I Norstats februar måling får KrF rekordlav oppslutning med 4,1%.
KrF forsetter å blø velgere. All PR er tydeligvis ikke god PR. Mediasirkuset som har utspilt seg i den siste tiden har neppe bidratt positivt. Sperregrensen er en viktig barriere, som skiller innflytelsesrike partier fra mer ubetydelige. Psykologisk er derfor grensen svært viktig.
Spørsmålet er om trenden nå kan snus før man går for langt under grensen. Men jeg mener det viktigste er å finne sjela si og retningen, framfor kortsiktige kvantitative mål. Spørsmålet er om målingene likevel vil tvinge frem handling, fremfor å kjøre en lang strategiprosess.
Hva skal til for å snu skuta? Har Hallgeir Reiten rett, og Inger Lise Hansen bør gå? Bør man roe ned sirkuset? Eller er det Dagfinn Høybråten som bør trekke seg?





