lysende hvite stjerner av Hvitveis i skog eller mark, stanse opp ved vårens undere, tillate oss selv å ”utsettes” for stillheten utenfor mediesonen et øyeblikk, og stille oss selv noen ransakende spørsmål her og nå; ”I Hans fotspor”…

Anne Christiansen

For nesten 30 år siden skrev Pat Robertson i boken "The Secret Kingdom" følgende. Les sitatet og gjør deg opp en mening om det helt eller delvis passer inn i dagens Norge:

"Den umiskjennelige stanken av det som Bibelen kaller antikristens ånd er i luften. Den var der ved Babels tårn og i Sodoma og Gomorra. Den var der ved den franske revolusjonen og i Nazi-Tyskland. Og den er i Europa og USA idag.

"Tegnene på denne åndsmakten er åpenbare. De manifesterer seg slik: En betydelig minoritet av folket i et samfunn, og deretter en virkelig majoritet begynner å forkaste historiske restriksjoner, deretter den skrevne lovs restriksjoner, deretter godtatte normer for moral, deretter folkereligionen, og endelig til slutt Gud selv.

"Etterhvert som opprøret nærmer seg sitt klimaks blir deltagerne modigere. Ting som tidligere ble betraktet som skamfulle og ulovlige blir nå praktisert åpenlyst. Snart blir de som utfører handlingene aggressive og militante. Etterhvert som en sosial standard rakner kommer en ny under angrep. Presset er uten opphold. Etablerte institusjoner går under. Endelig blir kampen som begynte som et "rop om uttrykksfrihet" en altomfattende krig mot rettighetene til de som hevder tradisjonell moral. De sistnevnte blir hatet, foraktet, isolert, og til sist forfulgt.

"Ære, ærbarhet, ærlighet, karakter, seksuell tilbakeholdenhet, familietradisjoner og offervilje blir erstattet av fråtseri, sensualitet, bisarr seksuell omgang, ondskap, uærlighet, kriminalitet, drukkenskap, narkoindusert nytelse, bedrageri, falske verdipapirer og ukontrollert inflasjon.

"Folket søker deretter en guddom som både vil tillate og personifisere deres tilbøyeligheter og begjær. Ved Babel var det et tårn - menneskets forsøk på å hevde seg selv. I tidligere middelhavskulturer som i Sodoma og Gomorra var det en sex-gud eller sex-gudinne. I Frankrike var det fornuftens gudinne; I Tyskland Hitler og Nazi-partiet; I Europa og spesielt USA er det den sentrale regjeringsguden under humanismens religion.

.....

"I noen tilfeller intervenerer Gud direkte og tilintetgjør det antikristelige samfunn før det når full blomst. I andre tilfeller ødelegger samfunnet seg selv. Andre ganger går et rettferdig samfunn til handling; og andre ganger igjen blir jobben gjort av sterkere barbarer. Men ødeleggelsen kommer alltid.

Kan jeg venligst få respekt for at jeg ikke ønsker å påkristnes? At dere ønsker og bli mer tro mot deres idealer selv er flott, men når man begynner å dra frem KRL som avkristning av Norge ser jeg at mange fortsatt tror at ens egne rettighteter avhenger av at en kan påtvinge andre ens tro.

Tro er ett personlig valg.

Jeg er med på en påkristning!

På tide å riste av seg religion, og begynne å følge Jesus, sånn som i Ap.gj.