Kommentér innlegget «Ytterfløyenes tvetydige makt»Ytterfløyene får oppmerksomheten, både i stortingsvalget og kirkevalget.
Selv om «Jens mot Jensen» er blitt til «Jens mot Erna», er det ytterfløyene det for en stor del handler om i årets stortingsvalg. Hvor stor innflytelse Fremskrittspartiet skal få i norsk politikk, er blitt et hovedspørsmål. Men valget avgjør også om Sosialistisk Venstreparti skal beholde den innflytelsen de har hatt de siste årene.
(Illustrasjon: Marvin Halleraker)
Skjebnevalg. Valget kan dermed oppfattes som et skjebnevalg, enten man ser det som et være eller ikke være for den nordiske velferdsmodellen, slik for eksempel Per Fugelli gjør, eller om det handler om å stanse avkristningen av Norge, slik det ble framstilt på Moster forrige helg.
Det er likevel lettere for Stoltenberg å skremme med Frp enn det er for Høyre å skremme med SV. Etter fire år med Kristin Halvorsen som finansminister, får ikke næringslivet frysninger på ryggen av å tenke seg et SV med hånda på rattet i økonomiske politikk (selv om Olav Thon og Stein Erik Hagen sier noe annet). Frp, derimot, holder seg fortsatt med programposter som skremmer dem som tenker på renta og kronekursen. Men Dagfinn Høybråten kan skremme med SV, for når det gjelder saker KrF-velgerne er spesielt opptatt av, er det SV som har hatt styringen hos de rødgrønne.
To tredjedeler. Bare en tredjedel av velgerne hører til hos ytterpartiene Frp og SV. To tredjedeler klumper seg sammen i det forholdsvis ensartede landskapet fra Arbeiderpartiet til Høyre. Det store flertallet ønsker seg ikke store forandringer – de vil bare ha litt ulike justeringer av kursen. Her ligger tyngdepunktet politikken kommer til å bevege seg omkring også de neste fire år, uansett hvilken regjering vi får.
Polariseringen er derfor ikke uttrykk for realiteter. Det ser vi også av hvordan ytterpartiene suges inn mot tyngdepunktet så fort de begynner å tenke realistiske tanker om regjeringsmakt. For fire år siden var det Kristin Halvorsen som modererte og justerte programmet. Nå er det Siv Jensens tur. Ingen av dem kommer til å kunne forme Norge i sitt bilde. Skal de ha makt, må de kompromisse bort mye av sin politikk. Det er ikke ytterpartiene som kommer til å forme Norge.
Splittet kirke. Kirkevalget har ikke fått den store oppmerksomheten i mediene, og nok heller ikke blant folk flest. Men for de som er engasjert, står mye på spill. For noen vil det være siste spiker i likkista for Den norske kirke om kirken åpner for en liturgi for ekteskap mellom personer av samme kjønn. Andre frykter valget vil gi et konservativt tilbakeslag som vil gjøre folkekirken snever og støte flertallet av medlemmene bort.
Helt siden det kirkelige demokratiet ble innført, har kirkemøtet vært dominert av det moderate sentrum i kirken. Men nå kan det bli annerledes. Den mobiliseringen som skjer både blant liberale og konservative, kan komme til å skvise sentrum ut. Det trykkes ingen lister med anbefaling av moderate sentrumskandidater som ikke vil tone flagg i homofilistriden. Dermed kan de komme til å falle ut, og kirkemøtet bli preget av to uforsonlige fløyer – hvilken som blir størst er ikke godt å si. Men det vil gi oss en polarisering på toppen av kirken.
Symbolsak. Selvsagt er homofilisaken viktig for dem det direkte angår. Det er dessuten et spørsmål som går på dypt teologisk vann, og som mobiliserer sterke følelser. Men i tillegg til innholdet i saken, er den også blitt et symbol for hva slags kirke Den norske kirke skal være.
– Vi er redde for at utviklingen vil snu i retning av en sterkere frelse- og forkynnelseskirke som er opptatt av å moralisere overfor enkeltindividene, sier leder i Norges Kristelige Studentforbund, Torkil Hvidsten til Klassekampen. Han er leder for en aksjon for å få liberale kandidater inn i bispedømmerådene.
På motsatt fløy mobiliserer Øyvind Benestad i nettverket morfarbarn.no. Også han ser store konsekvenser av valget: Dersom en kjønnsnøytral ekteskapsliturgi innføres, vil vi få en løgnkirke i strid med Bibelens prinsipper, som vil gjøre titusener hjemløse i kirken, sier han til Klassekampen.
Fellesskap. Men er dette polariserte bildet av to uforenlige kirkesyn dekkende for virkeligheten i Den norske kirke? Jeg vet om flere som hører til den såkalte homoliberale fløyen som slett ikke har noe ønske om å tone ned Jesus som frelser eller kallet til omvendelse. Og jeg vet at mange som står på den tradisjonelle linjen i homofilispørsmålet, ønsker en kirke som engasjerer seg sterkt i samfunnet til fordel for de svake og underpriveligerte og for miljøet.
Rundt i byer og bygder er Den norske kirkes menigheter et viktig forankringspunkt for folk, et sted de kan ty til når det røyner på, et sted som byr på fellesskap i en individualistisk tid, en formidler av gode verdier som lokalsamfunnet trenger. Det er en sterk vilje til å ta vare på det man har sammen i de lokale fellesskapene.
Sist søndag var jeg på gudstjeneste i en slik menighet i det konservative bibelbeltet Både liturgi og preken formidlet en erkjennelse av at vi som samfunn svikter og fortrenger det ansvaret vi har for verdens nød og for klodens framtid. Så radikal og samfunnskritisk tale har jeg ikke hørt fra noen av partiene i valgkampen.
Så kanskje kirken tross alt er den eneste som målbærer at verden trenger å forandres i valgkampens mette utilfredshet?
