David Wikstøl

Alder: 27
  RSS

Om David

Følgere

Like sant som jeg er virkelig

Publisert rundt 2 måneder siden - 187 visninger

Å vise til sansen for det guddommelige er ikke et argument for Guds eksistens, men det er et svar på hvordan troen kan baseres på erfaringer.

Må man kunne gi gode grunner for alt man tror på? Må jeg oppfylle dette kravet for å være rasjonell og intellektuelt forsvarlig? I så fall må disse begrunnelsene også begrunnes. Men hva er begrunnelsen for disse nye grunnene? Slik vil det fortsette i det uendelige, uten å ende i noen begrunnelse for noe som helst. Derfor må det finnes noe vi kan tro på uten å måtte gi noen videre begrunnelse. Noe vi kan holde som grunnleggende oppfatninger.

Med samme selvfølgelighet. 

Slike oppfatninger finnes blant våre dagligdagse og allmenne oppfatninger. For eksempel tror jeg at det finnes en gressplen utenfor vinduet mitt, at verden er eldre enn fem minutter og at
andre mennesker også har bevissthet. Dette er ikke noe jeg trenger å bevise eller argumentere for. Hverken overfor meg selv eller andre. Men hva med oppfatningen om Guds eksistens? Kan jeg tro på Gud med samme selvfølgelighet som jeg tror at du som leser denne teksten også har bevissthet?

Teologen og reformatoren Jean Calvin (1509–1564) mente at mennesket hadde en egen sans rettet mot det guddommelige. Denne sansen, kalt sensus divinitatis på latin, er den innebygde tendensen mennesket har til å tro på Gud. Når mennesker reflekterer over naturens skjønnhet eller universets orden, er det naturlig å tillegge dette en skaper. Den
moderne filosofen Alvin Plantinga har påstått at denne sansen viser at troen på Gud kan holdes som en grunnleggende oppfatning. Noe man ikke nødvendigvis trenger å argumentere for.

I essayet Is Belief in God Properly Basic? fra 1981 argumenterer Plantinga for at hva vi anser som rasjonelle grunnleggende oppfatninger ikke er tilfeldig. De har opphav i våre sanser eller mentale kapasiteter som syn, hørsel, hukommelse og liknende. Jeg tror at gresset er der fordi jeg ser det. Jeg tror at verden er eldre enn fem minutter fordi jeg kan huske frokosten min for en time siden. Og idet jeg snakker med andre mennesker, skapes det umiddelbart en oppfatning om at de faktisk er bevisste de også. Det er ikke noe jeg tenker meg frem til.

Hjerne i et kar. 

Selvfølgelig er det mulig å sette spørsmålstegn ved disse grunnleggende oppfatningene. Eksisterer virkelig den eksterne verden? Er virkelig verden eldre enn fem minutter? Interessante spørsmål, men det er få som faktisk tviler på dette. Det er mulig det finnes en ond demon som lurer sansene dine eller at du er en hjerne i et kar stimulert av gale vitenskapsmenn. Men uten noen god grunn til å tro dette, virker det mer irrasjonelt å tvile på hva hjernen din forteller deg. Det skal med andre ord ganske mye til for å overbevise deg om at du er den eneste bevisste personen som finnes.

Siden det er rasjonelt å tro på de grunnleggende oppfatningene som skapes av våre sanser og mentale kapasiteter, vil det være like rasjonelt å tro at det finnes en Gud. Gitt at du ikke har noen overveiende god grunn til å tro det motsatte, og gitt at mennesket har en slik naturlig sans for Gud.

At menneskehjernen er koblet for å tro på Gud, virker å være vist vitenskapelig. Undersøkelser har også vist at barn, uavhengig av oppvekst, har en naturlig tendens til å tro på Gud. Det virker derfor som at biologisk evolusjon har formet hjernen vår på denne måten. Men å påstå at evolusjon viser at det ikke finnes noen Gud denne sansen er rettet mot, blir det samme som å si at den eksterne verden vi ser ikke eksisterer fordi syn er et produkt av evolusjon. Alle våre sanser er formet av evolusjon, og i et kristent perspektiv er evolusjon kun en prosess Gud, som er opphavet til alt, skaper gjennom.

Ødelagt av synd. 

Mange i
dagens moderne verden vil kanskje innvende at de ikke opplever noen slik umiddelbar oppfatning av Gud. Det at mange mangler en slik sans, er egentlig ikke noe problem for Plantingas teori siden det også finnes de som mangler andre naturlige sanser som syn eller hørsel. Innen kalvinistisk teologi er menneskets evne til å erkjenne Gud ødelagt av synd, og Plantinga vil si at jo mer man velger å vende seg bort fra Gud jo svakere og mindre fungerende vil denne sansen være.

Men kan man ikke da tro på alt mulig rart? Hvis det bare er å begrunne det med at man på en eller annen måte føler at det er sant? Plantinga forutser dette motargumentet. Som eksempel tar han frem tegneserien Knøttene
der Linus er fullstendig overbevist om eksistensen av Det store gresskaret, som kommer med gaver på Halloween. For det første virker det ikke som det finnes en utbredt naturlig menneskelig sans for Det store gresskaret. Det er, som nevnt, noe med selve menneskehjernen som gjør at vi tenderer til å tro på Gud.

For det andre så virker ikke Det store gresskaret til å være en slik skapning som kan gi opphavet til en slik sans. Dersom Gud eksisterer, er det Gud som har skapt mennesket. Da er det både mulig og nærliggende å tro at han har skapt oss med en slik sans eller tendens til å tro på seg.

Ikke et argrument.

Betyr det at vi har en sans, eller tendens til å tro på noe, at det vi tror nødvendigvis er sant? Nei. Det er mulig at det går an å forklare denne tendensen uten å appellere til Gud. Å vise til sansen for det guddommelige er ikke et argument for Guds eksistens. Det er en forklaring på hvordan man kan basere troen sin på en erfaring eller erkjennelse av Gud, og hvordan dette kan være rasjonelt uten å måtte argumentere for Guds eksistens.

Denne erkjennelsen er noe mange troende faktisk opplever like sterkt og selvfølgelig som andre opplever sine grunnleggende oppfatninger. Så uten noen tilstrekkelig tungtveiende grunn, hvorfor tvile på noe som oppleves like virkelig og umiddelbart som fortiden, andre personer og verden rundt deg?

Trykket i Vårt Land 20. september 2018.

Gå til innlegget

Nietzsche og intellektuelt mot

Publisert 4 måneder siden - 201 visninger

Spørsmålet om Guds eksistens kan kreve intellektuelt mot både for den gudstroende og den ikke-troende.

Er det én ting man kan lære av Nietzsche så er det intellektuelt mot. Å tørre å tenke de skumle tankene man helst vil la ligge, og faktisk følge dit tankene leder. Koste hva det koste vil.

Nietzsche ville avsløre at vår moral er et resultat av tilfeldige historiske prosesser, og ikke en objektiv sannhet. Ingenting er egentlig rett eller galt, uavhengig av hva noen måtte mene om saken. Man kan heller ikke holde noe for sant eller usant. Alt er perspektiver for Nietzsche. Dette var de uhyggelige konklusjonene han trakk av “Guds død”. I et verdensbilde uten Gud finnes ingen faste holdepunkter eller allmenngyldig målestokk.

Slike konklusjoner sitter det langt inne å trekke. Psykologiske forsvarsmekanismer og systematiske skjevheter trumfer som regel filosofiske argumenter når det kommer til det virkelige liv. Men dersom du vil vokse som menneske og leve ærlig med deg selv, er intellektuelt mot en nødvendighet.

Samtidig er det en fare for at mot blir til overmot. Den som tror han kjenner alle relevante fakta og har ufeilbarlig resonneringsevne, er blind for egne blindflekker. Det er fullt mulig å trekke konklusjoner og stå for dem, men de bør alltid være åpne for revurdering. For ubevisst søker vi alle å bekrefte vårt eget ståsted.

Ta for eksempel Nietzsches oppfatning om at Gud er død. For de fleste normenn virker dette å være en selvfølgelighet. Og de som mener å ha resonnert seg frem til dette er ofte ikke klare over at Guds eksistens diskuteres på høyt nivå med sofistikerte filosofiske argumenter. Det er sjelden jeg møter en ateist eller agnostiker som er klar over Alvin Plantingas løsning på det ondes problem, har hørt debatter med William Lane Craig eller lest siste bok av Edward Feser. Selv mange profesjonelle filosofer mangler grunnleggende forståelse for Aquinas sine fem veier til Gud.

Alle filosofiske argumenter kan ha svakheter eller gode motargumenter. Men dette er ikke tilstrekkelig for å avvise eller ignorere dem. I store filosofiske spørsmål finnes det sjelden noen konsensus og det hjelper lite å lene seg på hva folk flest mener. Den eneste løsningen er å bli kjent med diskusjonen. Kun på denne måten kan du gjøre innsikten til sin egen. Dette handler om å ta ansvar for egne oppfatninger. Å kunne gi en gjennomtenkt grunn for hva hva man tror og ikke tror på. Sokrates satte det på spissen ved å si at det uutforskede liv ikke er verdt å leve.

Spørsmålet om Guds eksistens kan kreve intellektuelt mot både for den gudstroende og den ikke-troende. I noen kristne miljøer finnes det en motvilje mot å stille “for dype” spørsmål. Frykten virker å være at man kan oppdage noe som ikke passer og dermed stå i fare for å miste troen. Men all sannhet er Guds sannhet, som både Augustin og Aquinas har påpekt. Tror du virkelig at Gud finnes så er det ingenting å frykte siden all virkelighet som kan utforskes er Guds virkelighet. Det som kreves av intellektuelt mot for den gudstroende blir da egentlig å stole på Gud. Stole på at det man tror på virkelig er sant.

Den ikke-troende derimot har tilsynelatende ingenting å tape men alt å vinne. Men stemmer dette? Å endre mening om grunnleggende spørsmål er ikke daglig kost. Foruten alt ubehaget det medfører å skifte mening generelt, så risikerer du å bli møtt med fordommer og bli satt i bås. Noen ganger kan du bli sett på som om du kommer fra en annen planet. Du må også ta innover deg at det finnes en objektiv standard. At det finnes noen som vet bedre enn deg hvordan livet ditt burde leves, og at du er avhengig av en kraft utenfor deg selv. Kanskje det å åpne seg opp for denne muligheten er det som virkelig krever intellektuelt mot.

Gå til innlegget

Det viktigste veddemålet?

Publisert 4 måneder siden - 318 visninger

Det er mer å vinne enn å tape ved å tro på Gud.

Ikke alle har like mye tid til å nærlese gamle filosofiske mesterverk, eller sette seg inn i dagens tekniske og høyspesialiserte diskusjoner. Mange kan oppleve å komme til kort når det gjelder argumenter for Guds eksistens, og skal man være ærlig er det få som er tilstrekkelig interessert. Finnes det likevel gode grunner til å tro på Gud?

Den franske matematikeren og filosofen Blaise Pascal mente det. Ifølge Pascal var det umulig for et menneske å forstå Gud. Og det var ikke filosofenes, men den kristne Gud det var snakk om. Skeptisk til teoretiske gudsargumenter valgte han heller å ta utgangspunkt i noe hans mindre fromme kolleger på 1600-tallet forsto bedre, nemlig gambling. Med ny innsikt i sannsynlighetens matematikk kom han opp med det som senere har blitt kjent som “Pascals veddemål”.

Forenklet er poenget at det er mer å vinne enn å tape ved å tro på Gud. Konsekvensene er begrenset dersom Gud ikke eksisterer, men uendelige dersom Gud eksisterer. Det mest fornuftige valget er derfor å satse på Gud. Uansett hva slags bevis som foreligger vil gevinsten veie opp, så lenge sannsynligheten for Guds eksistens ikke er lik null. Ganget med uendelig vil enhver størrelse bli uendelig. Og blir du sittende på gjerdet i dette spørsmålet er dette også et valg; Pascal skriver: “Det er ingen frivillig sak. Du er om bord, og det er lagt fra land. Hva er det du så velger?”

Men kan vi velge hva vi tror? En venn av meg fortalte at han egentlig ikke så noen grunn til ikke å tro på Gud. Likevel var dette ikke noe han bare kunne velge. Pascals svar er at vi kan velge å leve som kristne. Vi kan delta i fellesskapet og sakramentene, i håp om etterhvert å begynne å tro. Rent psykologisk virker ikke Pascals løsning helt usannsynlig. Vi påvirkes av hvem vi omgås med, og som mennesker speiler vi oss i hverandre. Livssyn er til en viss grad noe som sosialiseres.

Men for mange virker denne løsningen lite tiltrekkende. Det oppleves falskt å si og gjøre ting man ikke tror på. Å gjøre dette forutsetter likevel en viktig ting, at man ønsker å tro. Kanskje det er dette Pascals argumentasjon leder til. At det mest fornuftige er å ønske å tro.

Pascals veddemål har selv vært gjenstand for mye diskusjon, og det er mye man kunne sagt om dette resonnementet. Om man tar det for hva det er, så er det i det minste en rasjonell grunn for å ønske å tro at det finnes en Gud. Hva man ønsker å tro på påvirker hvilke argumenter man velger å se nærmere på, og i hvilket lys man vurderer disse. For hva vi tror på er ikke tilfeldig. Oppfatninger baserer seg som oftest på grunner, og for de som har større tillit til fornuften enn Pascal vil mer tradisjonelle former for gudsargumenter fremdeles ha en plass. Både for å oppklare feilaktige forestillinger og for å gi grunner for hva man skal tro.

Så vil jeg understreke at det å tro på Gud ikke er en ren intellektuell virksomhet. Dersom Bibelens Gud eksisterer må man forholde seg til ham. Gud vil som det høyeste gode, som personlig skaper og opprettholder av alt, spille en aktiv rolle i hvordan vi lever livene våre. Tro handler i Bibelens språk om tillit. Å tro på Gud er å stole på ham, ikke kun ha oppfatninger om hva som eksisterer eller ikke.

En slik Gud kan tenkes å respondere. Å åpenbare seg selv. Selv om man ikke kan forvente skrift på himmelen eller intense religiøse opplevelser, finnes det erfaringer på at Gud kan gjøre seg kjent i menneskers alminnelige livserfaring. Dersom du skulle ønske å tro på Gud, men finner det vanskelig, er det mulig å be en slik Gud om på én eller annen måte å vise seg. Kanskje er det sjansen verdt.

Gå til innlegget

Bibelen er ikke troens fundament

Publisert 5 måneder siden - 929 visninger

Så hva skal da være fundamentet?

Bibelen er tekst, og tekst må fortolkes. Her må leseren bringe med seg en forutgående forståelse. En slik spesifikk forståelse kan ikke begrunnes i Bibelen selv. Siste appellinstans må nødvendigvis være en annen. Sannsynligvis ens egen fornuft, erfaring eller lignende. Og derfor ikke fundamentalt i den forstand. 

Så hva skal da være fundamentet? Fundamentet for min tro og mitt liv er Jesus. Ikke min egen forståelse av han, men den levende personen Jesus selv. Jesus som møter meg gjennom totaliteten av min levde erfaring av verden. Jesus som kommer meg i møte gjennom bønn, gjennom fornuft, gjennom personlige opplevelser, gjennom møter med andre mennesker og gjennom det jeg leser, både i Bibelen og andre steder. 

Bibelen er utvilsomt den beste kilden til å lære om Jesus, og jeg tror Jesus kan åpenbare seg på en spesiell måte gjennom Bibelen. Bibelen har en unik og autoritativ posisjon, og er inspirert av Gud. Det jeg beskriver som møter med Jesus handler ikke om å få direkte ufeilbarlige åpenbaringer eller budskap, men at Jesus kan lede og vise vei på alle områder i livet. Samtidig som man er kritisk til sin egen begrensede forståelse. 

Det er Jesus som også kommer meg i møte gjennom mine feil, min utilstrekkelighet og min uforstand. Jesus som gang på gang viser at han er klokere, mer kjærlig og mer trofast enn det jeg klarer å forestille meg.

Å være kristen kan egentlig aldri bety noe annet enn å følge Jesus. Og da må man være åpen for at han faktisk kan komme deg i møte. At han kan lede deg inn i ny forståelse og innsikt, så lenge man holder fast ved han. Eller kanskje rettere sagt så lenge man stoler på at han holder fast i deg. På den måten kan man stå fritt til å vokse i kunnskap og innsikt i en virkelighet som alltid er rikere og dypere enn det man selv skulle tro. Uten unødvendige konflikter med andre kunnskapsområder som naturvitenskap, eller bibelforskningen selv. 

Derfor må fundamentet i et kristent liv være tilliten til Jesus. Han må være grunnfjellet man bygger på i alle livets områder, inklusivt vår fornuft og forståelse. Dette er også en holdning man finner i Bibelen: Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3,5). 

Det helt fundamentale ved kristen tro burde ikke handle om en eller annen fastlåst forståelse av Bibelen, men om å forstå hva Bibelen egentlig handler om, nemlig Jesus.

Trykket i Vårt Land 26. juni 2018. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
5 minutter siden / 5204 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
9 minutter siden / 1453 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
14 minutter siden / 5204 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Klassisk miljøvern vs. klima
16 minutter siden / 44 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Matematikk og evolusjon
32 minutter siden / 5204 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Matematikk og evolusjon
37 minutter siden / 5204 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
41 minutter siden / 5204 visninger
Øyvind Hasting kommenterte på
Kjønnsforskning som skyteskive
44 minutter siden / 372 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
44 minutter siden / 5204 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 1 time siden / 5204 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Kjønnsforskning som skyteskive
rundt 1 time siden / 372 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 1 time siden / 5204 visninger
Les flere