De kjønnsforskerne som ble intervjuet på Hjernevask kom ikke spesielt heldig fra det, hvilket kan forklares med henvisning til to enkle observasjoner: (1) Særlig to av de aktuelle kjønnsforskerne demonstrerte klart og tydelig at de mangler forståelse for naturvitenskap generelt og biologi spesielt (og minst av dem demonstrerte at hyn er totalt på jordet når det gjelder vitenskapsfilosofi), og (2) biologi er helt essensielt for de saksforhold de nevnte kjønnsforskerne så selvsikkert uttalte seg om. Resultatet ble et magaplask av de helt sjeldne. Morgenbladet mener at "paradigmeskiftet er absolutt". Tanketomme floskler om at kjønn kun er en sosial konstruksjon, vil sjeldnere (eller kanskje aldri mer) bli fremmet i norsk offentlighet etter dette.

De fleste har skjønt det nå; det er håpløst å snakke om kjønnsrelasjoner og kjønnsrollemønstre uten å ta med i betraktningen de rammebetingelsene som etableres av de biologisk forskjellene som finnes mellom menn og kvinner. Men egentlig er det nøyaktig like håpløst å tro at vi skal kunne klare å håndtere de utfordringene det multikulturelle prosjektet gir opphav til, uten å ta med i betraktning (1) de etter hvert meget godt dokumenterte forskjellene som finnes mellom folkegrupper, samt ikke minst (2) de sterke føringer dette gir for folks opplevelse av identitet, tilhørighet og lojalitet; begge deler er solid underbygget, både empirisk og teoretisk.

Når Janne Haaland Matlary i Aftenposten uttaler seg med fynd og klem om etnisitetens manglende betydning for det nasjonale samholdet, stiller hun seg derfor like lagelig til for hugg som de ovennevnte kjønnsforskerne. Christian Skaug har skrevet en grundig og god analyse i artikkelen Matlarys innbilte nasjonsbygging. Artikkelen innledes slik:

Sitat.

I en kommentar i Aftenposten  den 27. juli stiller Janne Haaland Matlary spørsmål om det finnes noe i Norge som kan kalles felles for nasjonen, samt hvorvidt dette er noe som behøves. Det første spørsmålet gir hun aldri noe klart svar på, men konstaterer at den norske debatten er irrelevant fordi den dreier seg om følelser, mens det andre spørsmålet besvares med at det er behov for felles, objektive verdier. Verdiene må etter hennes oppfatning være av sivil og politisk art, som demokratiet, rettsstaten og individets frihet, og de skal være samfunnets felles plattform.

Ved å behandle det første spørsmålet om hva som er felles for nasjonen til de grader lemfeldig, for deretter straks å begynne å snakke om samfunnets politiske konstitusjon, hopper hun bukk over en høyst nødvendig drøftelse av hva hun mener med nasjonen, for deretter å benytte begrepet i en argumentasjon som har fint lite med nasjon å gjøre, men desto mer om staten. Det nærmer seg en tilsnikelse, for staten og nasjonen er to forskjellige ting. Staten er felles for alle i Norge, men den tiden er forbi da nesten alle innbyggere tilhørte samme nasjon.

For hva er nå en nasjon?

En gruppe av menneskeheten tilhører samme nasjon dersom de har en felles, gjensidig følelse av samhørighet som ikke i like sterk grad strekker seg utenfor gruppen. Denne samfølelsen gjør at de er mer tilbøyelig til å hjelpe hverandre, de samarbeider lettere med hverandre enn med andre folk, og de vil helst styres av sine egne. Samhørigheten kan ha oppstått som følge av etnisitet og slektsbånd, ordet nasjon er som kjent avledet fra det latinske natio, som betyr fødsel. Felles språk, religion, sedvaner og omgangsformer bidrar også sterkt, og geografiens fysiske adskillelse av folkene tidligere i historien spiller fortsatt inn, men den sterkeste sammenhengskraften skyldes gjerne en følelse av å ha en felles historie, av å ha et forhold til de gleder og sorger, triumfer og nederlag, som har forent ens forfedre.

Ingen av disse betingelsene er hverken nødvendige eller tilstrekkelige, og det ville være enkelt å finne eksempler på at f.eks. felles språk ikke er uunnværlig for en sterk nasjonalfølelse. Men tilfellet som interesserer oss er Norge. Og i vårt land spiller både etnisitet, språk, religion og felles historie inn, idet de sammen danner nasjonen Norge, som ikke er det samme som staten Norge, og som altså ikke lenger er den eneste nasjonen tilstede på norsk territorium. Nasjonen Norge eksisterer altså fortsatt. Den lever sitt eget liv, den bygger hus, stifter familie og lever langt på vei som før helt uavhengig av marginaliseringen, latterliggjøringen og de sterile intellektuelle motene som manifesterer seg i form av hurtig glemt varm luft fra munnen, og trykksverte på papir som man dagen etter pakker fisk i. De patriotiske følelsene er fortsatt sterkt tilstede hos størsteparten av befolkningen, selv om det ikke virker sånn i enkelte åndelig belastede hovedstadsmiljøer.

Og siden nasjonen lever sitt eget liv i en naturlig forlengelse av sin komplekse realitet i form av kultur, slekt, historie etc., sier det seg selv at den hverken kan konstrueres eller fremforskes. Den bare oppstår som resultat av folks handlinger og historiske omstendigheter. Det kan ikke vedtas at man nå skal innføre den ene eller den andre basisverdi for en nasjon. Man kan ikke fremstille en supernasjon syntetisk fra en rekke organiske nasjoner. En utlending kan som individ bli del av en nasjon som ikke er hans opprinnelige, men en gruppe av utlendinger som sammen beskytter sin opprinnelige identitet med nebb og klør kan det ikke. Ei heller kan nasjonen dekonstrueres. Den forsvinner ikke, og det er like nytteløst å argumentere for at den må bli objektiv og følelsesløs som det er å ta til orde for å avvikle kjærligheten.

Sitat slutt.

Les artikkelen i sin helhet hos Document. Herved anbefalt.

PS: Det fagområdet Matlary er nødt til å sette seg bedre inn i dersom hun skal kunne uttale seg med troverdighet og tyngde i denne typen spørsmål, kalles human adferdsøkologi. Heldigvis har et par av Norges ledende forskere på dette området skrevet en grundig og populærvitenskapelig bok om disse tingene (utgitt av Tapir Akademisk Forlag), og derfor finnes det ikke lenger noen god unnskyldning for å basere politiske kommentarer på uvitenhet om forhold som vil få avgjørende betydning for samfunnets sammenhengs- og bærekraft fremover.