Er det mulig for KrF både å beholde kjernevelgerne og vinne nye velgergrupper? Inger Lise Hansen tror ikke det, ser det ut til. Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland maktet både å nå ut til nye velgergrupper og beholde de gamle kjernevelgerne. Nå ser det ut til at partiet må velge mellom dem. Inger Lise Hansen har valgt. I et Vårt Land-intervju like etter valget ba hun de mest konservative om å forlate partiet. Og nå har hun yppet til strid med høyrefløyen i partiet. Det er ikke standpunktene i seg selv som nøktern betraktet er så kontroversielle. Det er mange innen KrF som er enige med henne i at vi må få obligatorisk borgerlig vigsel, at også palestinernes rettigheter må tas hensyn til, at det er viktig å bevare Vinmonopolets stilling i alkoholomsetningen og at bekjennelsesparagrafen er utgått på dato. Hennes motkandidat som nestleder, Odd Anders With, har for eksempel gått inn for å endre ikke bare bekjennelsesparagrafen, men også partinavnet, og også han sier ja til EU. Når Hansen sjokkerer KrF, også folk som i sak er enige med henne i sak, skyldes det to forhold: Det ene er at nestlederen går ut mot programposter som ble vedtatt så sent som på landsmøtet i vår. Der ble etter sterkt trykk fra deler av grasrota kamp mot ekteskapsloven og en mer utvetydig israelstøtte knesatt. At nestlederen varsler omkamp alt nå, oppfattes som illojalt. Stridshanske. For det andre gikk hun ut i pressen ved avslutningen av et viktig møte der hun hadde hatt alle muligheter til å reise debatten internt. Dermed får utspillet mer karakter av å kaste en stridshanske enn å åpne for indre dialog. Vi som husker kampen mellom Bondevikfløy og Kristiansenfløy på 80-tallet, vet at hard indre strid ikke er noe nytt i KrF. Til en viss grad er det noen av de samme konfliktlinjene som nå igjen viser seg. Men det vi nå ser, er også et begynnende sammenbrudd for den linjen Bondevik staket opp da han fikk kontrollen med partiet tidlig på 90-tallet. Den gang så ledelsen at KrFs kjernevelgergruppe var i tilbakegang. Hvis partiet skulle ha noen mulighet til å vokse, måtte man få inn nye grupper. Og lenge lyktes man i å nå nye uten å miste grepet om de gamle velgerne. Langt på vei skyldtes det at kjernevelgerne ikke hadde noe annet sted å gå. Riktignok ble det i reaksjon mot den nye linja gjort forsøk på å starte nye kristelige partier. Men de slo aldri gjennom. På 2000-tallet har derimot Fremskrittspartiet satt i gang en offensiv mot disse gruppene. Dermed fikk de som følte seg sviktet av KrF, et alternativ å gå til. Muslimene. På 90-tallet kunne Dagfinn Høybråtens gode venn Lars Rise reise rundt i Oslos moskeer og rekruttere KrF-velgere. Men muslimene fant fort ut at de ikke hadde mulighet til å få innflytelse i KrF på grunn av bekjennelsesparagrafen. Og den våget ikke Bondevik å røre. I dag er muslimer en rød klut hos mange av KrFs velgergrupper. Å ville endre bekjennelsesparagrafen for å slippe muslimer til, vil mange i dag oppleve som et forræderi mot den kristne kulturarven. Potensialet for et parti med kristen merkelapp er heller ikke så stort blant konservative muslimer, som ellers kunne føle seg tiltrukket av partiets familie- og alkoholpolitikk. Lite parti. Et parti på over ti prosent kunne alltids tåle en del spenninger og mindre avskallinger. For et parti rundt fem prosent er den slags et langt mer risikabelt prosjekt. Både fordi man har færre å miste, og fordi et lite parti i tilbakegang har mindre tiltrekningskraft på nye velgere. Dagfinn Høybråten fikk et klart mandat da han ble partileder. Han skulle sørge for å sikre grunnfjellet, uten å miste takhøyde og åpenhet for nye velgere. Muligens var det en umulig oppgave. Dersom til og med nestlederen hans mener det, blir den ikke lettere. KrF kan dermed ha valget mellom å være et parti for kjernevelgerne på rundt fem prosent, og å satse på nye velgere som kanskje ikke lenger er mulig å nå. Hvis man må velge, velger man nok helst det sikreste. Kan Hansen ha fremprovosert det?
Kommentér innlegget «KrF-koalisjonen splittes? »
KrF-koalisjonen splittes?
KrFs grunnfjell
KrFs grunnfjell reduseres slås det fast. Beviset er i følge KrF-historiker Solhjell at bedehusnorge er i tilbakegang. Det er nok riktig at det har skjedd en reduksjon i bedehusene, men er reduksjonen siden de siste gode KrF-valgene særlig stor. Det betviler jeg. Dessuten tror jeg frikirkenorge viser en betydelig stabilitet i alle fall om man inkluderer de nye frikirkelige grupper som har vokst fram de siste 20-30 årene. Disse gruppene tror jeg ikke ligger politisk til venstre for bedehusnorge.
Dessuten er det nok slik at det renner enda rasker ut av andre og mer liberale miljøer i kristennorge enn det gjør av den konservative delen. Dette glemmer KrF-historiker Solhjell helt. Det er begrenset med data om dette i Norge, men internasjonale studier tyder på at det er konservative grupper som holder standen best.
Kanskje det er på tide og gå kjappe påstander om KrFs grunnfjell etter i sømmene?
Fremtiden for Krf
Ideologisk sett er Krf inne i et skikkelig dillemma. Men politikk og politiske partier har også en sosial og kulturell dimensjon. Slik også her. I historien ser vi en "lov" som ofte gjør seg gjeldende. En (politisk) organisasjon nedlegger aldri seg selv. Den finner bare et nytt formål. Selvsagt gis det unntak. Men ofte er det slik. Når mange roper på fornyelse av Krf er det denne "loven" som gjør seg gjeldende. For den fornyelse man anbefaler, er ingen fornyelse, men en innpassing i det allerede eksisterende politiske rommet, slik at partiet blir "politisk korrekt". Problemet med fornyelse av Krf i liberaliserende er imidlertid at partiet ikke får et nytt (og annerledes politisk-ideologisk formål i forhold til andre partier). Hvilket formål har partiet da? Partipolitisk arbeid på toppnivå er i dag en vei til karriere i samfunnet. Partiets velgere fra vekkelsestradisjonen har en mentalitet med et ambivalent forhold til "verdslig" karriere. På "den smale vei" ligger det et forbehold mot ære i "denne verden". For mennesker med en slik mentalitet er det uinterresant å gjøre Krf til en stige for unge karrierekåte politikerspirer. Og når det skal atpåtil skje ved å fjerne eller omdefinere saker som"verden" ikke liker, kommer det en ryggmargsreaksjon. Vekkelsestradisjonen har også skapt politisk mentalitet. Den Krf-koalisjonen som Erling Rimehaug løfter frem, har med andre ord en rekke aspekter som vi vel aner og i noen grad kjenner, men som i liten grad er blitt sikkelig analysert. Selv vil jeg tro at Krf klarer kanskje å hangle et stykke videre. Kanskje få en liten fremgang ved kommende kommunevalg for så å komme under sperregrensen ved neste stortingsvalg. Og da går det fort nedover mot oppløsning. Krf-koalisjonen slik vi kjenner den, kan ha overlevd seg selv - teologisk og politisk. Først og fremst fordi den mainstreamprotestantisme den bygger på, nå er på retur.
Bondevikromantikk
Jeg vil påstå at Bondevik og Svarstad Haugland begynte en prosess som enten må fullføres, eller så vil KrF gå under som en nevneverdig politisk størrelse.
Når Bondevik og Svarstad Haugland klarte å rekruttere nye velgergrupper så lå det i kortene at det var forandring på gang. KrF skulle forandres som parti. Og jeg tror nok at forventningene til denne forandringen var vel så store i mediene som ute internt i partiet. En uskyldig valgkampanje med slagordet "man trenger ikke være kristen for å stemme KrF" var egentlig ikke partiet villig til å følge opp i konkrete ideologiske, politiske og kulturelle endringer.
Men når KrF faktisk vedtok et kristendemokratisk ideologisk grunnlag så var det vel også grunn til å tro at de ville forandre partiet til et bredere folkelig parti. Om ikke identisk, så hvertfall etter europeisk mønster.
Men når forandringen ikke inntraff så innså de nye velgerne, og de av oss som var engasjert i partiet og trodde på forandringen, at man var blitt lurt. KrF hadde ikke lyst til å forandre seg, det ville bare få nye velgere. For det plakaten ikke sa var at man måtte fortsatt være kristen - bekjennende kristen (med alle de kulturelle kodene som ligger i det) for å få innflytelse i partiet.
Dette turte verken Bondevik eller Svarstad Haugland endre på, det er vel ikke engang sikkert at de den gangen ville endre på det. Høybråten er ingen velgermagnet, men det var godt tilrettelagt for nederlaget ved at Bondevik ikke brukte sin unike posisjon til å presse gjennom enda tydeligere endringer.
Politikk handler faktisk om å ville noe. En stund kan man balansere gammelt og nytt på likt. Men på sikt må de som forventer noe nytt få sitt, ellers går de sin vei igjen. Mange har allerede gått, framtiden ligger trolig i å få dem komme tilbake.
Hvis man ikke tørr satse på 5,5 %, så er sjansen stor for at man neste gang ender under 4%.
Fundamental uenighet?
Er ikke koalisjon vanskelig når partiets grupper har forskjellige mål? Er partiets oppgave å kjempe for et menneskesyn, en nestekjærlighet og en kamp for de marginaliserte mennesker i samfunnet slik Jesus tegner det i sin gjerning? Eller er partiets oppgave å være Guds redskap for et samfunn etter hans bud og samtidig være en Guds finger på vei mot Jesu gjenkomst? Den første variant vil formulere sin politikk ut fra kristen-demokratisk verditenkning.
Den andre retningen håper politikken sørger for at Guds lover og Guds åpenbaringer blir samme sak. Eller har jeg misforstått?
Meget god analyse
Erling, dette er en av de bedre analysene jeg har lest om KrF. Takk skal du ha!
Kommentér innlegget «KrF-koalisjonen splittes? »
