Sosialistene strammer til skruen for sin egen ideologi. I et samfunn er vi alle underlagt statens ideologiske fundament, om vi liker det eller ei.

Vi alle må rette oss etter de lover og regler de setter for vår deltakelse i henhold til de lover og regler de vedtar. Nekting vil garantert innebære fravær av andre rettigheter, slik vi stadig oftere er vitne til.

"Jeg gremmes". - Kanskje enda mer overfor den ignoransen som samfunnets minste enhet "familien" utsettes for, i statsfeminismens og oppløsningens tjeneste.

mvh   mette

Denne retten til å følge sin samvittighet vil gå ut over noen andres rettigheter.

Det kan være lett å akseptere at noen kan nekte å utføre abort eller anbefale abort etter sin samvittighet, men hva da med en lege som ikke ønsker å behandle homofile fordi de synes homofili er galt. HIV fordi det kommer av umoralsk livsstil.

Homofile må da ringe rundt og høre hvilken lege som er villig til å behandle dem, og hvem som ikke vil.

Slik er det ikke. En lege må behandle sine pasienter, og de må tilby de tjenester kundene har krav på.

Nå kan man også tenke seg at noen synes det er helt greit å utelukke homofile. Hva så med en fastlege som kun ønsker hvite kunder?

Da får vi ett samfunn hvor borgerne står mot hverandre. Det blir for meg toleranse for intoleransen.

Dette er ingen reell problemstilling. Leger har plikt til å hjelpe syke, uten forbehold. Men ingen kan pålegge dem å bidra til å ta liv. Det er en vesensforskjell og trist at du ikke ser den.

Så samvittigheten har grenser, og du bestemmer hvor grensen går? Legeyrket består av visse oppgaver som befolkningen har krav på. Skal man være lege så må man gjøre de oppgaver stillingen krever. Nå kan man fint være lege uten å utføre aborter, man må velge områder der dette ikke er en del av stillingsbeskrivelsen.

På samme måte så kan ikke muslimske taxisjåfører nekte å ta med blinde med blindehund, selv om det strider mot deres moral. Rollen som taxisjåfør innebærer at man kjører de som trenger skyss.

Hvis vi vil ha ett samfunn bygget på rettigheter man har som ett menneske så er det slik det burde være.

Har leger rett til å reservere seg mot å koble fra respiratorer og andre ting som holder "liv" i folk? 
Bare rent nyskjerrig her, for jeg trenger litt mer info før jeg hiver meg med i debatten :)

Men hva hvis fastlegen man brukte visste at en graviditet var farlig for mors liv å gjennomføre?

Skal leger kunne reservere seg mot å henvise en kvinne til abort da?

Hvem skal legen først og fremst være lege for, mor eller fosteret? Dersom han faktisk må ta et valg. For velger han å reservere seg, så velger han jo samtidig å sette mors liv i fare i de situasjonene hvor slikt er tilfelle.

Og skal man ha regler for reservasjon, så bør alle tenkelige situasjoner være med når man bestemmer regler rundt dette.

Har man som lege "så dype moralske oppfatninger" og store anfektelser med aborthenvisninger og prevensjonsveiledning (-som jeg går ut fra at er det som ligger i "andre problemstillinger"), så bør man ikke være noens fastlege.  Morten Christiansens poenger er gode, mennesker med dype moralske anfektelser vil måtte overlate så mange pasienter til legen på nabokontoret at det i praksis blir helt umulig. Og hva med landsens legekontorer med kun en lege?

Jeg vil anbefale spesialisering i for eksempel patologi eller øyemedisin for medisinere med hemmende store moralske oppfatninger.

I den grad legen reserverer seg, har moren fortsatt mulighet til å henvende seg til en annen lege som kan gi henne en henvisning. Pasienten settes ikke i fare ved en slik reservasjonsrett - det er en utelukkende prinsipiell sak.

Men uansett hvor du henvises, så er det jo bare snakk om noen ekstra "ledd" i akkurat den samme "kjeden" på vei dit man selv vil.

Og å henvise til annen lege når man vet at det er for å få henvisning til abort, er jo i prinisppet det samme som å henvise direkte til abort.

Og hvordan kan en lege argumentere med å ikke ville ta liv dersom man bevisst "velger" mellom to liv? For det gjør man jo enten man henviser, eller man lar være.

Man møter jo sin egen etikk-overbevisning i døra.

Jeg bestemmer hvor grensa går? Hvor skriver jeg det???

Jeg prøver bare ganske enkelt å påpeke at din sammenligning mellom det å ikke ville henvise noen til abort og det å nekte å behandle syke homofile, ikke var en reell sammenligning.

Og det skjer i massevis, hver eneste dag, i helse-Norge. At mennesker må gå via mange ledd, mener jeg.

Veldig mange leger ønsker ikke å ta avgjørelser av ulike slag - av veldig mange ulike årsaker. De velger å henvise videre til andre som enten er bedre kvalifisert eller til en såkalt "second opinion", som alle pasienter har krav på.

Fastleger, er ofte fastleger, fordi de enten ikke har valgt et spesialfelt, eller de ønsker å ha et så bredt spekter å spille på som mulig. Det betyr ikke at de kan makte å være spesialister på ALT.

Derfor vil en problematikk som du viser til i det siterte, ganske sikkert også henvises videre til gynekologisk ekspertise for nærmere vurdering, uansett.

Vi trenger ikke å gjøre det mer komplisert enn det i bunn og grunn er ;)

Forskjellen ligger i motivet og delaktigheten. Det er en forskjell mellom aktivt å gå inn for å ta noens liv og det å la være å ta et liv i en situasjon der noen likevel dør. (Om enn en liten forskjell, alt etter omstendighetene.) På den annen side er det scenarioet du tegner opp svært sjeldent, for i de fleste tilfeller der mors liv trues av barnet, kan begge behandles, begge kan være prioriterte pasienter. For å si det slik, forekommer disse situasjonene oftere i abortdebatter enn på legekontorene ...

Alle vi som er imot abort må forholde oss til at samfunnet vi lever i tillater det. Vi kan ikke gå fysisk eller juridisk inn for å hindre lovlige aborter, men vi kan argumentere mot praksisen for å få den avskaffet på et generelt plan, og vi kan klargjøre at vi ikke er villige til å spille en deltagende rolle i de abortene som faktisk taes. Det er handlingsrommet vårt, og om det så kun fører til en noe mer omstendelig prosess for den som tar abort, er det et viktig prinsipielt standpunkt. Vi vasker hendene, rett og slett.

De aller fleste fastleger er spesialister i allmenmedisin. Et helt eget spesialfelt.

Dette kjenner ikke jeg godt nok til, for å kunne uttale meg. Det som ihvertfall er sikkert, er at slike avgjørelser IKKE gjøres av fastleger, men av dem som har nødvendig ekspertise hva livsforlengende behandling angår, ikke minst i det enkelte tilfelle.

Samtidig er det jo ingen tvil om at dette er svært vanskelige etiske spørsmål, fordi de ikke bare angår den som ligger med livsforlengende behandling, men også de pårørende. Les f.eks. om Kristina-saken og se hvor komplekst det kan være.

Jeg vet at flere og flere er det, ja, men det gir jo likevel ikke muligheten til å fordype seg i ett spesialfelt - på samme måte som endel andre leger gjør. Derfor har vi også denne store graden av henvisninger frem og tilbake i systemene. Noe mange pasienter nok gjerne kunne tenke seg å reservere seg for ;)

Jeg er personlig imot abort når det ikke er tungtveiende grunner til at abort bør gjennomføres. Men min personlige overbevisning og mitt liv er jo ingen fasit for de millioner av andre omstendigheter som finnes i andre sine liv rundt dette.
Det handler jo veldig mye om hvor en sko trykker, og hvor vi ikke har sjans til å skjønne før vi evt selv har vært i akkurat de samme skoene.

Jeg ville heller aldri klart å være med under en abort som en av "helsepersonellet" ved utførelsen. Av etiske årsaker som jeg føler på inne i meg.
Og derfor ville jeg jo heller aldri valgt et yrke som jeg kunne risikere at jeg måtte gjøre noe jeg moralsk sett ikke kunne stå for.

Og dersom det skulle dukke opp noe underveis i yrket, pga ting jeg ikke hadde tenkt godt nok over, eller lovendringer, så måtte jeg jo sannsynligvis ha funnet løsninger på dette selv. Ved feks å spesialisert meg, og/eller byttet jobb eller arbeidssted.

Jeg hadde feks en drøm da jeg var liten om å bli veterinær. Men selv om den jobben inneholder mye jeg kan stå for, så ville jeg aldri klart å avlive dyr som eierne bare skulle "dumpe", av etiske årsaker. Og som veterinær så kan man ikke reservere seg for slikt, fordi man også vet at der vil finnes en haug av gråsoner, folk som vil lyve for å få avlivet dyret sitt, osv.

Jeg ser fortsatt mye i veterinæryrket jeg kunne ha drømt om, så slik sett så er det jo ikke bare snakk om en "teit barndomsdrøm". Men det handler om å være dønn ærlig og realistisk med seg selv når man velger eller velger bort et yrke man egentlig kunne ha tenkt seg.

I mange små norske kommuner har man ikke noe valg når det gjelder lege.  Og det kan være lang ventetid for å få time hos andre enn sin fastlege.