verdidebatt.no

Alt var slett ikke bedre før, men det må gjøres et unntak for radioen og dens kjente stemmer. De var bedre før, mye bedre. Nå kommer budskapet om at Richard Herrmann er gått bort, og vi voksne kan høre hans ord og setninger fra de britiske øyer.

Det hørtes så slentrende og improvisert ut. Det ble en gang sagt om en annen journalist i London, Ludovic Kennedy, at når han hadde sine innslag i fjernsynet, så virket det bare som om han stakk innom og sa noen ord på veien til sin klubb. Slik var det med Richard Herrmann.
Journalisten fra Larvik hadde bakgrunn fra filologiske studier og arbeid i Norsk Telegrambyrå. På lange vakter lærte de ansatte å pusse språket, forbedre det og forenkle det. Det finnes ikke noen bedre vei til å bli bedre i språk enn å oversette.
Richard Herrmann ble profesjonell byråmann, først i NTB og deretter i Reuters i London. Slik beskrives situasjonen av en beundrende kollega i VG: «I en diger sal, hvor dusinvis av fjernskrivere tikker døgnet rundt, hvor 10-20 journalister og like mange sekretærer og stenografer skriver om kapp på bråkende maskiner, hvor telefonene kimer...der regjerer Herrmann.»
Slik vil vi bladfolk at verden skal se oss, og Richard Herrmann kom gradvis ut av byråjournalistikken. I stedet ble han NRKs mann i London, høyt elsket for sine innslag og kåserier. Nordmenn var på forhånd forelsket i alt som var britisk, og Herrmann forsterket de varme vibrasjonene. Han hadde denne geniale evnen til å framstille personer, hendelser og saker med en lett og improvisert stil, men skal det lykkes, må det være grundig forberedt.
Innslagene ble senere til bøker og mange av dem ble bestselgere. De var satt sammen på herrmannsk vis med store kvinner og menn, pussige opplevelser og en sjarmerende hverdag. En nydelig mikstur av rikholdig kunnskap og frisk formuleringsevne.
I dag er det slik at utenrikskorrespondenter må hjem etter tre-fire år, og da rekker bare de færreste å skape seg en trygg posisjon hos kundene, altså hos seerne, leserne og lytterne. Derfor vil ingen greie å skaffe seg samme popularitet som Richard Herrmann, Og nå er det så mange kanaler, det gjorde nok livet lettere for kåserende korrespondenter at det bare var NRK.
Vi som var vant med stemmen, er nok tilbøyelige til å mene at Richard Herrmann tilhørte gullalderen.

angående Richard Herrmanns journalistiske liv.  Han har jeg alltid satt pris på å høre, og det var nok et gjennomarbeidet og nitid arbeid før han gikk på lufta.

Jeg synes radioen har tapt seg veldig siden Herrmanns dager.  Her er det kort og godt klasseforskjell så det monner!  Det var vel Heradstveit som sa, at han hadde ventet at når det kom flere stasjoner i både radioen og i TV`et så ville det bli et rikt mangfold.  Men, sa han, istedet har det blitt et enfold!

Når det gjelder programlederne der jeg bor,  distriktsendingene fra Arendal og Kristiansand, så gjentar de til stadighet sine navn til det kjedsommelige.  Navnene florerer både før og etter nyhetene som tar 3 minutter.  Når disse menneskene kommer innpå hver time på dagen, da blir disse navnene nevnt mellom 10 og 15 ganger i løpet av dagen!  Dette irreterer!  Når redaksjonen ikke kan ta tak i en slik åpenbar feil, hvordan blir det da med annet munnhell!

Nei, jeg hører stort sett ikke på radioen lenger, og TV`likeså.  Men i disse fotball dager er TVèn på sitt beste!