Knut Storberget kan gå inn i valgkampen som en justisminister med kontroll på tingene, i stedet for som en som bare roter alt til. Han viste den nødvendige fastheten som skulle til i politikonflikten, samtidig som han var løsningsorientert.

Det har ikke manglet på kritikk av justisministeren under politikonflikten, særlig fra den politiske høyresida. Det har nesten virket som man mente konflikten kunne løses ved at staten ga etter og lot politiet få det som de ville. Men Storberget visste at han ikke kunne gjøre dette til et lønnsoppgjør utenom tur, og dermed utløse krav fra andre grupper.

Det kan virke som Politiforbundet i siste runde spekulerte i at det ville bli umulig for Storberget og regjeringen å gå inn valgkampen med en uløst konflikt. Men Storberget holdt fortsatt stand, og dermed ble det til slutt enighet om en avtale. Endringene i innhold fra det staten tilbød sist, er ikke store. Det viktigste var nok at også Politiforbundet innså at det ikke var mulig å fortsette med dette konfliktnivået.

Politforbundet har nemlig satset selve politiets omdømme blant folk i denne kampen. I realiteten er det folks trygghet i hverdagen som er blitt kampmiddelet. Om man hadde fortsatt, ville reaksjonene blitt sterke. Nå kan Arne Johannesen si til sine at de tross alt oppnådde en god del, tatt i betraktning at dette ikke var noe lønnsoppgjør, men en forhandling om arbeidstidsavtale.