Diagnostiseringen av norgeshistoriens verste terrorist som strafferettslig utilregnelig reiser en rekke spørsmål som har betydning for demokratiets og rettsstatens fremtid. La oss se på noen av dem.
Etter min vurdering er det betenkelig at den rettsmedisinske kommisjonen sier at den ikke har noen «vesentlige bemerkninger til de sakkyndiges rapport» samtidig som «minst tre av kommisjonens syv medlemmer [skal] ha hatt store innvendinger mot rapporten» (Aftenposten, 22.12.2011).
At det finnes faglig uenighet i en så vanskelig sak som dette, burde være uproblematisk. Det som er urovekkende, er at man forsøker å holde uenigheten skjult. Det åpner for spekulasjoner om at
kommisjonen har hatt andre forpliktelser enn de rent faglige.
Selv om en slik mistanke skulle vise seg å være dårlig begrunnet, kan det neppe herske tvil om at det hele bidrar til å svekke folks tillit til rettsstaten. Det som trengs på dette området, er kort
og godt større åpenhet. Samfunnet trenger å vite at kommisjonen, og fagmiljøet forøvrig, ikke har noe å skjule.
At Breivik må ha alvorlige personlighetsforstyrrelser, som f.eks. psykopatiske trekk eller manglende evne til empati, kan det neppe herske noen tvil om. Men skal dette frita ham for strafferettslig ansvar? Jeg nøler i det lengste med å godta en slik konklusjon.
Man blir sittende igjen med inntrykk av at norsk rettspraksis så å si ikke er kalibrert for å håndtere forbrytelser av denne størrelsesorden. Man kan jo (som andre har vært inne på før meg) lure på om våre domstoler hadde «frifunnet» også Hitler, Pol Pot eller Stalin? Dette aktualiserer minst to spørsmål.
Det ene er om vi ikke har kommet skjevt ut når det gjelder hva som skal til før man blir erklært strafferettslig utilregnelig. Det andre er om ikke ekspertenes makt i norsk rettsvesen er for stor. Psykiatri er ikke noen eksakt vitenskap, og det er betenkelig at menneskeskjebner avgjøres av fagfolk som i lukkede rom tviler seg frem til den ene eller andre konklusjonen/diagnosen. Denslags er ikke egnet til å skape tillit til systemet, hvilket nylig avstedkom en krass kommentarartikkel fra Per Egil Hegge (Dag & Tid, 13.01.2012).
Ytterligere en grunn til at det er betenkelig uten videre å avskrive Breivik som sinnsyk, er at dette av enkelte i den innvandrings- eller islamkritiske bloggosfæren (som jeg selv er en del av) blir brukt som en blankofrifinnelse av eget miljø. Det blir etter min mening helt feil.
Det er ingen tvil om at det både i nettavisenes kommentarfelter og i bloggosfæren ellers har florert med usakligheter, nedrakking på minoritetsgrupper, hetsing av meningsmotstandere, og så videre. At dette dessverre er en del av bakteppet for 22/7, bør ikke bagatelliseres.
Alle vi som er (verdi)konservative og/eller kritiske til dagens innvandrings-, kriminal- og integreringspolitikk, må fortsette å gjøre avgrensninger i forhold til ulike former for ekstremisme. Samtidig bør mediene opprettholde et kritisk søkelys rettet mot det 'miljøet' (i vid forstand av ordet) vi er en del av. Bare gjennom en vedvarende og dønn ærlig prosess på dette området, kan vi få skilt klinten fra hveten.
Mitt anliggende her kan oppsummeres som følger. Fjorårets terrortragedie har ført til at visse personer og standpunkter, både på høyre- og venstresiden i det politiske landskapet, nå utsettes for kritikk. Dette er positivt, og – ikke minst – nødvendig. Disse prosessene bør derfor fortsette med uforminsket styrke, uavhengig av hva som etter hvert måtte bli konklusjonen om Breiviks mentale tilstand.
Imidlertid aner vi allerede nå konturene av en annen type misbruk av diagnosen som er svært mye mer alvorlig enn ovennevnte, nemlig at man hevder at enhver som deler noen av Breiviks synspunkter på samfunnsutviklingen, også er sinnsyke. Som den profilerte antirasisten Tor Bach sier det (Vårt Land, 03.12.2011): «Konklusjonen rettspsykiaterne drar rammer alle høyreekstreme. Hvis Breivik er gal, er alle med samme politiske holdninger gale.»
Først definerer man altså begrepet ’høyreekstrem’ på en slik måte at det omfatter de fleste som er kritiske til det rådende regimet, deretter hevder man at alle disse er sinnsynke. Dette har skremmende likhetstrekk med det man i sin tid gjorde i Sovjetunionen, der terskelen var lav for at dissidenter og opposisjonelle ble stemplet som sinnslidende. Den som er uenig i den offisielle ideologien, må jo rimeligvis være gal, ikke sant? Vi vet hvordan det gikk.
Redaksjonens lesetips