Denne kronikken treffer spikeren på hodet opptil flere ganger. Herland skriver blant annet (min uthevelse):

"Denne gangen handler opprøret om motstand mot den kulturradikale elitens vedtatte sannheter som i dag dominerer det institusjonelle Norge så vel som offentligheten."

Den kulturradikale eliten holder seg altså med en rekke vedtatte sannheter. Ser vi spesifikt på en av de sentrale bærebjelkene i det kulturradikale prosjektet, nemlig feminismen, så har denne som ideologisk strømning særlig vært kjennetegnet av en fornektelse av biologisk betingede forskjeller mellom kvinner og menn ut over det som har med reproduksjon å gjøre. Kjente navn som forbindes med slike synspunkter, er f.eks. Simone de Beauvoir, Kate Millett, Gloria Steinem og Alison Jagger. At biologiske kjønnsforskjeller er nødt til å finnes, er imidlertid innlysende for enhver med et minimum av naturfaglig innsikt, og det finnes en rekke bøker og artikler både norsk og engelsk for den som er interessert i å få en bedre forståelse for emnet. Se f.eks. disse to bøkene:

Bjørn Vassnes, 2004. Livets dans – om kjønn krig og kjærlighet. Humanist Forlag. (www.humanistforlag.no/index.php?ID=Bok&ID2=Vis&counter=55).

Michael Levin, 1987. Feminism and freedom. Transaction Publishers. Third paperback printing 1994. (se amazon.com).

Men i forlengelse av dette kommer vi til et stort tankekors. Til tross for at det fra første stund har vært klart at (ekstrem)feminismens påstand om manglende eller bagatellmessige forskjeller mellom kvinner og menn ikke stemmer med virkeligheten, og derfor må rubriseres under kategorien "løgn", er det en rekke kristne som har valgt å omfavne denne typen ønsketenkning. Dette er virkelig et tankekors, fordi folk som kaller seg kristne per definisjon bygger sin etikk på Bibelen. Og dersom det er ett budskap som er krystallklart og utvetydig i Bibelen, så er det at løgn, hykleri og falkhet, fordømmes på det aller sterkeste (se f.eks. Salme 101:7, Ordspr 12:22, Ordspr 14:25, Joh 3:21, Joh 8:31-32, 1 Kor 13:5-6, Ef 4:15, Ef 6:14).

Det samme kan sies om andre sentrale elementer i det kulturradikale prosjekt. Det store spørsmålet i en religiøs kontekst (kristen, muslimsk eller noe annet) blir derfor hvordan folk som i utgangspunktet skulle være forpliktet til alltid å søke sannheten, har latt seg bruke som nyttige idioter til å fremme ideologier som står for løgn og hykleri, og som på toppen av det hele i praksis viser seg å være destruktive både for enkeltpersoner og for samfunnet som helhet?

Et delvis svar på dette siste, ser for meg ut til å være at man langt på vei er blitt hjernevasket av det vi litt løselig kan kalle kulturell marxisme, og da særlig prinsippet om alltid å ta den 'undertryktes' perspektiv. Denne tenkemåten fører imidlertid ut i en intellektuell hengemyr i de tilfellene der det å ta den 'undertryktes' perspektiv tvinger en til å gå på akkord med sannheten. Sluttresultatet blir da at man undertrykker sannheten for å hjelpe den undertrykte. I det lange løp vil noe slikt selvsagt ikke føre til noe godt i det hele tatt, særlig ikke for de som faktisk er undertrykt. Det er på tide at kristne med ansvar innen politikk, akademia, medier, organisasjoner, menigheter og annet, begynner å ta dette fundamentale problemet på alvor.

Jeg har færre innvendinger når sannhetsmonopolisering ses mer som et generelt og integrert aspekt av makt, foran ensidig polemikk og svartmaling av en viss maktfaktor. Dette var neppe bedre før med kirkas maktposisjon i samfunnet, eller hos andre partier i dag som ønsker å fremme sine

Prøver igjen: Jeg har færre innvendinger når sannhetsmonopolisering ses mer som et generelt og integrert aspekt av makt, foran ensidig polemikk og svartmaling av en viss maktfaktor. Dette var neppe bedre før med kirkas maktposisjon i samfunnet, eller hos andre partier i dag som ønsker å fremme sine "sannheter". Jeg er uansett optimist, og tror at det er nok mennesker som verdsetter ekte og dypere sannhetssøken til at prosessen stadig går fremover. Frøet er sådd og treet vokser, for å bruke Bibelsk analogi, men Jesus ville nok fortsatt stått på i dag og sagt følgende, uansett regjering: (Lukas 11:52) "Ve dere lovkyndige! Dere har tatt bort nøkkelen til kunnskapen. Selv gikk dere ikke inn, og dem som ville gå inn, har dere hindret.".

 

«Demokrati handler jo nettopp om respekt for ulike meninger og innebærer en toleranse som ikke bare i teorien, men også i praksis tillater forskjellighet.»

Dette er et utsagn av Herland jeg fullt ut kan si meg enig i.

 

Men jeg vil påstå at i hennes (pessimistiske) analyse av både feminismen og kulturradikalismen (med 68-opprøret) fortier hun nettopp den forskjell og det mangfold et demokrati gir rom for. Paradoksalt nok virker det som om Herland vil utviske alle forskjeller til fordel for en kristen entydig, statisk og monolittisk historieoppfatning.

Når man - som kristendommen gjør - betrakter menneskenaturen som fordervet og/eller uforanderlig fra den bibelske skapelsens tid - er det ikke så underlig at Herland ikke finner grunn til å dvele ved denne kristne ur-mytens historie..?

A. Edwien har i boken Er kristendommen en fare for verdenfreden? (1977/1986) gitt en meget interessant analyse av den bibelske guds- og menneskeoppfatning. Han fremhever her sagnet om syndfloden som den sentrale nøkkel til forståelse av kristendommens guds- og menneskeoppfatning:

«Som vi husker, går selve myten ut på at en høyeste gud – etter å ha skapt jorden og mennesket – hadde mistet kontrollen over sin høyeste skapning. Menneskene var blitt fordervet av, heter det, og skaperguden – som dermed synes å ha tapt hele sin frodige fantasi – så ingen annen løsning på problemet enn å utrydde dem, drukne dem. Men en liten gruppe: Noah og hans hus – det var bare åtte personer i alt – hadde funnet «nåde for Herrens øyne» og skulle få overleve og bære menneskeslektens arv og historie videre.....Det store flertall av menneskene er av natur onde, guden som skapte dem finner dette sitt verk så mislykket og ser ingen interesse i deres fortsatte eksistens. Han anser deres menneskeverd lik null, de lar seg ikke forbedre gjennom en biologisk og historisk «utvikling» (jf. 1. Mos. 6).

«Som det var i Noas dager, skal det være når Menneskesønnen kommer...», sier Jesus i Matt. 24...

---------------------------

Herland gir dessverre ingen definisjon eller historisk fremstilling av verken feminismen eller kulturradikalismen. Innenfor feminismen etter 1960-årene finnes flere retninger, bl.a. den såkalte «forskjells-feminismen», som trolig Herland langt på vei ville føle seg hjemme i. Dessverre gir Herland leserne ingen informasjon om den mangeartede bevegelsen som feminismen utgjør.

Det tyder vel på at det nettopp er det demokratiske mangfoldet som er problemet for Herland..?

 

------------------------------------------

Å oppstille «kristne verdier» mot alle andre motstrøms-bevegelser, synes å være Herlands fremste anliggende. Denne form for kristen «dualisme» står i sterk strid til demokratiets innerste vesen. Jeg innrømmer at jeg er ganske forskrekket over Herlands synspunkter, tatt i betraktning at hun kaller seg religionshistoriker.

Herland synes å betrakte alle politiske, kulturelle og feministiske motstrøms-bevegelser som noe statisk og monolittisk.

Utviklingsperspektivet er dessverre helt fraværende i Herlandsrefleksjoner. Det er dette jeg finner mest interessant i Herlands innlegg.

Derfor er det i siste instans Herlands oppfatning av demokratiet jeg finner grunn til å stille spørsmålstegn ved. Så vidt jeg vet har da heller ikke de kristne europeiske kirker på noe tidspunkt i historien kjempet for demokratiet i vår moderne betyning av ordet.

-----------------------------

Dessverre, helt inntil 1800-tallet, bekjempet de fleste geistlige og kirkeledere i Norge både demokratiet og parlamentarismen. Datidens kristne kirkeledere hadde nok ingen sans for verken demokrati, menneskerettigheter, sosiale reformer eller kvinne-emansipasjon. Men de hadde stor sans for sine egne privilegier, slik jeg antar de også har det i dag.

Jeg vil hevde at både kulturradikalismen og feminismen er ektefødte barn av demokratiet. Fordi demokratiet er en prosess – ikke et avsluttet prosjekt – erogså feminismen og kulturradikalismen i kontinuerlig bevegelse.

--------------------------------

Litt historikk:

Kulturradikalerne i mellomkrigstiden (som Herland ikke omtaler med ett ord) er selvsagt ikke den samme i dag som den var i mellomkrigstiden, da Sigurd Hoel, Helge Krog, Aksel Sandemose og Arnulf Øverland i Norge målbar de ideer som bl.a. bygget på Freuds tanker og på sosialistiske ideer. Ikke minst var deres kritikk av kristen moral og oppdragelse et hovedpoeng. De kulturradikale i 1930-årene mente at et fritt samfunn ikke avhenger av økonomi, men derimot av frie individer med tro på seg selv. Dette kunne oppnås ved en fornuftig barneoppdragelse. Disse verdiene kolliderte den gang voldsomt med den (kristne) herskende moralen.

Kulturradikalerne i mellomkrigstidenhadde en bakvendt tankegang i forhold til marxistene som mente at en samfunnsrevolusjon ville føre til et friere liv. Kulturradikalerne hevdet at en fornuftig barneoppdragelse førte til frie mennesker som kunne føre til en samfunnsrevolusjon. På mange måter fikk de rett.

Men kanskje har Herland stirret seg blind på noen få kulturradikalere, som ikke har klippekort til kronikker og mediedebatter..?

 

I dag er denne form for kulturradikalisme noe utdatert, fordi vår tids (sekulære) psykologisk-humanistiske barneoppdragelse i hovedsak har forlatt det autoritære menneskesyn, som kristendommen dessverre har forfektet gjennom gjennom nær to årtusen. Igjen: et ufattelig tidsperspektiv!

Det morsomme er at Herland (og andre apologeter) i dag forsøker å gi inntrykk av at såkalte «kristne verdier» har vært identiske med de humanistiske verdier som de kristne kirker faktisk har bekjempet gjennom flere hundre år. Nettopp derfor håper jeg Herland kan gi oss en innføring i det hun kaller den «tradisjonelle kristendom».

 

----------------------------------------

 

Jeg vil gå litt tilbake til de begivenheter som preget 1960-tallet og tiårene fremover:

Både borgerretts-bevegelsen i USA, motstanden mot Vietnamkrigen, studentopprøret og hippiebevegelsen oppstod på 1960-tallet. Ungdomsopprøret på 60-tallet var uttrykk for en protest både mot rasediskrimeniringen, den brutale imperialismen, utbytting av den tredje verden og en generell intoleranse overfor mennesker som tenkte annerledes og var annerledes.

Den kalde krigens spenninger og trusler mellom verdenhistoriens «verste militarister og imperialister, to topputrustede maktblokker innenfor det kristne kultursamfunnet..», forteller selvsagt mye om øst-vest-konlikten som en religionskamp (en «kald religionskrig») OG om i hvilken grad oppslutning om og motstand mot kristendommen resulterte i denne bedrøvelige ideologiske splittelse av kristenheten i to fiendtlige leire.

Massebevegelsen tok slutt, men den kritiske innstilling som krever legitimering av autoritet, ulikhet og maktanvendelse, ble en del av en bevissthetsendring som selvsagt ikke kan brytes ned v.hj.a. Herlands (kristne) infame og snevre perspektiv på feminismen i dag.

 

Etter en anti-autoritær grunnstemning fulgte i flere land en bekjennelse til en revolusjonær disiplin. Vi vet at tesen om at vold fra statens side bare kunne bekjempes med mot-vold fant gjenklang i noen terroristiske bevegelser, som f.eks. den vesttyske bevegelse omkring Andreas Baader og Ulrike Meinhof OG den norske AKP-ml-bevegelsen.

Et av de viktige spørsmål i 1968 ved mange europeiske universiteter var om man skulle bruke vold i den politiske strid. Mange radikale studenter støttet Herbert Marcuse i hans syn på at

«det borgerlige, kapitalistiske system - og enhver autoritet – skulle fratas sin myndighet. Tanken var at undertrykkelsen og ensrettingen av borgerne ikke skjedde med brutal makt, men ved hjelp av langt mer subtile måter: Det herskende skjikt dekker over den egentlige maktstruktur ved å anvende en tilsynelatende demokratisk fremgangsmåte og ved å vise toleranse innenfor visse grenser...».

Ja, jeg spør meg om ikke vår udemokratiske STATSKIRKE nettopp benytter seg av denne subtile strategi..? Det er jo ikke måte på hvilke store og pompøse ord representanter for vår statskirke benytter seg av i det offentlige rom. Men går man dem nærmere etter i sømmene, blir det klart at de slett ikke ønsker noen kritisk meningsutveksling om kirkens teologi, bekjennelser og dogmer.

-------------------------------------

Verdt å nevne er at kvinner var med i alle de nevnte bevegelsene ovenfor, men de opplevde fort at de ikke ble tatt alvorlig. Mange fargede kvinner mente at kvinnebevegelsen på 70-tallet konsentrerte seg for mye om rettighetene til hvite, velutdannede kvinner. Fortsatt sliter mange afroamerikanske kvinner med rase- og kjønnsdiskriminering, fattigdom, arbeidsløshet og dårlige boforhold.

I Vårt Land viser heller ikke Herland noen som helst forståelse eller interesse for de problemer minoritets-kvinner opplever, mens hun derimot viser stor forståelse for at norske menn velger «utenlandske kvinner som er mykere i kantene»... Jeg har da også i flere av mine kommentarer til Herland understreket hennes ensidige og provinsielle fokus på norske kvinners intimsfære.

 

----------------------------------------

At «revolusjonen spiser sine egne barn» har ganske riktig vært en sannhet gjennom deler av vår nære historie. Men når Herland sammenligner etterkrigstidens kulturradikalisme med Robespierres halshugginger av sine politiske motstandere på 1700-tallet, går Herland langt over streken. I Robespierres samtid handlet det ikke om å «mobbe annerledestenkende», men om å henrette dem!

Herlands språkbruk her avslører hennes faglige og ideologiske inkompetanse.

Herland avslører en historieløshet som jeg vil betegne som pinlig av en akademiker og religionshistoriker. Men når vi vet at også de europeiske kirker aksepterte dødsstraff til langt inn i nyere tid, er det kanskje ikke så rart at Herland fortier denne meget avgjørende forskjellen, eller hva..?

Det er nok ikke så enkelt for Herland å bli minnet om kirkens konkrete voldshistorie gjennom mer enn halvannet årtusen. Det er nok heller ikke så enkelt å forene kirkens voldshistorie gjennom mer enn halvannet årtusen med de «kristne verdier» i dag. Jeg forstår godt at Herland sliter med å få den konkrete kirkehistorien (og de "kristne vedier") på plass i sitt religiøst-teologiske system i dag.

Jeg siterer fra Wikipedia:

«Giljotinen var tidligere det vanlige henrettelsesapparatet i land som Frankrike, Belgia og Tyskland. Skrekkveldet (også simpelthen kalt Terroren) var en periode i Den franske revolusjon karakterisert av brutal undertrykkelse. I årene 1793 til 1794 gjennomførte den ytterliggående franske revolusjonslederen Maximilien de Robespierre et jernhardt diktatorisk styre. I alt ble over 50 000 mennesker henrettet i summariske prosesser. Robespierre hevdet at folkets fiender (dvs. alle ikke-republikanere) måtte dø. Hans regime ble etter hvert så tyrannisk og farlig at det franske nasjonalkonventet fikk ham styrtet og henrettet».

 

Etter en anti-autoritær grunnstemning fulgte i flere land en bekjennelse til en revolusjonær disiplin. Vi vet jo også at tesen om at vold fra statens side bare kunne bekjempes med mot-vold fant gjenklang i noen terroristiske bevegelser, som f.eks. den vesttyske bevegelse omkring Andreas Baader og Ulrike Meinhof OG den norske AKP-ml-bevegelsen.

I Vårt Land viser heller ikke Herland noen som helst forståelse eller interesse for de problemer innvandrer-kvinner opplever, mens hun derimot viser stor forståelse for at norske menn velger «utenlandske kvinner som er mykere i kantene»... Jeg har da også i flere av mine kommentarer til Herland understreket hennes ensidige fokus på kvinners intimsfære.

--------------------------------------

At «revolusjonen spiser sine egne barn» har ganske riktig vært en sannhet gjennom deler av vår nære historie. Men når Herland sammenligner etterkrigstidens kulturradikalisme med Robespierres halshugginger av sine politiske motstandere på 1700-tallet, går Herland langt over streken. I Robespierres samtid handlet det ikke om å «mobbe annerledestenkende», men om å henrette dem! Herlands språkbruk avslører hennes faglige og ideologiske inkompetanse.

Herland avslører en historieløshet som jeg vil betegne som pinlig av en akademiker og religionsforsker. Men når vi vet at også de europeiske kirker aksepterte dødsstraff til langt inn i nyere tid, er det kanskje ikke så rart at Herland fortier denne meget avgjørende forskjellen, eller hva..?

Det er nok ikke så enkelt for Herland å bli minnet om kirkens konkrete voldshistorie gjennom mer enn halvannet årtusen. Det er nok heller ikke så enkelt å forene kirkens voldshistorie gjennom mer enn halvannet årtusen med de «kristne verdier» i dag... Jeg forstår godt at Herland sliter med å få den konkrete kirkehistorien på plass i sitt religiøst-teologiske system i dag.

Jeg siterer fra Wikipedia:

«Giljotinen var tidligere det vanlige henrettelsesapparatet i land som Frankrike, Belgia og Tyskland. Skrekkveldet (også simpelthen kalt Terroren) var en periode i Den franske revolusjon karakterisert av brutal undertrykkelse. I årene 1793 til 1794 gjennomførte den ytterliggående franske revolusjonslederen Maximilien de Robespierre et jernhardt diktatorisk styre. I alt ble over 50 000 mennesker henrettet i summariske prosesser. Robespierre hevdet at folkets fiender (dvs. alle ikke-republikanere) måtte dø. Hans regime ble etter hvert så tyrannisk og farlig at det franske nasjonalkonventet fikk ham styrtet og henrettet».

 

Dette handler kun om den franske «Giljotinen» på 1700-tallet. Men vi vet jo at de kristne (europeiske) kirker ellers hadde en årtusenlang tradisjon når det gjaldt TORTUR og dødsstraff av sine fiender og meningsmotstandere. Den kristne kirke var altså langt forut for sin tid både når det gjaldt tortur og dødsstraff overfor sine teologiske trosavvikere.

At Herland ignorerer denne del av kirkens historie (og «kristne verdier») er kanskje ikke så rart..?

Det franske revolusjonstribunalet (fr. tribunalrévolutionnaire) ble avskaffet 31. mai 1795. Her hører vi om 50 000 summariske henrettelser! Det interessante er at Herland ikke gir leserne noen opplysninger om dette «skrekkregimet», mens hun altså forsøker å etablere en meget tendensiøs kobling mellom Robespierre OG dagens «elite som utøver samfunnsmakt». Og nå er man i følge Herland «blitt ”makta” med nøyaktig de samme undertrykkende våpen i hånd som generasjonene før dem».

 

Det at Herland ikke ser noen forskjell her, er svært urovekkende. Igjen, det er nettopp forskjellene Herland vil oppheve og tilsløre. Hennes historieoppfatning er like statisk og monolittisk som hennes øvrige begreper «verdirelativisme», «hedonisme», «kristne verdier» o.l.

Jeg leser fortsatt Herlands innlegg som et nidkjært forsvar for de «kristne verdier». At hun stadig henviser til Habermas (som mange teologer også gjør), er etter mitt syn ganske betegnende:

«I Between naturalism and religion kritiserer den verdenskjente tyske filosofen Jürgen Habermas sekulære stater for å nedtone tradisjonell moral og etikk. Han mener at det liberale samfunnet ikke har en tilstrekkelig moralsk drivkraft til å motivere borgerne til empati og nestekjærlighet uten å ty til den religiøse etikken...»

Det er etter mitt syn her vi finner Herlands dypeste motivasjon:

«Empati og nestekjærlighet kan ikke eksistere uten «den religiøse etikken» (med andre ord: den kristne etikken). Dette er i så fall en påstand uten historisk, etisk eller teologisk saklig begrunnelse.

Herland sier videre at «Man ler av de som tror på Gud og åndelighet, - dvs. 70 % av befolkningen. Statskirkens dogmatiske lære politiseres og omformes til en sosialdemokratisk folkekult som står langt fra tradisjonell kristendom..».

 

Herland er forbausende taus om hvordan «sosialdemokratisk tradisjonell folkekult» atskiller seg fra «tradisjonell kristendom». Hva er tradisjonell kristendom, Herland? Er det tilfeldig at hun, som religionshistoriker, ikke presiserer forskjellen? Jeg tror nok at mange av Vårt Lands lesere gjerne vil vite – og få å presisert – forskjellen her. Men det er kanskje nettopp forskjellen Herland ikke vil uttale seg om..?

Det kan jo også tenkes at hvis man ler er det kanskje fordi man ikke finner andre måter å uttrykke seg på..? I mangel på saklig kunnskap om både kirkens historie, bekjennelser og dogmer (en kunnskapsløshet som selvsagt Den norske kirken selv er ansvarlig for) har man kanskje ikke andre reaksjonsmåter i dagens samfunn. At Herland selv ikke bidrar til almenhetens opplysning, er ikke særlig overraskende eller betryggende.

Herland mener også at man «håner» FrP. Men kan det ikke like godt tenkes at det er Herland selv som «håner» og/eller undervurderer folkemeningen? I vårt demokrati har det norske folk tilstrekkelig kunnskap om FrP's politiske program til både å uttale seg OG til å stemme ved stortingsvalget. Men hvorfor almenheten – faktisk ca. 80% av Norges befolkning - ikke har tilstrekkelig kunnskap til å uttale seg om kirkens Jesus-forgudelse, er det nok Herland selv (og hennes «kumphaner») som bør forklare seg nærmere om for det norske folk.

 

Det er kanskje heller ikke helt feil å hevde at FrP faktisk får en pressedekning (positiv og negativ) som få andre partier er forunt. Ja, slik kanskje også Herland har fått rikelig med presseomtale i diverse medier..? Det er faktisk ganske morsomt å registrere hvor mye pressedekning Herland får.

 

Så vidt jeg forstår er det ikke «kulturradikalerne», men nettopp Herland og hennes religiøst-teologiske meningsfeller, som i stor grad dominerer i våre toneangivende aviser. Kirkens faretruende makt over norske medier – en makt som bl.a. fungerer slik at teologer og andre kristne medarbeidere i en stor del av avisene i praksis gis fullmakt til å sensurstemple kristendomskritikk – ble særlig godt demonstrert ved utgivelsen av Edwiens bok Er kristendommen en fare for verdensreden? (1977/1986).

Denne bok var den eneste kristendomskritiske bok som ble utgitt i Norge i nevnte år. Foruten denne bok ble offentligheten bombardert med den sedvanlige flom av kristen propaganda gjennom både presse, kringkasting og forlag. Av 160 aviser som fikk Edwiens bok til anmeldelse var det bare 20 aviser som anmeldte den. I ca. 70% av pressen (hovedsaklig den såkalt «borgerlige» eller «ikke-sosialistiske» del av den) ble Edwiens bok omfattet med den totale taushet.

For mer konkret og detaljert informasjon henviser jeg til Edwiens bok Jesus i konflikt med menneskerettighetene (note 31).

 

--------------------------------------------

 

Nei, Herland, man ler ikke nødvendigvis av de som tror på Gud og åndelighet... Men man argumenterer i større og større grad i mot den «kristne Gud». Kanskje er det rett og slett vår stadig mer rasjonelle og opplyste offentlighet som plager Herland..?

I et demokratisk samfunn skulle det bare mangle om ikke også kritikk av den «kristne Gud» skulle tillates.

Begrepet «åndelighet» har selvsagt ikke de kristne kirker noe monopol på. Eller mener religionshistoriker Herland at «åndelighet» er et eksklusivt kristent begrep? I så fall er det desto mer underlig at religionshistoriker Herland ikke problematiserer dette begrepet.

Som religionshistoriker burde Herland ha definert begrepet «åndelighet» før hun konkluderer så bastant og lettvint som hun her gjør. Det kan godt tenkes at Herlands begrep «åndelighet» faktisk hører inn under hennes kirkes - eller menighets - sekterisme. Dette vet vi ikke fordi Herland selv ikke bryr seg med å definere slike viktige religionsvitenskapelige begreper.

--------------------------------

 

Ellers ser vi at Herland igjen strør om seg med sine billige poenger OG med stadige kortfattede og løsrevne sitater fra alskens kilder og forfattere. I dette innlegget presterer hun å sitere fra både Michel Foucault, Max Horkheimer, Asle Toje, Nina Witoszek, Jürgen Habermas, Sigurd Skirbekk...I hennes foregående innlegg har hun brukt nøyaktig samme strategi når det gjelder navn og referanser.

Herland bruker og misbruker sine referanser på den mest selektive og lemfeldige måte. Er det Vårt Lands lesere hun vil imponere?

Kanskje er det også derfor Herland får så liten respons i våre offentlige medier (som hun forbausende nok synes å ha ubegrenset adgang til)..?

 

Jeg personlig har liten interesse for Herlands annonserte opptreden på «Christiansand Protestfestival i Kristiansand den 9. september»,heller ikke for hennes annonserte duell med Dagbladets politiske redaktør, Marie Simonsen.

 

Men for Hanne Nabintu Herland er det visst svært viktig å få annonsert denne begivenhet på Vårt Lands forum.

Etter mitt syn har Dagbladet for lengst forlatt sin kulturradikale profil. Avisen fremstår i dag som en (servil) kristen-liberal avis, som står nær Vårt Land (for første gang i Dagbladets historie har avisen en kristen redaktør). Det er virkelig lenge siden Dagbladet hadde noe viktig å meddele. Men det kan jo hende at Vårt Lands Hanne Nabintu Herland og Dagbladets Marie Simonsen selv mener at de har viktige saker å meddele hverandre..?

Underholdende kan det kanskje bli, men interessant? Nei, slett ikke!

Mvh. G. Ullestad

Jeg har lest innlegget og de fem kommentarene; jeg holder med deg.

Tramp, tramp, tramp på en sekstiåtter.

 

Jeg synes du beskriver dette på en glimrende måte. Du setter ord på det mange av oss ser og opplever i dagens Norge.

Når makteliten ikke klarer å respektere og verdsette mangfold og gi rom for forskjellige meninger, men opphøyer seg selv til de overlegne som har "skjønt det", da vil det tvinge seg frem en motkultur i folkedypet.

Det er på tide og vi er mange som ønsker den velkommen!