Kommentér innlegget «Progressiv ondskap»
Følgende kronikk ble publisert i forkortet versjon i Dagbladet 20. september og på Human Rights Services nettsider 21. september, 09. Den fremsetter kritikk mot Dagbladets håndtering av ikke-verifiserte anklager og rykter mot informasjonsleder i HRS Hege Storhaug i månedene som ligger bak oss. Min påstand er at så lenge de faktiske forhold ikke har kommet på bordet i form av en dom eller endelig rapport der begge parter er jevnbyrdig hørt, er det usaklig, urimelig og et dårlig presse etisk valg av Dagbladet å fortsette det som etterhvert bærer klare preg av heksejakt mot Hege Storhaug og Human Rights Services.
Hege Storhaug er ingen rasist. Hun er en aktivist som har våget det nesten ingen andre tør i Norge: kritisere enkelte ikke-vestlige innflytteres usiviliserte skikker og umoralske adferd, samt den multikulturalistiske snillismens uutgrunnelige naivitet. Den slags gjør man ikke ustraffet.
At Storhaugs siste bok er dårlig mottatt er i og for seg en redelig sak. Det som derimot ikke er redelig er hvorledes Marte Michelet 10. september forsøker å tilintetgjøre Storhaugs betydelige bidrag til den høyst nødvendige moderniseringen av innvandringspolitikken. Den progressive utopi har som kjent spilt fallitt og trenger vitamin innsprøytning for å unngå sementeringen av en ny ikke-vestlig stønadsavhengig underklasse. Dette har Arbeiderpartiet innsett og bidrar med innstramming.
Michelet bedriver derimot en sladderjournalistikk, av det slaget som ynder å bevisst fordreie virkeligheten (Storhaug sier ikke at all innvandring ødelegger Norge slik Michelet påstår,) videreformidler ondskapsfulle rykter (alt rakner for Storhaug), spre sladder (Storhaugs tid er forbi. Hun kommer til å bli sittende fast i et hjørne,) og henge ut personer uten at en eneste rettssak har avgjort skyldspørsmålet (Human Rights Service er drevet til tvilsomme metoder og sympati for FrP gjør at ingen andre partier vil samarbeide med dem.)
For alle vet at Amal Adens politianmeldelse mot Storhaug og HRS ble henlagt av mangel på bevis. Dersom kravet om multikulturalistisk toleranse reduseres til å bli en kynisk hersketeknikk for å tvinge motstandere i kne, er maktmisbruket et faktum. Når argumenters saklighet og relevans forsvinner, står bare usaklige personangrep igjen.
Kommentator Jonah Goldberg viser i bestselgeren Liberal Facism hvilke koblinger det er mellom overgrep og dagens kulturliberalisme. Han snakker om venstresidens fascistiske villighet til å gå umoralsk langt for å fjerne de hvis politikk man ikke liker. Michelets behandling av Storhaug og HRS minner mistenkelig om dette.
USAs kjente tenker Noam Chomsky peker på hvilket alvorlig samfunnsansvar som ligger i å gjennomskue maktmisbruk og bevisste forvrenginger av sannheten. Han frykter for en demokratisk elitemakt som ikke går av veien for å tilintetgjøre minoritetsytrere med rå psykologisk vold. Dette kan gi seg utslag i personangrep som kan virke saklig, men som egentlig er bevisst feilinformasjon med den hensikt å vinne et ideologisk spill.
Når journalistikk blir vendetta, tilsidesettes objektivitetskravet om rasjonellt gyldige argumenter. Man rotter seg sammen for å knuse andre. Dersom den moralske varslerrollen svikter og kritisk tenkning forvitrer, er det frihetsinnskrenkende konsensustyranniet et faktum. Få sier imot av frykt for å bli mobbet og isolert.
Den jødiske filosofen Hannah Arendt arbeidet et helt liv for å forstå hvorledes menneskers ondskap kan settes i system slik at de angir og terroriserer hverandre. Hun analyserte nasjonalsosialismens fremvekst i 1930 tallets demokratiske Tyskland og fant at det ikke var spesielt onde mennesker som fullførte bestialske handlinger. Det var derimot alminnelige menn og kvinner som fulgte ordre. Man reflekterte ikke tilstrekkelig moralsk over hva man deltok del i. Frykten for å komme på kant med det politisk korrekte var større enn rettferdighetssansen. Arendt mente at det ikke var hat som motiverte til grusomheter, men likegyldighet. Portåpneren var en kombinasjon av mangel på empati og frykt for represalier.
At saker i offentligheten utnyttes politisk er intet nytt. Ali Farah-episoden i 2007 fikk en uventet avslutning, da det viste seg at ambulansesjåfør Erik Schjencken ble frifunnet for anklagene. Det skjedde først etter at han måtte leve med rasismestempelet fra ministre, overordnede og en samlet offentlighet i over et år.
Jeg sto den gangen alene om å hevde at selv om det ble gjort en feil, var ikke Schjencken av den grunn en rasist. I en hel uke gikk jeg spissrotgang fra TV studio til TV studio for å forsvare standpunktet. Min påstand var at av frykt for å bli stemplet som rasist, avstår mange fra legitim og høyst nødvendig kritikk mot ikke-vestlige. Ikke minst kom denne urettferdige holdningen senere til uttrykk gjennom hvorledes Ali Farahs kronikk i Ny Tid flaut ble tiet i hjel.
I tråd med norsk multikulturalismes uutholdelige raseorienterte forskjellsbehandling av mennesker i Norge, skulle den narkorusede Ali Farah beskyttes og forstås, men ikke den etnisk norske ambulansesjåføren.
Det er klare paralleller mellom den massive forhåndsdømmingen i Storhaug-saken og rasistanklagene fra et samlet mediekorps i dagene etter Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken. Ikke en eneste domfellelse eller rapport er lagt på bordet, likevel tillates en hatsk injurerende vendetta mot Hege Storhaug og Human Rights Services i mediene. Det er automatisk er synd på somaliske Amal Aden som skal beskyttes og ukritisk hylles som sannhetsvitne, men Hege Storhaug tas med alle midler.
Enten man er enig med Storhaug eller ikke, så trengs hennes årvåkne kritiske røst i Norge. For det er store mørketall i innvandringsregnskapet som mange vegrer seg for å snakke om av frykt for å bli stemplet som en intolerant rasist.
Å unngå generaliseringer er derimot minst like viktig fordi det er uheldig at lovlydige enkeltpersoner, slik som mange muslimer, blir urettmessig anklaget for trygdeutnyttende adferd. Hardt arbeidende ikke-vestlige innflyttere som ikke utnytter stønadssamfunnet, følger norsk lov, betaler sin skatt og således bidrar konstruktivt til fellesskapet, er svært velkommen i Norge.
Dagbladet har mye å bidra med som spennende debattavis. Et lite tips: langt flere ville kjøpt avisen dersom man tok et oppgjør med den sladderjournalistikken som Michelets artikkel gjennomsyres av. Dagbladet fortjener mer enn å være en formørket påminnelse av Arendts dystre beskrivelse av menneskets ondskap.
