Kommentér innlegget «Dagen da apartheid falt»KOMMENTAR
Av Jon Magne Lund
2. februar 1990. Sør-Afrikas president Frederik Willem de Klerk går på talerstolen under åpningen av Parlamentet i Cape Town. Der og da starter demonteringen av det forhatte apartheidsystemet.
Den konservative afrikaaneren overrasket verden – og kanskje også seg selv: Han hadde tvilt seg fram til at apartheid måtte bort og erstattes av demokrati om Sør-Afrika skulle ha en sjanse til å overleve. På 1980-tallet hadde stadig flere selv av den gamle garde i Nasjonalistpartiet innsett at drømmen om apartheid hadde utviklet seg til et mareritt. Systemet hadde spilt fallitt.
Sovjets fall. Det er ikke tilfeldig at Sovjetunionens sammenbrudd kom omtrent samtidig med apartheids fall. Raseskillepolitikerne kunne ikke lenger bruke det sovjetiske kommunistspøkelset for å overbevise Vesten om at de svarte og deres partier fortsatt måtte være bannlyst. Berlinmuren falt 9. november 1989 – mens de Klerk grublet på hva han skulle si i parlamentet. Han innså at Sør-Afrika ville bli ytterligere isolert fra resten av verden om man ikke snudde 180 grader. Økonomien var allerede i fritt fall.
De Klerk holder sin tale, og gjennom CNN når den ut til en hel verden. Presidenten er ingen karismatisk personlighet, og talen hans preges av den monotone fremføringen. Men så kommer han til de viktigste poengene: Forbudet mot African National Congress, Pan Africanist Congress og det sørafrikanske kommunistpartiet skal oppheves. Unntakstilstanden skal vekk og fengselsdørene åpnes for alle de politiske fangene – inkludert den viktigste av dem alle: Nelson Mandela. Allerede 11. februar åpner porten seg til Victor Verster-fengselet i Paarl, en times kjøring fra Cape Town. Nelson og Winnie kommer ut, hånd i hånd. Verden gråter.
Quislingen. Men i Parlamentet er stemningen en annen denne dagen for 20 år siden. Under talen marsjerer representantene for det konservative partiet ut av salen. Presidenten har forrådt dem og hele det hvite Sør-Afrika. Han er en landsforræder; hans solide, konservative oppvekst, hans liv som parlamentsmedlem fra 1972 og innehaver av syv ulike ministerposter hadde kvalifisert ham til å overta som president etter «den store krokodillen» Pieter Botha, en politisk bølle med en imponerende tanngard som elsket å «spise» sine politiske motstandere. Nå er de Klerk avslørt som en quisling.
ANC og andre representanter for den svarte opposisjonen trodde heller ikke hva de hørte. Men snart ble det klart for dem at følgene av de Klerks tale enten ville bli demokrati og frie valg, eller borgerkrig og blodbad – både mellom svarte og svarte og hvite og svarte. Etter kort tid innså nok også de Klerk at han hadde overvurdert sin egen evne og mulighet til å styre utviklingen. Talen hadde ledet ham og det hvite mindretallet forbi «point of no return»; det var ikke mulig å snu.
Statsmannen. Det kunne gått helt galt. Heldigvis kom Nelson Mandela ut i frihet etter 27 år i fengsel som en fullbefaren statsmann med ett ønske for det frie Sør-Afrika. Som han sa i sin tale fra balkongen på det gamle rådhuset i Cape Town samme dag som han ble satt fri: «Jeg har kjempet mot hvit undertrykkelse og jeg har kjempet mot svart undertrykkelse. Jeg har vernet om demokratiske idealer og ideen om et fritt samfunn hvor mennesker kan leve sammen i harmoni med like rettigheter og muligheter. Det er et ideal jeg håper jeg fortsatt kan leve for å oppnå. Men, hvis nødvendig, er det et ideal jeg er beredt til å dø for.»
Selv våren 1994, like før det første frie valget i Sør-Afrikas historie, fryktet mange at det som ble sluppet fri med de Klerks tale, ville ende i tidenes blodbad. Jeg fikk være med som valgobservatør i Sør-Afrika i 1994, og jeg vet at samme hvor gammel jeg blir, vil gleden og roen som preget menneskene i de endeløse køene opp mot valglokalene bestå som et av mitt livs største opplevelser.
Invictus. I Tomm Kristiansens bok «Mandelas land» beskrives hendelsene 2. februar 1990 – også måltidet som fulgte etter de Klerks tale. Rett under presidentens kontor er det dekket pent, og her er vin. Hvitt og rødt, fra vinlandet Sør-Afrika. Undringen er stor når den røde viser seg å være en Cabernet Sauvignon fra en vingård som ligger ca. ti mil fra Cape Town: «Allesverloren». «Alt er fortapt».
Men slik gikk det ikke. Jeg var forleden dag på pressevisningen av Clint Eastwoods storfilm «Invictus», som fredag har premiere i Oslo. Den forteller hvordan president Mandela bidro sterkt til å bygge fellesskap på tvers av alle skillelinjer i det nye Sør-Afrika: Han satset alt på at det elendige og forhatte og nesten helhvite sørafrikanske rugbylaget skulle bli et lag for både svarte og hvite. Mot alle odds vant laget VM på hjemmebane i 1995. Det ga håp for regnbuenasjonens fremtid. Som Mandela i Morgan Freemans skikkelse viser i filmen: Apartheid – adskillelse – gjør svak. Fellesskap gjør sterk. Invictus. Uovervinnelig.
