Professor ved Universitetene i Bergen og Oslo, Terje Tvedt har lenge kritisert Norges utviklingspolitikk og kaller den norske modellen for udemokratisk. Hva har det demokratiske undeskuddet å si for norsk bistandsdebatt?
Den norske modellen består av en nært samarbeid mellom Staten(UD/Norad), Sivilsamfunnet(NGOene) og Forskningen. I dette samarbeidet regjerer UD gjennom å legge retningslinjene for hvordan organisasjonene skal drive bistand og hva forskerne får støtte til å forske på. Han kaller dette et nasjonalkorporativistisk system som styres av et Godhetsregime der alle er enige om at det er et "godt" prosjekt. Enigheten gjør så at beslutninger for utviklingspolitikkens form tas på bakrommet, mens den eneste debatten som når offentligheten er hvor mye penger man skal gi.
Jeg er enig med Tvedt om at det er et problem at debatten om utvikling ofte holder seg på styrerommet mellom UD, Kirkens nødhjelp og Prio e.l.
KrF gjør i dag et forsøk på å trekke utviklingsdebatten, og den politiske debatt generellt, ut i det offentlige rom. Hvordan skal vi sørge for at bistand ikke forsvinner i korrupsjon? Må vi regne med litt svinn? Hvordan kan staten bruke sivilsamfunnet samtidig som de fremhever dets uanhengighet? Dette å mer kan folket spørre KrFerne om på http://krf24.no





