verdidebatt.no

Hvordan vil Norge se ut med 50 millioner innbyggere? Vi er i dag cirka 4,7 millioner mennesker fordelt utover vårt 324 tusen kvadratkilometer store land. Til sammenligning har Bangladesh 156 millioner mennesker boende på sine 144 tusen kvadratmeter. Antall bangladeshere øker jevnt og trutt mens landet deres bare blir mindre og mindre på grunn av klimaendringene. Det må føre til konsekvenser et sted.

I fjor flyktet minst 25 millioner mennesker på grunn av klimaendringer. Livsgrunnlaget de hadde var ikke lenger der. Antall registrerte naturkatastrofer har doblet seg de siste tjue årene og gir akutte problemer for menneskene som bor i de områdene som blir rammet. Samtidig gjør de mer langsiktige klimaendringene gradvis situasjonen verre for mange av de menneskene som har minst ressurser å møte endringene med. De må tilpasse seg.

Sannsynligvis vil folk i første omgang flytte til sine nærområder fremfor å flytte veldig langt, men på lengre sikt, og avhengig av katastrofeomfanget kan det bli realistisk med en dramatisk økning av mennesker også i Norge. Dette er scenerier som få er villige til å ta på alvor og fronte i frykt for å bli stemplet som dommedagsprofeter. Dagens beredskapsplan i Norge tar høyde for 50,000 flyktninger og har skapt debatt. Hva da med 50 millioner flyktninger?

Ingen har sikre prognoser for hva konsekvensene av klimaendringene blir og hvordan dette vil påvirke befolkningen i verden, men når man ser antall klimaflyktninger som allerede ekisisterer i dag, så vil det være naivt av myndighetene å ikke håndtere dette på en offensiv måte. Alle land og folk må på en eller annen måte tilpasse seg situasjonen som kommer. Det er ikke noe nytt. Bare annerledes. Og en ytterligere motivasjon til å gjøre mer for å bremse klimaendringene.

Viktigare er det vel å bremse den ekstreme folkeveksten, som i stor grad er årsaka til både fattigdom, utarming av naturen og økologiske og humanitære katastrofar. Også i Bangladesh burde dei forlengst hatt ein einbarnspolitikk. Men samanlikninga med Noreg kvadratkilometer for kvadratkilometer held ikkje. Det meste av landet vårt er høgfjell, der ein verken kan bu eller dyrke noko. I beste fall kan ein del av det brukast til beitemark.

Det er noe galt ved å foreslå at andre skal innføre ettbarnspolitikk for å få nok mat; - slik at vi skal kunne fortsette å fråtse som før (spise ris, importert kjøtt osv) (?). Vi hører til den rike brøkdelen i verden som forbruker mesteparten av verdens ressurser, og må i hvert fall samtidig gjøre noe med det, og gjerne ha åpne grenser, i det minste for klimaflyktninger.

---

Ettbarnspolitikk i nasjoner som verdsetter guttebarn høyere enn jentebarn vil måtte ende i katastrofe, noe China er et godt bevis på. Der går det nå titalls millioner av menn omkring uten mulighet for å finne seg en make, takket være at det finnes ingen, for de ble abortert vekk så snart fosterprøven viste at det var en jente underveis.

Når det relativt sett blir færre kvinner, må vel det føre til at dei blir meir verdsett. Kanskje kan dette endeleg gje likestilling mellom kjønna også i Kina og på det indiske subkontinentet. Men sjølvsagt blir det ei vanskeleg overgangsperiode. Alternativet til den hardhendte einbarnspolitikken i Kina var truleg hungersnaud. Under "det store spranget framover" kring 1960 lei meir enn 30 millionar sveltedøden i Maos rike, men det lyt diktatoren ta eit stort ansvar for.

Poenget med familieplanlegging også i u-land er at maten og ressursane der skal strekkje til, ikkje at vi skal forbruke like mykje eller meir enn før. Eg har vakse opp i enkle kår og ser verdien av det. Fråtsing har eg ikkje noko til overs for. Jamt over har nordmenn altfor mykje jordisk gods; gjerne hytte, båt, meir enn ein bil osv. Dette gjer oss ikkje noko lykkelegare. Med ei jamnare fordeling ville dei fleste vore nøgde med mindre. Men immigrasjon løyser ingen problem; det skaper berre fleire.