David Wikstøl

Alder: 27
  RSS

Om David

Følgere

Nietzsche og intellektuelt mot

Publisert rundt 2 måneder siden - 195 visninger

Spørsmålet om Guds eksistens kan kreve intellektuelt mot både for den gudstroende og den ikke-troende.

Er det én ting man kan lære av Nietzsche så er det intellektuelt mot. Å tørre å tenke de skumle tankene man helst vil la ligge, og faktisk følge dit tankene leder. Koste hva det koste vil.

Nietzsche ville avsløre at vår moral er et resultat av tilfeldige historiske prosesser, og ikke en objektiv sannhet. Ingenting er egentlig rett eller galt, uavhengig av hva noen måtte mene om saken. Man kan heller ikke holde noe for sant eller usant. Alt er perspektiver for Nietzsche. Dette var de uhyggelige konklusjonene han trakk av “Guds død”. I et verdensbilde uten Gud finnes ingen faste holdepunkter eller allmenngyldig målestokk.

Slike konklusjoner sitter det langt inne å trekke. Psykologiske forsvarsmekanismer og systematiske skjevheter trumfer som regel filosofiske argumenter når det kommer til det virkelige liv. Men dersom du vil vokse som menneske og leve ærlig med deg selv, er intellektuelt mot en nødvendighet.

Samtidig er det en fare for at mot blir til overmot. Den som tror han kjenner alle relevante fakta og har ufeilbarlig resonneringsevne, er blind for egne blindflekker. Det er fullt mulig å trekke konklusjoner og stå for dem, men de bør alltid være åpne for revurdering. For ubevisst søker vi alle å bekrefte vårt eget ståsted.

Ta for eksempel Nietzsches oppfatning om at Gud er død. For de fleste normenn virker dette å være en selvfølgelighet. Og de som mener å ha resonnert seg frem til dette er ofte ikke klare over at Guds eksistens diskuteres på høyt nivå med sofistikerte filosofiske argumenter. Det er sjelden jeg møter en ateist eller agnostiker som er klar over Alvin Plantingas løsning på det ondes problem, har hørt debatter med William Lane Craig eller lest siste bok av Edward Feser. Selv mange profesjonelle filosofer mangler grunnleggende forståelse for Aquinas sine fem veier til Gud.

Alle filosofiske argumenter kan ha svakheter eller gode motargumenter. Men dette er ikke tilstrekkelig for å avvise eller ignorere dem. I store filosofiske spørsmål finnes det sjelden noen konsensus og det hjelper lite å lene seg på hva folk flest mener. Den eneste løsningen er å bli kjent med diskusjonen. Kun på denne måten kan du gjøre innsikten til sin egen. Dette handler om å ta ansvar for egne oppfatninger. Å kunne gi en gjennomtenkt grunn for hva hva man tror og ikke tror på. Sokrates satte det på spissen ved å si at det uutforskede liv ikke er verdt å leve.

Spørsmålet om Guds eksistens kan kreve intellektuelt mot både for den gudstroende og den ikke-troende. I noen kristne miljøer finnes det en motvilje mot å stille “for dype” spørsmål. Frykten virker å være at man kan oppdage noe som ikke passer og dermed stå i fare for å miste troen. Men all sannhet er Guds sannhet, som både Augustin og Aquinas har påpekt. Tror du virkelig at Gud finnes så er det ingenting å frykte siden all virkelighet som kan utforskes er Guds virkelighet. Det som kreves av intellektuelt mot for den gudstroende blir da egentlig å stole på Gud. Stole på at det man tror på virkelig er sant.

Den ikke-troende derimot har tilsynelatende ingenting å tape men alt å vinne. Men stemmer dette? Å endre mening om grunnleggende spørsmål er ikke daglig kost. Foruten alt ubehaget det medfører å skifte mening generelt, så risikerer du å bli møtt med fordommer og bli satt i bås. Noen ganger kan du bli sett på som om du kommer fra en annen planet. Du må også ta innover deg at det finnes en objektiv standard. At det finnes noen som vet bedre enn deg hvordan livet ditt burde leves, og at du er avhengig av en kraft utenfor deg selv. Kanskje det å åpne seg opp for denne muligheten er det som virkelig krever intellektuelt mot.

Gå til innlegget

Det viktigste veddemålet?

Publisert 2 måneder siden - 311 visninger

Det er mer å vinne enn å tape ved å tro på Gud.

Ikke alle har like mye tid til å nærlese gamle filosofiske mesterverk, eller sette seg inn i dagens tekniske og høyspesialiserte diskusjoner. Mange kan oppleve å komme til kort når det gjelder argumenter for Guds eksistens, og skal man være ærlig er det få som er tilstrekkelig interessert. Finnes det likevel gode grunner til å tro på Gud?

Den franske matematikeren og filosofen Blaise Pascal mente det. Ifølge Pascal var det umulig for et menneske å forstå Gud. Og det var ikke filosofenes, men den kristne Gud det var snakk om. Skeptisk til teoretiske gudsargumenter valgte han heller å ta utgangspunkt i noe hans mindre fromme kolleger på 1600-tallet forsto bedre, nemlig gambling. Med ny innsikt i sannsynlighetens matematikk kom han opp med det som senere har blitt kjent som “Pascals veddemål”.

Forenklet er poenget at det er mer å vinne enn å tape ved å tro på Gud. Konsekvensene er begrenset dersom Gud ikke eksisterer, men uendelige dersom Gud eksisterer. Det mest fornuftige valget er derfor å satse på Gud. Uansett hva slags bevis som foreligger vil gevinsten veie opp, så lenge sannsynligheten for Guds eksistens ikke er lik null. Ganget med uendelig vil enhver størrelse bli uendelig. Og blir du sittende på gjerdet i dette spørsmålet er dette også et valg; Pascal skriver: “Det er ingen frivillig sak. Du er om bord, og det er lagt fra land. Hva er det du så velger?”

Men kan vi velge hva vi tror? En venn av meg fortalte at han egentlig ikke så noen grunn til ikke å tro på Gud. Likevel var dette ikke noe han bare kunne velge. Pascals svar er at vi kan velge å leve som kristne. Vi kan delta i fellesskapet og sakramentene, i håp om etterhvert å begynne å tro. Rent psykologisk virker ikke Pascals løsning helt usannsynlig. Vi påvirkes av hvem vi omgås med, og som mennesker speiler vi oss i hverandre. Livssyn er til en viss grad noe som sosialiseres.

Men for mange virker denne løsningen lite tiltrekkende. Det oppleves falskt å si og gjøre ting man ikke tror på. Å gjøre dette forutsetter likevel en viktig ting, at man ønsker å tro. Kanskje det er dette Pascals argumentasjon leder til. At det mest fornuftige er å ønske å tro.

Pascals veddemål har selv vært gjenstand for mye diskusjon, og det er mye man kunne sagt om dette resonnementet. Om man tar det for hva det er, så er det i det minste en rasjonell grunn for å ønske å tro at det finnes en Gud. Hva man ønsker å tro på påvirker hvilke argumenter man velger å se nærmere på, og i hvilket lys man vurderer disse. For hva vi tror på er ikke tilfeldig. Oppfatninger baserer seg som oftest på grunner, og for de som har større tillit til fornuften enn Pascal vil mer tradisjonelle former for gudsargumenter fremdeles ha en plass. Både for å oppklare feilaktige forestillinger og for å gi grunner for hva man skal tro.

Så vil jeg understreke at det å tro på Gud ikke er en ren intellektuell virksomhet. Dersom Bibelens Gud eksisterer må man forholde seg til ham. Gud vil som det høyeste gode, som personlig skaper og opprettholder av alt, spille en aktiv rolle i hvordan vi lever livene våre. Tro handler i Bibelens språk om tillit. Å tro på Gud er å stole på ham, ikke kun ha oppfatninger om hva som eksisterer eller ikke.

En slik Gud kan tenkes å respondere. Å åpenbare seg selv. Selv om man ikke kan forvente skrift på himmelen eller intense religiøse opplevelser, finnes det erfaringer på at Gud kan gjøre seg kjent i menneskers alminnelige livserfaring. Dersom du skulle ønske å tro på Gud, men finner det vanskelig, er det mulig å be en slik Gud om på én eller annen måte å vise seg. Kanskje er det sjansen verdt.

Gå til innlegget

Bibelen er ikke troens fundament

Publisert 3 måneder siden - 914 visninger

Så hva skal da være fundamentet?

Bibelen er tekst, og tekst må fortolkes. Her må leseren bringe med seg en forutgående forståelse. En slik spesifikk forståelse kan ikke begrunnes i Bibelen selv. Siste appellinstans må nødvendigvis være en annen. Sannsynligvis ens egen fornuft, erfaring eller lignende. Og derfor ikke fundamentalt i den forstand. 

Så hva skal da være fundamentet? Fundamentet for min tro og mitt liv er Jesus. Ikke min egen forståelse av han, men den levende personen Jesus selv. Jesus som møter meg gjennom totaliteten av min levde erfaring av verden. Jesus som kommer meg i møte gjennom bønn, gjennom fornuft, gjennom personlige opplevelser, gjennom møter med andre mennesker og gjennom det jeg leser, både i Bibelen og andre steder. 

Bibelen er utvilsomt den beste kilden til å lære om Jesus, og jeg tror Jesus kan åpenbare seg på en spesiell måte gjennom Bibelen. Bibelen har en unik og autoritativ posisjon, og er inspirert av Gud. Det jeg beskriver som møter med Jesus handler ikke om å få direkte ufeilbarlige åpenbaringer eller budskap, men at Jesus kan lede og vise vei på alle områder i livet. Samtidig som man er kritisk til sin egen begrensede forståelse. 

Det er Jesus som også kommer meg i møte gjennom mine feil, min utilstrekkelighet og min uforstand. Jesus som gang på gang viser at han er klokere, mer kjærlig og mer trofast enn det jeg klarer å forestille meg.

Å være kristen kan egentlig aldri bety noe annet enn å følge Jesus. Og da må man være åpen for at han faktisk kan komme deg i møte. At han kan lede deg inn i ny forståelse og innsikt, så lenge man holder fast ved han. Eller kanskje rettere sagt så lenge man stoler på at han holder fast i deg. På den måten kan man stå fritt til å vokse i kunnskap og innsikt i en virkelighet som alltid er rikere og dypere enn det man selv skulle tro. Uten unødvendige konflikter med andre kunnskapsområder som naturvitenskap, eller bibelforskningen selv. 

Derfor må fundamentet i et kristent liv være tilliten til Jesus. Han må være grunnfjellet man bygger på i alle livets områder, inklusivt vår fornuft og forståelse. Dette er også en holdning man finner i Bibelen: Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3,5). 

Det helt fundamentale ved kristen tro burde ikke handle om en eller annen fastlåst forståelse av Bibelen, men om å forstå hva Bibelen egentlig handler om, nemlig Jesus.

Trykket i Vårt Land 26. juni 2018. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 4 timer siden / 142 visninger
3 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 4 timer siden / 183 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 4 timer siden / 493 visninger
0 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 498 visninger
0 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 13 timer siden / 526 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 13 timer siden / 125 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 17 timer siden / 228 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Opprop til dugnad
3 minutter siden / 2102 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
7 minutter siden / 142 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
38 minutter siden / 142 visninger
Audun Aase kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 1 time siden / 199 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vis kirkelig solidaritet!
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Helge Erik Solberg kommenterte på
Skinne klart
rundt 4 timer siden / 526 visninger
Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 10 timer siden / 2102 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 11 timer siden / 125 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 12 timer siden / 2102 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 300 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 300 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 300 visninger
Les flere