Jeg ser at det har sneket seg inn en serie med feil i et bestemt avsnitt (det dreier seg om fotnotenumre som har blitt med som vanlige tall). Her er det samme avsnittet, korrigert:

«Doctored or diminished, the SAPS’s statistics spanning 2006 to 2007 reveal that 19,202 South African lives were lost (population 43,786,115) compared to the United States 16,574 (population 303,824,646). A yearly average of 19,202 murders (under democracy) still constitutes almost three times as many as 7,036 annual murders (under apartheid). Clearly, the era of apartheid remains a Golden Age with respect to the sanctity of life, for blacks and whites alike.»

Det kan godt være at eksempler som Sør Afrika og nå Egypt viser at flertallstyre i lite utviklede, korrupte og splittede land ikke av seg selv gir den formen for fred, sikkerhet, frihet og velstand som man må kunne ønske, men det var likevel rimelig spesielle anmeldere du trekker frem.

Jeg mener, hva personer som skriver bøker som "Lincoln unmasked" og "Negrophilia" måtte mene om noe som helst er rimelig uinteressant, da de med sine titler forteller all verden hva de synes. Den første får man til å lur på om man ikke her har med en som vil ha slaveriet tilbake, mens den neste ser ut til å hate og forakte det meste som har med svarte å gjøre.

Her var det mye som burde vært kommentert - og jeg regner jo med at kommentarene kommer etter hvert.  La meg i denne omgang nøye meg med å påpeke at jeg synes det er ekstremt billig retorikk å trekke fram en youtube-snutt fra en "hvit" blogg, som har til hensikt å kompromittere Nelson Mandela!

Det er Mercer som henviser til den aktuelle videosnutten i sitt fotnoteapparat (henvist til fra side 141). Hvem som har lagt den ut på YouTube har jeg ikke ofret en tanke; poenget er vel ganske enkelt at det her dokumenteres at selv sentrale personer i ANC synger denne typen sanger. Det er etter min mening interessant informasjon, og jeg ser ingen grunn til at denslags skal holdes skjult.

Så kan man selvsagt undre seg om en mann som Mandela er komfortabel med å bidra til antihvit rasisme, og om det finnes formildende omstendigheter som kan forklare at han står der med knyttet neve og synger hatsanger. Men samme hva svaret måtte være, er dette mildt sagt tankevekkende.

Jeg har ikke lest boka. Jeg vil heller ikke legge vekt på youtube-snutten. Til det synes jeg Nelson Mandelas opptreden overfor sine undertrykkere langt overgikk mine forventninger da han overtok makta. Jeg kan ikke tenke meg noen, hverken svart, gul eller hvit som hadde gjort noe tilsvarende. I 2004 var jeg på et treukers besøk i Zeerust, 30 mil nord for Johannesburg. Ingen hvit mann jeg snakket med så mye som antydet noe negativt om Mandela.

Jakob Zuma er en annen skål. Han tror han kan unngå AIDS ved å ta seg en dusj etterpå. Det skulle vel si det mest om ham. Kriminaliteten er skyhøy og drapsstatistikkene er etter hva jeg har hørt, ikke lenger offentlige. Tallene ble for pinlige. Når Mandela er borte, er den siste forsonlige skansen borte. Da er det bare å sette seg ned og vente oppgjørets time. For den tror jeg vi ikke har sett begynnelsen på engang, sannhetskommisjon eller ikke.

Det uspiselige ved dette Anfindsen-opus er selvsagt ikke at han påpeker at Sør-Afrika har problemer, for det har SA unektelig sin store andel av, noe jeg selv har vært med å påpeke i tre artikler -  her: "På besøk i boernes land", her: "Blant svarte og hvite og andre kriminelle", og her: "Afrikas massemorder". 

Det uspiselige er alle de bakveier Anfindsen må snike seg frem på for å spre sitt rasistiske budskap. Hans forhold til sannheten blir da også tilsvarende haltende. Det gir meg en berettiget mistanke om at Anfindsen egentlig ikke er særlig interessert i SA, men kun i å få spredt sitt ideologiske budskap. Da er usannheter like gangbare som sannheter. For det er en ren lapskaus av sant og usant i en så ugjennomtrengelig røre at man knapt vet hvor man skal begynne uten at hele dagen går med. Dette presterer endog Anfindsen å gjøre uten å få med seg det ene punkt som burde stått aller øverst på hans elendighetsliste, som er SAs problem nummer én, men som han i likhet med de fleste andre "glemmer":  Mer enn 20% hiv/aids-prevalens, i Cape Town opp mot 40 %, og som jeg har skrevet om her.

I sin misjon står Anfindsen nær en rekke hardneglede "hvite mohikanere" som fra sine eksil har satt store ressurser inn på å tegne et bilde av hvilken katastrofe SA er. Aldeles ukritisk spiser han av deres hånd. Anfindsen skiver at Apartheid ikke var noe ideelt system. Spørsmålet blir da: Gitt at problemene i SA er rasemessig betinget, hvordan ville et mer ideelt system for Anfindsen se ut? Spørsmålet er ikke retorisk, og jeg ber derfor Anfindsen svare på det. For Anfindsen må nødvendigvis ha gjort seg noen tanker om hva som gitt hans egne ideologiske forutsetninger ville vært et mer ideelt system for SA?

Det er svært mye jeg kunne kommentert til både Lunds og Anfindsens elendighetrsregnskap, bl.a. om maktkampen innen ANC. Det mange hadde håpt på og sett for seg - at ANC fra å være en plattform som kampen mot Apartheid ble ledet fra, under nye forhold ville bli fragmentert i en rekke nye demokratiske partier, har ikke skjedd. I stedet har partiet utviklet seg i hegemonisk retning og blitt ødelagt innenfra av de mange motsetninger det har under sin paraply. 

Verken Lund eller Anfindsen er imidlertid på linje med SAs siste hvite president, Fredrik de Kleerk, (i dag en høyt respektert mann også blant mange svarte), som hevder at SA har klart seg betydelig bedre enn man kunne  frykte. Dette er nemlig spørsmålet som først må stilles: Har det gått bedre eller verre enn man realistisk sett kunne forvente? Jeg er for min del ikke i tvil om svaret.

Snakk med hvem som helst av hvite i opplyste storbyer som Cape Town, Johannesburg og Pretoria, og de vil gi deg tilnærmelsesvis samme svar: Vi står overfor store problemer, men alt i alt har det gått bedre enn man kunne ha fryktet.

Spør man derimot de hvite med boerbakgrunn, blir selvsagt svaret oppskriftsmessig et annet. Jeg har besøkt disse miljøene og spurt dem ut selv. Dette er tøffe gutter, tøffere enn selv Anfindsen ville like. Både innenfra SA selv og fra eksil i utlandet driver disse bitreste av de bitre, som nå sitter ved sitt Babylon og gråter mens de tenker på Apartheid, gjennom utallige websider de rene hatkampanjer mot det svarte flertallsstyret. Å la seg fore av negativ propaganda om SA, er ikke vanskelig, og Anfindsen har tydeligvis latt seg fore til han er blitt både tykk og mett. For han har selvsagt valgt ut på forhånd hvem han vil høre på.

Ingen vil benekte at SA har til dels store utfordringer og problemer. Fullstendig uspiselig blir det imidlertid når dette skal utnyttes i de former for kampanjer som Anfindsen bedriver. For om Anfindsen vil være sannheten tro i kjærlighet, må følgende også med i hans balanseregnskap:

1. Ennå har ikke en full generasjon svarte gått et fullt utdanningsløp med likeverdig rett til skole og utdanning som det hvite hadde under Apartheid. Det sørafrikanske regime har satset maksimalt på to områder: utdanning og infrastruktur. Her har de kommet langt, men fruktene av denne innsatsen høstes sent.
2. Mens utdanning og infrastruktur har vært prioritert, har satsingen på helsevesenet vært tilsvarende lavt prioritert, og konsekvensene har vært katastrofale, ikke minst innen hiv/aids, der SA er det hardest rammede av alle verdens land. Det skyldes at president Mbeki lot seg villede av dissidenter innen hiv/aids-forskningen som hevdet at hiv ikke fører til aids og som representerer antielitære, kulturkonservative strømninger i USA med en politisk agenda som Anfindsen vil ha mye til felles med.
3. Betydningen av at SA siden 1992 har ført en tatcheriansk liberalistisk politikk i økonomien, overses. Som alle steder der denne politiske modellen har vært utprøvd, fører den til rask økonomisk vekst (SA har hatt en meget rask økonomisk vekst og synes helt upåvirket av finansiell uro i verden for øvrig),  men til en høy pris sosialt. Det har vært en politikk som har ført til sosial konfrontasjon og destabilisering og som har blitt forsterket av de enorme helsemssige utfordringer landet står overfor. 
4. SA har en meget fri og liberal presse som har utnyttet ytringsfriheten i en grad som har vært reelt truende for maktapparatet. President Zuma har svart tilbake med forslag om innskrenkninger av ytringsfriheten lignende dem som er innført i et annet land som også har opplevd konsekvensene av ekstrem liberalistisk politikk og påfølgende sosial destabilisering, Ungarn, med krav om balansert fremstilling og respektfull omtale. 
5. Kriminalitetsutviklingen har vært positiv de siste årene, særlig etter fotball-VM. Til en sandru forståelse av kriminalitetsbildet hører også å måtte ta med at den voldsrelaterte kriminaliteten uansett var betydelig verre under Apartheid enn etter. Apartheidregimet var dessuten i seg selv et ekstremt voldelig regime. Det som er nytt, er at på flere områder er kriminalitetsutviklingen kommet ut av kontroll. Det skyldes i hovedsak to forhold: 1) Etter Aprtheid er SA blitt en slagmark for internasjonale narkotikakarteller. Det meste av den økte kriminaliteten kan knyttes dels til dette, dels til det faktum at 2) SA har et enormt antall ulovlige immigranter (vesentlig fra Zimbabwe, men også fra de fleste andre av de fattigste afrikanske landene) som lever under apartheidlignende forhold. Det offisielle tallet er 3 millioner ulovlige immigranter, det uoffisielle er 6 millioner. Mellom disse gruppene og fattige svarte innenlandske grupper finner det sted en voldsutvikling som er helt ute av kontroll. Nok et forhold: Det har vært bander som har brent hvite farmer og drept hvite i stort omfang. Mange hvite farmere opplever utrygghet. Problemet blir likevel overdrevet i propagandaøyemed. Siden 1992 er i overkant av 3000 hvite farmere blitt myrdet. Det er 3000 for mye, men tar liten plass i kriminalitetsstatistikken for øvrig, som forteller at 6 - 10 mennesker drepes hver dag i SA, de fleste svarte.
6. Mens hvite med boerbakgrunn forlater SA, har landet en større hvit innvandring enn noen gang, først og fremst fra USA. Men de fleste som innvandrer, kommer fra Asia, hovedsaklig fra India, Malaysia og Kina. Innvandringen består av arbeidskraft med spisskompetanse på områder som regimet selv etterspør. 
7. Svart rasisme. Ja, det finnes en utbredt svart rasisme rettet mot hvite. Men det er feil å blande hvit rasisme sammen med politiske styringstiltak med sikte på å sikre svarte adgang til stillinger i offentlig forvaltning. FN praktiserer en lignende politikk når det gjelder rekruttering til egne stillinger over hele Afrika. Svarte skal prioriteres fremfor hvite til stillinger i lokale FN-foretak så sant de ellers er kvalifisert.

Mye annet kunne vært nevnt. SA er et stort og komplekst land. Ingen sannheter er enkle i dette landet. Jeg har reist mye i landet og har et nettverk der.

Men SA er på overtid blitt en ideologisk kampsak for hvite med en politisk agenda om å diskredittere det svarte flertallsregimet med alle midler. Mange av disse var selv delaktig i voldelig undertrykking av svarte under Apartheid. Alt slikt - og alt slikt av problemer som for de fleste lar seg forstå ut fra en hel vev av kompliserte politiske og historiske årsakskjeder, overser Anfindsen. Han ser ikke SA for bare gener. Det er en kvalmende reduksjonisme i måten å tilnærme seg kompliserte problemer på, og som avslører at Anfrindsen egentlig ikke er interessert i noen sann beskrivelse av SAs pro et cons, men kun å få spredd sitt ideologiske budskap med et haltende forhold til sannheten.

Her er en artikkel som nok fortjener interesse, fra nettsiden africanarguments.org, "A Hundred Years Since Birth, But What Has Happened To The ANC?," av forsker Richard Dowden, som også er er direktør for Royal African Society.

Jeg har (selvsagt) ingen fascitsvar på hva man skulle ha gjort i SA i tiden rundt 1994. Jeg har da heller ingen forpliktelse til å ha noe slikt svar. Det er de som presset igjennom en forhastet plan som allerede i utgangspunktet hadde små muligheter for å lykkes, som bør gå stadig stillere i dørene etter hvert som utviklingen i SA går sin skjeve gang mot stadig nye lavmål.

Noe som spesielt sjokkerer meg, er at Ekeland Bastrup antyder at det hele har gått «betydelig bedre enn man kunne frykte». Kan vi av dette slutte at han i sin tid støttet avviklingen av apartheid sånn omtrent på den måten det ble gjort, men med en forventning om at det skulle gå betydelig verre enn slik det hittil har gått? Det er i så fall tankevekkende.

Ellers stiller jeg meg en smule uforstående til en del av de reaksjonene som er kommet (selv om jeg ikke er spesielt overrasket). Flere av dere skriver som om det skulle være kritikkverdig å trekke inn stoff fra Ilana Mercer ifm ANCs 100-års-jubileum.

Her har vi altså en dame som har bodd i SA, som kjenner forholdene i landet meget godt, som har personlige venner både blant svare og hvite, som har en fortid som apartheid-bekjemper, og som har skrevet en bok som er proppfull av relevante fakta om hva som har skjedd med SA i tiden etter 1994. Og så kommer altså Vårt Land med en meget lesverdig kommentarartikkel i tilknytning til ANCs 100-års-jubileum. Likevel ser noen av dere ut til å mene at det skulle være umoralsk eller galt eller på andre måter kritikkverdig å trekke inn Mercers bok i en artikkel på Vårt Lands eget nettsted!?!

Hva er det som feiler dere? Eier dere ikke skam i livet? Er dere egentlig motstandere av ytringsfrihet?

Gi meg én god grunn til at det er upassende å henvise til Mercers bok her på VD? Jeg har en aldri så liten hypotese om hva svaret kan være; dere tåler ikke at hun er paleokonservativ, eller høyreradikal, som noen av dere insisterer på å kalle det. Samt selvsagt at det er tungt å svelge når det dokumenteres hvordan det faktisk går med SA.

Jeg foreslår at dere går noen runder med dere selv når det gjelder hvor dere står ift dette med ytringsfrihet. Argumenter gjerne mot meg, og legg gjerne frem fakta dere savner i min fremstiling av dette eller hint. Men er det ikke snart på tide at dere slutter å sutre og klage over at jeg faktisk benytter min demokratiske rett til å skrive om de tingene jeg synes er viktig?

Ekeland Bastrup er fortørnet over at jeg ovenfor ikke har skrevet om HIV/AIDS. Vel, det kommer ganske enkelt av at jeg har ønsket å bruke denne tråden til å promotere det jeg mener er en viktig og interessant bok, som er ekstra aktuell å trekke frem ifm ANC-jubileet. Mercer skriver ganske riktig en del om AIDS (stikkordsregisteret henviser til 8 ulike sider), men jeg har antatt at dette er forhold som er forholdsvis godt kjent fra før, og som jeg derfor ikke prioriterte når jeg skulle velge ut stoff som kunne vekke interesse for boken.

Samtidig er det jo interessant å spekulere over hva slags reaksjon jeg ville ha fått dersom jeg hadde gjort et poeng ut av den omfattende HIV/AIDS-epidemien som raser i SA. Jeg har en aldri så liten hypotese om hva som fort kunne ha blitt resultatet om jeg hadde gjort dette. Jeg mistenker at noen av the usual suspects, særlig en av dem, ville ha anklaget meg for å komme med rasistisk propaganda om svartes lave IQ, om at de stoler på heksedoktorer i stedet for vestlig vitenskap, samt om deres promiskuitet og generelt lave evne til impulskontroll og utsatt behovstilfredsstillelse.

Her er en blodfersk nyhetssak fra The Star (mine uthevelser):

A REVEREND [altså prest/pastor/predikant] used Twitter at the weekend to call for white people in South Africa to be killed.

The man singled out Helen Zille as among those who should be killed.

The Reverend Kemo Immanuel Waters runs a business called the KemoTherapy Institute of Truth and is an active member of Twitter, Facebook and MySpace. He is a DJ and describes himself on his Twitter profile as a preacher, author, poet, father and truth seeker.

From his previous tweets, Waters sounded like an intellectual, spiritual person, who occasionally discussed politics, but not with any controversy.

Then suddenly in the early hours of Saturday morning, this changed.

At 1.33am, the reverend wrote: “The only way to end racism is to kill a material number of whites. @helenzille your indifferent and patronizing stance is a double dare…”

The tweet caused an uproar, with many responding angrily.

Zille said the tweet was hate speech and that she would be laying charges against Waters.

Tweeter @bronwynnielsen asked if he had lost his mind.

Waters replied: “No I have not lost my mind. But it is sad that this is what it takes to give racism the attention it deserves?”

[...]

“I will never back down. I will never take it back and I will never apologise,” he added.

Dersom en hittil fredelig og moderat pastor er kommet til at det ikke er noen vei utenom litt massemord dersom man skal få slutt på rasismen i SA en gang for alle, mon tro hva mindre ressurssterke afrikanere tenker?

Om vi følger Kemo Waters twitter-konto, vil vi se at uttalelsen - som selvsagt aldri skulle vært "twitret" - var skrevet i frustrasjon og ment billedlig, og han har beklaget den.  Diskusjonen pågår fremdeles:

http://twitter.com/RevKemoWaters

Det er en betydelig forskjell på - som J.M Lund har gjort - å rette kritisk oppmerksomhet mot misforhold i SA, og på det å sanke sammen alle kritiske merknader som kan gjøres mot situasjonen i landet med det formål å bygge opp under en rasistisk argumentasjonsrekke, uten at de kritiske faktaene enkeltvis beviser noe som helst av det budskap Anfindsen er ute for å spre. Det Lund gjør er betimelig, det andre er å snike seg til gratispoenger for å fremme et ideologisk budskap som ikke spesifikt har med SA å gjøre, men med en livs- og verdensanskuelse - den anfindsenske livs- og verdensanskuelse. Det er en slik sniking på argumentenes torg Anfindsen holder på med, og han gjør det ikke en gang med noe som ligner stil. For han samler på negative argumenter for å la dem gjøre nytte gjennom sin kjøttvekt, ikke gjennom noe som ligner på å forstå deres relevans til det som er hans budskap.

Om Ilana Mercer har jeg ikke uttalt meg. Men at hun har en høyreideologisk agenda, er utvilsomt, og måten argumentasjonsrekker stilles opp på, viser da også tydelig hvor selektiv omgangen med fakta er. Jeg skjønner godt at Anfindsen er sjarmert, for det er slik han holder på selv. Det jeg derimot er trygg på å skrive noe om, det er den hatpropagandaen som spres mot SA fra en lang rekke høyst vitale hvite eksilmiljøer og som pisker bitterheten hos hverandre opp. Det er mulig Mercer selv mener hun har mange venner blant svarte i SA, men jeg tillater meg å betvile det. Men siden jeg ikke har lest hennes bok og neppe har noen interesse av det heller, da det finnes svært mange andre lesverdige og nøkterne bøker om SA, avstår jeg fra å gå nærmere inn på dette. Men jeg kan i denne forbindelse nevne at min mangeårige tyske venn Stefan Mangos, som bor i Pretoria og har gjort det i mange år nå, og før det i mange andre afrikanske land, holder på med et forskningsprosjekt om biskop Schreuders rolle som mekler i oppgjøret mellom zuluer og boere - en historie som er altfor lite kjent, og der biskopen opptrådte med en edruelighet, klokskap og forstand som ideologiske skrikhalser som Anfindsen og Mercer og mange med dem, kunne ha mye å lære av.

Det som provoserer meg mest ved Anfindsens argumentasjon, er at han setter opp et balanseregnskap og så hevder at SA har gått fra sken til ilden - uten MED ETT ORD å nevne hva som skal stå i den kolonnen som i dette tilfelle representerer asken, dvs apartheid. Hvordan hadde Anfindsens balanseregnskap sett ut dersom svarte drev rasehygieniske og medisinske eksperimenter på hvite? Hvordan hadde Anfindsens balanseregnskap sett ut om svarte massakrerte hvite skolebarn? Hvordan hadde balanseregnskapet sett ut om et svart mindretall terroriserte et hvitt flertall med systematisk vold? Hvordan hadde balanseregnskapet sett ut om et svart mindretall hadde nektet et hvitt flertall adgang til utdannelse og helsetjenester?

Hvordan er det i anstendighetens navn mulig å sette opp et balanseregnskap og hevde at SA har gått fra asken til ilden uten å ta noe av dette med i regnskapet? Da sitter man dessverre med det inntrykk at det Anfindsen forsøker på, er en ideologisk motivert historierevisjonisme på linje med Holocaustfornektelse, og som det bare er mulig å kjenne den dypeste moralske forakt overfor.

Anfindsen skriver:

Noe som spesielt sjokkerer meg, er at Ekeland Bastrup antyder at det hele har gått «betydelig bedre enn man kunne frykte». Kan vi av dette slutte at han i sin tid støttet avviklingen av apartheid sånn omtrent på den måten det ble gjort, men med en forventning om at det skulle gå betydelig verre enn slik det hittil har gått? Det er i så fall tankevekkende.

Jeg skjønner ikke hva som er spesielt tankevekkende ved det Anfindsen refererer til. Da Apartheid ble avviklet i 1994, var det fordi systemet var så pillråttent at det ikke kunne ha overlevd en dag lenger. Overgangen skjedde med en kombinasjon av planmessighet og improvisasjon. At det var knyttet betydelig spenning til hvordan dette skulle gå med tanke på de betydelige interne spenninger som finnes i dette landet også av andre grunner enn dem Apartheid var årsak til, sier seg selv. I enhver lignende situasjon ville det vært en betydelig fare for destabilisering og kaos. Så har ikke skjedd. Dette ligger bak utsagnet "betydelig bedre enn man kunne frykte."

Jeg holder på mine ord om det du skriver, Anfindsen. De baserer seg ikke på forholdene i Sør Afrika, ei heller på de dillemmaene minoriterer med makt må stå overfor, men på at du til stadighet fremhever rase som det det bestemmende temaet for en nær sagt utømmelig liste av samfunnsforhold.

Hele tiden fra jeg begynte å lese dine innlegg her, i motsetning til mye av det du skrev på Honest Thinking og formodentlig også i boken din, har jeg sett at du har hamret på det samme temaet. Det forteller noe og det jeg leser ut av det er at du vil at det også skal være avgjørende for måten vi behandler hverandre som mennesker.

Du må gjerne frasverge deg at dette ikke er tilfelle, men i så fall tror jeg deg ikke. For så lenge du kommer trekkende med meningsfeller og artikkelforfattere som snakker skriver bøker med de titlene du selv fremhevde, med titler som "Lincoln unmasked" og "Negrophilia", så er du hinsides det akseptable i mine øyne. 

@Anfindsen

Når det gjelder ytringsfrihet så synes jeg du kan skrive så mye du vil på din egen blogg, så fremt du ikke oppfordrer til vold eller kommer med kommentarer som er dehumaniserende.

På andre sine fora, så må du, som oss andre, akseptere gjeldende regler. I mine øyne holder du deg vanligvis innenfor forumreglene, men i denne tråden kommer du med noen henvisninger som etter mitt syn bryter med det akseptable. 

Forøvrig er jeg fullstendig på det rene med at det er mye rasisme i verden og jeg finner det fullstendig hårreisende at ledere (mulig han ene ble sparket omsider) i ANC sitt ungdomsparti synger om å drepe boere med maskingevær. Det synet hadde jeg også lenge før vi i Norge dessverre fikk oppleve en massakre. 

Som alle andre er du velkommen til å påpeke hykleri, men når du påpeker svart rasisme ved å bruke bøker skrevet av hvite med rasistiske titler, så gjør du deg selv skyldig i nettopp hykleri. Jeg mener, hva tenker du på når du kommer med titler som "den svarte gryte", "Lincoln avmasket" og "Negrofili"? 

Dette er tittelen på et essay av Ilana Mercer, som Anfindsen henviser til i sitt åpningsinnlegg.  Essayet er først og fremst en presentasjon av/"anmeldelse" av Mercers egen bok, Into The Cannibal's Pot.  Tittelen så vel på bok som essay har en sterkt odiøs klang.  Jeg har nå lest essayet (se lenke i Anfindsens innlegg), og fikk fordøyelsesproblemer. 

Det første jeg lurte på var hvorfor det er henvist til Michelle Obama i tittelen, siden hun så å si glimrer med sitt fravær i selve teksten, bortsett fra i innledningen, der Mercer påpeker at Michelle Obama reiser til Sør-Afrika samme måned som Into The Cannibal's Pot blir lansert.  Javel.  So what?  Kan det være så vulgært enkelt at Mercer finner det for godt å nevne dette - fordi det er en svart, amerikansk presidentfrue som drar ned til "kannibalgryta"?  En "kannibal" krysser sine spor, så å si?

I hvert fall er Mercers hovedpoeng at Sør-Afrika etter 1994 er et eksempel på hvordan "a highly developed Western society can be dismantled with relative ease".   Også kristendommen har forsvunnet ned i "den sorte gryte".  Mobben har overtatt.  De er mange - og de har innført et redselsregime à la Irak (og får applaus av den amerikanske eliten).

Ilana Mercers agenda i essayet har imidlertid like mye et nord-amerikansk som et sør-afrikansk perspektiv.  Sør-Afrika er nemlig et varsel - et ondt tegn.  Om ikke amerikanerne (og antakelig helst de hvite) passer på, kan nemlig de også havne i "The Cannibal's Pot" - eller for å si det med forfatterens egne, litt penere ord:  "South Africa is a microcosm of what America could become, unless it returns to the principles that made it great".

Plutselig har essay-tittelen ("Don't believe Michelle Obama") fått en kontekst - en riktig fordomsfull en.

Når hiv/aids i Sør-Afrika er brakt opp, og Anfindsen, noe motvillig riktignok, har avslørt sine tanker om dette emnet, vil jeg gjerne at han bryner seg på noen håndgeipelige fakta. Siden sosialhistorie er mitt felt, SA har en stor plass i mitt hjerte og hiv/aids er den største helsetrussel landet står overfor, har jeg satt meg såpass inn i emnet at jeg har skrevet en bok om det - "The Virus Hunter". Hertil kommer at jeg besøkte - og bodde fire dager - på den katolske Hope-klinikken i Cape Town i fjor, og fikk se nokå på nært hold hvordan situasjonen er. At den hvite høyesterettsdommeren Edward Cameron også stod frem som hivpositiv, gjorde også et enorm inntrykk. (Den hvite dommeren ble for øvrig utnevnt av det svarte flertallsregimet, så kan man i alle fall ikke skylde på rasisme.) For hivviruset ser ikke forskjell på stand eller hudfarge

Anfindsen kan begynne med å lese den utmerkede Wikipediaartikkelen "Hiv og aids i Afrika", som er forfattet i sin helhet av meg selv. Han må gjerne også lese min artikkel "Afrikas massemorder" som behandler emnet fra litt andre synsvinkler. Et lite grunnkurs i epidemiologi hadde heller ikke vært av veien. Boken "Virusjegeren" kreves litt mer spesialisert interesse å pløye igjennom.

Spørsmålet er imidlertid: Hvorfor er Sør-Afrika spesielt hardt rammet? Det forekom meg å være en epidemiologisk gåte, men svaret er i virkeligheten meget banalt, og det har ikke spesielt mye å gjøre med at kåtskap er et mer utbredt fenomen i SA enn i andre land. Omfanget i SA skyldes to lett identifiserbare forhold:

1. Hvis man holder fast den epidemiologiske ABC som lærer oss at en epidemi trenger mobilitet for å kunne spres, da er SA det eneste landet i Afrika med en teknisk infrastruktur som gjør en effektiv mobilitet for epidemien utover snevre områder mulig. Gjennom hele SA går imponerende motorveier som er hovedårene for gods- og persontransport til hele det sørlige Afrika. Enda verre stilt er faktisk det enda mer utviklede nabolandet Botwswana, som med unntak av hiv/aids, har utviklet seg til en afrikansk solskinnshistorie. Som en blindpassasjer langs moptorveiene følger viruset med når trailersjåførene stanser ved bordellene langs veien. Siden drar trailersjåførene hjem og smitter sine koner. Nøyaktig samme fenomen finner man i baltiske land, i Ukraina og Russland, der hiv/aids de siste år sprer seg med mye større hastighet enn i SA, uten ennå å ha nådd de skrekkelige nivåer som vi har sett i SA.

Men vårt naboland Estland har på 10 år økt sin hivprevalens med 0,40 pr. mill innbyggere pr. år til 640 pr mill. innb. pr. år. (2006). Intet land i verden har hatt en større vekst enn Estland, og de baltiske nabostatene, der norske Frp-politikere hygger seg med horer, ligger ikke mange hestehoder bak. Ikke har jeg hørt noe om at estlendere og baltere for øvrig er spesielt kåte og har problem med behovsutsettelse. Kåtingen i dette tilfelle var nok helst en av de etter hvert mange kåte Frp-politikere som jeg har begynt å komme ut av tellingen med. I Ukraina er situasjonen riktig ille - hele 10 prosent av den voksne befolkning i byen Odessa antas å være smittet. Så kan man lure på hva de har i vannet i Odessa som gjør dem så mye kåtere enn andre. Kunne nesten vært fristet til å smake på det vannet selv.

Når SA har hatt en rasende hiv-epidemi, skyldes det altså dels det paradkosale faktum at landet er det mest utviklede afrikanske land med en moderne infratruktur som gjør viruset epidemiologisk mobilt.

2) Men den vitigste årsak, og som høyestrettsdommer Edward Cameren er ivrig på å budbringe, er mangelen på medisiner som gjør at virusnivåene holdes nede på ikke smittefarlige nivåer. Moderne antiretrovirale medisiner fungerer nemlig slik at de bringer virusmengden i blodet ned til ikke-detekterbare nivåer, og da er smittebæreren i praksis ikke smittebærende. Trolldom og heksekunster forekommer, men hovedproblemet ligger ikke der. Den skyldes at sørafrikanske helsemyndigheter lot seg duppere av amerikanske dissidenter innen hiv/aids-forskningen med postulater om at aids ikke skyldes hiv, men homofiles livsstil samt fattigdommen i den tredje verden. De kreftene som står bak denne propaganden er kulturkonservative amerikanske grupperinger med en politisk høyreideologisk agenda, der Anfindsen nok vil kunne finne mange nye venner.

For et sørafrikansk regime som lot seg lure til å tro at de kunne løse aidsproblemet og fattigdomsproblemet i ett smekk, lød dette som søt musikk, og man bet på kroken. Resultatet: Uten behandling gikk SAs hivsmittede som høypotente virusbomber, og siden smittbarhet er proporsjonal med virusmengde i blodet, innebar dette at smittbarheten blant dem som hadde hiv ble enorm og virsuet desto raskere spredd. Det satte i gang et epidemiologisk ragnarokk som faktisk kunne gi grunnlag for å anklage professor Peter Duisberg (dissidentenes fremste talsmann) for drap på menneskeheten, siden etablert hiv/aids-forskning for lengst hadde fastslått at Duisbergs alternative teorier ikke bare var vitenskapelig sjarlataneri, men et livsfarlig sådant som ovenikjøpet hadde sterke høyreideologiske overtoner.

Her er årsaken til at hiv/aids har grepet så grasat om seg i SA. Så kan jo Anfindsen fortsette å lure på om sørafrikanere er kåtere enn amerikanere, siden USA er det nest hardest rammede landet i verden etter SA. Og om han ikke blir ferdig med å undre seg over amerikaneres kåtskap, så kan han fortsette med estlendere, ukrainere og russere.

 Det god grunn til å undre seg over Anfindsens reaksjon på de kommentarene hans seneste innlegg har avstedkommet: «Hva er det som feiler dere? Eier dere ikke skam i livet? Er dere egentlig motstandere av ytringsfrihet?». Slik taler vel en mann som ikke har flere argumenter igjen. Så langt jeg kan se er det ingen som har tatt til orde for at han ikke skal ha anledning til å ytre seg som han gjør. At enkelte i sterke ordelag mener han tar feil og at han har et helt forkjært utgangspunkt, det er noe helt annet. Dersom han ikke kan tåle slik motbør, må det nesten bli hans eget problem. 

Anfindsens innlegget bærer - som de fleste (om ikke alle, egentlig?) innlegg fra ham - preg av at komplekse sammenhenger av historiske, politiske, sosiale og kulturelle dimensjoner reduseres til et spørsmål om egenskaper ved raser og rasemotsetninger som noe naturgitt. Jovisst, spiller historiske, politiske og sosioøkonomiske faktorer «en viss rolle», framholder han. Vi gis likevel ikke noe som helst innblikk i hvordan han faktisk tenker seg at disse faktorene er relevante.

Som Baldersheim er inne på, representerer innlegget i så måte lite nytt fra Anfindsen side. Det er det samme rasistiske temaet som går igjen, og igjen og igjen... Der andre ser motsetninger og konflikter som er produkter av komplekse historiske og politiske prosesser, ser han bare raser og rasemotsetninger og lite annet. Han vil trolig protestere på dette, men protesten forblir lite troverdig all den tid han ikke viser oss hva annet det er han ser.

Apartheidregimet har satt sine dype spor i samfunnet

Ekeland Bastrups kommentar avslører at Anfindsen ikke vet spesielt mye om Sør-Afrika. Hvor omfattende det er dette angivelige hatet Sør-Afrikas svarte befolkning skal nære ovenfor de hvite, og hvordan det i sin alminnelighet skal arte seg i dag, forteller hans utlegninger lite om. Innlegget kan lett tolkes som at de store voldsproblemene i landet i første rekke handler om svartes drap på hvite. All tilgjengelig statistikk fra landet viser at det i første rekke er svarte og ikke minst såkalt coloured som er mest utsatt for vold og drap. (Sett fra Anfindsens ståsted er det vel «menneskenaturen» som er ute og går her også…). 

Hans forståelse for situasjonen i Sør-Afrika er i det hele blottet for en historisk, politisk og sosial analyse. For hvor i Anfindsens utlegninger finnes det rom for en forståelse av at hudfarge i dette tilfellet åpenbart kan symbolisere historiske og politiske relasjoner mellom befolkningsgrupper. Apartheid har satt sine dype spor i samfunnet. Det er vel ikke helt til å unngå at hvite kan assosieres med den voldelige undertrykking dette regimet representerte. Fortsatt eksisterer det to generasjoner i Sør-Afrika som vokste opp med et system der alt handlet om fordeling av materielle, politiske og sosiale goder på bakgrunn av folks hudfarge. Noen ganger lurer man virkelig på om Anfindsen over hodet forstår at raser og relasjoner mellom raser kan eksistere som en historisk og politiske realitet.

«Menneskenaturen»

I Anfindsens øyne ser det ut til at det angivelige hatet nærmest er naturgitt, uavhengig av historiske og politiske omstendigheter. Dette er selvfølgelig ikke overraskende. Han har tidligere vist oss at han lever med den enkle overbevisning om at i det øyeblikket en person med svart hudfarge dreper en person med hvit, er motivet rasistisk, uavhengig av omstendighetene. Det virker derfor som han mener hans kunnskap om den såkalte «menneskenaturen» er alt han trenger. Dermed kan han på sitt sedvanlige vis trekke sine svært så forutsigbare konklusjoner om Sør-Afrika på bakgrunn av en sammenstilling av statistiske tall, tendensiøse framstillinger og rykter (!) som han fisker fra publikasjoner og nettsider som høyreradikale og hvite nasjonalister står bak. 

Menneskets «natur» er i Anfindsens egne øyne (i det minste tilsynelatende) reduserbart til genetiske disposisjoner og strukturer som angivelig skal gjøre oss til iboende rasistiske skapninger. Det forunderlige med hans forståelse av «menneskenaturen» er blant annet at det utelukker en helt vesentlig side ved mennesket; nemlig evnen til å resonnere og kommunisere gjennom språk og symboler og derigjennom foreta politiske og sosiale kategoriseringen av hverandre. Alt dette har jo også utspring i noe særegent ved mennesket som biologisk art. Anfindsen vil her trolig innvende at jeg forvrenger hans ståsted, når jeg hevder at det siste er noe han helt ser bort fra. Men hvor har han noen gang sagt noe som helst som tyder på at han mener denne dimensjonen er en sentral del av menneskets natur?

Mandela

Når det gjelder videoklippet med Mandela, bør det forstås i en historisk kontekst. Sangen som synges er så vidt jeg forstår en kampsang som var sentral under den årelange motstandstiden. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved Mandelas dømmekraft som tar del denne sangen etter regimets fall. Like fullt er det drøyt å tolke det som en direkte oppfordring til drap av hvite. Arbeiderpartiet oppmuntrer vel ikke direkte til væpnet revolusjon når de synger Internasjonalen på landsmøtene, gjør de vel?  For øvrig ble lederen av ANCs ungdomsorganisasjon, Julius Malema, nylig dømt for såkalt hate crime etter offentlig å ha fremførte en tilsvarende (eller samme?) sang. 

Re-racialisation

En ting er at Sør-Afrika står ovenfor enorme problemer. Måten ANC-styret utvikler seg på gir heller ingen umiddelbar grunn til optimisme. Tvert i mot. Styret har klare autoritære tendenser og korrupsjonen florerer. Samtidig fortsetter de enorme sosiale forskjellene å øke. Gjennom de siste årene har vi dessuten sett en foruroligende tendens til at sentrale aktører innen ANC beveger seg i en retning der retorikken representerer en strukturell kontinuitet fra apartheidsregimet og tar preg av det som på engelsk gjerne omtales som re-racialization. Her handler det ikke bare om relasjoner mellom svarte og hvite, men også om relasjoner mellom svarte og såkalt coloured, og mellom landets opprinnelige befolkning og innvandrere fra ulike deler av verden. ANC preges mer og mer om kamp om maktposisjoner og legitimering av dem. I så måte er gamle kategorielle inndelinger lette og effektive og ty til. Det finnes mange eksempel på tilsvarende prosesser i andre områder av verden, der det har skjedd korte omveltninger på kort tid: Gamle maktstrukturer dukker opp igjen i nye omgivelser, og til dels i nye klær.

Hva mener Anfindsen er alternativet til apartheid?

Selv om det ser ut til at Anfindsen finner alt dette uinteressant, og reduserer sammensatte politiske og sosiale problemer til et spørsmål om naturgitte rasemotsetninger, faller jeg likevel for fristelsen til å stille ham noen spørsmål:

Han hevder på sin ikke rent lite ublu måte at forholdene i Sør-Afrika i alminnelighet var bedre under apartheidregimet. En ting er at det nok er ganske mange sørafrikanske innbyggere som ikke uten videre vil være enige i dette. Han kunne dessuten med fordel ha redegjort grundigere for hva han legger til grunn for en slik påstand. Noe annet er hva han tenker seg er det beste alternativet for å løse Sør-Afrikas problemer, slik han selv ser det? Riktignok forsøker han å gjøre det lett for seg selv ved å hevde at han bare befatter seg med et «etisk dilemma». Slik sett kan det virke som han nærmest forsøker å innta apolitisk ståsted. Ut fra hans eget premiss om rasemotsetninger som selve «rotårsaken» til problemene i dagens Sør-Afrika, er det like fullt grunn til å spørre hvilke andre muligheter enn rasesegregering som egentlig finnes?  

Et annet spørsmål – som kanskje i ennå mindre grad passer inn i Anfindsens virkelighetsbilde – er hvordan han tilsynelatende kan forestille seg at apartheidregimet voldsutøvelse, undertrykking og rasisme ikke har satt sine spor i dagens Sør-Afrika? Dersom han likevel skulle mene at sporene faktisk har satt seg, hvordan er det disse sporene etter Anfindsens egen oppfatning rent faktisk arter seg? Dessuten, hvordan tenker han seg at en avvikling av apartheidregimet skulle ha funnet sted på en bedre, men like fullt realistisk måte?  

I sitt innlegg «ANC i 100 år» har Ole Jørgen Anfindsen innledningsvis noen vennlige visitter til meg og Vårt Land ut fra min lørdagskommentar i avisen, «Kan ANC finne seg selv igjen?» Jeg opplever det meget problematisk at han bruker denne kommentaren som utgangspunkt for et kjempelangt innlegg der han etter mitt syn lefler med rasismen.

I sitt lange innlegg har han rasket sammen likt og ulikt med ett eneste formål: Å dokumentere sin påstand om at «et svart flertallsdiktatur med ANC ved makten er enda verre. Både for svarte og hvite.» Altså verre enn apartheid, som han heldigvis kaller et uakseptabelt system. Gang på gang i innlegget – både i det han skriver selv og i sitatene fra andre – dukker det opp små tilløp til å tolke utviklingen i Sør-Afrika i et raseperspektiv.

For det første er det et bomskudd å kalle dagens Sør-Afrika for et svart flertallsdiktatur. ANC har stor makt og opptrer på en slik måte i mange saker at demokratiet utfordres. Men det sivile samfunn er ganske sterkt i Sør-Afrika, med en fri presse og fagforeningen COSATU som spydspisser. Selvsagt har denne friheten falt en del ANC-ledere med president Jacob Zuma i spissen tungt for brystet. De vil gjerne innskrenke friheten, men den er fortsatt til stede. Dessuten er den politiske opposisjonen fortsatt oppegående, noe som kom til uttrykk ved siste valg.

Visst er det mange urovekkende trekk ved utviklingen som ikke minst vi som vil være venner av det nye Sør-Afrika, må poengtere. En sann venn er en som ikke bare stryker med hårene, men som også kan kritisere og rettlede. Anfindsen siterer på sin side lange sekvenser fra Ilana Mercers bok «Into the Cannibal's Pot: Lessons for America from Post-Apartheid South Africa». Mercers prosjekt synes å være en nesten total demonisering av Sør-Afrika; han bruker utviklingen i Zimbabwe, Sør-Afrika og Irak som eksempler for å vise at frigjøringen har hatt overveiende katastrofale konsekvenser. Sluker Anfindsen de mange horrible påstandene i boken med hud og hår?

Hadde det vært bedre om apartheid hadde fortsatt, et system som var et grunnleggende opprør mot Bibelens tale om alle mannesker skapt i Guds bilde? Et system som var fundamentalt blasfemisk – også fordi det tok i bruk fullstendig feilslåtte tolkninger særlig av Det gamle testamentet for å begrunne apartheids nødvendighet. Et system som man nå ser avler vold og ødeleggelse i dagens Sør-Afrika; ettervirkningene er tragiske. Vi aner hva det vil si for etterkommere i tredje og fjerde ledd når man bryter Guds bud.

Mercer – og Anfindsen? – unnslår seg ikke for å kjøpe apartheidpolitiets forsøk på å unnskylde massakren i Sharpeville i 1960 med at politifolkene som skjøt, handlet i panikk. Om så var med de første skuddene som ble avfyrt, hvordan skal man forklare at så mange av de svarte ble skutt i ryggen? Og påstanden om at bare noen få hundre svarte ble drept av politiet i løpet av apartheidperioden, faller på sin egen urimelighet. Hva med de millioner som fikk helse og liv ødelagt i gruvene og på farmene, der mange jobbet under slavelignende forhold?

Tragikomisk er også henvisningen til et YouTube-innslag fra 1992 som brukes som bevis for at Nelson Mandela da åpnet for å drepe de hvite. Jeg har besøkt Sør-Afrika mer enn 25 ganger siden 1988. Jeg var der under valget i 1994, jeg opplevde på nært hold de hvites frykt for å bli massakrert – og deres lettelse over at alt gikk rolig for seg. Hvem ga de æren? Nesten uten unntak Mandela. Historien etter 1994 har vist hvordan Mandelas posisjon også blant hvite sørafrikanere i det store og hele er urokket.

De mange urovekkende hendelser kan vi ikke overse eller bortforklare: økt korrupsjon, vold, kriminalitet. Anfindsen og Mercer synes som sagt å komme snublende nær at det er «menneskets natur» – les: afrikanernes natur, den afrikanske rase – som må bære hovedskylden, selv om «historiske, politiske og sosioøkonomiske faktorer» også spiller en viss rolle. Snublende nær rasisme, vil jeg si. Anfindsen går heller ikke av veien for å trekke fram ryktene fra før valget i 1994 om at det nå er et folkemord på hvite under forberedelse.
Veldokumentert, kalle Anfindsen Mercers bok. Skremselspropaganda og lettvint omgang med fakta for å underbygge påstanden om at «et svart flertallsdiktatur med ANC ved makten er enda verre. Både for svarte og hvite.»

Til slutt et par korte kommentarer til Olav Rune Ekeland Bastrups første kommentar til Anfindsens innlegg. Der synes jeg han i for stor grad prøver å vri seg unna den bekymring for utviklingen som mange sørafrikavenner både i og utenfor landet – André Brink er bare en av mange – nå har flagget mot ANC-lederskapet. Mitt anliggende er at jeg fortsatt vil gjøre det lille jeg kan for å bidra til at Sør-Afrika på tross av sin tragiske fortid og problematiske nåtid kan utvikle seg videre mot det samfunn millioner av svarte og hvite drømte om i 1994, et samfunn med frihet og gode levekår for alle. Denne utviklingen er truet. Når 40 prosent lever under fattigdomsgrensen med inntekt på om lag 300 kroner i måneden og ungdomsledigheten anslås til 50 prosent, sier det ikke bare noe om arven fra apartheid, men også om politikere som har sviktet grovt. Anklagen rammer særlig dem som nå har bevilget seg eller på uærlig vis skaffet seg en levestandard som ligger lysår fra gjennomsnittets. Dette er ødeleggende for byggingen av Regnbuenasjonen. Vi ser de samme tendensene til korrupsjon, nepotisme og uærlighet for eksempel i det hvite Italia, så dette har ikke med hudfarge å gjøre. Men med sin fortid er Sør-Afrika ekstra sårbart.