Er begrep som “multikultur” og “globalisme” i ferd med å bli til det mest anvendelige våpen i en maskert, marxistisk fundert, trinnvis prosess for å redusere kristendommen i norsk kulturhistorie, samt omforme kirken til egne politiske formål?

Den ideologisk motiverte prosessen, med til dels solide røtter i etter hvert noe forslitte marxistiske grunnsetninger, knyttet til det å svekke kristendommen i norsk kulturhistorie – og samfunnsliv, har kritisk sett pågått på ulike styrkenivå siden 1920-årene, blant annet med historikeren Edvard Bull (1881-1932) og Erling Falck i spissen. Arbeiderpartiet er i sin helhet tuftet på marxismen og i sin tid – utopien knyttet til dens øverste stadium, kommunismen. Men partiet sliter i det stille med sin ideologiske fornyelse, men sleper helt samtidig på tung marxistisk ballast som i kombinasjon med nye utfordringer knyttet til religioner og norsk kulturhistorie kan vise seg å være en oppskrift på fremtidige konflikter.

De nye generasjoner i Arbeiderpartiet kommer fra partiets venstreside, og er mer naive i omgangen med marxistiske prinsipper. I møte med nye utfordringer knyttet til stat, kirke og religioner snubler Arbeiderpartiet i egne ben, og forsøker nå åpenbart å surfe på en multikultur-kampanje for å kompensere for manglende ideologiske forklaringsbilder og troverdige holdepunkter som kan selges ut i en ny tid. Marxismen gjemmes, naiviteten øker og det er i ferd med å rote seg helt til, både i møte med det ukritiske multikultur-begrepet og kristendommens røtter og posisjon i norsk kultur.  

Det betyr ikke at Arbeiderpartiet i dag kan beskyldes for å være kommunistisk eller utpreget marxistisk sett fra utsiden, Likevel,  det står ikke til å nekte at både de moderate og mer bevisste ideologer i dagens Arbeiderparti lever både med historiske linjer og et følelsesmessig slektskap med sosialismen som samfunnsorden. I tillegg har den mer radikale venstresiden i Arbeiderpartiet fra 1970-årenes AUF nå festet grepet betydelig de senere år, samtidig som partiapparatet har festet grepet om makten og maktutøvelsen i dette landet; i den grad at Norge i dag er det mest venstreorienterte land i hele Europa. Her ligger det faktisk i sakens natur at alle merkesteiner som bremser den ideologiske nyorienteringen blir forsøkt fjernet, relativisert eller omplassert.
Marxismen som religion

Den franske filosofen og historikeren, Francois Furet, skriver dette om kommunismen (og sosialismens) evne til overlevelse i en ny tid, i sin bok, Den tapte illusjon (Aschehoug): Kommunismen har bevart litt sjarm fra sin første tid. Forklaringen på dette paradokset ligger i den berømmelige tanken om historiens mening, som bare er et annet navn på dens nødvendighet. Så lenge denne tanken overlever, tjener den som religion for dem som ikke har noen.

De russiske historikerne Vladimir Zubok og Constantine Pleshakov mener Stalin støttet seg på en ideologi basert på kopiering av russisk ortodoks messianisme og tsarenes imperialisme. Dette ble så i følge de russiske historikerne til det revolusjonær-imperialistiske paradigmet, hvor politisk polarisering, konflikter og til dels blodige revolter kjøres opp som resepter og prosesser for kyniske maktspill der det først og fremst dreier seg om å svekke utvalgte fiender og skaffe seg kontroll over nye arenaer og/eller landområder.  Her finner vi stadige  indikasjoner på religiøse islett, i det marxismen skulle settes ut i livet.

Stalinismen inspirerte mange nordmenn som i dag sitter i sterke posisjoner, i media, på universiteter og høyskoler og ikke minst i statsadministrasjonen på alle nivå. Om Stalin har bleknet har de ideologiske grunnpilarene han bygde og legitimerte sin politikk på neppe falt helt ut av sinn og skinn. De mest ytterliggående marxistene og marxist-leninistene vil i dagens samfunn ikke se på etniske og religiøse konflikter som noen nedtur, da dette klart vil undergrave et demokratisk samfunnsmaskineri i et Norge som er uhyre sårbart nå. Her tror jeg vi finner forklaringen på at venstre-ekstremister omfavner islamistene. Fremtidige konflikter vil berede grunnen for ytterligere politisk polarisering og berede grunnen for et spent politisk klima hvor praktisk talt alle elementene i det totalitære familien styrker sin posisjon. Det er gjerne i krisetider at sosialister, fascister, nazister og islamister øker sin oppslutning, ikke minst kriser der en kan peke på økonomiske forhold som årsak.

I dette bildet finner vi for tiden «klimakrisen» som et mantra. Store deler av vetslig industri pålegges høye miljøavgifter, med en ekstrem, samtidig konkurransevridning i forhold til Asia og ikke minst Russland. Om land i øst gir en halvkvedet støtte til ulike miljøtiltak, vil selve effektueringen av slike tiltak la vente på seg i mange tiår. Siden statlig og halvstatlig industri får støtte til sine klimatiltak fra statskassen, er det først og fremst den private industrien som rammes og lammes av klimakjøret slik det hele nå legges opp. Her skal det ikke påstås at det ikke finnes en klimakrise, men det er verd å merke seg at hele løpet stort sett kjøres i et rent retorisk, kampanjelignende oppløp, der politiske kannestøpere på den politiske venstresiden forlengst har posisjonert seg gjennom gigantiske, overnasjonale NGO-organisasjoner som ofte har mer eller mindre maskert marxistisk opphav. Miljøkampanjene som favoriserer nullvekst , gir aldri noen forklaring på hvordan det skal implementeres uten at Stalins planøkonomiske modeller hentes frem igjen. Flere av de internasjonale NGO-organisasjonene er overlevinger fra de mange frontene som ble operasjonalisert av det hemmelige politiet KGB og gjennom den internasjonale avdelingen i det sovjet-russiske kommunistpartiet.

“Den grønne revolusjon”

Klimakrisen er i dag et langt mer oppstyltet politisk, retorisk ordspill enn vitenskapelige realiteter. Uten «klimakriser» ville de fleste i Norge hatt flere hundre meter med is over seg. Det har vært varmere klimaperioder flere ganger på kloden, uten at det automatisk kan kalles kriser. Men dersom en går på internett er det lett å finne offensive nettverk som bla. «Den trotskistiske internasjonale», som bare er ett av kampanje-systemene for den ytterste, politiske venstreside i Norge. Her er «klimakrisen» noe som uavlatelig resirkuleres over landegrensene, sammen med en krisemaksimering av økonomiske problemer i USA, Storbritannia, Italia, Spania og Frankrike. Hvem som forer disse apparatene med tema og retorikk er et spørsmål for seg. Men det er mulig å identifisere flere bindeledd i Austeralia og New Zealand. (Se mine tidligere artikler om dette på Verdidebatt). Midt oppe i disse nettverkene finner vi massive kampanjer for «Wikileaks» og «Gaza-konvoier» (mot Israel) som gjengangere. De siste årene har de enkelte nasjonale ledd i disse nettverkene blir oppfordret til å inngå «rødgrønne allianser». Inne i dette finnes remedier fra det gamle østtyske kommunistpartiet og ikke minst gamle partikontorer i Moskva, som gjerne er ombygde til kampanjesekretariater i sakens anledning. Norge, Italia, Spania og Austeralia har vært vertskap og bindeledd for flere internasjonale kampanjer gjennom nevnte nettverk. Personell som tidligere arbeidet i sekretariatene til den Moskva-tro delen av fredsbevegelsen henger fortsatt med i flere av disse kampanje-sekretariatene, som baserer seg på internett som bindeledd og primære kommunikasjonsform, også når det gjelder såkalt aksjonsberedskap. Sett under ett er det et gigantisk internasjonalt kampanjenettverk som i vesentlig grad arbeider under den politiske overflaten, og som delvis gjemmer seg unna offentlighetens lys. De tåler nemlig ikke så mye lys. 

Det var på fallrepet av den rene kommunistiske æra, i 1988, at Gorbatsjov på et møte i sentralkomiteen i Moskva første gang skisserte den «grønne revolusjon» som et nytt konsept under en fornyet kommunistisk strategi, etter hvert ikke så de eurokommunistiske variabler som i sin tid ble utviklet i Italia. I dette kom det et delvis fargeskifte fra rødt til grønt, og ut over i 1990-årene forsvant en rekke av de gamle Moskva-baserte frontorganisasjonene over i NGO-nettverk, som imidlertid ikke automatisk fikk kuttet navlestrengen til Kreml. Fortsatt finansierer Putin-Russland flere slike NGO-nettverk. Wikileaks hadde i sin storhetstid i 2011, med en av sine klart største servere i Moskva, mens såkalte speilservere ble betjente av ulike AKP-fronter i Norge, som Rød Ungdom (RU). Med en egen database under redaktør Hilde Haugsgjerd i Aftenposten. Hun har hatt tilhold så langt ut på venstresiden at du vil tippe ut for kanten om du passerer henne bare med en skolengde. En god del av de røde ungdommene har nå kommet inn i pensjonsalderen, med betydelig innflytelse i norsk samfunnsliv. Og selv med en prosentandel oppslutning i en befolkning på flere millioner, vil det bli en del tusen som bruker mye av sin tid på å arbeide under den politiske overflaten. I dag er det ingen tvil om hvem som har ekstremistenes støtte: Det er den sittende regjeringen, noe som også reflekteres i radikaliserte nyhetsredaksjoner, som knapt evner å presentere kritiske nyhetsoppslag om våre makthavere. I seg selv en skremmende utvikling. Norge fikk aldri noe oppgjør med kommunistene etter Berlinmurens fall i 1989. Vi fikk imidlertid et oppgjør med dem som har passet på kommunistene, fordi de angivelig ble ulovlig overvåket nesten alle sammen.

Tidlige oppløp mot kirken 

Erling Falck startet en egen kommunistisk bevegelse i Oslo allerede i 1918, som tidlig ble til en fraksjon i Arbeiderpartiet, og som senere ble kjent som «Mot Dag»  - med betydelig innflytelse blant intellektuelle i 1920 og 1930-årene. I denne perioden var vår senere statsminister Einar Gerhardsen også å betrakte som høyst ordinær kommunist. Noe jeg skal komme tilbake til. Erling Falck, som også var en inspirator for Gerhardsen, mente at det var et bedre strategisk grep å ikke motarbeide kirken direkte, men i stedet gjennom en gradvis prosess begynne å bruke kirkens organer til egne politiske formål. Marxismen er i utgangspunktet ateistisk i hele sin form, og det hele er slik satt sammen i en prosess-orientering at marxister/sosialister vil motarbeide kristne aktiviteter, da kristendommen blir ansett som en helt annen ideologi. Der marxismen har fått godt fotfeste har kirkens folk alltid måtte gi slipp på innflytelse, med stadige pålegg om begrensninger i arenaer og aktivitet på flere plan, etter hvert som den sosialistiske statsmakt vokser. 
Historisk og ideologisk slektskap med Moskva
Ikke så langt fra Norge har marxismen tilsynelatende blitt skrinlagt, men lett kjennelige dinosaurer skred inn i sine gamle posisjoner i Kreml, bak kulissene, mens vi satt og så på Jeltsin som gallionsfigur. Fra og med 1997 skjedde det meste igjen under det hemmelige politiets KGBs merke. KGB forkortes i dag FSB og SVR. Det siste er utenlandsetterretningen, som vel aldri har hatt så stor aktivitet i Norge som i dag. Det nye russiske lederskapet har etter tusenårskiftet tatt nye grep på det ideologiske feltet, rett og slett ved å droppe sosialistiske slagord, og heller gjennomføre en politikk hvor Statens makt og kontroll stadig vokser, for å ta igjen det som gikk tapt i 1991, og ellers i tråd med en vond, lang linje fra Ivan den Grusommes tid. Der sentralkomiteen og politbyrået satt og styrte inntil 1991, sitter i dag oligarkene på rekke og rad, i et KGB-stimulert forretningsministerium i en ny tid. Alibiet er å “gjenopprette orden». Og akkurat slike fraser liker vest-europeiske ledere å høre. Et Russland i uorden er realpolitisk sett ikke ønskelig, kort og greit. Og da lukker man glatt øynene for en alt annet enn god utvikling i Russland. Omkring fire hundre skribentene, journalistene og forfatterne er nå likviderte etter å ha skrevet kritisk om det nye russiske regimet siden 1991.  Stadig med Vladimir Putin i midten, et ektefødt barn av KGB, som slett ikke ble vasket ut med badevannet under de omveltningene som kom i 1991. Nå har kontrollen med mediene blitt høyt prioritert på russisk side. Det finnes knapt sentrale medier igjen som ikke er lojale overfor Putin og hans hus. Om ikke alle mediene er under full putinsk kontroll, holder de en selvpålagt sensur i sin kritikk, av frykt for konsekvensene fra de kulturene som i Russland har fem hundre års tradisjoner for å kneble opponenter med hard hånd. Men la oss nå se noen tiår bakover på vår hjemlige ideologiske og politiske arena.
Arbeiderpartiet i Norge brøt med den kommunistiske internasjonale, Komintern, i 1923. Men marxismens og delvis leninismens prinsipper ble hengende lenge med i partiet. Dette skriver Rune Gerhardsen, landsfader Einar Gerhardsens sønn, i sin biografi om faren:

    “Var han (Einar Gerhardsen) kommunist? Det kommer simpelthen an på hva en legger i ordet. Selv brukte de “kommunist” som betegnelse på seg selv, til og med «venstrekommunist». Men da Sovjetunionens kommunistparti krevde lydighet, og de skulle underlegge seg bestemmelser og teser fastsatt i Moskva, sa de nei, og splittet partiet. Fortsatt betraktet de selve revolusjonen som lyset på klassesamfunnets mørke himmel.”

(Kilde: Rune Gerhardsen, Du er faren min likevel, Aschehoug, s. 112)

Det historiske og ideologiske slektsskapet med dystre herrer som kom, gikk, vagget og døde i Moskva - fikk snart praktiske konsekvenser for Arbeiderpartiet, som i perioder blant annet måtte spille på lag med Sovjet-Russlands hemmelige politi, KGB. Og som så stadig kom under press i perioder etter at Norge kom med i NATO, med sine gjentatte fotnoter og unntaksbestemmelser. En illustrasjon på intrikante utspill gjennom KGBs apparat, finnes i Mitrokhin-arkivet i Storbritannia, som bl.a viser hvordan Arbeiderparti-politikere ble kontaktet i tur og orden av sine faste KGB-forbindelser, blant annet for å hindre at russiske menneskerettighetsforkjempere fikk Nobels fredspris. Men etter at Olav Versto døde så alt for ung i VG, er det knapt en eneste journalist igjen som har rammekunnskap nok til å problematisere Arbeiderpartiets tette bånd til Moskva. Et totalt tabubelagt tema i dagens medier, samtidig som det aller meste som er negativt i dagens Russland konsekvent også utelates. Slik gjøres oppvoksende slekter uhyre naive. Naiviteten er nå er en svøpe for vår nasjon.
Farlig ideologisk slektskap

I brytningen mellom øst og vest var det såvidt Norge reddet seg over i det forpliktende NATO-samarbeidet, og det kan vi neppe takke Einar Gerhardsen for. Hans tilslutning på dette feltet kom etter hard drakamp fra mer vestorienterte partikolleger. Men deres innflytelse ebbet ut med alderen, og da Berlinmuren gikk ned kom venstresiden i Arbeiderpartiet paradoksalt nok opp og inn og tok nytt grep. Dette var personer som gjennom flere år var bevisste i forhold til marxistisk ideologi, og i forhold til arbeiderbevegelsens blodrøde faner og klippefaste tro på den gode, sterke Stat. Som nevnt, i Norge kom det nemlig aldri til noe oppgjør mot kommunistene og de mange Stasi-medarbeidere da Berlinmuren falt. Etter dette forsvant begrepet «kommunist» fra det norske vokabularet, og de det gjaldt gikk inn i sentrale posisjoner i media, forlag, departementer og fylkesadministrasjoner. En rekke av dem ble også trofaste medarbeidere i Arbeiderpartiet, helt inn til statsministerens kontor og ikke minst i utenriksdepartementet, miljøverndepartementet ig utenlandsdirektoratet (UDI). En ny æra kom nå for den politiske venstresiden, som nå offisielt gjerne fornekter sin marxistiske orientering, styrket sin posisjoner da den politiske opposisjonen i Norge brukte opp stadig mer energi på å fortelle sine velgere hvorfor de ikke ville samarbeide med hverandre, og knapt nok hadde noen ideologi igjen å stille opp med. Men tilbake til historikken i Arbeiderpartiet.

Ideologisk slektskap østover

Bildet er tatt på hytta til Einar Gerhardsen, med KGB-offiserer både til høyre og venstre. Det finnes flere slike bilder, som viser KGB-offiserer som er på utflukt med familien, og også ofte på hjemmebesøk.

KGB bygde i bokstavelig forstand opp et helt team rundt familien Gerhardsen fra 1955. Det fremgår av Rune Gerhardsens biografiske fremstilling at KGB-offiserer ofte satt barnevakt hjemme hos Einar og Werna Gerhardsen, og gav familien flotte gaver.  KGB-offiseren Jevgeni Beljakov traff Werna Gerhardsen under hennes opphold i Moskva i 1954, og pleide nær kontakt med henne – fortsatt i KGB-teamet som senere rent fysisk ble bygd rundt hennes mann, statsministeren i Oslo. Rune Gerhardsens opplysninger fra disse årene viser at forholdet til KGB ble alt for nært og intimt. Et kritisk bilde av omfang og ikke minst konsekvenser av denne spesielle epoken i norsk, politisk historie, er enda ikke skrevet ut. Det ligger i sakens natur at statsministerens disposisjoner gjennom 1950 og 1960-årene ville ha preg av Moskvas innflytelse. Å bestride det vil være det samme som å bestride KGBs arbeidsmetoder.

I sin bok, «Den hemmelige krigen – overvåkning i Norge 1914 – 1997» (bind 2), viser historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen til flere av Arbeiderpartiets nøkkelpersoner, som også fikk det vi må betrakte som et for nært forhold til KGB. Blant dem er Thorvald Stoltenberg, som tidlig fikk føling med det spion-teamet som lå rundt Einar Gerhardsen, anført av den senere KGB-general Viktor Grusjko. Det var Grusjko og Vasili Toropov som ble Thorvald Stoltenbergs tidligere kontakter i siste halvdel av 1960-årene. Sistnevnte møtte Stoltenberg etter et fast opplegg i en leilighet som KGB disponerte i Martin Linges vei ved gamle Fornebu flyplass.  Historikerne Bergh og Eriksen går langt i å hevde at Stoltenbergs naive kontakt med KGB fikk følger for hans politiske karriere. KGB-mannen Vasili Toropov, som Stoltenberg senior nærmest gikk på kurs hos over en lang periode fra 1966-67, var eksempert på marxistiske frigjøringsbevegelser i Afrika, Midtøsten og Asia. Møtene med den unge Stoltenberg fant sted i nevnte dekkleilighet  ved Fornebu som KGB hadde ordnet nettopp for slike formål.

Thorvald Stoltenberg har delvis bekreftet denne sekvensen av sitt liv, og har såvidt berørt KGB-forbindelsen  i sin selvbiografi. Selv står nok Stoltenberg mer til venstre utenrikspolitisk enn de fleste er klar over. Han var i overvåkningspolitiets søkelys i en årrekke fra 1966, tvers gjennom 1970-årene. I dette lå det tykke lag av naivitet rundt Stoltenberg, i hans mangeårige og til dels tette omgang med KGB-offiserer.
I 1977 ble utenriksdepartementets hovedarkivar, Gunvor Galtung Haavik, tatt på fersken som KGB-spion, og fem år senere ble Arne Treholt arrestert som KGB-agent, også han sentralt plassert i utenriksdepartementet. Einar Førde ble eksponert som KGB-kontakt etter at russere hoppet av. Førdes føringsoffiser skal bla. ha vært Leonid Makarov, KGB-lederen i Oslo ut gjennom 1980-årene. (Også omtalt i Berghs og Eriksens bok, se litterturliste under). Einar Førdes KGB-relasjoner skapte så store reaksjoner  at det fra en av våre nærmeste allierte ble reist helt konkrete krav om at Einar Førde måttes trekke seg fra alle sine sentrale verv i norsk politikk. Men siden dette skjedde i overgangen mellom Kåre Willochs og Gro Harlem Brundtlands regjering, ble saken trenert tilstrekkelig til at Arbeiderpartiet satt med bukta og begge endene, i det Brundtland-regjeringen gikk på i 1986. Det var flere møter i sakens anledning hjemme i stua hos Gro Harlem Brundtland på Bygdøy i oktober og november 1985, hvor daværende overvåkningssjef også var tilstede som sentral aktør. Et hektisk diplomati ble samtidig kjørt mot Storbritannia og USA, for å redde Førde unna en skandale som klart ville være helt ødeleggende for Arbeiderpartiet, ett år etter at storspionen Arne Treholt ble arrestert i januar 1984. Førde ble senere sparket oppover til stillingen som NRK-sjef.
Andre Ap-topper som hadde jevn kontakt med KGB i mange år var foruten avdøde Einar Førde, Reiulf Steen, Thorbjørn Jagland (Kodenavn «Jurij») og etter hvert også (finansminister) Sigbjørn Johnsen (Kodenavn «Rik», frem til 1991), Jens Stoltenberg (Kodenavn «Steklov» frem til 1991). Det er vel bare SVs kannestøpere, Berge Furre og Knut Løfsnes, som har vært mer flittige i møte med sine østkontakter enn nevnte personer fra Arbeiderpartirets ledelse. En storfisk som samarbeidet med KGB gikk under kodenavnet “Martin”. Han arbeidet ved daværende statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor, som en av hennes sekretærer, i følge KGB-avhoppere (Butkov og Gordievski). Noe sier meg at det begynner å haste med å fortelle hvem denne personen er. Han har fortsatt en sentral politisk stilling. To KGB-avhoppere har altså pekt på denne “Marin” som spionmedarbeider.

Fra Arbeiderpartiets side har Einar Gerhardsen, Werna Gerhardsen, Thorvald Stoltenberg, Reiulf Steen og Thorbjørn Jagland hatt langvarige forbindelser med KGB, stadig i følge KGB-avhoppere. Hele fire KGB-offiserer som har tjenestegjort i Oslo har blitt forfremmet til generaler i KGB. Denne voldsomme karrierestigen kom naturligvis ikke uten at KGB-offiserene  kunne legge meget konkrete resultater på bordet under sine Oslo-opphold. I følge den pensjonerte politiinspektøren Ørnulf Tofte er det ingen tvil om at det er gode resulater fra Oslo som førte de fire KGB-offiserene til topps i sin organisasjon. 

Når jeg har tatt dette med er det for å illustrere at det signifikante ideologiske slektskapet gjennom marxismen hang igjen i Arbeiderpartiet i flere tiår etter krigen, også i forhold til Moskva og Øst-Europa. Det er vanskelige å forklare den lempfeldige omgangen med KGB på en annen måte enn det som ligger i ideologisk slektskap, i kombinasjon med annet enn fastgrodd naivitet. Det ideologiske slektskapet tåkela naturlige indre sperrer og psykologiske grenser, selv i møte med slike kyniske spioner. Vi kan nemlig ikke trekke den slutning her at ledelsen i Arbeiderpartiet var spesielt disponerte for å pleie en slik nær og naiv omgang med russiske spioner, fordi de syns det å spionere og være «konfidensiell kontakt» var spesielt interessant?

KGB med innsyn i Oslo-kanalen?

En interessant og relevant digresjon, som er vanskelig å la ligge: Hvordan skal vi tro at den spesielle bakkanalen som ble bygd opp til Midtøsten, «Oslo-kanalen», fikk ligge der urørt av KGB i den innledende fasen gjennom 1980-årene og ut på 1990-tallet, så lenge KGB praktisk talt hadde anledning til å se langt inn i kanalen fra dens åpninger i begge ender? I følge den avhoppede KGB-mannen, Oleg Gordievski, var også en av Rød Larsens og Jaglands hovedkontakter i Beirut, Yassir Arafats bror, Faithi Arafat – KGBs mann. I følge Gordievski var Terje Rød Larsens disposisjoner i Beirut slett ikke upåvirket av KGBs fotarbeide. Og det er ikke mulig spore noen motiver hos den avhoppede Gordievski, som skulle tilsi at han overdrev sine anførsler i dette bildet. Arbeiderpartiets føringer i Midtøsten ble hjulpet fremover av et Høyre som mistet retningssansen under Kåre Willoch, i et liberalkonservativt perspektiv hvor Jerusalem, Judea og Samaria like gjerne kunne betraktes som arabisk land, dersom det var nødvendig. 

Ideologisk har den yngre garde i Arbeiderpartiet ikke hatt noe til overs for Israel, etter at forbindelsene til det israelske arbeidspartiet forvitret gradvis i siste halvdel av 1970-årene, med Haakon Lies retrett fra partiet. Den nye generasjonen på toppen av Arbeiderpartiet, med Einar Førde og Thorbjørn Jagland i spissen, så helt andre veier, og rundt dem var det et helt kobbel av NATO-mostandere som nå kom inn fra AOF inn mot 1980-årene. Mostanden mot NATO var også klart ideologisk betinget, selv for den unge Jens Stoltenberg.
Gro Harlem Brundtland borget for en viss vestorientering, men etter henne dreide mye til venstre i norsk politikk. Faktisk så ettertrykkelig at vi til syvende og sist må spørre oss hvor Brundtland egentlig stod rent politisk? Kritiske analyser glimrer med sitt fravær, slik det også er rundt Einar Gerhardsen og hans øyensten, Thorvald Stoltenberg og gjennom den perioden som så kom med hans sønn, Jens, etter tusenårsskiftet. På toppen av dette ser vi en ensretting i media som til forveksling minner om det som har pågått i Moskva de siste årene under Putin. Men den forskjell at opposisjonelle skribenter, forfattere og journalister ikke blitt skutt rett ned hos oss, bare mobbet og forsøkt stigmatiserte etter alle kunsten regler. (Se f.eks. kommentarene under de andre artiklene jeg har skrevet på Verdidebatt!) Norge er rett og slett i ferd med å gå tom for åpne diskusjonsforum. Takk Gud for de sosiale medier og bloggene! Men mangelen på fora for åpne prinsippdiskusjoner er skremmende isolert sett, da dette klart er oppskrift på en meget usunn maktkonsentrasjon, fortsterket av at lojalitetskjedene gjennom nyhetsredaksjonene stadig vokser, i maktas favør.

Kritisk sett, ut fra det som er nevnt over her, er det faktisk grunnlag for å sette spørsmålstegn rundt integriteten til store deler av «Oslo-prosessen», kanskje særlig i den fasen premissene og rammen for dens konsept kom på plass. I bunnen finner vi den såkalte    «faseplanen» til den dominerende Fatah-klanen i PLO, som trolig ble utviklet med noe hjelp fra Moskva i 1974. Her heter det at man strategisk skal opprette en «palestinsk administrasjon» på hver del av det frigjorte området, i det som skisseres som en trinnvis prosess. Akkurat dette prinsippet finner vi i bunnen av Oslo-prosessen. Jeg holder det for meget sannsynlig at sterke menn i Moskva, eksempelvis som Evgeni Primakov, har kjent til føringene som kom fra Oslo i retning Midtøsten, gjennom en gradvis oppbygging fra 1978, ikke minst i Rød Larsens periode som leder i FAFO fra 1982 frem til 1993. Samtlige aktører i Arbeiderpartiet bak «Oslo-prosessen», kanskje med unntak av Johan Jørgen Holst, hadde nemlig kontakt med KGB gjennom hele denne perioden. Dette gjelder i særdeleshet Thorbjørn Jagland, som neppe ville vært leder for Europerådet i dag om det ikke hadde vært for den omfattende støtte fra Putin i Russland. Noe også polske politikere har pekt på. Dersom det er riktig at koblingspunkt både i Beirut og tidligere i Tunis var preget av KGBs nærvær, slik KGB-avhoppere i London mer enn antyder, så må hele den prestisjefylte Oslo-prosessen sees langt mer kritisk. Også i denne forbindelse synes Arbeiderpartiet å ha hatt for svake fastpunkter selv. Man ble utfordret av religioner, og tapte fotfeste i forhold til alle parter, ikke minst i forhold til de mer krigerske sider av islam. Men hvilket organ i Norge skulle så se på den saken? Det ligger tykke lag med definisjonsmakt over den eller dem som måtte gå kritisk til verks i forhold til Oslo-prosessen.

I møte med KGB blir Arbeiderpartie-ledernes naive holdning rett og slett lumske. Mye har nok utvilsom falt ut i KGBs favør over tid. Etter 1991 fikk KGB en annen forkortelse, FSB og SVR. I dag skal den russiske spionasjen være mer intens i Norge enn under den kalde krigen, og en kan hutre med det bakteppet som ligger i møte med slike fenomener. Ikke minst med tanke på industrispionasjen og den politiske spionasjen. Husk, i norske medier er kritiske artikler om Russland og russisk politikk nærmest tabu. Bare i løpet av det siste året har nærmere 10 000 nye soldater og offiserer begynt å innstalere seg på Kola, ikke langt fra norskegrensen. Store deler av dette er meget mobile spesialstyrker. Uten en eneste kritisk artikkel eller kritisk nyhetsinnslag i våre medier. Igjen og igjen får vi bekreftelse på politiske ukulturer som binder oss, både i møte med det frie ord og åpne diskusjoner. Vi har rett og slett gått tom for arenaer hvor sikkerhetspolitikk og ideologi kan diskuteres.

Kirken som motpol - og arena

I sin doktoravhandling, Folk og kirke i middelalderen, forsøkte Edvard Bull å bevise at kristendommens betydning i Norge var langt mindre enn for andre germanske folk. Men han ble kraftig imøtegått av en innflytelsesrik samtidig historiker, Fredrik Paasche. Sistnevnte mente kristendommen stod sterkt gjennom hele middelalderen, som en del av den samfunnsbyggende prosessen. Senere ble det imidlertid Edvard Bulls syn på kristendommen som kom til prege norsk historieskriving, og ikke minst undervisningen på universiteter og i skolebøker. Dette handlet selvsagt også om politisk hegemoni og politisk maktutøvelse over skoler og universitet. Det var tross alt Arbeiderpartiet som satt med den politiske makten i årene før krigen, og ikke mindre etter krigen, med marxistiske prinsipper bygd behørig inn i partiprogram og anvendt politikk.

Siden man begynte fra et tilnærmet nullpunkt i 1945, høstet Arbeiderpartiet æren av å være det partiet som «bygde landet». Fokuset på “arbeiderne” var lett å selge ut. I mellomkrigstiden kom eksemplet, krisen, som viste hvordan det gikk når pengemakta rådde grunnen. At denne pengemakta hadde blitt avløst av den nakne makta i mye mer rå utgave, og blitt til et sant mareritt for folk i alle land der marxistiske eksperimenter ble prøvd helt ut i praksis, se det er en historie som man fortrengte like mye som de millioner av mennesker som ble kjørt inn i gigantiske statlige prosjekter, med Stalins Sovjet og Stalins femårsplaner både som ideologiske og praktiske forbilder. Dette smittet over i Einar Gerhardsens rike, da aluminiumsverk, jernverk og koksverk ble kjørt i gang med stor statlig prestisje. Fortsatt er det ikke skrevet en kritisk hvitbok som kan fortelle om alle de negative konsekvensene ved storstilte statlige prosjekter som Rana Verk og Sør-Varanger. De som har hatt hegemoni på historieskrivingen i etterkrigstiden har enda ikke evnet den distanse og kritiske tilnærming som må til for å få et skikkelig bilde av oppbyggingen som pågikk i etterkrigsårene.

Ved partisamlingen i Arbeiderpartiet i 1927 ble Edvard Bull viseformann i det nå forente partiet, og den samme Bull var utenriksminister i Hornsruds regjering i januar – februar 1928. Historikeren Edvard Bull tilhørte hele tiden den kommunistiske fløy på venstresiden i  Arbeiderpartiet. Bull dominerte klart redikaliseringen av Arbeiderpartiet i 1930, og hans egen brosjyre, Kommunisme og religion – som han først hadde utgitt i 1923 – var sentral i valgkampen.  Edvard Bull lå som nevnt stadig i diskusjon med historikeren Fredrik Paasche (1886-1943). Paasche mente på sin side at kristendommen stod sentralt i Norge gjennom middelalderen. Nå var Paasche heller ikke så opphengt i ideologi og politikk som Bull. Når det er nevnt, Edvard Bulls historieskriving var stilren, teknisk og omstendelig, men veldig preget av hans marxistiske grunnsyn. Edvard Bull satte en standard, en skole, også for marxistisk, historisk didaktikk, som fortsatt speiles på våre universiteter. Der har også Berge Furre havnet på pensumlistene, knyttet til en nyere historie, spekket med klassekamp og arbeiderbevegelser, hele tiden med distansert forhold til kristendommen. I dag er en av SVs ideologer, Knut Kjeldstadli, knyttet til NTNU i Trondheim, etter en årrekke i ledelsen av historisk institutt i Oslo. Han er landets fremste eksperter på historisk kildekritikk, og satt i sekretariatet i Lund-kommisjonen da materialet skulle skrives inn for Stortinget. Som støttekontakt hadde han Berge Furre, og en svimlende lojalitetsrekke i nyehtsredaksjonene rundt om. Dessuten var alle på forhånd enige om at det som var av KGB- og Stasi-forbindelser i kongeriket også hadde blitt plaget med ulovlig overvåking.

At AKPs konger som Peder Martin Lysestøl i Trondheim, gjennom flere år hadde samarbeidet med Jan Guillou i Sverige gjennom hele perioden da denne arbeidet som godt betalt agent for KGBs sjef i Stockholm, Gergel, – og om den samme Lysestøl fikk trang til å samarbeide med de mest rabiate terrorgruppene i Midtøsten fra og med 1968, etter hvert i regi av et norsk ekstremistparti (AKP) - som også drev regulær våpentrening i de norske skoger til inn i 1980-årene, så ble de alle som en «ulovlig overvåket” og ille plaget av overvåkningspolitiet.  Men kanskje er bildet mer nyansert enn det våre politisk så enøyde medier fikk med seg?
Selv vil jeg hevde at både Peder Martin Lysestøl og hans kollega Finn Sjue fra og med rettskjennelse i daværende Oslo Herredsrett i 1971 ble høyst lovlig overvåket, etter det vi vet i dag. Det samme gjelder skikkelser som Sigurd Allern, en av våpendragerne (med lydemper på børsa) i de dype norske skogene. I dag er Allern professor i medievitenskap, og landets fremste medieguru, som har blitt til den del av et Norge som virkelig sliter med sine medier, når det gjelder balansert politisk fremstilling. Det sparker uavlatelig en vei, i alle sentrale nyhetsmedier, og enda litt til. Vi kan ikke utelukke at den forslitte marxismen også i denne forbindelsen blender av for mer fordomsfri og balansert journalistikk.
Karl Marx dominerer i akademia

I Trondheim er det Ida Bull, tredje generasjons Bull, som har ledet historisk institutt de siste årene, i god, tradisjonell marxistisk ånd. Og om denne ånden skulle glippe tidvis, har hun i mange år hatt fagdidaktikeren Ola Svein Stugu ved sin side. Han har solid ballast som urmarxist fra ytterste venstre fløy, politisk. Når dette er nevnt, her skal vi ikke henge ut noen. Du kan være en god historiker, med integriteten i behold, om du er marxist. Når jeg trekker frem ideologiske preferanser er det for å illustrere et bilde av en norsk, akademisk verden som fortsatt kan være for fanget og blendet av marxistisk ideolgi, under en regjering hvor nettopp denne type holdninger blir stimulerte og favoriserte. I den grad at det samlet sett kan gå på kvaliteten løs, ikke minst i møte med forskere i andre land som gjerne har hatt mye mer politisk fordomsfrihet i sin utdanning. Men altså, det finnes flere marxistisk orienterte historikere som har skrevet utmerkede bøker. Rune Slagsstads bok, De nasjonale strateger, som kom ut på Pax forlag i 1998, er et gjennomarbeidet, godt monumentalverk som illustrerer maktperspektivene i det norske samfunnet. I motsatt ende finner vi Berge Furre, som konsekvent blir hjelpesløs som historiker i møte med nyere tid. Den eneste årsaken til at han dominerer såvidt sterkt på pensumlistene ved norske høyskoler og universiteter er ikke noe annet enn den marxistiske rammen rundt disse læringsanstaltene.

Fortsatt får nye historie-studenter ved NTNU i Trondheim en slitsom åpningsforelsning under tittelen “Den amerikanske revolusjon i lyset av Karl Marx”. En nesten fordummende tematikk, både historisk og pedagogisk sett. Men det er det ingen som tørr å si høyt, slik den politiske fakultetskulturen nå er. Men altså, ikke den mest lystige oppstarten for studenter i Trondheim. Fra høsten 2012 forsvinner middelalderstudiene, av en eller annen grunn. Og nyere norsk historie  ligger stadig slik i pensum hvor Berge Furre og hans partikollega Knut Kjelstadli står sentralt. Så, det er ikke så mye trøst å få der heller, for en som ønsker seg mer bredde og nyanser i historiefremstillingen, ut over marxistiske perspektiv.

Konkrete og til dels tragiske utslag av en svermerisk, marxistisk fundert verdensanskuelse kom i 2009, da NTNU som det eneste universitet i Vest-Europa begynte å fronte et storstilt forsøk på full boikott av Israel. Nå lå det ikke bare islett av en navlebeskuende, og like forslitt som selvforherligende marxitisk ideologi i lufta, nå var konturene av anti-semittismen tydelig nok, som en integrert, ufyselig del av selve opptrinnet. Dette gav virkelig kalde gufs for oss som har  tilbragt mange år nettopp på universitetet i Trondheim. Det hele er klart ett eksempel på rene sykdomstegn i det som stadig fremstilles som et åpent og inkluderende akademisk miljø. Men, la oss ikke glemme at det stygge boikott-forsøket ble slått tilbake av ansatte og ikke minst av titusenere av akademikere utenfor landets grenser som gav merkbare uttrykk for hva de mente om NTNUs sære kvasi-akademiske, utenrikspolitiske ambisjoner  - rettet mot en knøttliten jødisk stat omgitt av diktaturer. NTNU avblåste boikottforsøket på et styremøte i november 2009, etter mildt sagt mye påtrykk.

Marixismen har mange svakheter. Det er sjelden svakhetene blir så synlige som i møte med Midtøstens komplekse virkelighet, med sine religioner, islamske klan- og umma-samfunn, teokratier og bevegelige nomadekulturer, der klassesamfunnet aldri kom opp og ut av av karavaneveier og ørkensanden. En beveger seg følgelig på grensen til det hjelpesløse i Midtøsten, i bestrebelsene på å rekonstruere klassekampen som en nødvendig historisk prosess. En ser for sent at det grove voldsakseptet som følger med er helt ødeleggende. Men som så ofte ellers reagerer marxistene eiendommelig når terrenget ikke stemmer med kartet. Da går de nemlig like gjerne løs på terrenget, for forandre det! Derfor denne klippefaste troen på «freden», altså om man bare for kilt inn en 23. arabisk stat midt inne i Israel, tuftet på - og fortsatt dominert av - de mest perverterte totalitære ideretninger vår verden kjenner: Nazisme, fascisme, islamisme og kommunisme. En våger ikke å skjele til historiske realiteter, knyttet til de nazistiske arkitektene i Egypt, som trente tusenvis av arabere i 1940- og 1950-årene i et forspill til det palestinske prosjektet. Det er et historisk faktum at flere hundre høyere offiserer fra Nazi-Tyskland fikk en ny karriere i Egypt, hvor de bygde opp hæren og samtidig etablerte store arabiske geriljastyrker som skulle angripe Israel. Her finner vi støpeformen, som ble videreført da Sovjet kom inn fra 1955, og høstet fruktene av de strategiske muligheter som åpner seg da vestlige land trakk seg tilbake fra sine kolonier i Afrika og Asia. Da Storbritannias statsminister Harold Wilson besluttet å trekke seg tilbake fra alle områder øst for Suez i 1967, med sluttføring i 1971, kom det som en gavepakke til Moskva, som nå kunne sette inn fullt trykk både i Irak, Jemen og ikke minst i Egypt. I det politiske vakuumet som oppstod i de gamle vestlige koloniene ut over på 1960-tallet kjente Moskva sin besøkelsestid i en rekke strategiske omrder, hvor marxistiske «frigjøringsbevegelser» snart spratt opp, med russiske våpenforsyninger. Men dersom du hevder at den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO også må sees som en klar funksjon av denne prosessen, med sine røtter i Egypt, har du snart ingen steder å gå med dine meninger og fremlegg i vårt land. I Norge er det kun en offiselt vedtatt mening om Midtøsten, og det er at roten til det meste av trøbbel skyldes jøder og Israel, der jøder nå angivelig skal okkupere sine egne historiske områder, som Judea. Også slike snevre slutninger kan spores tilbake til en ideologi som nesten blir helt hjelpesløs i møte med Midtøsten, rett og slett fordi Karl Marx og Lenin aldri fikset teoretiske oppstillinger som egnet seg i disse områdene av verden. Etter hvert som sosialismen og kommunismen er utprøvd kan vi slå fast at denne ide-retningen ikke fungerer i andre deler av verden. Dens utopi har innslag av religiøsitet i sin blinde tro på det rettferdige samfunn, bare klassekampen og «frigjøringen” får gå foran. Det blir som en vaffeloppskrift, som helt konsekvent gir svidde vafler. I det andre tværer på samme oppskrift gjentar det hele seg, noen steder brenner hele oven opp! Men noen lærer aldri, de drømmer videre. Dette må ha religiøse årsaker, dersom vi velger å se det psykologisk.
 Men i det jeg her fokuserer marxismen som fenomen i Arbeiderpartiet, i akademia. i norsk historieskriving, blir den ideologiske ballasten noe å dvele ved, som fenomen betraktet. Det er fortsatt summen av dette som blir til en samlet politisk helhet, hvor det slitne marxistiske perspektivet henger med, selvsagt også i møte med kristendommen og dens plass i vårt samfunn.

I dette perspektivet blir ikke historien bare tilbakeskuende. Den peker også fremover. Det er samtidig viktig å se på Arbeiderartiets ideologiske oppbygging fra 1920-årene, stadig i forhold til partiets syn på kristendommens rolle gjennom 1920 og 1930-årene. Dette gir selvsagt en klangbunn for det syn Arbeiderpartiet har på kirken og kristendommen også i vår tid. Slutning: Ideologien henger igjen.

Stiklestad under press

Stiklestad er et sterkt symbol, forbundet med et gammelt, kulturelt limstoff der kristenretten og kristendommen ble en del av ryggraden i det norske samfunnet, både i den viktige  samlingsprosessen og i den videre statsdannelsen i middelalderen. Egentlig er det snakk om en kontinuerlig samfunnsbyggende prosess som ble til det demokratiet vi har i vår tid. Normene og reglene i bunnen for dette bygger på Moseloven og Kristendommen, i en linje som peker bakover til en jødisk-kristen arv, som faktisk går tre, fire tusen år tilbake.  I dette ligger en kontrast til marxistiske perspektiv, hvor mennesket ansees som god på bunnen, og hvor det gode og vonde først og fremst eksisterer i en kontinuerlig klassekamp hvor voldsbruk legitimeres; der kristendommen samtidig fremstår som en eneste stor bremsekloss og jødene blir til et problem, isolert sett. (Se Karl Marx, Kapitalen, «Jødespørsmålet»). Slik blir marxister for svevende og naive i møte med konflikter og utfordringer der religion er en fast del av bildet. I Midtøsten som på Stiklestad.
Vi kan her som ellers se på marxismen i alle dens variabler, i det anvendte uttrykket, enten det fikk kontante og groteske utslag som i det nasjonalsosialistiske konsept under Hitler, eller det utartet mer langtrukket i den internasjonale sosialistiske variant i Øst-Europa og Asia, der millioner etter millioner møtte den visse død i konsentrasjonsleire. Vi har sett at toleransen for andre politiske ideer reduseres i takt med styrken - maktutøvelsen - i det sosialistiske konseptet. Slektskapet mellom nazisme og kommunisme er kritisk sett betydelig, med den forskjell at nazismen er mer plump og direkte, med mer tydelige rasistiske og antisemittiske islett. Men troen på en sterk stat, diktaturet, revolusjonen, hemmelig politi og terror for å slå ned på annerledes tenkende, konsentrasjonsleire, propaganda, misbruk av media, jødeforfølgelser og historie-omskriving er felles opplegg i den totalitære leiren. Holocaust, drapet på 6 millioner jøder står som et sterkt og synlig ytterpunkt i nasjonalsosialismens anvendte politiske uttrykk.  Men i kommunistiske samfunn, og ikke minst i Sovjet-Russland, ble det bygd konsentrasjonsleire i et tempo og i et omfang som overgikk det Hitler maktet både i tid og rom.

Hvor mange som mistet livet i GULAG-leire er uvisst, men det dreier seg om mer enn 15 millioner mennsker, kanskje opp til 50 millioner. Leirene lignet til forveksling Hitlers konsentrasjonsleire, som skjøt i været etter en sped begynnelse i 1933. La oss heller ikke glemme at Hitler var alliert med Stalin inntil 1941.
Den dag i dag vet vi altså fortsatt ikke hvor mange millioner som mistet livet i Gulag-leire i vårt naboland Russland. Så sent som i 1971, da det hemmelige russiske politiet, KGB, flyttet inn i sine nye lokaler i Jasenevo i Moskva, ble det opprettet en utvidet «Jødisk avdeling», som skulle passe på jødene i øst. Denne avdelingen ble med fra Andre hoveddirektorat i KGB til Femte hoveddirektorat i løpet av 1960-årene. (Kilde: John Barron, KGB, Cappelen, 1974, s. 105).  Jødeproblemet  er som nevnt nærværende for alle totalitære ideologier, enten det dreier seg om kommunisme, nazisme, fascisme eller islamisme. Det er intet folkeslag som med så stor sikkerhet blir forfulgte som nettopp jøder der totalitære krefter har festet sitt grep. I dette ligger vonde erfaringsbilder vi burde lære av. Men denne historien forsvinner i nye historiebøker. KGB og GULAG-leirene er ikke-tema på alle norske universitet og høyskoler, og vi finner knapt nok noe om Holocaust i nyere avhandlinger.

Noen etablerer, tilpasser, fornyer og spisser en politisk agenda inne i dette, trolig hjulpet fremover av mye likegyldighet. Historieløsheten som etter hvert blitt en funksjon av bortvelgelse, relativisering og vage flimmerbilder i nye historiebøker de siste ti, femten årene – etablerer så kulturer hos oppvoksende slejter som ikke lenger har rammekunnskap og ballast nok til å identifisere forvitringen som skjer på det historiske.

Nye generasjoner svømmer rundt som haleløse fisker fra flatskjerm til flatskjerm, i en flom av informasjon, over en avgrunn av farlig mye tapt kunnskap.
Dessuten er våre skolebarn komprimerte sammen i store, sentraliserte skolesamfunn, i den grad at vi skal prise oss lykkelige over hvert barn som slipper ut på den andre siden uten skavanker. Med foreldre så travle at den store flokken forlengst har satt en normativ standard, og som preger en urbanisert kultur med sine flimmerbilder og flyktige identitetsmerker i vår tastaturtid. Kristendomsfaget ble hempet ut av norsk skole etter en dom i Strasbourg, uten at noen synlig prinsippedebatt. Dette illustrerer to utfordringer: Stadig større og kraftigere stalig maktkonsentrasjon rundt ett parti i Oslo, og en stadig mer passiv og likegyldig befolkning. Skal du høre norske sanger og salmer på radioen må du komme deg ut av senga klokka 8.00 på søndagsmorgenen, til NRKs “Sangtime”. Det er det vi sitter igjen med. Selv de tonesatte kulturskattene har forvitret, men alt det betyr for sjels- og kulturlivet. Siden det er 3500 statsansatte medarbeidere i NRK dreier det seg om en bevisst politikk i dette perspektivet også. Noen luker vekk både sanger og salmer som ikke bare utgjør samlende identitetsmerker, men som definitivt er unike kulturskatter isolert sett. Igjen et eksempel på at det dreier seg om forhodlsvis kyniske politiske prosesser, som ikke kan være annet enn ideologisk betinget. Og nok en gang ser vi lange skygger av forslitt marxisme.

Men en annen gåte at den eldre garde ikke reagerer. De, og blant dem er det tusenvis av pensjonerte lærere og prester, - de er fortsatt tidsvitner i en trinnvis prosess med ned- og bortprioriteringer hvor de kanskje føler at samfunnet likevel er så fremmedgjort at det ikke er de eldres sak å reagere, altså slik at prosessen jeg her nevner blir synlig for flere? Står vi overfor nok en unnlatelsessynd i dette? De som ikke vet bedre kan selvsagt ikke reagere, derfor burde kanskje ansvaret plasseres oppover i generasjonene? Når det begynte å glippe er vanskelig å fastslå, men jeg tror den politiske ladede prosessen for å justere historien bort fra kristne elementer har ligget der hele tiden, blant dem som rett og slett er ideologisk motiverte og trigget for å skrive om historien, slik vi klart så flere eksempler på i sosialistiske land i øst for få år siden.

Kirkene blir politiske redskaper

Mye av dette egentlig handler om ideologi, når alt kommer til alt. Og vi merker oss at den politiske venstresiden, så mye mer enn muslimene, er pådrivere også for en konsepforandring på selveste Stiklestad. En av de mest sentrale pådriverne, Gunnar Stålsett, har gjennom siste del av 1960-årene fått sterk tro på en blandingsideologi, hvor marxismen ligger i bunnen for sosial handling og aksjon, der kirken brukes i en politisk prosess i klassekamp-perspektiv. Fattige står mot rike. I politisk praksis dreier det seg om tradisjonell marxisme, men altså slik modellert at man kan integrere kirken i rene politiske prosser, meget langt ut over Bibelens ord. Man omdefinerer bare et knippe bibelsitater der det passer. Det gode og onde ligger i klassekampen, under rødmalte faner. Dette er marxistisk utopi helt på linje med det en kan finne i sentrum av Arbeiderpartiet i dag. Verken mer eller mindre. Man har rett og slett funnet frem til en nøkkel som egner seg utmerket til å videreføre de prosesser som gjennom tidligere tiår er kjørte for å redusere kristendommens innflytelse.

Etter at Gunnar Stålsetts sønn, Sturla, ble leder for regjeringens religionsutvalg i 2010, skjøt en høyt prioritert prosess fart: Multikultur-begrepet skal kjøres for alt det det er verd som brekkstang mot de deler av norsk kultur som direkte og indirekte er knyttet til kristendommen. Og der multikultur-prinsippet ikke rekker til, hemper man ned “globalismen” i sine retoriske oppstillinger. Kirkens organer er meget tilgjengelige forum for å fronte multikultur-kampanjen, da begrep som «toleranse» og «dialog» ligger sentralt i kirkens arbeid fra før. Trinnvis kan man så prioritere, introdusere og pålegge kirkens folk å fremme multikultur-prinsipper under dialog-metaforer, og fraser om det å være inkluderende. Men midt inne i disse prosessene finner vi naiviteten i tykke lag: Biskoper, proster og prester forstår for sent at de er gjort til mutikultur-formidlere i en ideologisk ladet prosess som rett og slett har til mål å redusere kristendommens innflytelse, først ved å likestille den med andre religioner, så bringe disse religionene, i første rekke Islam, i kulturhus og andre arenaer der kirken tidligere har stått sentralt.  Parallelt med dette pågår en meget intrikat og snikende omlegging av grunnloven, der religioner som islam nå langt på vei likestilles med kristendommen.
Politisk opposisjon forsøkt kneblet
Det ligger mye ordtrolleri i dette spillet: Dersom du så reagerer på multikultur-kampanjen risikerer du å bli stemplet som kristenfundamnetalist og rasist helt samtidig. Mediakommisærene henger med på oppløpet, og har lært seg hele registret av nyord i den politiske korrekthets ånd. Skulle du til overmål ymte deg kritisk om Islam er du i dobbelt forstand stemplet ut av den nye definisjonsmakten som nå har fått sentrale medier som sine fremste hjelpemidler. Ikke så ulikt utviklingen i dagens Russland, forøvrig.
Problemene med innvandrings- og integreringspolitikken vil trolig seile opp som en sak i valgkampen foran stortingsvalget i 2013, og styrke den borgerlige siden. Etter de groteske hendelsene i Oslo og på Utøya 22. juli i fjor synes politiske kynikere å utnytte dette i en kampanje mot alle og enhver som med kunnskaper evner å peke på åpenbare problemer forbundet nettopp med en naiv og ukritisk integreringspolitikk, som nå begynner å få synlige og til dels dramatiske konsekvenser flere steder i landet. Med ghetto-dannelser, sosialpsykogiske trykk-kokere og politisk polarisering, der ekstremister av alle avskygninger snart vil danse på bordene. Men først og fremst den politiske venstresiden som nå har sine venner helt inn på statsministerens kontor, i utenriksdepartementet, i UDI, og ikke minst i sentrale nyhetsfora, som NRK og NTB. Definisjonsmakten er formidabel, i den grad at det nå er de politiske kommisærene i være medier som setter den politiske tematikk og dagsorden mer enn folkevalgte politikere. Det er naivt å tro at nevte kommisærer ikke samordner sine utspill. Og opposisjonen hører vi knapt noe fra. Men har også med konsekvente bortvelgelser i media å gjøre, som i kombinasjon med bedrøvelige mediastrategier i opposisjonspartiene og store doser naivitet gir en veldig trist bilde. Opposisjonspolitikere får rett og slett ikke fronten sine toppsakere. Og jo bedre poengene er, jo større er sjansen for at det blir ned- og bortprioriterte, slik radikaliseringen i norske nyhetsredaksjoner er i dag. Igjen er det mulig å identifisere mye tungt slagg fra gammel marxisme. Dette er rett og slett i ferd med å bli til en farlig tung ballast i det som fortsatt burde være å betrakte som et åpent demokrati.
Utrettelig politisk kamp i bispekjortel
Gunnar Stålsett har vel som politisk aktivist skrevet under på det som er av opprop for den Moskva-tro siden av fredsbevegelsen gjennom den kalde krigen, og er fortsatt en politisk aktivist på venstresiden i norsk politikk.  Som biskop i Oslo trakk han veksler på sine marxistisk orienterte frigjøringsteologi, som ble hempet med inn på bispekontoret, en unik politisk arena egentlig: Stålsett deltok selv i en rekke demonstrasjoner og aksjoner rettet mot USA, NATO og ikke minst Israel, i full bispestas. Kritisk sett, det finnes ingen annen forklaring på Stålsetts enøyde og til del intense politiske engasjement over tid enn at hans husgud fortsatt er Karl Marx, når alt kommer til alt. Parallelt med en generell libarisering av bibelske læresetninger kjørte Stålsett sine kampanjer sammen med det som er av kampsaker på venstresiden i norsk politikk. Men han egnet seg langt bedre som politiker, da denne rollen virket langt mer renhårig, og det står ikke til å nekte at det var enkeltsaker i Senterpartiet under hans ledelse som var profesjonelle nok med tanke på denne velgergruppens flaggsaker. Slik evner Gunnar Stålsett å skifte hatter, nesten like bra som SVs Berge Furre. Men den eneste grunnen til at disse kan ha så høye kneløft med sine utallige utspill og politiske intriger, er nok lojale medier. Faktisk så lojale at det er litt nifts. En slik tilstand kommer nemlig ikke av seg selv. Også dette skyldes rene politiske føringer, som har pågått under den politiske overflaten gjennom flere år. Vi sitter igjen med et politisk teater hvor syv, åtte hovedaktører roterer fra studio til studio for å avgi sine kommentarer om det meste. De er alle mot jøder og mot Israel, og de mener alle at amerikanske republikanere (halvparten av USAs befolkning) er ekstremister, og at det den sittende norske regjeringen gjør kun er godt. Staten er kun av det gode i dette bildet, og jo mer statlig engasjement, jo bedre. Fortsatt uten et pip. Tidvis blir det parodisk og minner om rene politiske messer. Det er ikke det verste, isolert sett. Det verste er at folk ikke reagerer! Naiviteten og likegyldigheten er i ferd med å bli en farlig fiende i dette landet. Vi har kommet til et punkt nå da folk bør reagere, dersom de skal ha håp om politisk forandring.

Regjerings religionsutvalg – nok et redskap

I 2010 ble regjeringens Religionutvalg nedsatt, med Sturla Stålsett som leder. Han har ikke falt langt fra stammen, og er nok enda mer stringent marxistisk orientert enn sin far. Det er vel riktig å hevde at han står enda lenger til venstre politisk enn faren, med enda mer bokstavelig sans for å bruke kirkene i klassekampen etter gamle og forslitte marxistiske postulater, i en variant av revolusjonære die hard-prosjekter sluset via Kuba til stalinisten Castros allierte i andre latin-amerikanske land. Med islett av italiensk eurokommunisme.

Som sin far henter Sturla Stålsett inspirasjon fra fjerne arenaer for anvendt frigjøringsteologi, blant annet i Brasil. En ser for seg kirken helt og holdent omgjort til rendyrkede politiske arenaer under maskeringen «for de fattige», hvor en så i marxistisk modus bruker og misbruker den sosiale orienteringen i kirkene, gjerne knyttet til fattige i slumområder. Neste trinn er å orientere kirken inn i et politisk program, hvor “revolusjonen” er en del av prosessen. Der revolusjonen ikke er aktuell synes det hele mer nå være en mer tilpasset eurokommunitisk modus, til forveksling lik partiet SVs ideologiske plattform. Dette var en kortversjon av frigjøringsteologien slik Sturla Stålsett har avgitt sine teser, bla. i sin doktoravhandling. Han har også, på linje med nøkkelpersoner som i dag står regjeringsmedlemmene nært, droppet de mest kjente marxistiske frasene i det offentlige rom. Men det er nok ingen tvil om hvilke ideologisk orientering som fortsatt foretrekkes hos religionsutvalgets leder, som stadig befinner seg langt ut på venstresiden politisk.
Bente Sandvik er nestleder i regjeringens Religionsutvalg. Hun er selv marxitisk orientert, og har sammen med urmarxisten Lars Gule (daværende generalsekretær i Human-Etisk Forbund) tidligere vært med på den meget godt tilrettelagte kampanjen som fikk fjernet kristendomsfaget fra norsk skole, praktisk talt uten politisk dissens! Og det tørr være symtomatisk for tilstanden i et parti som Kristelig Folkeparti, som naturligvis burde vært på banen da det først ble kjent at kristendommsfaget ville bli forsøkt fjernet. Den tredje person i trekløveret i ledelsen av religionsrådet er kulturminister Anniken Huitfeldt. Hun kommer jeg tilbake til.

Stiklestad som multikulturelt senter

Stiklestad-saken startet med et stort intervju i Trønder-Avisa 2. juli, der Gunnar Stålsett som representant for NGO-organisasjonen “Religioner for fred”, som er representert i 70 land. I intervuet heter det bl.a.:

Vårt engasjement for verdenssamfunnet kan brukes til å etablere et permanent forum for dialog, der multireligiøse konflikter eksponeres og tas og tas på alvor, og hvor målet er forsoning, sier Gunnar Stålsett til Trønder-Avisa. Han ønsker seg et stort fredssenter på Stiklestad, og viser til Oslo-prosessen som eksempel til etterfølgelse.

Gunnar Stålsetts fremstøt er utvilsomt behørig avstemt med  regjeringens «religionsutvalg», ledet av sønnen Sturla Stålsett. Der er multikulturen absolutt øverst på agendaen sammen med forholdet stat – kirke. I et religionsråd hvor ikke en eneste sentral kirkeleder er med! Siden ideologiske aspekter er såvidt signifikante, har Arbeiderpartiets generalsekretær, Raymond Johansen, utvilsomt hatt en hånd med i dette også. Han har selv bakgrunn fra SV, som fra bunnen av er bygd på et eurokommunistisk konsept. Dets partibyggende organer vil neppe overleve møtet med Stasi-arkivene, som bærer i seg alle tegn på turbulens for noen av SVs veteraner. Dette gjelder blant annet regulære spionrapporter knyttet til NATO-øvelser i Norge, som var såvidt interessante at de ble sendt som sirkulære i hele generalstaben i det tidligere Øst-Tyskland.

Dokumentene finnes med andre ord i flere eksemplarer. Dagens SV har fortsatt jevnlig kontakt med godt over 40 kommunistiske organisasjoner og partier på global basis, og alt for få er klar over at partiet som sådan pr. definisjon er bygd på en støpeform meget nært beslektet med eurokommunismen.  
Kultursekretær Anniken Huitfeldt sitter selv i det trekløvret som leder regjeringens religionsutvalg. Hun tilhører de absolutt indre sirkler hos den politiske eliten, med de rette familieklan-forbindelsene. For kulturministeren er kultur og multikultur synonyme begreper, og hun har aldri vist noen synlige tegn for begeistring over norsk kulturhistorie, langt mindre historie og arkeologi som fagdisipliner. Hennes nærvær er praktisk orientert opp mot bestemte politiske prosesser som tar tid. Forvaltningen av fornminner, som formelt administreres under miljøverndepartementethar blitt et politisk teater, hemmet av et viltvoksende byråkrati med hele tre forvaltningsregimer bare knyttet til forminner! Men noen vil ha det slik, og det er ikke Ola Borthen Moe kan gjøre med det. Han er gjort statist i dette bildet. Han handler på vegne av en regjering fullstendig dominert av Arbeiderpartiet, med iskaldt stemmeflertall i de fleste sakene av betydning.

Religionsutvalgets to fremste oppgaver er å se på integrering av multikultur i forhold til kirken, og se på kirke – stat-ordningen. I begge tilfeller er det hele operasjonalisert slik at “multikulturen” kiles inn og brukes synonymt med kulturbegrepet som står alene, ikke minst klebret til norsk historie og tradisjon. I det marxistisk strategi vil det ligge en konstant motivasjon for å redusere kirkens innflytelse på alle plan i samfunnslivet, og siden den går tvers gjennom norsk kulturhistorie i mer enn tusen år, er dette en formidabel oppgave. En oppgave som resikerer å bli kraftig forsinket og kanskje strande dersom politikere ut over i landet for å finger med i spillet, da disse står i et nært forhold til folk som ikke ønsker at kristne identitetsmerker helt eller delvis skal lukes bort, eller likestilles med islam og andre religioner.

Man ser helst at denne prosessen ikke får så stor oppmerksomhet. Derfor blir kirkene omgjort til en ren politisk arena, i en prosess hvor kirkens organisasjoner faktisk er i ferd med å undergrave sin egen plattform. Hvordan er dette mulig? Der blir mulig dersom man håndplukker biskoper som man på forhånd vet har den riktige politiske motivasjonen, eller tilstrekkelig lojale og underdanige av natur. Deretter  begynner prosessen, gradvis for å omgjøre kirkenes organisasjoner til en mer rendyrket politisk arena, tilsynelatende åpne og inkluderende forum, verbalt røyklagt med begreper som «interreligiøs dialog», «forsoning» og «toleranse», «fred», samt «inkluderende» tiltak. Hvorfor dette ordtrolleriet, som også har innhentet selveste Stiklestad?  Det hele er intet annet en totalpakke laget av ideologisk bevisste kannestøpere på toppen av Arbeiderpartiet – i den hensikt å redusere kristendommens arenaer, fra ende til annen, og på flere nivå. Selv kulturhistorien skal støpes i en annen form for å gjøres mer inkluderende! Blandet med teologiske metaforer og store doser naivitet ute hos sokneråd, menigheter, proster og prester er det bare å videreføre det ideologiske oppløpet, praktisk talt uten at en eneste folkevalgt instans er inne i bildet, bortsett fra den begrensede prosessen som implisitt ligger i valgene rundt menighetene. Det er først i de senere år at folk har begynt å bli mer bevisste på hvem man faktisk velger inn; nettopp fordi ideologer som vil vingeklippe folkekirken mer enn gjerne vil inn nettopp på slike arenaer. Som en foreløpig slutning her kan vi faktisk hevde at kirken er i ferd med å utslette seg selv, fordi man fra regjeringshold forlengts har iverksatt tiltak for at det skal skje, med multikultur-begrepet som fremste brekkstang. Folkekirken står nemlig stadig som en eneste bremsekloss i møte med marxistisk tenkning som har et entydig ateistisk fundament.Derfor har det også vært brytninger mellom kirken og Arbeiderpartiet så lenge Arbeiderpartiet har eksistert. Og den politiske kampen pågår fortsatt, på linje med åndskampen.
Dette er ingen diskusjon i for og i mot multikultur.Norge har vært multikulturelt i flere tusen år. Men nå har multikultur-begrepet fått ny politisk egenverdi, fordi det kan brukes som den mest effektive politiske brekkstang for å redusere den norske folkekirken og dens arenaer. Dette kan skje ved å klebre islam tett bak multikultur-begrepet, tilsvarende som kultur og multikultur gjøres synonymt i prosessorineteringen. Siden noen få prosentandeler av befolkningen er muslimer trekker man ned internasjonale menneskrettighetsprinsipper der det passer, for å gi overordnet legitimitet til den ideologisk baserte prosessen.

I prinsippet skal alle religioner ha rett til å utøve sine religion. Og vips! Alle norske kulturhus blir multikulturelle, først gjennom sinnrik retorisk ordtrolleri. Så gjennom lovbestemte forordninger om å likestille kristendommen med islam og andre religioner. Selv det største norskeste av alle kulturhus, Det nasjonale kulturhuset på Stiklestad, blir multikulturelt. Når dette er så viktig, er det fordi stedet er så sterkt forbundet med en kristendom en vil vingeklippe så langt mulig. Slik blir Gunnar Stålsett bare en del av en retorisk fortropp, omgitt av en sann sverm teologiske begrep om forsoning, dialog og fred. At mannen også har Karl Marx som husgud er det få som tenker på.
Stiklestad ble til en multikulturell arena på den første «dialog-konferansen» i rekken,  allerede 9. og 10. januar i år. Helt i tråd med Gunnar Stålsetts skisse i Trønder-Avisa, og akkurat så grensesprengende naivt som man kunne forutsi. Man avholdt «interreligiøs dialog» om Midtøsten og "Den arabiske våren" (Som så langt minner mer om en finbulvinter), hvor en utsending fra Libanon forutsigbart nok freste mot Israel på inn og utpust. Altså akkurat slik Gunnar Stålsett selv har gjort, både mellom og under demonstrasjoner i Oslo, iført full bispekjortel, og flere ganger gjennom sine år som biskop i Oslo. Og stadig med et fromt smil om munnen. Men Israel var ikke representert på Stiklestad heller. Og ikke en eneste sentral kirkeleder var invitert, heller ikke menneskerettsorganisasjoner som støtter forfulgte jøder og kristne i Midtøstem. Kort sagt, en kan undre seg over konseptet, over hvem som setter rammene, hvem som invitere