Dersom KrF mister sitt særpreg som et kristent parti blir KrF malt i stykker mellom de to-tre store partiene, Ap, H og Frp. Det skal godt politisk håndverk til for å redde KrF. Derfor er sammensetningen av den nye ledertrioen kritisk viktig for KrF.
KrF er vokst frem av og er fortsatt ideologisk forankret i ulike tradisjoner av protestantisk vekkelseskristendom: den statskirkelige (pietististisk-lutherske), den frikirkelige med røtter i ulike former for reformert preget kristendom som metodisme, baptisme og pentakostale retninger og dessuten Oxfordgruppebevegelsen-MRA som gjorde seg gjeldende i norsk kristenliv fra begynnelsen av 1930-tallet og frem mot 1960.
I 1945 da KrF fikk sitt definitive politiske gjennombrudd, sto de som tilhørte dette vekkelsesfolket, sammen om den visjonen å få "kristne personligheter" inn i politikken, først og fremst inn på Stortinget, slik at den kunne "kristnes". KrF ble bedehusfolkets og frikirkelighetens parti både på Øst- og Vestlandet. Fra bedehuset overtok man møte- og kommunikasjonsformer. Flere lekpredikanter gjorde politisk karriere ved partiet, mens prester i Den norske kirke stort sett glimret med sitt fravær.
Partiet forsto seg ikke som noen kirke eller et trossamfunn, for kirketanke og kirkerett har aldri vært særlig viktig i den protestantiske vekkelseskultur. Men tross store ulikheter i lære, organisasjon og trospraksis sto man sammen. Hva var det som forente? Troen på Guds rike, dets nærvær og komme, forente omvendte mennesker uansett (protestantisk) kirketilhørighet. Politisk innsats i KrF ble sett på som innsats for Guds rike. Det er i denne sosio-religiøse konteksten at den såkalte "bekjennelsesparagrafen" hører hjemme. Og vurdert ut fra denne bakgrunn har den god mening.
Når KrF krever personlig bekjennelse til kristentroen for sine tillitsvalgte, er det vekkelsens vekt på omvendelsen som "porten inn i nådestanden" som ligger bak. For omvendelsen viser seg nettopp i troens bekjennelse overfor "verden" og i tilslutningen til de omvendtes fellesskap. De omvendtes fellesskap i frikirke og forening var i mellomkrigstiden blitt en stor organisert folkebevegelse. Troen på Guds rike krevde misjon her hjemme og i fremmede land. Og dessuten kamp mot synden - i den enkeltes liv, men også i kollektivet, både i og utenfor de troendes krets. Siden synden fikk råderom ved statens og samfunnets avkristning, ble rekristianisering kjernen i det kristelige partiets program. Det politiske arbeid fikk sin kristelige motivering. Ut fra gudsriketanken og vekkelsesideologien med dens vekt på syntesen av personlighet og tro måtte det nærmest bli selvsagt at partiprogrammet måtte realiseres ved omvendte mennesker. De hadde ikke bare den rette kristelige forpliktelse, men også den personlige og mentale forutsetning for å følge den, dvs. "det gjenfødte liv". At uomvendte da skulle gis mulighet til å prege det kristelige partiet, var ikke bare meningsløst, men ville true dets identitet. Bekjennelsesparagrafen skulle sikre det kristelige "kaderpartiets" identitet.
Man har forsøkt å overvinne bekjennelsesparagrafens ideologi ved hjelp av en variant av luthersk toregimentslære eller ved å allmenngjøre det kristelige. Det har ikke gått, fordi man har abstrahert partiets identitet og oversett de tunge historiske realiteter. Når bekjennelsesparagrafen i dag er i krise, er det ikke av teologiske grunner, men beror på omfattende historiske endringer. Store deler av dagens "kristennorge" består av vekkelsens barnebarn og barnebarns barn. For disse er ikke omvendelsen det store dramatiske vendepunkt som førte til "brudd med verden" og inn i et nytt fellesskap. De kan vanskelig akseptere de krav som stilles til gyldig kristelig liv. Indvidualismens har gitt frihet, men også ført til indre oppløsning og manglende tilslutning til organiserte folkebevegelser – religiøse som sekulære. Bekjennelsesparagfen vil nok forsvinne. Men det vil ikke føre de store skarer inn i partiet. KrFs krise er langt mer omfattende og fundamental. Ennå har vi ikke med tilstrekkelig radikalitet drøftet spørsmålet hvordan vi vil fungere som et kristelig parti i et sekularistisk demokrati, som prinsipielt avviser at kristendommen har noen gyldig funksjon i det politiske liv.
Noen KrF-ere ønsker at KrF skal satse på saker som bekjempelse av fattigdom og innsats for miljøet. De vil ikke gå med på noen innsnevring av "det kristelige" til noen bestemte saker. En tidligere sentral KrF-er har anbefalt å legge vekk slikt som abortsaken og istedet gå inn for bl. a. samferdselspolitikk. Angivelig fordi folk ikke er opptatt av slike spørsmål. De berører ikke folks hverdag. Men nå har aborttematikken meldt seg med ny kraft ved planer om utvidelse av fostervannsdiagnostikk. Muligheten for at alle fremtidens barn blir lytefrie, er kommet nærmere. Underlaget for å la et foster drepe vil bli bedre. KrFs tilnærming i denne situasjonen er lite klargjørende. At det finnes et hav av gode saker som også kan anses som "kristelige", er selvsagt. Men i den nåværende situasjon å kjempe for et utvidet perspektiv, er egentlig lite relevant. Flere gangveier er sikkert en "kristelig" sak. Det kan redde liv i trafikken. Men er den sammenlignbar med og kan komme i stedet for kamp mot selvbestemt abort og kjønnsnøytralt ekteskap. Her trengs med andre ord kriterier for "kristelig politikk" som kan grunngi politiske prioriteringer. Vil ikke partiledelsen gå inn på en slik refleksjon, fortsetter KrF uten ideologisk styring.
Aud Kvalbein har tatt til orde for at KrF søker kontakt med kristne politiske miljøer som har forlatt eller som er ytterst skeptiske til partiets nåværende linje. Det er et meget konstruktivt forslag. For Krf har i de siste måneder noen ganger vært under sperregrensen, og kan fortsette der om ikke det skjer endringer. De konservative kjernevelgere rusler sakte, men sikkert ut bakdøra, mens de dominante krefter i partiet ønsker å holde hoveddøren oppe for velgere som vel er sympatisk innstilt til kristendommen, men som knapt vil omsette denne sympatien i et konkret politisk standpunkt. Nå identifiseres de konservative KrF-velgerne lett med "bedehuset." Det er nok et for smalt perspektiv. Blant dem som slutter opp om Nina Karin Monsen og Benestads nettverk til bekjempelse av ekteskapsloven, er det mange uten nær tilknytning til bedehus-tradisjonen.
Det skal godt politisk håndverk til for å redde KrF. Derfor er sammensetningen av den nye ledertrioen kritisk viktig for KrF.
Dersom KrF mister sitt særpreg som et kristent parti blir vi malt i stykker mellom de to-tre store partiene, Ap, H og Frp.
Som KrF-ere skal vi gnistre, vi skal være lys og salt, slåss mot venstresiden og sosialistenes forsøk på å avkristne Norge. Det er viktig for KrF at vi velger en ny partiledertrio som ikke lefler med venstresiden og sosialistene, men som har evigheten som perspektiv for sin politiske kamp. Strategiutvalget og dets leder har åpnet for regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Dette er en dødslinje for partiet, og vi må snarest overfor velgerne klargjøre at vi som kristendemokratisk sentrumsparti primært søker samarbeid til høyre, enten det er byråd- eller regjeringssamarbeid!