Finanskrise-debatten som ble holdt 9. september under Protestfestivalen i Kristiansand, ble av festivalens ledelse kalt tiårets beste debatt. Rektor ved Nansenskolen i Lillehammer, Dag Hareide, bidro definitivt med å sette an en annen tone enn hva som er vanlig når økonomer samtaler om den globale finanskrisen vi er midt inne i.
Økonomiske analyser er som kjent kun forklaringer på hvordan individene har handlet eller vil handle i fremtiden. Dermed dreier finanskrisen seg ikke bare om direkte økonomiske forhold, men også om psykologi, etikk, moral og solidaritet. Hareide fremholdt hensynet til miljøutfordringer, den tredje verdens kriser og hvor ensidig materialistiske vi er som lever i et av verdens rikeste land.
Kronikken nedenfor var utgangspunktet for denne mer verdi- og filosofiorienterte økonomi-debatten. Det ble en debatt som handlet om hvilket samfunn vi ønsker oss i fremtiden og hvilke grunnverdier som bør prege denne utviklingen. Kronikken ble først publisert i Aftenposten i november, 2008.
Den pågående finanskrisen som USAs president Barack Obama nylig kalte århundrets verste, har vist at bruken av de kapitalistiske modellene må reguleres bedre. Finansaktører har utnyttet kapitalismen som redskap gjennom strukturerte avanserte produkter. Disse har bidratt til at markedets blodomløp, finanssektoren, er alvorlig rammet. Årsaken er enkel: grådighet.
Dermed er det åpenbart at det markedsøkonomiske systemet har behov for en sterkere etikk. ”Finansfolk har fått ture frem uten tilstrekkelig innsikt i grunnleggende verdiskapning og med egen vinning som mål og drivkraft. Det som nå trengs er et mer edruelig finansvesen, nye regler, bedre overvåking og mer ydmyke aktører,” sier BI professor Torger Reve til Økonomisk Rapport 11/2008.
Forhenværende sentralbanksjef i USA Alan Greenspan innrømmet for et par uker siden at de strukturerte produktene har vært så avanserte at systemets selvregulerende evne, den vi nå er midt inne i, kom for sent. Utfordringen er den menneskelige faktor. Man antok at aktørene ville vise etiske reservasjoner der det var nødvendig. Men det moralske fundament sviktet: man solgte villig gråstein for gull. Greenspan sier noe grunnleggende i sine memoarer, The age of turbulence: ”Vi kan ikke bygge et økonomisk samfunn uten et etisk fundament.”
På samme måte kan ikke en liberal-sekulær stat bygges uten et tilstrekkelig moralsk fundament. Europas mest toneangivende filosof, ateisten Jürgen Habermas har de siste årene kommet med et til dels svært kontroversiellt bidrag til diskusjonen om religionens rolle i sekulære stater. Bemerkelsesverdig få snakker om hamskiftet. Etter 11. september 2001 har han gjentatte ganger påpekt at den gamle europeiske moralforståelsen har en viktigere rolle enn tidligere antatt, ikke minst som motivasjonsfaktor for å bygge medmenneskelig solidaritet som samfunnslim. Omsorg er i for stor grad blitt statlig ansvar i det institusjonaliserte sekulære demokratiet.
Han påpeker i The dialectics of secularization. On reason and religion at det er grunnleggende svakheter ved det liberale samfunn som er større enn mange vestlige tenkere har trodd: mangelen på tilstrekkelig moralske normer som kan regulere forholdet mellom borgerne.Tiden er inne for moralsk opprustning. Veien å gå er å trekke på moralfilosofien som dannet grunnlaget for fremveksten av Europas storhetstid: den gamle etikken. Nettopp verdier som solidaritet og empati, moderne synonymer til det gamle nestekjærlighetsbegrepet, er limet som binder individene sammen. Habermas mener byråkratiserte og institusjonaliserte liberale samfunn trenger å gjeninnføre respekten for den gamle europeiske etikken for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidariteten svekkes. Man har i sekularismens navn for raskt kvittet seg med de gamle verdiene som avfeies som moralisme. Etikk er blitt tabu. Babyen ble kastet ut med badevannet.
For det var kristendommen som presenterte et grunnleggende nytt menneskesyn som siden har preget vestlig filosofi. Tanken om at hvert menneske uansett kjønn, klasse og etnisk tilhørighet har en helt spesifikk verdi. Hugh Cunningham, professor ved universitetet i Kent, sier at antikkens brutalitet med barn var rettsløse og ble solgt som slaver ikke ble stanset før kristendommen vant frem i romerriket. Dette ble menneskerettighetenes ultimate vugge, som senere ble videreutviklet under middelalderen og den spanske skolastikken. Det nye menneskesynet ble et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller.
Såkalte sekulære verdier har i europeisk sammenheng nettopp et religiøst opphav. Både det humanistiske menneskesynet og likhetstanken har sitt utspring fra kristen ideologi. Hvor hadde Vesten vært uten den kristne etikkens respekt for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Hvor hadde vi vært uten de ti buds etikk? Det var et stolt Europa som fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon. Nå for tiden kan det nærmest virke som om det humane menneskesynet først ble lansert av opplysningstidens rasjonalister eller av moderne ateister slik som representanter for den høyst marginale bevegelsen Human Etisk Forbund. Denne livssynsbevegelsen har kun noen få titalls tusen medlemmer på verdensbasis og er så å si ikke-eksisterende i utlandet. Deres etikk er dessuten kun en blåkopi av kristen filosofi, minus gudstro. Den ble til omtrent 2000 år for sent til å være opphavet til noe som helst.
I dag påstår en rekke intellektuelle tidstypisk og ureflektert at religiøse verdier ikke inngår i demokratisk styringsideologi.Gamle tradisjoner og religiøs tro oppfattes i en sekulær stat som negativt og avlegs. Nettopp her svikter logikken fullstendig. Det moralske fundamentet er nettopp hentet fra en religiøs verdibase som la grunnlaget for de humanistiske grunnverdier. Religionens moralforståelse forplanter seg i fellesskapet som etiske normer i kulturen og handler slett ikke bare om individets private troespraksis.
Konsekvensen av for stor individualisert valgfrihet er verdiforvirring, der den enkelte blir oppfordret til å handle slik han selv måtte finne for godt. Arne Johan Vetlesen, filosofiprofessor ved UiO, påpeker i Dydsetikk: ”Modernitetens toneangivende moralsyn hviler på antagelsen om at det som er godt for ett individ, ikke behøver å være godt for et annet. Dydsetikken derimot understreker at det å tilhøre et felleskap er en betingelse for å kunne orientere seg i verden, også moralsk.” Vetlesen mener at utviklingen mot et ensidig materialistisk og individualistisk samfunn i mylderet av livvsynsalternativer, har ført til en hunger etter felleskap. Men en forutsetning for felleskap er at nestekjærlighetsprinsippet gis forrang som ønsket moralsk samfunnsdyd.
Sekulære samfunn har i dag en iboende svakhet: rasjonalismens evne til å idealisere intellektet parret med individualismens idyllisering av selvrealisering. Dette fostrer en samfunnsutvikling der solidariteten forvitrer. Enhver tenker på seg selv. Det er blitt sosialt akseptert å ensidig ta hensyn til egne behov. Samfunnsidealene fokuserer på rettigheter og krav. Man har med nærmest religiøs glød opphøyet FNs menneskerettighetskonvensjon til en utenomjordisk størrelse, som på desperat jakt etter å danne en ny religion. Vi har menneskerettigheter, men ingen krav om menneskeplikter.
Slik finanskrisen nå betegnes i Asia og i en del muslimske land som slutten på det amerikanske hegemoni, påstår en rekke forskere at mangelen på en grunnleggende felles moralforståelse kommer til å splitte og svekke Vesten i årene fremover.
En av Europas mest leste filosofer, franskmannen André Glucksmann hevder i Vesten mot Vesten at det liberale demokratiets hovedproblem er at det er dypt splittet både moralsk og filosofisk mellom de som ønsker å fastholde Europas opprinnelige verdier og de som ønsker endring i sekulær-liberal retning. Professor Kishore Mahbubani ved universitetet i Singapore advarer i Foreign Affairs mai 2008 mot dette. Artikkelens undertittel Amerika og Europa i det asiatiske århundre illustrerer poenget: Vesten har som følge av det etiske forfallet utviklet strukturelle svakheter i dets moralske fundament. I The clash of Civilizations? The debate sier han at det kan virke som om vestlige land ikke erkjenner at verdier som individualisme og demokrati også innebærer destruktive krefter. Vestens fall kommer innenfra, fra kulturens egen moralske forfall. Mahbubani peker blant annet på synkende arbeidsetikk, manglende omsorg for eldre og at mange forventer økonomisk bonus uten hardt arbeid.
Ved overrekkelsen av Holbergprisen i Bergen i 2005, overrasket Habermas mange ved å påpeke at i et verdenshistorisk lys er den europeiske sekulære rasjonalismen som er det egentlige unntaket: alle andre tror på en Gud. Antagelsen om at det moderne samfunn på sikt ville gjøre religionens rolle overflødig, har vist seg å være grunnleggende feil. Det er en kjennsgjerning at religionenes betydning for politiske og sosiale formål har økt over hele verden.
Utvidet kronikk som ble publisert i Aftenposten 18. november, 2008