verdidebatt.no

Lars Sponheim og sentrums forsøk på å demme opp for Fremskrittspartiet endte med at de ble tatt av flommen.

Helt siden Fremskrittspartiet kom på vippen i 1985, har sentrumspartiene forsøkt å demme opp for Frp. Men samtidig har de gjort seg avhengige av Frp for å komme i posisjon. Denne skvisen har spist dem langsomt opp – og for Lars Sponheim og Venstre endte det med katastrofe.

For Carl I. Hagen var det en gammel drøm som gikk i oppfyllelse da Lars Sponheim røk ut og Kristelig Folkeparti gikk på nok en smell. Han – og mange med ham – mener at sentrumspartiene har fått lønn som fortjent fordi de har forsøkt å holde Frp utenfor regjeringsmakt og dermed hindret

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

byggingen av et bredt borgerlig alternativ.

Sentrum kunne nok latt seg feie med av den blå  flommen tidligere. Men det hadde bare betydd at det var over og ut med sentrum som selvstendig alternativ. Både Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten har visst at partiet ville sprekke om de overga seg til de blå bølgene. Da Sponheim i partilederdebatten for fire år siden sa nei til Frp, var Høybråten innforstått med det.

Lekkasjene. Men samtidig var det umulig for sentrum å få regjeringsmakt uten å gi Fremskrittspartiet innflytelse. Dermed havnet de i en dobbeltkommunikasjon som mange velgere opplevde lite troverdig. Lars Sponheim har trolig rett i at velgerne flyktet fra Venstre fordi de var redde for at en stemme til Venstre ville ende opp med å gi Frp makt. Men Venstre har trolig lekket i begge ender, i det minste har de mistet mange av velgerne som stemte på dem for å berge Bondevikregjeringen.

Mye tyder på at også KrF har mistet velgere til Arbeiderpartiet fordi de ikke ville ha Frp. Men KrF har også hatt lekkasje til Høyre – i mindre grad til Frp – av folk som så det som en overordnet målsetting å bli kvitt rødgrønn avkristningspolitikk. 

Det er dødbringende for sentrum å måtte velge side. Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering gjorde det mulig å unngå. Men det var Carl I. Hagen som gjorde den mulig, og han ventet belønning for det.

Avhengighet. Sentrum har forsøkt seg med ulike strategier for å komme løs fra avhengigheten av Frp. Den første var troen på at Frp ikke ville våge å felle en borgerlig regjering og slippe Ap til. Det håpet torpederte Carl I. Hagen allerede da han felte Kåre Willoch i 1986. Like fullt er det hva Sponheim og Høybråten satset på i år. Det var ikke lett å få noen til å tro på det.

Den andre utveien var at Arbeiderpartiet ville samarbeide med sentrum om å holde Frp utenfor innflytelse. Men bortsett fra et kort mellomspill med Jaglands 36,9, har Ap aldri villet bidra til å gi andre regjeringsmakt. Da Stoltenberg gikk sammen med høyresida om å felle Bondevik på en miljøsak, var den muligheten uttømt.

Den tredje muligheten for å bli kvitt innflytelsen fra Frp, er å slutte seg til Ap. Det er veien Senterpartiet har valgt. Men verken Venstre eller KrF har våget å provosere sine borgerlig innstilte velgere med noe slikt.

Dermed er Venstre og KrF låst i en posisjon der de spises opp fra begge sider. Fremskrittspartiet kan piske dem for å være propp i det borgerlige systemet, mens Arbeiderpartiet kan skremme med at de vil gi makt til Frp. Det er en tap-tap-situasjon det virker umulig å komme ut av, og som langsomt spiser velgergrunnlaget opp. Og det finnes ingen enkle utveier.

Høyres ja takk. Men også Høyre er rammet av mellompartiproblemet lekkasje i begge ender, mellom de som vil samarbeide med sentrum og de som vil bygge rent og blått med Frp. Erna Solberg løste det med et ja takk til begge deler, og fikk uttelling på å personifisere håpet om borgerlig regjering. Da de rødgrønne berget flertallet, ble hun spart for sannhetens øyeblikk der hun måtte velge. Det betyr ikke at problemet er ute av verden.

Erna Solberg har fått et mandat fra velgerne: Å være den som bygger et alternativ til den rødgrønne regjeringen. Da må hun enten satse på å få moderert Fremskrittspartiet så mye at det blir spiselig for sentrumspartiene, eller hun må satse på at sentrum er i ferd med å dø og at framtida er et rent blått alternativ. Inntil videre vil hun nok satse på det første, ikke gjennom erklæringer og fotoseanser, men gjennom politisk arbeid i stortingskomitéene.

Knust drøm. «Når Siv Jensen blir statsminister», var gjennomgangstonen på Fremskrittspartiets landsmøte i vår. Den drømmen er nå knust. Også drømmen om et Norge formet etter Frps program må skrinlegges. Frp får ikke mer enn fjerdeparten av velgerne. Det betyr at veien til makt må gå gjennom samarbeid og moderasjon.

 Det ligger i Frps gener å være annerledespartiet som kjemper mot alle andre.  Det skal mye til om Siv Jensen får partifellene med på moderat samarbeidskurs med blikket stivt festet på 2013. Og vil Høyre våget et samarbeid med Frp uten et sentrum til å balansere på den andre siden?

Det er kanskje ingen trøst for Lars Sponheim. Men noe har han oppnådd. Han har bidratt til at Siv Jensen aldri blir statsminister.

Og akkurat det gjør meg stolt over at jeg også (etter lang tids nøling) stemte Venstre i år også!

Bildet er mer komplisert enn som så..  Husk alle de andre stemmetyvene som finnes.  KristenSamlingsparti ,  Pensjonsistpartie, Kystpartiet osv.. Disse lobistpartiene med egne særintresser  har tappet mye av stemmemassen fra KrF på grunn av sine spesielle inntresser.  Partiene har stort sett den samme verdifundament som KrF med et spesialfelt i tillegg.   Det eneste de oppnår er å stjele stemmer fra eksisterene parti uten å oppnå noe som helst annet enn å svekke andre. 

Hvis jeg som leser kan ta meg det privilegium å utpeke den beste kommentatoren i Vårt Land, ja, så kårer jeg gjerne Rimehaug til den beste. Det er alltid interessant å lese hans grundige og reflekterte kommentarer.

Men her er det et par bastante påstander eller antagelser som jeg gjerne vil kommentere. I følge professor Bernt Årdal i nattens valgsending, var det, basert på valgdagsmålingene, overraskende liten velgervandring mellom blokkene. I særdeles Venstre og Sponheim prøver seg med å forklare nederlaget med at venstrevelgere nærmest i flokk og følge har gått over til Ap for å hindre at Frp skulle komme til makten. Sannheten er at de to "proppene" på borgerlige side er blitt straffet av velgerne - som har gått over til H og Frp, de to som sa klart ifra at de mest av alt ville ha en bredest mulig borgerlig regjering. Rimehaug skriver at KrF-velgere i liten grad har gått over til Frp. Det er mulig det, men før det foreligger bedre statistisk materiale (enn valgdagsmålingen), så blir dette spekualsjoner - eller kanskje det er ønsketenkning? Det kan like gjerne være motsatt.

Det å avskrive Siv Jensen som mulig statsminister, kan vise seg å være risikosport - hvis en senere vil unngå å bli tatt med "buksa nede". Det er trolig adskillig mer sannsynelig at lederen for landets nest største parti (i vekst) - og det største på borgerlig side - kan bli landets statsminister enn at Lars Korvald skulle bli det i 1972. 

Sponheim gikk ned med skipet slik en ekte mann og kaptein skal.

Han holdt stø kurs til det siste.

Han kan være stolt av å ha hindret Frp-regjeringen, selv om det kostet han og hans Venstre dyrt.

Det gikk ikke bra med Krf, Kystpartiet, Pensjonistpartiet, eller De Grønne heller.

Det moderate sentrum er utradert.

Krf-folk bør merke seg at velgerflukten ikke gikk til KSP som dere har demonisert, men til Frp som dere i Krf har holdt døren åpen for.

Jeg tror Norge, med tiden, vil savne det moderate sentrum.

Men så lenge ingen stemmer på oss kan det være det samme med hele sympatien, spør du meg.

Norge slik jeg kjenner det døde i dette valget; velkommen til en ny og polarisert virkelighet.

Til Arne Danielsen:

Takk for blomster, og jeg har med interesse lest mange av dine innlegg på verdidebatt.

Du har rett i at dagen etter valget er det en risikosport å si slike ting med sikkerhet. Det er først når valgresultatet er analysert at vi får vite hva som skjedde. Det vi nå har, er overgangene som ble registrert i meningsmålingene. NRK og TV2 har valgdagsmålingene, men jeg har ikke registrert at de har fortalt stort om hva de leser der, bortsett fra at Venstre mistet mange velgere til Høyre. Meningsmålingene før valget tydet ikke på noen overgang fra KrF til Frp, snarere heller den andre veien. Men jeg tror nok min hovedantakelse: At både Venstre og KrF lekket til både Høyre og Ap, vil holde mål.

Når det gjelder Siv Jensens statsministermuligheter, bygger jeg det på at det ser ut til at Frp nærmer seg sin maksimale størrelse, at de ikke vil kunne få mer enn fjerdedelen av velgerne. Nå har mindre partier enn som så fått statsministeren. Men forutsetningen for det er at partiet står i en form for mellomposisjon. Et fløyparti får ikke gjennom sakene sine, og det nytter ikke for en statsminister. (På sett og vis rammet det KrF under Bondevik: De sakene der KrF er fløyparti fikk de ikke gjennomslag for, og dermed kom mange velgere til å mene at de hadde mistet sin profil).

Her er selvsagt muligheter for at jeg ender opp med buksa nede.  Men noen ganger må man jo ta sjansen på det, og så er det helt greit å møte motforestillinger.