verdidebatt.no

Nå er det ikke veldig lenge til jeg skal ta mine første steg inn i et valglokale, og i den forbindelse har tankene svirret litt rundt hva jeg skal stemme. I mange år har jeg sett meg ut KRF som det partiet jeg ville ha stemmet på. Grunnen er rett og slett fordi de fleste verdiene KRF kjemper for er skammelig like mine egne verdier.

Men i det siste har valget blitt mye vanskeligere. Kanskje er dette opplagt for de fleste andre, men jeg har i det siste blitt mer og mer klar over at KRF stort sett bare kjemper kamper de er dømt til å tape. Dette her for min del blitt veldig åpenbart i lys av debatten om KRF fortsatt skal gjøre ekteskapsloven til en kampsak. 

Jeg holder KRF sitt syn på hva ekteskapet er, nemlig en institusjon og grunnsten i samfunnet - et forpliktende forhold mellom en mann og en kvinne som danner grunnlaget for familien. Men problemet kommer når man skal prøve å beholde dette synet på ekteskapet i dagens samfunn. Det virker som om når visse røster i KRF kjemper for at endring av eksteskapsloven skal være en kampsak, så har de misforstått hvordan man kan endre et samfunn. Inntrykket jeg har fått, er at man tenker at man skal prøve å bremse de liberale kreftene sak for sak, så man i allefall kan beholde en rest av de verdiene vi en gang hadde.

Når man hører personer argumentere for den tradisjonelle forståelsen av ekteskap, så handler argumentet om hva institusjonen er, noe som i og forseg er kjernen. Problemet, slik jeg ser det, er at den konservative siden ikke bare er uenig med den liberale siden om hva institusjonen er, men også hvordan man kan finne ut hva institusjonen er! Altså er man ikke bare uenig om verdiene, men grunnlaget for hvordan man bestemmer verdiene. Det er lenge siden det norske folk (hvis det noen gang har hatt det) har hatt et verdisystem grunnfestet i det kristne livssynet. 

Konsekvensen er at hver gang man skal argumentere for kristne verdier i Norge, så ber man de som skal godta argumentene å være inkonsekvent med sitt eget livssyn. For jeg tror ikke nødvendigvis KRF sitt syn på ekteskap er veldig opplagt utenfor en kristen virkelighetsforståelse - når man ser på andre livssyn og ekteskap, så ser man at forståelsen av ekteskap som mellom bare en mann og kvinne er ganske unik. Hadde man argumentert for denne ekteskapsformen og store deler av Norge har hatt et kristent verdigrunnlag, hadde saken vært lettere.

Resultatet av at KRF da har dette som kampsak, er at partiet mister legitimitet, fordi det bruker argumenter som når alt kommer til alt er mest fornuftig innenfor et kristent livssyn - ikke livssynet til en gjennomsnittlig medlem i Sosialistisk Ungdom.

Hadde KRF endret metode, hadde kanskje de blitt mer atraktive for meg som velger. Hvis KRF virkelig vil ha kristne verdier i samfunnet vårt, må de jobbe for å endre verdigrunnlaget, ikke først og fremst verdiene. Jeg kan ikke skryte meg på å vite løsningen her, men jeg tror det en idé kan være å bli tyngre på det intelektuelle planet, slik at man kan begynne å ta opp kampen mot det filosofiske og etiske systemet som de andre partiene opererer på. Premissene for debatten er lagt, og de fleste premissene er ikke i KRFs favør. Valget blir da om å utfordre premissene, kapitulere, eller dø ut. Jeg håper de velger det første.

Intill da er det i allefall liten sannsynlighet for at KRF får min unge stemme - enda jeg er så enig i verdiene deres.

Du bør sjekke  mdg ...

Jeg oppfatter, og mener vi har erfart, at årets stortingsvalg og regjeringsalternativene, er et valg mellom noen onder og ett politisk håp for fremtiden.

Er imonert over deg som førstegangsvelger. Meget reflektert! 

Undertegnede har de siste par ukene i flere innlegg og kommentarer plaget bloggerne her på VD.no med mye av de samme synspunktene som du gir til kjenne.

Etter det jeg forstår, har vi det til felles at vi gjerne støtter KrF, og vi vil at partiet skal opptre på en strategisk god måte, slik at det fortsatt skal spille en viktig rolle også i årene som kommer - og da spesielt på verdier.

Ditt innlegg oppsummerer mye av det jeg har forsøkt å formidle; at KrF kanskje bør revurdere stratgi både i forhold til valg av kampsaker (som må ha appell, være aktuelle og som de kan vinne velgere på) - og kanskje spesielt i mine kommentarer, dreier det seg også om å være pragmatisk i forhold til et bredest mulig borgerlig samarbeid. På den måten kan parti igjen få makt - ja, nettopp, slik at det kan kjempe for og få gjennomslag for de viktige verdisakene.

Godt valg!

Som en annen sa her, imponerende reflektert til å være førstegangsvelger. Jeg er ikke enig i konklusjonen din, men er imponert over drøftelsen.

Kjære Ragnar Mogård Bergem. Takk for innlegget og refleksjonene du har. Men jeg er ikke enig i at det er dumt eller galt å kjempe for "tapte saker". For eksempel har kristenfolk i Norge vært entydig motstandere av en lov som fratar fosteret rettsvern. I dette står vi skulder til skulder med kristne over hele verden, ganske enkelt fordi rett til liv er den mest grunnleggende av alle menneskerettigheter. Hvilke store demografiske følger en liberal abortpraksis vil få, har vi bare sett begynnelsen til.

Når det gjelder oppløsningen av familien som institusjon og ekteskapet som ordning, har det vært gjort forsøk tidligere i historien. Sivilisasjoner har gått til grunne fordi samfunnets grunncelle ble oppløst. I Sovjet gjorde man forsøk på radikale endringer i familiemønsteret. De måtte snu, fordi problemene ble altfor store.

Som kristen tror jeg at Gud har skapt alt og lagt ned i naturen ordninger som er til gagn for oss, enten vi tror eller ikke. Derfor kan vi ikke si at det som er sant og rett og godt, er tapte saker. Som kristne kan vi ikke påtvinge andre vårt syn. Vi kan bli nedstemt, men skal vi slutte å bruke stemmen?

Enig med Kvalbein i at det er viktig å kjempe for trosspørsmål - også av prinsipp. Men må det følge prinisippet "vi går rett på, samme hva vi støter på"?

Det er, som kjent, lov å være lur, startegisk og å tenke gjennom motstandernes handlemåter og strategier osv. Så kan kampen og metodene justeres - helt uten å komprimisse med det som er kjernen i saken - sitt eget prinsipp.

Jeg har aldri lest noen analyse av lekmannsbevegelsens sterke tilbakegang fra da de spesielt etter krigen og til ut på sekstitallet hadde en sterk stilling i by og bygd, da det var bedhus på hvert nes og de til tider var fylt til trengsel.

Predikanten kunne med morskt utrykk skue ut over forsamlingen og predike streng moral og spå evig pine for de som "hadde latt være å komme på møtet i kveld". Dette gikk greit en stund, men så kom økt utdanningsnivå og andre endringer i samfunnet. De samme lekmennene holdt på sitt, mens benkeradene ble mer og mer glistne - og til slutt har det hele endt opp i de trøstens ord om at "der to eller tre er samlet" osv.

Hadde lekmannsbevegelsen og organisajsonene tilpasset seg målgruppene, hele tiden hatt fokus på og hatt respekt for de mekanismer som må til for få til en god kommunikajson, ja, så hadde kanskje folk fortsatt strømmet til bedehusene.

Poenget er nettopp slik som Mogård Bergem skriver, det er lett å støtte prinsippene, men det er vanskelig å gi sin stemme til "tapte saker". Hvis KrF hadde hatt hatt en klar strategi for å komme i regjeringsposisjon (med de komprimisser, tilpasninger og prgamatsime dette medfører), og samtidig sagt at de fortsatt vil kjempe for sine kjernesaker, hadde det skapt tillti mellom parti og velgere.

Da ville en kanskje kunne konkludere med at her er et parti som kjemper for flere av de sakene jeg også brenner for, de søker makt og vil gjøre sitt beste for å få gjennomført dem - så langt det lar seg gjøre. Mer kan en jo ikke få gjort. Slikt ville vekke respekt - og trolig ville det også kunne gi økt oppslutning.

Så blir det kanskje til slutt, slik jeg også forstår Mogård Bergem, at på et eller annet tidspunkt må en finne seg i at slaget er tapt. KrF sin histore er full av slike saker, men det har gått bra likevel. Partiet har hverken tapt sin sjel eller velgere (relativt sett). De aller fleste forstår at det både må til kompromisser og tilpansinger for å vinne fram i politikken. Når det å vinne fram ikke lenger er det åpenbare målet - kan det lett begynne å skrante blant ellers trofatse veglere. 

Hei Bergem.

Jeg får slenge meg på de andre som gratulerer deg med et godt og reflektert innlegg, men jeg må også legge til at jeg ikke deler din konklusjon. Undertegnede er kun andregangsvelger (Stortingsvalget) selv. Jeg følger Kvalbeins resonnementer i stor grad. Vi kan ikke bare legge oss ned å dø (altså i forhold til en tapt sak), det er alltid mulig å vinne tilbake noe som er tapt, selv om det skulle ta mange år. Det er en "farlig" tanke å tenke at man ikke kan vinne tilbake noe som er tapt.

Tenk deg tilbake til Champions League finalen i 2005 der AC Milan møtte Liverpool. AC Milan leda 3-0 fram til et stykke inn i andre omgang, da skåra og utligna Liverpool ledelsen i løpet av noen få minutter og det sto 3-3. Dersom Liverpool bare hadde funnet seg i at det "ble tap i dag også" og hadde pint seg gjennom andre omgang uten nevneverdig innsats, ja, da hadde det blitt tap...

Men som vi vet så valgte de i stedet å kjempe enda hardere nettopp fordi de lå under, og sånn kan vi også tenke om ekteskapsloven. Ved å styrke vår innsats i stedet for å legge den ned, så kan vi vinne ekteskapet tilbake for denne nasjonen. Jeg sier ikke at det vil skje i løpet av kommende periode, men hvis man fortsetter å kjempe så vi man til slutt krones med seier. Husk forøvrig at de som i sin tid kjempa fram det kjønnsnøytrale ekteskapet og la grunnlaget for mentalitetsendringa i befolkninga også sto svakt og alene. Dette bør si oss at denne kampen slettes ikke er tapt - i det lange drag.

Vennlig hilsen

Magnus L. Husøy, Trondheim

Husøy,

Sammenligningen med Liverpool sin fantastsike CL-finale er spennende, og den er relevant også i denne sammenheng, men etter min mening med et annet fortegn.

Se siste avsnitt i min kommentar ovenfor:

Så blir det kanskje til slutt, slik jeg også forstår Mogård Bergem, at på et eller annet tidspunkt må en finne seg i at slaget er tapt. KrF sin histore er full av slike saker, men det har gått bra likevel. Partiet har hverken tapt sin sjel eller velgere (relativt sett). De aller fleste forstår at det både må til kompromisser og tilpansinger for å vinne fram i politikken. Når det å vinne fram ikke lenger er det åpenbare målet - kan det lett begynne å skrante blant ellers trofatse veglere. 

For å vinne stortingsvalg - og fotballkamper, må det gjøres et grundig forarbeid. En må legge planer og bygge alianser (lag), analysere motstanderne og legge opp en taktikk som er tilpasset dette. Det nytter ikke å komme på banen kun med en god sak og ståpåvilje og si at hvis vi kjmeper lenge nok så vinner vi nok til slutt (en har ikke all verdens tid, kun 90 minutter). - Med dette som utgangspunkt, er parallellen til CL-finalen i 2005 utmerket, men altså noe forskjellig fra den konlusjonen Husøy legger opp til.

Hei Danielsen.

Jeg synes at du problematiserer mitt fotball-eksempel på en grei måte. Jeg leste også tidligere ditt resonnement om viktigheten av en reell sjanse til å vinne fram med en sak. Jeg kan vel også følge deg i stor grad på dette. Samtidig så kan jeg rent personlig legge til at jeg ikke er helt fremmed for tanken om å stå fast ved noe selv om jeg ikke skulle ha noe reelt mål om å vinne fram med mitt syn. Når det er sagt så er jeg jo likevel enig med deg i at det nok er best å ha en større strategisk tilnærming til saken, noe som forhåpentligvis kan medføre at det lar seg gjøre å vinne fram med noe konkret. Det trengs derfor bygging av allianser og en del kompromisser dersom det skal lykkes å gjeninnføre ekteskapet i Norge. Kanskje bør f eks Krf veie denne saken så tungt at partiet aksepterer mindre nederlag på andre punkter.

Vennlig hilsen

Magnus L. Husøy, Trondheim

Eg stiller meg i køen av dei som synest du har eit reflektert innlegg.  Eg har nok ikkje same konklusjonen som deg...

Eg trur KrF har gode sjansar til å vinne dei "tapte sakene". I alle fall om vi kristne held fast på dei verdiane som er viktig for oss. I strategisk arbeid er det viktig å sjå framover. Ikkje bakover eller til sidene. Det er ikkje medlemmene i Sosialistisk Ungdom som skal leggje premissene for KrF! Det er dei kristne grunnverdiane!

Eit lite og spissformulerande tilbakeblikk på grunnlaget for dei politiske partia i Noreg: Ap har røtene sine i arbeidarklassen. Ei klasse som nå synest vere borte som sjølvstendig klasse. Høgre er eit marknadsliberalistisk parti med konservativt verdisyn. Dei såg det som si hovudoppgåve å ta vare på privilegia til sjølveigande bønder og kapitalistar. Venstre var i nokon grad partiet for "dei intellektuelle" og liberale. I si tid fann ein del kristne ut at verdiane i Venstre var for liberale til at dei kunne halde fram. Difor vart KrF til. Hovudoppgåva til partiet var å ta vare på og leggje til rette for at dei kristne gtunnverdiane framleis skulle ha sin plass i det norske samfunnet. Sp vart til som eit bondeparti. Med oppgåve å ta vare på og foredle bøndene sine særrettar. Sv braut ut av Ap fordi dei meinte partiet var for lite sosialistisk. I nyare tid har difor Ap blitt sosialdemokratisk, og mindre prega av arbeidarklassen. Sjølv om dei har svært sterke band til LO. Frp er ekstremt individualistisk, og har i liten grad - om nokon - løysingar til beste for heile samfunnet. Dei er mest opptekne av individet og den einskilde sin rett til å gjere det som er best for ein sjølv. Fellesskap er ikkje noko ein finn mykje av i det partiet.

Med denne korte - og kanskje overfladiske gjennomgangen - ønskjer eg å utfordre deg og andre til å tenkje over om det verkeleg ikkje er slik at KrF utfordrar premissene for det som synest vere hovudpoenget ved valet til hausten? Vil vi kristne ha eit land som er styrt av vekslande vindretningar i verdispørsmål, eller vil vi arbeide for at landet vårt skal ha eit ankerfeste i synet om at menneskeverdet er ukrenkjeleg? Og at det er vi menneske som har til hovudoppgåve å forvalte ressursane på jorda. Ja, dersom det er slik at berebjelken i verdisynet vårt er dei overordna kristne verdiane, har kristne veljarar eit svært godt høve til å røyste KrF i september! KrF utfordrar alle dei andre politiske partia med sin ståstad og sine verdisaker. Mon om vi også kan utfordre kristne til å ta sine eigne verdiar på alvor???