Elisabeth Lølands innlegg oppfattes som både virkelighetsfjernt og sentimentalt føleri. Med analogien til 3-åringen vil hun begrunne at hun forholder seg til virkeligheten. Jeg synes hennes
argumentasjon er vikarierende og bedragersk.
Lølands "tidlig ultralyd"-resonnementet griper rett inn i "sorterings-samfunns"-debatten. Og vi mennesker har sortert i all tid. I tidligere tider satte vi de som ikke "var liv laga" ut i
skogen. Etterhvert som vi siviliserte oss, ordnet vi oss i stadig mer regulert "statsforfatning". Utviklet lover og velferd. Å ta vare på de svake ble et demokratisk vedtatt (velferds)tiltak. En
sivilisert enighet om at fellesskapet skal sørge for de som ikke selv kan bidra til eget underhold. Vi vedtok at vi er villig til å betale det det koster å besørge et verdig liv for de som er mindre
heldig stillet. Ingen skulle lenger forlates eller forgå...
Den teknologiske utvikling har satt denne tenkningen på prøve. Det er en selvdrivende kraft i dette: har vi utviklet en teknologi "som kan være til hjelp", så er det umoralsk å ikke bruke den. Et
eksempel er mammografi. Har vi verktøyet, så skal det brukes. Alle scannes, uten at mange års erfaring kan vise til resultater som forsvarer kostnadene. Det samme ser vi på neonatal. Så lenge vi ikke
tar debatten om hva vi skal behandle, og kanskje spesielt hva vi IKKE skal behandle, SÅ BLIR DET TEKNOLOGIEN SOM BESTEMMER HVA VI BEHANDLER!
Jeg registrer for eksempel at sykehus fra tid til annen skryter i media av at de har satt ny rekord i hva de har klart å få til å overleve, folket jubler over teknikkens mirakler, og mine kolleger
går av vakt og gråter over det åpenbart umoralske i at de er med på holde liv i noe som "ikke er liv laga". Til uendelige kostnader i ressurser og lidelser for foreldre, samfunn og barnet selv. Mens
naboavdelingen ble lagt ned. Den som kunne behandlet 60 reumatikere i året for kostnaden av ett slikt barn på neonatal..
Som Løland er inne på: Det begynner å bli et spørsmål om ressurser og fordeling. Helsepersonell kan ikke være flere steder samtidig. Men nettopp derfor; Hvor mange "ikke fødte Downs-liv" skal til
for at en "tidlig ultralyd-ordning" betaler seg? For hvis man skal bruke ressurs-argumentet, så mener hun vel ikke at det bare skal brukes den ene veien? Hvor lenge har fellesskapet råd til,
både økonomisk og moralsk, å forsørge de som teknologien kan gi forlenget og "verdig" liv?
I min hjembygd kjører det en multihandicappet rundt i en spesialbygget bil som han får ny hver fjerde år. Teknologien gjør det mulig å bygge slike biler (som han krasjer to ganger i året,
antageligvis fordi han kjører med hodet bakfrem), og dessuten fikk han 270 kjøretimer av NAV for å lære å bruke den, fordi han har krav på et "verdig liv".
Og det murrer i lokalbefolkningen som må hoste opp 30.000 av oppsparte midler for lappen til sine (friske) håpefulle, som i tillegg må ta til takke med en gammel skrægg de må kjøpe sjøl. Det begynner
å bli vanskelig å forsvare..
"Ønsker vi å innføre ordninger som er egnet til å avdekke Downs syndrom?", spør Løland. Selvsagt gjør vi det! Det er jo i seg selv nettopp en spesielt god grunn til å innføre ordningen.
Vi har røntgen; men vi skal IKKE bruke det til å finne brudd?
Vi har CT; men vi skal IKKE bruke det til å finne cancer?
Vi har EEG; men vi skal IKKE bruke det til å finne epilepsi?
Vi har MR; men vi skal IKKE bruke den til å finne prolapser?
Vi har EKG; men vi skal IKKE bruke det til å finne infarkter?
Vi har ultralyd; men vi skal IKKE bruke det til å finne misfoster?
Si meg Løland; når ble det spesielt moralsk aktverdig å bære frem misfoster?
Å late som de etiske og på andre måter kostnadsmessige betenkelige sidene ved å - med overlegg - bære frem misfoster ikke finns, men i stedet bevisst fokusere selektivt på "det umoralske" ved å
"tenke penger om de vakre anneledesbarna", uten tanke for hvem som sitter igjen med regninga, kan ikke oppfattes som annet enn virkelighetsfjernt. Og egoistisk. Og veldig umoralsk.
Lølands form for argumentasjon skyldes en religiøs vrangforestilling om at man kan tillegge en celleansamling - frisk eller ikke - menneskeverd. Derfor går disse moralisme-kampanjene ut på sørge
for at kvinnene skal fatte sin beslutning i en tilstand av skyldfølelse, samvittighetskvaler og skam.
Si meg Løland; mener du også at våre kreftpasienter på samme måte bør fatte sin beslutning om å fjerne en celleansamling med feilutvikling med de samme samvittighetskvaler som du her legger opp til
at de gravide burde? Eller bør de beholde sine celleansamlinger med god samvittighet til de er ferdig utvilket? Jeg mener; svulsten er jo et (feil)produkt av naturens gang slik Gud har skapt den,
ikke sant?
Jeg får en følelse av at Løland har vikarierende argumenter. Hun bruker argumentene om kostnader, sosialt press og manglende helsegevinst, men i praksis kan det se ut til at det hun egentlig vil
er at den gravide ikke skal oppdage at fosteret har Downs før det er for sent. Det er en ganske motbydelig moral. Særlig sett i lys av at det ikke er henne selv som skal betale det det koster på alle
måter å besørge og forsørge det skadde livet som kommer.
Astrid Alvim reiste i sin tid spørsmålet om abort-etikk på www.opprop.no/downs. Hun skriver sitat: ”Vi ønsker en lovendring slik at Downs syndrom ikke i
seg selv skal være grunnlag for å få utført abort”.
Det slår meg umiddelbart at man her lett vikler seg inn i det absurde:
Hva ligger i uttrykket ”ikke i seg selv”? Menes det at det bør bli forbudt å ta abort hvis fosteret har Downs? Gjelder det bare Downs, eller andre skader også? Hvis ikke; er det da slik å forstå at
Downs-fostere mer verdt å bære frem enn andre skader? Men det er altså uansett i orden å ta abort, bare fosteret er friskt? Så friske fostere er altså mindre verdt å ta vare på enn skadede?
Den intelligente leser har allerede sett hvor dette bærer; Skulle man følge en slik etikk (og logikk), så vil vi snart sitte i den situasjon at de eneste fostere det ville være lov til å abortere er
de friske. For å si det rett ut Løland: dette er ikke en god plan..
Og hvis man ønsker å abortere et misfoster (som man jo etter min mening burde); hva slags ordlyd skulle da loven ha for å hindre den gravide i å skylde på noe annet? Og hvordan skulle det i
så fall foregå i praksis? Og hvordan kan det begrunnes moralsk? Skal fx Lølands eller kristnes private valg og verdier ved lov pålegge andre mennesker å være ufaglært pleiepersonell for egen og
andres økonomiske og menneskelige regning resten av livet? Hvor skulle rimeligheten være i slikt?
Hvor gjennomtenkt er nå egentlig dette? Jeg tror vi skal være fornøyd med at dagens lovgivning gir Løland anledning til å velge slik hun ønsker. Men hun vil at andre må velge likedann. Ved
lov. Hun vil at Norge skal være et ”annerledesland”. Hvis hun og hennes like får gjennomslag for nevnte type etikk, så vil hun lykkes. Det vil bli VELDIG annerledes..