Kommentér innlegget «Taxisjåfører og misjonærer»Må bare si at jeg misliker sterkt kategoritvangen på Verdidebatt - har lurt på om jeg skal protestere ved å sette opp det som passer minst, men jeg er for ordentlig til å gjøre det.
Fra min nettavisforside-oppdaterte verden, har jeg fått med meg at Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen meldte seg inn i Facebook-gruppen «Vi som krever en ikke-muslimsk taxisjåfør». Gruppen hevder at det er direkte farlig å sette seg inn i en drosje der sjåføren er muslim, og gruppen krever retten til å leve et liv i trygghet fra forbrytere.
Jeg vet ikke om Knudsen er medlem der ennå, men ifølge avisen sa han at han hadde meldt seg inn som et uttrykk for at ytringsfriheten må forsvares?? Han viste til muslimske drosjesjåførers protestaksjon i Oslo 6. februar, da de la ned arbeidet i protest mot Dagbladets trykking av Mohammed-karikaturer. At sjåførene gjorde dette, var et uttrykk for at de ikke respekterer ytringsfriheten, mente Knudsen.
Det er da jeg begynner å lure på hva jeg ikke skjønner. Var ikke drosjesjåførenes fredelige markering nettopp å gjøre bruk av ytringsfriheten? Det må da være fullt mulig, ja nettopp ønskelig, at man kan bruke ytringsfriheten til å markere uenighet med andre som bruker sin ytringsfrihet? Eller skal ytringsfriheten bare gjelde for enkelte miljøer, personer og meninger? I så fall er den vel om mulig enda viktigere for minoriteter uten formelle posisjoner?
Selvfølgelig må det være mulig å bruke ytringsfriheten tilbake, ved for eksempel å melde seg inn i en Facebook klubb. Dem finnes det jo etter hvert temmelig mange av. Men som stortingsrepresentant å melde seg inn i en klubb som på en sånn måte mistenkeliggjør en for tiden utsatt gruppe av Norges befolkning – det er lavmål. Og det er definitivt ikke den måten man øker muslimers tilhørighet til Norge på. Men det er vel kanskje heller ikke meningen…? Jeg foreslår at Knudsen selv blir taxi-sjåfør – så øker han den ikke-muslimske taxi-prosenten og reduserer antall tullete initiativ fra landets folkevalgte.
I løpet av mitt år i Venezuela som ungdom, og dette året her på Madagaskar, har jeg fått kjenne på hvordan det er å skulle tilpasse seg en kultur, et språk, et samfunn jeg ikke kjenner, og som betrakter meg som en fremmed. Det er tungt arbeid. Jeg blir sliten av å hele tiden prøve å forstå og passe inn, jeg blir usikker av å ikke vite hva de andre tenker om meg, jeg blir provosert av atferd som ut fra mitt norske ståsted virker negativ. Jeg blir mer reservert, mindre sosial, og det er utrolig deilig å innimellom være sammen med andre norske. Hvis jeg i tillegg stadig skulle bli møtt av holdninger i det nasjonale lederskap som stemplet meg som uønsket potensiell forbryter, tror jeg ikke at jeg hadde hatt så mye positivt overskudd å komme med. (Det året jeg var i Venezuela, ble Arne Trehold arrestert for første gang. Min venezuelanske vertsfamilie besto av høyreorienterte katolikker, som på bakgrunn av arrestasjonen avkrevde meg svar for hvor jeg sto – var egentlig alle nordmenn kommunister? Kanskje jeg egentlig burde laget en liten demonstrasjon rundt kvartalet i Caracas, med det mål å gjøre kjent at slett ikke alle nordmenn var enige i Treholts handlemåte?).
En annen stigmatisert gruppe i store deler av det norske samfunn, er misjonærer. Noen av dem har jeg kommet tett på her nede. De gruppene som har misjonæren som helten over alle helter, blir tilsynelatende stadig mindre, eldre og mer gråhåret. Muligens har misjonæren generelt bedre omdømme nå enn for ti eller tjue år siden, men fortsatt forbinder mange det med en arrogant, invaderende, manipulerende virksomhet, hvor det handler om å knuse lokale kulturer og telle frelste sjeler. Jeg merker på meg selv at jeg protesterer sterkt når folk tar meg for å være Madagaskar-misjonær. Men her har jeg lyst til å gi en hyllest!
En hyllest til den gamle garde av misjonærer jeg har møtt her nede, som har brukt flere tiår av sitt liv på å jobbe med jordbruket, presteutdanningen eller spesialskolene til NMS (Det norske Misjonsselskap), som har levd under enkle og ganske isolerte kår, og som fortsatt er brennende engasjert i sine fattige gassiske venner og har rust på stemmen når de forteller om mennesker de har fulgt i gode og onde dager.
Og en hyllest til den yngre garde – som kombinerer tydelighet på eget ståsted og egen kompetanse med stor ydmykhet og vilje til å lytte. Som går inn i krevende endringsprosesser hvor de går fra å være ledere av arbeidet, til å bli rådgivere og ressurspersoner for den nasjonale kirkeledelsen. Som tåler å stå i denne kontrastfylte virkeligheten og være langt borte fra familie og venner i Norge, i år etter år. Jeg hadde ikke klart det. Men jeg lærer mye, bare av dette ene året. Anbefaler Knudsen og alle andre å ta et år i skikkelig utlendighet – det er slitsomt og bra!
