verdidebatt.no

Klimakampen kaver. Arbeidsledigheten stiger. Finanskrisen truer bistandsbudsjettene. Men våpenindustrien går så det gløder.

Det er langt mellom gladnyhetene i siste årbok fra det svenske fredsforskningsinstituttet Sipri. Etter noen år med synkende tendens steg i fjor antallet større væpnede konflikter til 15, to flere enn året før. Og årboken bekrefter mistanken om at nedrustningen etter østkommunismens kollaps og den kalde krigens slutt var en forbigående tendens: Siden 1999 har verdens militærutgifter steget med 45 prosent i realverdi, til den anslåtte sum av 1464 milliarder dollar i 2008.

1464 milliarder dollar. Det er en pengeverdi som er nesten umulig å begripe. For å sette tallet i perspektiv kan vi sammenligne med hva verdens rike land gir i bistand. OECD-landene bevilget i fjor 120 milliarder dollar for å bekjempe global fattigdom, altså under en tiendedel av hva verden brukte på våpen og militærmakt. Mens militærutgiftene utgjorde 2,4 prosent av verdens samlede brutto nasjonalinntekt (BNI), utgjorde bistanden 0,3 prosent av BNI i OECD-landene, under halvparten av den flere tiår gamle FN-anbefalingen på 0,7 prosent.

Motoren i rustnings- og militærkappløpet er fortsatt USA. Ikke siden andre verdenskrig har supermakten brukt større realverdier til sine militærstyrker enn i 2008. Den totale kostnaden var 608 milliarder dollar, som utgjør 41,5 prosent av verdens samlede militærutgifter. 600 milliarder dollar er for øvrig omtrent det samme som Afrika totalt mottok i bistand og gjeldslette mellom 1960 og 2003. I løpet av de åtte årene under president George W. Bush økte USA sine militærutgifter med 66 prosent i realverdi, der den såkalte krigen mot terror og de langvarige krigene i Irak og Afghanistan forklarer mye av veksten.

USA er ikke alene om å smøre hjulene i våpenindustrien. Kina ruster hektisk opp og er nå verdens nest største militærmakt målt i utgifter, med anslagsvis 85 milliarder dollar i fjor.  I forhold til folketallet – som er fire ganger høyere enn i USA - er det relativt beskjedent, men Kina  har i likhet med Russland nær tredoblet sine militærutgifter siden 1999. I flere år har kineserne vært verdens største våpenimportør, hovedsakelig fra Russland. Nå kommer også India tett etter. Og i Latin-Amerikas mest folkerike land, Brasil, sørger president Lula for stadig økte forsvarsbevilgninger i landets streben etter større regional maktstatus.

Mangelen på nedrustning er gode nyheter for eierne av våpenindustrien. De 100 største selskapene solgte i 2007 våpen for nesten 350 milliarder dollar, omtrent tre ganger mer enn de rike landenes samlede utviklingshjelp for å bekjempe nød, sult og en altfor tidlig død i fattige land.  Omsetningen for disse selskapene økte nominelt med 11 prosent fra året før, en realvekst på hyggelige fem prosent. Siden 2002 har verdien av de 100 største selskapene sin våpenproduksjon hatt en reell vekst på 37 prosent.

Våpengaloppen fikk forleden FNs generalsekretær Ban Ki-moon til å uttale at verden er overbevæpnet, mens freden er underfinansiert. I dette bildet er fredsnasjonen Norge bare delvis et unntak. I forhold til folketallet er Norge en ledende våpeneksportør, som i fjor solgte våpen for mer enn tre milliarder kroner. Dermed kunne USA ifølge eksportstatistikken for 2008 kjøpe «deler og tilbehør til våpen til militær bruk som kanoner, artilleri, haubitsere, bombekastere, utskytingsraketter for raketter og granater, flammekastere og lignende» for over 1,5 milliarder kroner fra Norge.

Til tross for det paradoksale i at en verden der risikoen for mellomstatlig krig er sterkt redusert bruker stadig mer av knappe ressurser på våpen, var store spørsmål om krig og fred fraværende i den innadvendte norske valgkampen. Verken omstridte innkjøp av jagerfly eller bruken av norske soldater i Afghanistan ble noen het stridssak. Heller ikke for regjeringspartiet SV, som er tuftet på arven fra freds- og nedrustningsforkjempere som ikke fant seg til rette i Arbeiderpartiet.