Skal Kristelig Folkeparti få noen innflytelse i overskuelig fremtid, må partiet reorientere seg i sitt forhold til Arbeiderpartiet.
Tilsynelatende skjedde det små endringer i det parlamentariske grunnlaget ved dette stortingsvalget, men Kristelig Folkeparti gjør klokt i å merke seg en liten detalj: SVs tap av mandater gjør det mulig for Jens Stoltenberg å skifte ut SV med KrF. I forrige periode ville ikke en slik øvelse ha vært mulig. Da hadde Jens Stoltenberg mistet flertallsgrunnlaget i Stortinget.
I valgnederlagets tunge stund er det vanskelig å tenke ny politisk strategi. Men strategi handler om å se muligheter og ikke fokusere på de lukkede dører. Det er noen elementer som burde gi håp for et kristeligdemokratisk parti. Det viktigste er at partiet har 10 stortingsrepresentanter som vil ha strategisk bevegelse for å oppnå makt. Er det noe dette valget har vist, så er det at et politisk parti må jage etter makt, enten i regjeringskontorene eller i vippeposisjon på Stortinget
Fremtidsskjebne. Kristelig Folkepartis skjebne ligger paradoksalt nok i hendene på SVs utvikling. Velger Kristin Halvorsen å kjøre knallhard SV-politikk innad i regjeringen, vil det åpne for større muligheter for KrF.
Det er mye politisk realisme hos Kristin Halvorsen. Mye taler for at hun de nærmeste to årene vil være litt puddel i forhold til Jens Stoltenberg. Hun kan ligge på været og se hvordan livet i Arbeiderpartiet og Jens Stoltenbergs skygge arter seg. Resultatet ved kommunevalget i 2011 vil avgjøre om SV kan holde på en slik linje.
Får SV like dårlig uttelling i kommunevalget i 2011 som i år, vil det være rene bensinbomben inn i partiet. Det vil det være sterke krefter i SV som ønsker seg ut av regjeringssamarbeidet for å kunne kvesse profilen og hente inn partiets gamle velgere. Går det slik mange tror, nemlig at Kristin Halvorsen gir seg, vil dette forsterke seg ytterlige. En ny leder må ha politisk armslag hvis profilen skal bli skarp nok. Man må ha en uvanlig sterk posisjon som ny leder for å kunne leve noenlunde godt i Aps skyggeland.
Invitt. Denne mulige utviklingen i SV har nok Jens Stoltenberg tenkt på. Allerede i partilederdebatten etter årets valg, kom han med noen invitter til samarbeid. Det var slettes ikke Ap og Høyre han tenkte på. Adressaten var først og fremst KrF og det som er blitt et miniparti på Stortinget, Venstre.
Det er ikke å vente at Dagfinn Høybråten i nederlagets stund skulle ta denne invitten for åpen skjerm, men han må ha merket seg Stoltenbergs utstrakte hånd. Budskapet fra Høybråten var likevel at KrF skulle drive knallhard og tøff opposisjonspolitikk.
En slik linje vil det bli sterk diskusjon om innad i KrF. Mange ser hvor dødfødt det er å få til et tydelig borgerlig alternativ. Selv om det kan lages noen teoretiske konstruksjoner, har årets valg til fulle vist at velgerne ikke tror på at sprikende staur plutselig kan samle seg. Sentrumsalternativet er også blitt betydelig svekket, selv om det nok en gang kan skje at Venstre reiser seg. Men det er risikofylt for KrF å basere seg på at så kan skje.
Hvilket alternativ står da igjen for KrF? Hvis partiet ønsker å søke innflytelse, er svaret ganske åpenbart. Veien til fremtidig makt ligger i et tydeligere samarbeid med Ap og Jens Stoltenberg. Det er i dette landskapet det politiske tyngdepunktet har ligget i Norge. Dette så Åslaug Haga, og hun råder nå KrF til å følge samme vei.
Ledelse. Internt i KrF var det i dagene etter valget tilløp til en diskusjon om partiets fremtidige ledelse. Det er ganske dødfødt for ethvert parti som har tapt en valgkamp å gå inn i en tilbakeskuende prosess. Det er langt viktigere å finne den politiske hovedretning og deretter stille spørsmål om partiet har de rette lederne til å følge en slik linje.
Uansett hvem som er leder i KrF, er det et møysommelig arbeid som må gjøres. Her kan faktisk KrF lære noe av Jens Stoltenberg. Etter Aps store valgnederlag i 2001, oppslutningen var på vel 24 prosent, gikk daværende statsminister Stoltenberg til Kjell Magne Bondevik og spurte om det kunne være grunnlag for et samarbeid. KrF var med sine 12 prosent oppslutning det største mellompartiet.
Stoltenberg møtte en kald skulder hos Bondevik, som mente at et tapt valg måtte få noen konsekvenser for Ap. Resten av historien kjenner vi: Senterpartiet ville ikke være med i en borgerlig regjering basert på Fremskrittspartiets nåde. Det ble en mindretallsregjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre med Kjell Magne Bondevik som statsminister.
Nedtur. Det ble starten for KrFs nedtur i norsk politikk. Det ble ingen reprise av Bondevik 1-regjeringens glansperiode. Det var ikke lett å føre sentrumspolitikk med Høyre som storebror i regjeringen og Fremskrittspartiet som gnagde utenfra.
Det var da Jens Stoltenberg la sin langsiktige politiske strategi og som er blitt kronet med hell for Arbeiderpartiet. Møysommelig bygde han og Ap opp et tillitsforhold til SV og Sp. Initiativet ble godt støttet av LO, og spådommene ble gjort til skamme: Takket være Kristin Halvorsens lederegenskaper viste SV seg som et parti det gikk an å sitte i regjering sammen med.
Men Jens Stoltenberg vet godt at det ikke vil vare evig. Allerede i fjor luftet han noen tanker overfor Lars Sponheim. Her ligger KrFs mulighet. En diskusjon om et slikt linjeskifte vil skape sterke følelser i partiet og muligens noe avskalling, men er det noen vei utenom om ikke partiet for evig skal havne i dødskyggens dal?





