verdidebatt.no

Skal Kristelig Folkeparti få noen innflytelse i overskuelig fremtid, må partiet reorientere seg i sitt forhold til Arbeiderpartiet.

Tilsynelatende skjedde det små endringer i det parlamentariske grunnlaget ved dette stortingsvalget, men Kristelig Folkeparti gjør klokt i å merke seg en liten detalj: SVs tap av mandater gjør det mulig for Jens Stoltenberg å skifte ut SV med KrF. I forrige periode ville ikke en slik øvelse ha vært mulig. Da hadde Jens Stoltenberg mistet flertallsgrunnlaget i Stortinget.

I valgnederlagets tunge stund er det vanskelig å tenke ny politisk strategi. Men strategi handler om å se muligheter og ikke fokusere på de lukkede dører. Det er noen elementer som burde gi håp for et kristeligdemokratisk parti. Det viktigste er at partiet har 10 stortingsrepresentanter som vil ha strategisk bevegelse for å oppnå makt. Er det noe dette valget har vist, så er det at et politisk parti må jage etter makt, enten i regjeringskontorene eller i vippeposisjon på Stortinget

Fremtidsskjebne. Kristelig Folkepartis skjebne ligger paradoksalt nok i hendene på SVs utvikling. Velger Kristin Halvorsen å kjøre knallhard SV-politikk innad i regjeringen, vil det åpne for større muligheter for KrF.

Det er mye politisk realisme hos Kristin Halvorsen. Mye taler for at hun de nærmeste to årene vil være litt puddel i forhold til Jens Stoltenberg. Hun kan ligge på været og se hvordan livet i Arbeiderpartiet og Jens Stoltenbergs skygge arter seg. Resultatet ved kommunevalget i 2011 vil avgjøre om SV kan holde på en slik linje.

Får SV like dårlig uttelling i kommunevalget i 2011 som i år, vil det være rene bensinbomben inn i partiet. Det vil det være sterke krefter i SV som ønsker seg ut av regjeringssamarbeidet for å kunne kvesse profilen og hente inn partiets gamle velgere. Går det slik mange tror, nemlig at Kristin Halvorsen gir seg, vil dette forsterke seg ytterlige. En ny leder må ha politisk armslag hvis profilen skal bli skarp nok. Man må ha en uvanlig sterk posisjon som ny leder for å kunne leve noenlunde godt i Aps skyggeland.

Invitt. Denne mulige utviklingen i SV har nok Jens Stoltenberg tenkt på. Allerede i partilederdebatten etter årets valg, kom han med noen invitter til samarbeid. Det var slettes ikke Ap og Høyre han tenkte på. Adressaten var først og fremst KrF og det som er blitt et miniparti på Stortinget, Venstre.

Det er ikke å vente at Dagfinn Høybråten i nederlagets stund skulle ta denne invitten for åpen skjerm, men han må ha merket seg Stoltenbergs utstrakte hånd. Budskapet fra Høybråten var likevel at KrF skulle drive knallhard og tøff opposisjonspolitikk.

En slik linje vil det bli sterk diskusjon om innad i KrF. Mange ser hvor dødfødt det er å få til et tydelig borgerlig alternativ. Selv om det kan lages noen teoretiske konstruksjoner, har årets valg til fulle vist at velgerne ikke tror på at sprikende staur plutselig kan samle seg. Sentrumsalternativet er også blitt betydelig svekket, selv om det nok en gang kan skje at Venstre reiser seg. Men det er risikofylt for KrF å basere seg på at så kan skje.

Hvilket alternativ står da igjen for KrF? Hvis partiet ønsker å søke innflytelse, er svaret ganske åpenbart. Veien til fremtidig makt ligger i et tydeligere samarbeid med Ap og Jens Stoltenberg. Det er i dette landskapet det politiske tyngdepunktet har ligget i Norge. Dette så Åslaug Haga, og hun råder nå KrF til å følge samme vei.

Ledelse. Internt i KrF var det i dagene etter valget tilløp til en diskusjon om partiets fremtidige ledelse. Det er ganske dødfødt for ethvert parti som har tapt en valgkamp å gå inn i en tilbakeskuende prosess. Det er langt viktigere å finne den politiske hovedretning og deretter stille spørsmål om partiet har de rette lederne til å følge en slik linje.

Uansett hvem som er leder i KrF, er det et møysommelig arbeid som må gjøres. Her kan faktisk KrF lære noe av Jens Stoltenberg. Etter Aps store valgnederlag i 2001, oppslutningen var på vel 24 prosent, gikk daværende statsminister Stoltenberg til Kjell Magne Bondevik og spurte om det kunne være grunnlag for et samarbeid. KrF var med sine 12 prosent oppslutning det største mellompartiet.

Stoltenberg møtte en kald skulder hos Bondevik, som mente at et tapt valg måtte få noen konsekvenser for Ap. Resten av historien kjenner vi: Senterpartiet ville ikke være med i en borgerlig regjering basert på Fremskrittspartiets nåde. Det ble en mindretallsregjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre med Kjell Magne Bondevik som statsminister.

Nedtur. Det ble starten for KrFs nedtur i norsk politikk. Det ble ingen reprise av Bondevik 1-regjeringens glansperiode. Det var ikke lett å føre sentrumspolitikk med Høyre som storebror i regjeringen og Fremskrittspartiet som gnagde utenfra.

Det var da Jens Stoltenberg la sin langsiktige politiske strategi og som er blitt kronet med hell for Arbeiderpartiet. Møysommelig bygde han og Ap opp et tillitsforhold til SV og Sp. Initiativet ble godt støttet av LO, og spådommene ble gjort til skamme: Takket være Kristin Halvorsens lederegenskaper viste SV seg som et parti det gikk an å sitte i regjering sammen med.

Men Jens Stoltenberg vet godt at det ikke vil vare evig. Allerede i fjor luftet han noen tanker overfor Lars Sponheim. Her ligger KrFs mulighet. En diskusjon om et slikt linjeskifte vil skape sterke følelser i partiet og muligens noe avskalling, men er det noen vei utenom om ikke partiet for evig skal havne i dødskyggens dal?

det er bare denne veien som fører ut av uføret Krf er i nå

Meget interressant og meget godt tenkt, og noe som absolutt KrF bør være med å vurdere. Her er en farbar vei ut av" dødskyggens dal" om det legger seg til rette for det!

Med den holdning som  Ap har vist når det gjelder hjertesakene for KrF, kan en vanskelig tenke seg  et linjeskifte..  Ap`s historie forteller dessverre om verdisak etter verdisak som  har "gått fløyten". Skal det i fremtiden bli et eller annet samarbeidsopplegg med Ap , må nok Jens Stoltenberg "snu seg på hælen". Hvilke konsesjoner vil Ap i tilfelle gi?

En helt grei og riktig analyse av KrF sine muligheter fremover tror jeg.  Og jeg tror til og med at det haster å gi visse signaler til Stoltenberg & Co. om dette.

To ting (minst) må KrF. gjøre i tillegg til dette.  De må myke opp sitt ansikt utad og vise at de er et kristent parti med nestekjærlighet som ryggmargsfølelse.  Steilhet og bastante uttalelser, nedrakking på andre partier, selvskryt og selvgodhet som er vanlig i de fleste partier må miniseres. (lær av Erna.)

Om dette må skje ved skifte av ledere, eller grundig selvransakelse av disse, er som vanlig velger ikke min sak å bedømme.

Samtidig må det holdes fast på KrF sin egenart. Denne profilen tror jeg mange velgere, og ikke minst eventuelle samarbeidspartnere har sansen for.                                                                                                                                                        Så et lite hjertesukk fra en enkel velger.  Hvor mange velgere tror at bekjennelsesparagrafen i KrF også gjelder for vanlige partimedlemmer og vanlige velgere. ikke vet jeg, men jeg har møtt på dem.  Se å få denne misforståelsen luket bort for alltid ?

MVH magnus

 Deneste måten å få Jens til å "snu seg på helen" er makt, politisk makt. Kan KrF bli et vippepartii en regjering har de muligheter som ikke finnes ellers.  Å slikke sine sår, i betydningen rense dem

og bruke den rette medisin er alfa og omega, og av og til må det gjøres hurtig før det går betennelse i såret Hr. Omland.   KrF sitt salt må brukes aktivt.  Å slike sine sår og trekke seg borttil glemsen er å gå inn i "dødsskyggens dal" som Simonnes  uttrykker det.

MVH magnus

Det er vel i bunn og grunn ikke så stor forskjell på sosialisme og mye av det Krf fører som politikk....bortsett fra dette med Gud og kristendom, da.

Mange har i årevis vært trofaste stemmegivere til Krf ut fra det grunnsyn at partiet er (mer??) kristent enn andre.  En stemme gis som en trosgitt lojalitetshandling som "kristen".   Og..så lenge partiet har lansert seg som et sentrumsparti har trofaste stemmegivere stolt på Krf.

De trofaste har imidlertid merket at det er en viss uro før stemmen endelig finner sin adresse i Krf...kan en virkelig stole på at Krf forblir i sentrum...eller vil de hoppe..og da til venstre for det er da kanskje partiet tror at det får mest igjennom av SIN politikk.

Er det noe å bekymre seg for da?  Ikke annet enn at det er fra venstresida de verdivalg og holdninger som Krf har stått som talsmann for har hatt sine ivrigste motstandere.  Hvor "kristelig" er Kfr?  Hvis det er så kristelig at det virkelig tror på den levedende Gud, så vil denne veien å gå være å selge seg/overgi seg til fienden.  Hvis partiet nå har krympet sin kristelighet til kun å stå for almenne humane verdier, så har vel partiet ingen grunn til å klamre seg til K'en og heller kalle seg Humanistisk folkeparti.  Da ville jo mange i HEF og følt seg forpliktet til å stemme på partiet...på samme måte som bedehus-Anna tidligere har gjort i hele sitt stemmeberettigede liv. 

Eller en kunne kalle seg Religiøst folkeparti.  På den måten ville partiet hatt adresse til alle som har en eller annen form for religøse lojalitetsforpliktelser.  Det ville favne "det nye Norge" der vi som Gahr Støre uttalte "alle er minorieter".  Ja, det kan bli Rfp eller kanskje Mfp?

...blir vel hvordan Ap har tenkt å takle KrFs hjertesaker. Det skal nok bli vanskelig å finne en felles vei tror jeg. Kanskje var det like bra å satse på å gjenreise sentrum i norsk politikk. Vi kunne trenge et sterkt sentrum i tiden som kommer.

Jeg mener Helge Simonnes sitt innlegg er en spennende annalyse.  KrF har sittet i 4 regjeringer etter at fenomenet Frp oppstod i norsk politikk og gjorde et samlet ikke sosialistisk alternativ, slik en kjente det fra dannelsen av Lyng og Borten sine regjeringer, nærmest umulig. Jeg synes at det er interessant å se på sakene i forbindelse med de ulike regjeringsdannelsene.  Grunnen til KrF sin storhetstid på slutten av 1970 tallet var først og fremst abortsaken.  Det var og den saken som gjorde at KrF ikke gikk med i regjeringen til Willoch i 1981.  Senere ble det konstantert at denne veridsaken foreløbig var tapt og en gikk med i regjering for å kjempe for nye viktige saker et par år senere.  KrF sin storhetstid på slutten av 1990 tallet og som førte til Bondevik I regjeringen i 1997 har vært knyttet til saken om kontantstøtten.  Personlig mener jeg 1000 lappen til pensjonistene den gangen nok også var en svært medvirkende årsak.  Kontantstøtten og en populær sentrumsregjering førte til Bondevik II regjeringen i 2001.  Når denne regjeringen ikke ble så populær som Bondevik I var nok hovedårsaken at selve prosjektet var utydelig og det manglet saker.  "Lavere rente og kronekurs" har aldri, er ikke, og vil aldri bli en sak som samler kjernetroppene i KrF.  Framover vil KrF sin rolle selvfølgelig være avhengig av hvordan styrkeforholdene partiene i mellom utvikler seg, og på kort sikt først og fremst hvordan SV, men og SP i regjering vil trives med ensidig langreist mat, nemlig kameler.  Men KrF sin skjebne vil og handle om hvilke politiske saker som blir de viktige verdisakene framover.  Hvis vi tar et A4 ark og setter en strek på midten og skriver KrF sine felles saker med venstre siden på venstre siden av streken og KrF sine felles saker med høyre siden på høyresiden av streken, kan det gi grunnlag foren interessant analyse. Alle sakene bør være fremtidssaker og ikke tapte saker.  På samme måten som KrF sin erkjennelse i forhold til abortsaken da de gikk med i Willoch regjeringen, tror jeg de sakene som de mest konservative kretsene har tatt til orde for omkamp på i denne valgkampen vil lide samme skjebne. Det er ca. 5 % av norges befolkning som er aktive i en menighet, og foreløbige tall tyder på at ca 20 % stemmer ved kirkevalget.  Det er innen for disse kretsene KrF vil hente sine velgere.  Da må KrF følge spesiellt nøye med på hva som rører seg innen statskirken.  Kommer KrF i uttakt med statskirkefolket vil store velgermasse ikke lenger vurdere KrF.  Hvis fremtidens verdisaker dreier seg om saker knyttet til KrF sitt store sosiale hjerte tror jeg valget av side er opplagt, med et lite forbehold: Ap må skille mellom privatsskoler og omsorgsinnstitusjoner eid og drevet av frivillge organisasjoner og tilsvarende foretak drevet av profittinteresser. 

----------------------------------------------

Jeg hører til de som mener Krf sterkt bør vurdere å orientere seg mot venstre.  Det er naturligvis en risiko for at et slikt prosjekt vil mislykkes, men risiko er det uansett hva Krf nå gjør.

Det er jo igrunnen bare tre muligheter; gå mot høyre, gå mot venstre, eller forbli i vippeposisjon i sentrum.  Det siste øker garantert ikke oppslutningen i befolkningen, men samtidig må man stille spørsmålet om hvilken strategi som gir mest uttelling for den politikk Krf ønsker gjennomført.  Siden Krf likevel står alene i abortsaken og (snart) med ekteskapsloven, spiller det ingen rolle for slike hjertesaker hvilken veg man beveger seg.

På den annen side kan en posisjon på vippen også gi uttelling.  Men da bør det være en mindretallsregjering.  Hvilket ingen på det nåværende tidspunkt kan gi noen garanti for.

Nå kommer biografien om Haakon Lie. Den mangler ett kapittel. Når han først ble så gammel, hadde det sikkert vært fint for den gamle kjempen å levd litt lenger, opplevd Ap's seier ved Stortingsvalget - og ikke minst lest Vårt Land sine kommentar en knapp uke etter valgseieren.

Her står det faktisk at det borgerlige alternativet som en reell maktfaktor (mulig regjeringskonstellasjon) er dødt, at det i overskuelig (i flere stortingsperioder framover?) bare er ett parti som kan danne regjering; Ap. Riktignok med varierende koallisjonspartnere, men Ap hele veien. Heretter vil det ikke være et mål å sloss for et borgerlig regjeringsalternativ, men å prøve å vinne Ap's gunst, slik at f.eks. KrF kan få lov å regjere sammen med dem og f.eks. Sp eller Venstre, eller begge, men uansett med Ap ved rorert.

Har oppfattet det slik at Bondevik II ble vanskelig for KrF fordi Høyre ble for store og dominerende. Hva da med et enda større og enda mer maktsøkende Ap? Det er plent umulig, i alle fall for undertegnede, å forstå at det skulle bli noe lettere. I tillegg kommer at Ap i mange verdisaker ligger lenger unna KrF enn Høyre.

Simmones skriver: "Er det noe dette valget har vist, så er det at et politisk parti må jage etter makt, enten i regjeringskontorene eller i vippeposisjon på Stortinget". Det er litt sent nå, og det er nettopp dette mange oss etterlyste før valget, at KrF sterkt og utvetydig burde søke makt der den var å finne, i en bredest mulig borgerlig konstellasjon, og så bruke sin erfaring og dyktighet til få en regjeringserklæring som alle kunne leve med. KrF staset på det (nesten) umulig; en ny sentrum / høyre-regjering, og tapte. En slik regjering ville fått det vanskelig - med et stort, vonboten og rabiat Frp på sidelinjen. Det beste ville vært å inkludere dem. Dette med "å ta tyren ved horene", er ofte en gyldig og levedyktig strategi. 

Simmones berører utfordringen med den avskallingen som sikkert komme ved et så dramatsik retningsskifte for KrF. Her kan det være betimelig å minne om at det fra 5,5 % og ned til sperregrensen kun er 1,5 prosentpoeng. Noen ville sikkert også vende tilbake til partiet, men hvor det vil ende ved valget om fire år er naturligvis umulig å spå om. Men en behøver ikke ha spådomsevener for slå fast at blir noe KrF er motstander av; gambling. Gamblere kjennestegnes av enten å ha råd til å tap innsatsen, at de er risikosøkende eller lider av spillegalskap. Ettersom ingenting av dette passer på Krf, skal det trolig mye til for at partiet vil satse på et slik kort.

---------------------------------------------------

Jeg antar det gikk litt fort i svingen her, Arne......   ;o)

He-he. Ja, det var da voldsomt til konsekvens av at det manglet en "n". Skulle gjerne hatt med den bokstaven - spesielt der, men nå er det for sent... "N" forblir nok ukjent i denne sammenheng. :)

Det er nok mange varianter på hva som menes om Krf sin situasjon nå, og på hva strategien bør være fremover. De fleste er "selvsagt"(?) preget av eget poltitisk ståsted?

Etter min mening er den største strateg i norsk politikk i dag Jens Stoltenberg.

Krf har de siste årene hatt en elendig strategi. De har vært tydelige på at de er et "sentrumsparti" samtidig som de har vært klart "høyrevridd". Men den stadig fallende oppslutning har de tviholdt på dette, samtidig som de har feid av banen alle som har bedt dem tenke seg om, og ikke minst har de feid et parti med  oppslutning fra nesten hver 4 velger av banen som uspiselig. Jens har ved enkelte anledninger forsiktig antydet at det går ann å tenke i retning AP, uten å få respons. Grunnen skal angivelig være AP`s ønske om å avkristne Norge. Dette har igjen ført til at SV har fått en større rolle i norsk politikk, og at AP da er blitt dreid mer i retning av SV i verdispørsmål. Jens har som den strateg og pragmatiker han er valgt å satse på makt via den veien som har åpnet seg. Åslaug Haga forstod dette, og sa Jatakk Jens.

Det jeg ikke forstår er denne overtydeligheten på konklusjonen av valget før resultatet forelå. Det må være mulig for et parti som sier de er et sentrumsparti og velge til begge sider på bakgrunn av velgernes røst.

Hvorfor skal et lite parti som er avhengig av et større parti for å få makt, spille ut alle kortene før valget er klart?

Dersom Krf (og V) hadde ventet til etter valget kunne de jo nå vært i en ideel posisjon for å dytte SV ut av maktens korridorer, for selv å overta og igjen samarbeide med SP om å få gjennomslag for sine verdier.

Og denne påstanden om at AP avkrsistner landet? Jeg tør påstå at utvikling hadde vært omtrent den samme med Frp/H i regjering, men den hadde sannsyligivis fått utslag på andre verdisaker.

 Dersom man vil ha makt, noe en politikere bør ønske, og samtidig skal se på sin rolle som en "salter", tror jeg nok politikeren bør bytte til en annen rolle.

Evangelist kanskje?

Er enig i at Stoltenberg er den beste strategen i norsk politikk - i dag. Men er de andre fortapt? Har de ingen strateger? 

Hva om f.eks. John G. Bernander (H), Ola Borten Moe (Sp), Knut Arild Hareide (KrF) og Ola Elvestuen (V) hadde vært lederkvartetten på borgerlig side? Hvordan hadde strategien foran årets valg da vært? Det er kanskje ikke usannsynelig at det flertallet som stemte på de borgerlige partiene da hadde blitt bedre ivaretatt - ikke blitt "klønet" bort, slik en kan ha en følelse av det er blitt denne gangen.

Poenget er at det er håp - også på borgerlig side, og at det egentlig ikke skulle være noen grunn å legge ned hele prosjektet med en borgerlig motvekt mot de røde eller rødgrønne. Det er en falitt for det politiske systemet at alle heretter skal ha ett mål; det å få lov til å regjere sammen med Arbeiderpartiet. Det virker som en variant av ettpartistyre (som vi i andre sammenhenge rikke liker) og at det slik sett er en skremmende tanke - både prinispielt og reelt.

PS. Er klar over Bernander ikke er aktiv i Høyre i dag, men dog...

"Her ligger KrFs mulighet. En diskusjon om et slikt linjeskifte vil skape sterke følelser i partiet og muligens noe avskalling, men er det noen vei utenom om ikke partiet for evig skal havne i dødskyggens dal?" er konklusjonen på en interessant artikkel.

Kommentaren har ett anliggende: At KrF må bli flinkere til å tenke taktisk. Jeg vil mene at det var taktisk tenkning som ødela for KrF i denne valgkampen. Man var opptatt av to ting: 1. Få til en sentrumsregjering. 2. Holde trygg avstand til Frp.

Velgerne var og er opptatt av sakene, av budskapet og hva KrF egentlig vil. I den prosessen ble KrF mer opptatt av å ta avstand fra andre som sa noe lignende, enn å si hva de selv ville fremme. Dette skapte usikkerhet, forvirring og frustrasjon.

Venstre ble felt av sitt taktikkeri. KrF nyter godt av en rekke utjevningsmandater som Vestre normalt burde hatt. Situasjonen for KrF er derfor mer alvorlig enn tap av ett mandat.

Jeg vil minne om hva som skjedde i Danmark: KrF gikk i allianse med Socialdemokratiet, kom under sperregrensen og falt ut av dansk politikk.

Mitt råd er: Finslip budskapet og idealene, målet og det sentrale. Sats på velgere som står for dette, og som synes de kristne verdiene er viktigere enn taktikk, rødt eller blått. Så kan en antakelig samle 5-10 prosent av velgerne, muligens mer om en har en gyllen sak, som kontantstøtten i sin tid. 

Setter en taktikken i fokus, er KrF ferdig.

Ja, jeg tror nok dette er en farbar vei for det statssosialistiske Krf. Men for dem som ennå husker et Krf som var borgerlig og hadde en tydelig kristen verdiprofil, må forslaget om samarbeid med venstresiden bli en gedigen skuffelse.

Krf har beveget seg så langt til venstre allerede, at det gjør ikke stort om det blir verre. I økonomisk politikk f.eks. ligger partiet mellom SV og Ap og i U-hjelp- og ruspolitikk har de plassert seg mellom SV og RV.

De kristne verdistandpunktene basert på Bibelen og Grunnloven er det forlengst Kristent Samlingsparti som har tatt over rollen som forsvarer av. Vi vil fylle opp vakuumet Krf måtte etterlate seg i så måte, slik at Krf kan konsentrere seg om mer penger til u-hjelp, mer skatt, høyere overføringer til kommunene og flere prestestillinger.

Av og til leser en kommentarer som en (ubeskjedent) får følelesen å ha skrevet selv - eller skulle skrevet. Da er det lett å være helt enig. Dette er en slik kommentar. Det er dette KrF må ta tak i. Være seg selv, kjempe for sine saker og sine velgere og søke samarbeid der en kan få best gjennomslag for sin politikk.

------------------------------------------

Jeg skjønner at verden ser slik ut sett fra ditt ståsted langt ute på høyresiden.

Kan du dokumentere at Krf i økonomisk politikk "ligger mellom SV og AP"?

Målet for Kristeleg Folkeparti bør vere at det blir ført ein politikk som svarer til kristne ideal.

For meg er nokre slike:

Dette er nokre av dei viktige grunnane til at eg høyrer heime i Sentrum.

Med dette i botn sluttar eg meg til denne setningen til Asbjørn Kvalbein: "Finslip budskapet og idealene, målet og det sentrale. Sats på velgere som står for dette, og som synes de kristne verdiene er viktigere enn taktikk, rødt eller blått."

Men det fyrste eg då må slå fast, er at eg ikkje kan støtte et parti som har link til Framstegspartiet. Eg skulle ynskje at KRF sa ja og amen når Sponheim var prisverdig klar på dette punktet.

Høgre har gått til høgre ved å arbeide for regjeringssamarbeid med Framstegspartiet. Kronikken til til Simonnes har gjort følgjande klart for meg. Sentrum kan ikkje akseptere fortsette eit samarbeid med Høgre, og høyre på det klamme maset frå Framstegspartiet om "borgerlig flertal".

Sentrum har vel to val. Enten at ein blakpussar sentrumsideen, at sentrum er sentrum, verken raudt eller blått, og kan samarbeide til begge sider. Eller så må ein vere meir direkte open for diskusjon med Ap. Dette som følgje av at "borgarleg side" går mot høgre.

Altså: Går Krf til høgre (dvs blir i den posisjonen det står i augnblinken), så  går eg til venstre (eventl. Venstre). Det betyr berre at partiet ikkje får stemma mi neste gong. 

 Det er bare for å framstå som litt moderat og troverdig jeg sier det. I virkeligheten nærmer de seg Rødt. Krf hadde f.eks. påplusninger til regjeringens statsbudsjett i fjor, de vil øke innsatsen mot rus og fattigdom og til u-hjelp.

Jeg vil fra nå ikke bruke mer tid på lite fruktbare diskusjoner om et parti som har utspilt sin rolle i norsk politikk og som forlengst har begynt å grave sin egen grav. For min del må Krf bare fortsette sin selvmordsstrategi og gå enda mer mot venstre. Det er en gavepakke til KSP og Frp.

Partiet kommer sannsynligvis til å bli glemt og forlatt om få år. Kun historikere kommer da til å ha interesse av det.

Men, dere som er så glade i Krf skal få et velment forslag fra meg: dere kan med stor fordel endre navnet til Statssosialistisk Folkeparti. Dere kan sikkert fiske mange stemmer fra Ap, SV og Rødt med det navnet. Dere må også for all del fortsette med å støtte korrupte diktatorregimer i den tredje verden, som systematisk bryter menneskerettighetene. Slikt pleier å fenge litt ut på venstresiden.

Kristelig er det vel nokså få som fortsatt tror dere er. KSP tar uansett ansvaret med å fremme de sanne, kristne verdiene.

Nå tror jeg neppe KrF vil bli like glemt og forlatt som KSP, til tross for en pastor og litt annet støy.  Og det er få - om noen - som tar på alvor ovennevnte analyse av KrF.  Jeg finner tvertimot en viss stolthet i at KrF har tatt vare på sin sosiale profil og sitt solidariske engasjement, selv om dette smerter for enkelte som heller lar seg blinde av en hemningsløs egoisme.  Men såvidt meg bekjent så støtter vel ikke KrF korrupte diktatorregimer, hvis ikke Tanem vet noe som vi andre ikke vet da.  Han har jo forsøkt seg på spådommer før, uten nevnverdig hell.

"KSP tar uansett ansvaret med å fremme de sanne, kristne verdiene."  Si meg Tanem:  Er dere direkte innsatt av Gud siden du og ditt lille mikroparti mener dere å være den eneste forkjemper for sanne, kristne verdier?

--------------------------------------------------------

Jeg skjønner at du synes det var surt å bli så totalt neglisjert av den norske befolkning, men jeg skulle ønske du kunne ta det ut på andre enn Krf.  Vi konstaterer iallefall at med i størrelsesorden en promilles oppslutning så blir ikke Darwin kastet ut av lærebøkene sånn med det første.

;o)

 Troverdig??

Moderat????

Kristelig??????