verdidebatt.no

Stoltenbergs månelanding har druknet i biodiesel, bilavgifter og bruk av private jetfly.

Det går ikke så greit med miljøet for den rødgrønne regjeringen. De mange små sakene er i ferd med å ødelegge for profilen. Verstingen er statsmininster Jens Stoltenberg.

At statsministeren må bruke privatfly til klimatoppmøtet i København, er en av de mange blundere. Samtidig sutrer Arbeiderpartiet over tapte statlige inntekter fordi folk kjøper miljøvennlige biler eller kjører på biodiesel.

Samlet sett sår alt dette tvil om Arbeiderpartiets og regjeringens miljøprofil. Mener de noe med miljøkampen?

I statsminister Stoltenbergs nyttårstale i 2007 var menneskeskapte klimaendringer, miljøvern og fremtidsoptimisme sentrale temaer. CO2-rensingen ved Mongstad ble nevnt som vår tids månelanding. 

Det virker ikke som Stoltenberg helt forstår hvilke signaler som sendes ut. Hver dag går det 17 ordinære rutefly til København. Norges statsminister bør sjekke inn på en av disse avgangene.

Har den rødgrønne regjeringen med Stoltenberg i spissen et oppriktig ønske om forandring - en omlegging til miljøvennlig, bærekraftig produksjon, transport og levemåte i Norge?

Jeg tviler på det.  Da ville vi sett en klar forandring for lengst, ikke minst i Nasjonal Transportplan. Her i Telemark vil regjeringen ikke støtte opp om fortsatt drift av Bratsbergbanen, en jernbanestrekning mellom Notodden og Porsgrunn som er viktig for studenter og ansatte på høgskolen i fylket vårt. Enn så lenge venter vi fortsatt på en opprusting av jernbanestrekningen mellom Larvik og Porsgrunn. Pr i dag går det flere "busser for tog" enn tog på denne strekningen.

Det er i de konkrete tiltakene nasjonalt og lokalt vi ser om regjeringens miljøpolitikk er troverdig. Det koster ikke stort å gi litt av overfloden til regnskogen i Brasil, men i det øyeblikket vi må sette fra oss bilen og kjøre kollektivt, eller prioritere jernbane framfor fire-felts-motorveier i statsbudsjettet.. ? Da blir det synlig hva vi virkelig er villig til å gjøre for miljøet og menneskehetens framtid.

Det er viktig å huske på at våre politikere ikke kan gjøre mer enn vi som velgere gir dem fullmakt til! Derfor må en forandring i riktig retning også innebære at vi som enkeltmennesker og familier er villige til å ofre noe. Det er en illusjon å tro at et miljøvennlig samfunn ikke får konsekvenser for vår individuelle måte å leve på! En miljøvennlig livsstil MÅ få konsekvenser for hvordan vi reiser, vårt forbruk av varer og tjenester, mm... Er vi villige til det? Hvis ikke, møter vi oss selv i døra når vi kritiserer våre politikere.

 Dette er vel å komme inn på kjernen i problemstillingen. Er vi villige til å ta kostnaden? De fleste av oss vil oppleve endringene men neppe bli veldig skadelidende av dem i vår levetid. Alt i dag ser vi jo at vi ikke er villige til å gi de eldre en verdig avsluttning eller de unge den utdannelse de fortjener. Nesten hvert eneste miljøtiltak blir møtt med at fellesskapet må subsidiere det for at vi skal ta det i bruk. Det kan jo ikke forventes at vi skal måtte betale for det, til og med mere enn det som forurenser enda mer.

Selvkritikk er vel kan hende den viktigste egneskap vi kan ha når det kommer til klimaspørsmålet.

 Nettopp... Det er et tankekors at det som får flest hissige debatt-innlegg i avisene (i alle fall her i distriktet) er forslag om restriksjoner på biltrafikken. Da våkner folk, hvis de frykter parkerings/bom-avgift eller høyere bensinpriser. Privatbilen er vår Hellige ku... Nåde den som prøver å røre den, eller begrense vår "mobile frihet".!

Jeg forstår jo at for mange er bilen et nødvendig gode (eller onde..), men jeg tror at svært mange vil kunne klare seg mye mye bedre enn de tror uten tilgang på en privat bil. Det forutsetter så klart at kollektiv-tilbudene utbygges og forbedres, ikke minst i/rundt byer og tettsteder.

Bør vi vente til alt er på plass eller kan vi begynne i det små alt nå. Det er hundrevis av ting vi kan gjøre for å avhjelpe miljøet. Det meste krever bevissthet mer enn arbeide og ulemper i hverdagen. Mye vil også medføre mindre penger ut av egen lomme.

Kan bilen leve noen år lenger med litt pleie og stell. Er det elektriks utstyr som bare står der og venter i standby stilling men som egentlig kan skrues helt av. Trenger vi utebelysning når slik at de som kjører eller går forbi ser huset vårt. Trenger man lys i rom man ikke er i eller varme i rom man ikke bruker.

Trenger jeg en ny sofa eller kan jeg trekke om den jeg har eller kjøpe en brukt en. Bøker kan jeg låne på biblioteket fremfor å kjøpe dem. Gamle gryter og stekepanner eller annet av metall kan jeg selge, så får jeg penger og jeg vet at det går til gjenvinning. Trenger jeg all den sepen til vask og oppvask eller kan jeg redusere doseringen. Kaster jeg mat jeg egentlig kunne ha spist.

Hytta man bruker to uker i året. Båten det samme. Hvor mange rom kan man være i på en gang, har man kan hende for stort hus eller leilighet. Hvor mange klær trenger jeg egentlig. Listen over vårt overforbruk er vel lang som et vondt år.

Det finurlige med det er at når vi dør er det tingene våre som blir husket ikke oss selv. Ofte er tingene en kime til besvær for de som overtar dem for de har jo alt fra før selv. Vi kan jo stille oss spørsmålet om vi ønsker å være bruker eller forbruker, det er en forskjell.