Kirkeforliket har ikke løst et eneste problem. I stedet har det ført til et fravær av reell religionspolitisk debatt.
- Les intervjuet i Vårt Land i dag (papir).
En sterkere demokratisk legitimitet blant kirkens medlemmer. Reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg. Det var blant lovnadene i det store statskirkeforliket samtlige stortingspartier inngikk våren 2008. Målet var økt selvstyre og en løsere tilknytning mellom stat og kirke. Men først skulle det gjennomføres en ”tilfredsstillende demokratireform” i kirken, og den skulle være klar i løpet av 2011.
Etter høstens kirkevalg, med lav oppslutning og et valgsystem mange sliter med å forstå, er det lite som tyder på at demokratireformen har vært tilfredsstillende. Alle de sentrale delene av statskirkeforliket forutsetter at denne demokratireformen er på plass, så det er ikke rart kirkestatsråd Aasrud frykter at det skuffende kirkevalget kan velte hele stortingsforliket.Jeg tror og håper at hun får rett.
Det største problemet med kirkeforliket er imidlertid ikke mangelen på demokrati i Den norske kirke, men at vi viderefører en kirkeordning som gjør det umulig å likebehandle tros- og livssynssamfunn i Norge. Statskirkeordningen er prinsipielt gal fordi den rangerer ett trossamfunn høyere enn andre, og den er praktisk vanskelig blant annet fordi den innebærer at vi må gi en nesten betingelsesløs økonomisk støtte til alle andre trossamfunn i Norge for å overholde FNs menneskerettigheter.
Støttesystemet for norske tros- og livssynssamfunn krever ikke stort annet enn at minst to mennesker kommer sammen og beskriver sitt felles verdigrunnlag som et livssyn. Det gir utfordringer hos et statsapparat som blir satt til å vurdere hvorvidt hvert enkelt verdisett kan sies å være et livssyn, en tro, en ideologi, en politisk plattform eller rett og slett bare en spøk. Samtidig kan det skape problemer for de enkelte trossamfunn som må tilpasse seg den til enhver til gjeldende offentlige malen for hva som er en støtteverdig tro.
Slike problemstillinger ble feid under teppet da statskirkeforliket ble inngått i Stortinget. Der forblir hovedtrekkene i kirkeordningen de samme: Vi skal fortsatt ha en statskirke, og vi skal fortsatt ha en klar binding til den evangelisk-lutherske lære i Grunnloven.
Forliket demonstrerer hvor vanskelig likebehandling er i praksis. Ifølge forslaget til ny grunnlovstekst skal kirken fortsatt være Norges folkekirke og "understøttes som saadan af Staten," men i samme paragraf slås det fast at "Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa Lige Linje". Hvordan kan man støtte alle på lik linje dersom ett bestemt trossamfunn skal støttes særskilt?
Kirkeforliket gir oss flere spørsmål enn svar om statens forhold til tros- og livssynsmangfoldet som finnes i Norge. Det er nok også bakgrunnen for at regjeringen i fjor høst satte ned et tros- og livssynspolitisk utvalg, der jeg er et av medlemmene. "Utvalget skal ta utgangspunkt i at statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten," heter det i mandatet. Når det samme mandatet skal spesifisere oppgavene våre, handler de mest om registreringsordninger, kontrollordninger, samordninger, matordninger, klesordninger og tilskuddsordninger – alt med dagens finansieringsordning for Den norske kirke "som premiss".
Utvalget har hatt flere interessante diskusjoner, men vi skraper bare på overflaten av det egentlige problemet. Statskirkeordningen tipper religionspolitikken håpløst ut av balanse, og utvalgets oppgave blir i praksis å finne de mange små motvektene som kan gjenopprette en form for likevekt. Det er en oppgave jeg foreløpig ikke helt ser hvordan vi skal klare å løse.
Kanskje var kirkeforliket fortapt fra første stund. Selv om sju partier signerte på ett og samme dokument, viser motsetningene mellom likebehandling og særbehandling i avtaleteksten at partiene egentlig aldri var enige. Forliket la i praksis opp til en omkamp på de fleste områder, samtidig som det låste de politiske partiene til å innta et felles standpunkt i totalt fem år fram til avtalen utløper etter inneværende stortingsperiode.
Arbeiderpartiet var drivkraften bak det brede forliket, og da avtalen ble inngått, håpet jeg at det kunne være et første skritt på veien mot en fullstendig avvikling av statskirkeordningen. Det er lett å mistenke Arbeiderpartiet for å ha hatt et annet motiv, nemlig å stanse en debatt som skapte interne problemer både for et splittet parti og en rødgrønn regjering med sterke meninger på begge fløyer. Det har de i så fall lyktes med. Siden forliket ble inngått den 10. april 2008 har Norge i praksis vært uten en politisk opposisjon i statskirkespørsmålet. Den diskusjonen som fortsatt pågår, er overført til et lukket utvalg som ingen er ment å høre fra før mandatet vårt utløper ved utgangen av 2012.
Realiteten er at kirkeforliket fra 2008 ikke har løst et eneste problem. I stedet har vi endt opp med en kombinasjon av to dårlige løsninger: En kirkeordning med demokratiunderskudd og et fravær av reell religionspolitisk debatt.
Så lenge vi har en statskirke, kan vi aldri få en faktisk likestilling av alle tros- og livssynssamfunn. Skjevheten i systemet er så grunnleggende at forskjellsbehandling blir uunngåelig. Og så lenge staten styrer kirken, blir også målet om en "sterkere demokratisk legitimitet" vanskelig å oppnå.
Når partiene nå skal i gang med nye programprosesser, må vi også starte statskirkedebatten på nytt. Og denne gangen kan vi ikke ha som formål å bevare det bestående. Dersom vi virkelig mener at en av statens fremste oppgaver er å sikre tros- og livssynsfriheten i Norge, kan vi ikke lenger bruke år etter år på kompromisser som gjør det umulig å nå målet.
Det vi trenger er en livssynsnøytral stat, og det krever et fullt skille mellom stat og kirke. Da får vi en reell likebehandling av alle tro og livssyn i Norge. Og vi får en demokratisk legitimitet som gir mening, både for kirken og for staten.
Guri Melby, nestleder i Venstres programkomité og medlem i regjeringens tros- og livssynspolitiske utvalg
Redaksjonens lesetips