David C. Vogt

Alder:
  RSS

Om David

Stipendiat i filosofi, UiB

Følgere

En dult i riktig retning

Publisert 4 måneder siden - 258 visninger

Små endringer i «valgarkitekturen» kan få oss til å endre atferd uten at det gripes direkte inn i våre valg. Kanskje må vi akseptere en myk form for manipulasjon i klimakrisens tid.

Jeg besøkte nylig en middelmådig café på den amerikanske landsbygden. Servicen var helt ok, og det samme var cæsar-salaten jeg spiste til lunsj. Ingenting å skrive hjem om, med andre ord, men betalingsopplegget fortjener noen linjer. På kortleseren fikk jeg presentert følgende fire valg: 25 prosent tips, 22 prosent tips, 20 prosent tips, eller «annen sum». 25 prosent var definitivt for mye for dette måltidet, tenkte jeg. Selv på tjukkeste Manhattan ligger standardtipsen på rundt 18 prosent. Det kunne umulig være høyere her på bygden. Jeg vurderte å trykke på «annen sum», men slo det fra meg siden det kanskje kunne oppfattes som uhøflig. Valget falt på 20 prosent. 

Kalles en dult. 

Det som her skjedde kalles en dult, eller nudge på engelsk, et begrep som har blitt gjort kjent av Cass Sunstein, som forrige uke mottok Holbergprisen i Bergen. Sunstein, som er jurist, skrev i 2008 den bestselgende boken Nudge sammen med Nobelprisvinner i økonomi, Richard Thaler. Formålet med boken var å vise at vi mennesker, med nokså enkle og umerkelige grep, kan ledes til å foreta bedre valg. De fleste valg vi gjør i løpet av en dag skjer mer eller mindre på autopilot. Dersom det gjøres noen tilpasninger av konteksten som man foretar valgene i, hevder Sunstein og Thaler, så kan man dulte folk til å velge det ene fremfor det andre, og ofte uten at de som velger er bevisst på at de har foretatt et valg. En moderne teknokrats våte drøm, vil noen si. Sunstein ble da også utnevnt av Obama til å lede Office of Information and Regulatory Affairs i Det hvite hus, der han i noen år fikk anledning til å teste ut sine teorier i praksis. 

Standardeksempelet på dulting er organdonasjon. Dersom man gjør donasjon til utgangspunktet, i stedet for at man aktivt må velge å bli donor, slik det er i Norge, så vil antall donorer gå dramatisk opp og mangfoldige liv vil reddes. Folk flest er mer enn villige til å bidra til at andre får leve dersom de selv skulle dø en brå død. Grunnen til at det er mangel på donorer er simpelthen at de fleste ikke har tatt seg bryet med å registrere seg som donor. I Tyskland er det bare 12 prosent av befolkningen som aktivt har registrert seg. Til sammenligning er det i Østerrike, der donasjon er utgangspunktet, 99 prosent av befolkningen som er potensielle donorer. Mindre enn én prosent har reservert seg.

Som er foreslått. 

I tips-eksempelet er det på samme måte enklest bare å gå for et av default-valgene som står på kortautomaten. Det krever mer aktivt å velge «annen sum», og man ender derfor ofte opp med det som noen andre har foreslått for en. Dette finnes det også statistisk bevis for. Da de gule drosjene i New York fikk installert kortautomat ble det lagt inn foreslåtte tips-summer på mellom 15 og 30 prosent. Dermed gikk den gjennomsnittlige tipssummen opp fra 10 til 22 prosent. 

Et annet kjent eksempel er fluen i pissoaret. Sjefen for renhold på Schiphol flyplass hadde en gang på 90-tallet sett seg lei på mannfolk som bommet på åpent mål. Løsningen var å få tegnet inn en liten flue nederst i pissoaret, slik at man fikk noe å sikte på. Resultatet var ifølge Schiphols beregninger at sølingen ble redusert med 80 prosent. Siden har fluen dukket opp i pissoarer over hele verden.

Valgarkitekturen. 

Disse og mangfoldige andre eksempler viser at små endringer i omgivelsene – det Sunstein og Thaler kaller «valgarkitekturen» – kan få oss til å endre atferd uten at det gripes direkte inn i våre valg. Men siden vi automatisk handler slik arkitekten har beregnet, så merker vi heller ikke at det er en arkitekt som står bak våre valg. Dulting innebærer dermed en form for manipulasjon, hevder kritikerne av teorien, siden det i realiteten er noen andre som velger for oss. 

Dette er kanskje uproblematisk i tilfeller der målet med atferdsendringen er ukontroversielt, som i pissoar-eksempelet. Men hva om arkitekten har egen vinning som mål? Cambridge Analytica-saken er antakeligvis bare forsmaken på den skjulte manipulasjonen som økt bruk av big data muliggjør. Selskapet brukte data fra Facebook-profiler til å stadfeste hva slags personlighetstyper innehaverne hadde, og denne informasjonen ble så brukt av Trump-kampanjen til å tilpasse sitt politiske budskap til hver enkelt person. Når Trumps valgkampmedarbeidere banket på dører, visste de på forhånd hvordan de best kunne påvirke personen som bodde i huset. Dermed har vi fått en form for skreddersydd dulting som klart innebærer en problematisk form for manipulasjon.

Våre karbonavtrykk. 

Men er det faktum at teorien kan misbrukes nok til å avskrive den? Det gjelder i så fall mange teorier. Og har vi råd til å la være å benytte oss av dulting i en tid der det haster mer enn noensinne å endre atferdsmønstre som ikke er bærekraftige? Noen enkle grep kunne for eksempel minsket våre karbonavtrykk. Klimakvoter kunne inkluderes i flybillettprisen, med mulighet for aktivt å reservere seg om man ønsket det. Luksusvarer og tjenester kunne vært markedsført med produktets karbonavtrykk, slik fast food-restauranter i New York er påkrevd å opplyse om antall kalorier maten inneholder for å dulte folk mot et sunnere kosthold. 

Kanskje må vi akseptere en slik myk form for manipulasjon i klimakrisens tid. Eller sagt annerledes: Friheten til å forurense er neppe en frihet som fortjener beskyttelse. Men jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli manipulert til å tipse.

Trykket i Vårt land 11. juni 2018

Gå til innlegget

Er det greit å glemme?

Publisert 9 måneder siden - 140 visninger

Siv Jensen og statssekretær Espen Teigen hevder begge at de ikke kan huske å ha mottatt varsler om at Ulf Leirstein planla trekantsex med en mindreårig.

Siv Jensen og statssekretær Espen Teigen hevder begge at de ikke kan huske å ha mottatt varsler om at Ulf Leirstein planla trekantsex med en mindreårig. Det har vært mye snakk om hvorvidt dette er troverdig eller ikke. Men diskusjonen bommer dermed på det vesentligste. Det viktigste spørsmålet er ikke om det er sant at de to faktisk glemte at de var blitt varslet, men om de burde husket det. 

Å holde noen moralsk og rettslig ansvarlig innebærer nettopp å holde deres faktiske oppførsel opp mot en norm for hvordan man mener de burde ha oppført seg. Sagt annerledes: man holdes ansvarlig ut fra en standard for hva slags oppførsel det er rimelig å forvente av en normal, moralsk tilregnelig person.

Det holder derfor ikke som unnskyldning at man faktisk ikke så fotgjengeren som man rygget over med bil - man holdes ansvarlig for at man burde sett henne. Det holder heller ikke at man faktisk glemte hunden sin i en kokvarm bil slik at den døde - man burde husket på den. På samme måte holder det ikke at Jensen og Teigen faktisk glemte opplysningene om et forestående seksuelt overgrep mot en mindreårig. De burde husket det og de burde reagert. 

Om Erna Solberg velger å vende det døve øret til og lar Jensen og Teigen fortsette i regjeringen, er det nå hun som med sin passivitet svikter i å opprettholde en moralsk standard for hva man kan forvente av regjeringsmedlemmer. Dessuten havner hun i en nokså pussig situasjon der én av hennes ministre kaller pedofile for monstre, mens en annen minister lar være å reagere på forestående seksuelle overgrep mot en mindreårig. 

Også regjeringen har en moralsk standard å leve opp til.

Gå til innlegget

Hvorfor straffer vi?

Publisert 10 måneder siden - 576 visninger

I Norge er det særlig allmennprevensjonen som fremheves som primærbegrunnelsen for straff. Dette er problematisk.

I Vårt Land 18. desember går avisens kommentator Håvard Nyhus i rette med det norske straffesystemets «noe uavklarte forhold til gjengjeldelse». Han hevder prevensjonsteorier ikke makter å gjøre rede for hvorfor vi straffer, og legger til – ved å påkalle Hegel – at de «ikke tar individets autonomi på alvor».

Jeg er i det store og det hele enig med Nyhus, men vil gjerne legge til noen ord om hvorfor det er slik at prevensjonsteorier ikke egner seg som overordnete begrunnelser for strafferetten.
Prevensjonsteorier, som hevder allmennprevensjon og behandling av kriminelle som formålet med straff, har i ulike perioder vært, og er fortsatt, innflytelsesrike ideologier i strafferettspleien.

Må suppleres. I Norge er det særlig allmennprevensjonen som fremheves som primærbegrunnelsen for straff. Det er imidlertid mange problemer forbundet med disse teoriene, som gjør dem uegnete som frittstående, helhetlige teorier om strafferetten – de må suppleres av en teori som begrunner hvordan straffen kan være en form for soning som har til hensikt å gjenopprette rettferdigheten.

Det empiriske belegget for straffens effektivitet med hensyn til både allmennprevensjon og behandling er svakt. Vel så viktig er imidlertid de filo­sofiske innvendingene mot teoriene. For det første er teoriene dårlig egnete til å forklare den eksisterende strafferettspleien. Kort sagt, dersom kriminalitetsbekjempelse eller behandling virkelig var straffens formål, ville straffesystemet vært innrettet vesentlig annerledes.

En rent utilitaristisk tilnærming ville potensielt kunne
legitimert drakoniske straffer for relativt bagatellmessige, men utbredte, forbrytelser, eller tilsvarende lave straffer for alvorlige forbrytelser begått i affekt. Dette viser at vi må forutsette et element av rettferdig gjengjeldelse for å begrunne dagens straffeskala.

Prevensjon. For det andre finnes det sterke prinsipielle innvendinger mot å straffe av hensyn til prevensjon og behandling. Allmennprevensjon innebærer at forbryteren straffes i den hensikt å forhindre andre fra å begå lovbrudd. Forbryteren brukes da som et middel i samfunnets kriminalitetsbekjempelse, og ikke også som et formål, slik Kant formaner i Det kategoriske imperativ. «Å begrunne straffen på denne måten likner å løfte stokken mot en hund», skriver Hegel.

Et ufritt dyr. Man forsøker å manipulere atferd ved trusler, som om mennesket var et ufritt dyr. Den samme ufriheten tillegges lovbryteren dersom behandling er straffens formål. Implisitt i ideen om behandling ligger en forestilling om at ens kriminelle tendenser er uttrykk for sykdom: noe man selv ikke kan hjelpe for, slik man heller ikke kan hjelpe for om man har gulsott. Med en slik umyndiggjøring følger også et stort potensial for et inngripende reaksjonssystem.

«Rett til å bli straffet». For utilregnelige lovbrytere som dømmes til tvungen psykisk helsevern eller tvungen omsorg etter Strl. § 62 og § 63 er vanligvis alternativet til fengselsstraff opphold på en annen, lignende institusjon, men med et tilhørende behandlingsregime. Står man overfor muligheten til å bli kjent utilregnelig, kan det i så måte gi mening å snakke om en «rett til å bli straffet», slik Hegel formulerte det. Ulempene ved en særreaksjon kan under visse omstendigheter være større enn ved straffereaksjon.

Og enda viktigere enn de eventuelle ulempene som følger av behandlingen, er interessen man har av å bli tatt for å være en myndig person. Oppfatningen av at det har en egenverdi for et menneske å kunne holdes ansvarlig ble også nylig lagt til grunn av Tilregnelighetsutvalget: «Det kan med en viss rett anføres at ved å bli erklært utilregnelig blir man fratatt en grunnleggende side av verdigheten ved det å være menneske. Samfunnet anerkjenner ikke ens evne til å treffe veloverveide valg, og man ansvarliggjøres heller ikke for egen adferd.»

Alles gjensidige frihet. Disse betraktningene harmonerer godt med Kant og Hegels straffe­teorier. Om prevensjon og behandling var hovedformålet med straff, ville det innebære en form for manipulasjon som i liten grad er forenelig med ansvar. Det betyr imidlertid ikke at prevensjon og behandling ikke kan være underordnete formål med straffen, noe Kant og
Hegel ville akseptere, så lenge de tjener hovedformålet: respekt for frihet.

For Kant og Hegel er formålet med rettssystemet generelt, og strafferetten spesielt, å
sikre respekt for alles gjensidige rett til frihet. Straffen skal være
et uttrykk for respekt for forbryterens fornuft og frihet; man
tar ham på alvor ved å holde ham ansvarlig for hans fritt valgte lovbrudd. Samtidig er
det slik at staten må sikre at alles gjensidige frihet faktisk gjelder.

Vår frihet er kun reell dersom vi er trygge mot vold og annen kriminalitet som innskrenker vår frihet. Av den grunn inngår kriminalitetsprevensjon i formålet med å sikre gjensidig frihet – men i motsetning til i de utilitaristiske teoriene vil aldri kriminalitetsprevensjon kunne legitimere straff utover det forbryteren fortjener ut fra sitt lovbrudd.

(En lengre versjon av denne kronikken finnes under tittelen «Med rett til å bli straffet: om Kant og Hegels teorier om straff som respekt for forbryteren» i Norsk Filosofisk Tidsskrift, #04 2016)

David C. Vogt, Stipendiat i filosofi, Universitetet i Bergen

Gå til innlegget

Et forsvar for hykleren

Publisert 12 måneder siden - 862 visninger

Det er ødeleggende for klimakampen om anklager om hykleri avskrekker folk fra å ytre seg om klimaskadelige strukturer de selv bidrar til.

Kvelden før Oslo innførte dieselforbud i vinter, kjørte miljøbyråd Lan Marie Berg selv dieseltaxi. «Så var det dette med liv og lære …», skrev en profilert Frp-politiker på Facebook. I likhet med mange andre forkjempere for miljø og klima anklages Berg for å være en hykler. Al Gore og Leonardo DiCaprio møter disse anklagene for deres luksusforbruk. Miljøpartiet De Grønnes delegater kalles hyklere når de flyr til landsmøte i Narvik.


Egne formaninger. Om anklagene er rettferdige eller ikke, skal vi la ligge her. Mange klimaforkjempere har selv et forbilledlig lavt karbonavtrykk, og Berg, som ikke eier bil, bidrar mindre enn de fleste til luftforurensningen i Oslo.

På den annen side: Berg handlet her i strid med egne formaninger om å la dieselbiler stå, og mange andre klima- og miljøforkjempere havner uansett definitivt innenfor kategorien hyklere. Men hva så?

Det følgende er et forsvarsskrift for Hykleren. Et filosofisk argument for at hykleri er uten selvstendig betydning i klimasammenheng, og for at det vil være ødeleggende for klimakampen om mulige hyklerianklager avskrekker folk fra å ytre seg om klimaskadelige strukturer som de selv bidrar til.


Bør vi unngå klimahykleri? Det finnes bare to måter å unngå hykleri på: Du kan slutte å kaste stein, eller du kan gå ut av glasshuset. I klimasammenheng er det siste alternativet definitivt vanskeligere enn det første. Det er krevende, som de fleste vet, å holde sitt karbonavtrykk innenfor det som er forsvarlig.

Men klarer du ikke å holde din egen sti ren, så kan du ganske enkelt holde munn om temaet, og dermed kan ingen anklage deg for hykleri. Flyr du selv på helgetur til London, la være å kritisere planene om en ny rullebane på Gardermoen. Så er problemet løst.

Men dette hviler på en forutsetning om at hykleri virkelig er et problem som krever en løsning. Stemmer det i klimasammenheng?


Moralsk autoritet. Hykleri ansees vanligvis som betydningsfullt fordi det fratar en person moralsk autoritet til å kritisere. «Den som er uten synd, kan kaste den første steinen», heter det i Johannesevangeliet. Med andre ord: Er du selv for eksempel konemishandler, har du ingen rett til å kritisere andre konemishandlere.

Men klimaspørsmålet er annerledes enn mange andre moralske spørsmål fordi det ikke dreier seg om handlinger som kan sies å være synder, altså iboende gale. Det er ikke galt i seg selv å fly, slik det er galt i seg selv å mishandle noen. Vi har derfor ingen moralsk plikt til aldri å fly, slik vi har en moralsk plikt til aldri å mishandle noen. Å fly er kun galt i kraft konsekvensene, altså i kraft av bidraget det gir til global oppvarming, og kan følgelig potensielt oppveies av gode konsekvenser av å fly (som at man får delta i sin bestevenns bryllup eller lignende).


Et spørsmål om konsekvenser. Klimaspørsmålet er, i motsetning til mange andre moralske spørsmål, et spørsmål som hovedsakelig fordrer konsekvensetiske svar, altså at man vurderer en handlings godhet ut fra dens konsekvenser. Innenfor et konsekvensetisk rammeverk er hykleri uten selvstendig betydning. Det kan vi se ved følgende tankeeksperiment:

Vi har to scenarioer. I det første scenarioet hevder Person A at man bør gjøre X, og gjør selv X, mens Person B hevder at man bør gjøre ikke-X, og gjør selv ikke-X. I det andre scenarioet hevder Person A at man bør gjøre X, men gjør selv ikke-X, mens Person B hevder at man bør gjøre ikke-X, men gjør selv X. Konsekvensene er de samme i begge tilfeller: ett tilfelle av X og ett tilfelle av ikke-X. Men i det andre scenarioet er begge hyklere.

Anvendt på klimaproblemet: Det spiller ingen rolle for klimaet om Person A sier: «Man bør unne seg en helgetur til New York», men lar være, og Person B sier: «Det er uforsvarlig å unne seg en helgetur til New York», men gjør det, eller om begge gjør det samme som de sier og dermed ikke er hyklere.


Aktørens sinnelag. Hykleri er uten selvstendig betydning ut fra en konsekvensetisk vurdering fordi hykleri har med aktørens sinnelag og ytringer å gjøre, ikke med effekten av selve handlingen. Men hvis ønsket om å unngå hykleristemplet gjør at folk vegrer seg for å kritisere klimafiendtlige strukturer som de selv bidrar til, så vil dette ha negative konsekvenser for klimasaken.

Når kritikken stilnes og det politiske engasjementet svekkes, blir resultatet en fornektelseskultur, der forbruk og politikk fortsetter som før, og man i praksis ikke anerkjenner det kollektive ansvaret som påhviler oss.

Motsatt kan engasjement og kritikk, at folk ytrer seg og fordømmer klimafiendtlig politikk, bidra til at klimabevisstheten blir sterk nok til å gi grunnlag for kollektiv handlekraft. Det vil være naivt å tro at vi kan få et Storting bestående av politikere med tilstrekkelig handlekraft dersom ikke folkets engasjement for saken økes betraktelig.


Flyseteavgiften. Med reaksjonene på flyseteavgiften i 2016 friskt i minne vil antakelig politikerne vegre seg for å foreslå mer inngripende og nødvendige tiltak uten et solid mandat i folkeopinionen.

Dette betyr at dersom klimaforkjempere lykkes med å skape et folkelig engasjement for klimasaken som resulterer i politisk handlekraft, så har de bidratt til gode konsekvenser, uavhengig om de er hyklere eller ikke. Et iøynefallende hykleri vil antakelig virke provoserende på noen. Dette vil kunne svekke ens politiske gjennomslagskraft, og slik ha indirekte negative konsekvenser. Men løsningen er ikke å stilne det politiske engasjementet for å unngå hykleri.


Bedre enn ingenting. Dette kan tydeliggjøres ved følgende skjematiske oppstilling. Alle som er enige i at klimakrisen er et problem vil være enig i at følgende atferd realiserer moralsk verdi, og ergo er ønskelig: 1) å unngå å forårsake klimagassutslipp, 2) å bidra til å endre klimafiendtlige strukturer og handlemåter i samfunnet.

Hvis vi plasserer disse to verdiene i en tabell, kan vi se hvordan Hykleren kommer ut moralsk sett sammenlignet med tre andre idealtyper som i ulik grad realiserer disse to verdiene: Etikeren, som både selv lever klimavennlig og som bidrar til politisk endring.

Asketen, som lever klimavennlig, men som ikke ytrer seg om klimapolitikk. Og Fornekteren, som ikke anerkjenner det moralske imperativet som klimakrisen medfører, enten fordi han ikke bryr seg eller fordi han i praksis ikke foretar seg noe for å bøte på problemet, verken personlig eller politisk. Antall verdier de ulike idealtypene realiserer står skrevet i parentes.

(Se skjema her.)

Hykleren og Asketen. Vi ser at det beste er å være Etikeren, som realiserer begge verdiene. Det verste er å være Fornekteren, som ikke gjør noen ting med problemet, mens Hykleren og Asketen befinner seg mellom disse med realisering av én verdi hver. Det som betyr noe er altså hvor mye du totalt sett bidrar til å løse klimaproblemet, både ved egen klimavennlig atferd og ved å bidra til politisk endring av klimafiendtlige strukturer.

Feiler du med hensyn til det første, bør du likevel bidra til det siste, og dermed gjøre deg selv til en hykler. Og bare for å være helt klar: Dette må ikke forstås som at ens personlige bidrag er uten betydning, og at man derfor gjerne må fortsette sitt forbruk og sine vaner som før.

Tvert i mot er dette et argument for at du nå bør våkne opp, engasjere deg politisk og rope ut mot den tafatte klimapolitikken som i dag føres. Blir du da en hykler, så bidrar du i det minste med noe.

Hva burde så Lan Marie Berg svare sin kritiker fra Frp, som selv ikke har tatt luftforurensningen i Oslo på tilstrekkelig alvor? Fornektere, bør hun si, taper 0 – 1 mot hyklere som meg.

Gå til innlegget

Hva står på spill?

Publisert rundt 1 år siden - 61 visninger

I dag fremstår kanskje de alternative kursene for samfunnsutviklingen som nærmest parallelle. Men som kjent ender to nesten parallelle linjer på vidt forskjellige steder.

Det er dødt løp mellom blokkene. AP har ikke lykkes med å skape engasjement for regjeringsskifte. Rekordmange sitter på gjerdet. Det virker å ha festet seg et inntrykk av at det er så små forskjeller mellom blokkene, særlig mellom H og AP, at det ikke spiller så fryktelig stor rolle hvem som vinner valget. Og på kort sikt, og for det store flertallet av folket, så er dette også riktig. De som har jobb og som tjener greit kommer ikke til å merke den helt store forskjellen de neste fire årene, uansett hvem som vinner.

Men hva hvis vi løfter blikket og forsøker å se hvilken retning vi nå staker ut for Norge i 2030, i 2050 osv? I dag fremstår kanskje de alternative kursene for samfunnsutviklingen som nærmest parallelle. Men som kjent ender to nesten parallelle linjer på vidt forskjellige steder.

Ta klimaproblemet og grønn omstilling. Høyresidens politikk er her så tafatt at selv borgerlige BT finner rom for kraftig kritikk av det de presist kaller regjeringens ”Tut og kjør-holdning” (7/9). Det gjenstår å se hvor god venstresidens klimapolitikk faktisk blir, men hvis AP blir avhengige av SV, MDG og R, er det usannsynlig (for å si det mildt) at en blå regjering med opptil flere klimafornektere skulle kunne få til like mye. Her trengs en kursendring, noe bare et nytt flertall vil kunne gi.

Ta økonomisk ulikhet. Vi vil i liten grad merke effektene av økt ulikhet i kommende periode, men på sikt vil dagens kurs gi oss store problemer. Prognosene for 2030 er ulikhet i Norge på nivå med Italia. Thomas Piketty viste at over tid gjelder r > g, altså at renten eller avkastningen fra kapital vil være større en veksten (growth), hvilket vil si at de rike vil få stadig større del av kaken, med mindre man gjør noe med det, som å skattlegge formue og arv. Høyresidens politikk er her ikke bare tafatt - den ØKER problemet ved å kutte inntektene for de med minst (f.eks. for uføretrygdede) og å kutte skattene for de med mest, f.eks. arveavgift og formueskatt.

Ikke bare er stor økonomisk ulikhet urettferdig. Det er også svært skadelig for samfunnet. Det hemmer økonomisk vekst, noe både IMF og OECD slår fast. Og det svekker fellesskapsfølelsen som gir grunnlag for høy tillit mellom folk. Dette igjen gir seg utslag i økt vold og kriminalitet, dårligere folkehelse, dårligere offentlig utdanningssystem og flere andre negative forhold, som påvist i boken "Ulikhetens pris" (Wilkinson & Pickett, 2010). Ulikhet er altså et problem for ALLE. Også de med god råd til å kjøpe seg private helsetjenester osv. Dette har dessverre ikke høyresiden skjønt, og Erna kan derfor få seg til å si ting som at det ikke bekymrer henne at kutt i formueskatten vil skape fire tusen nullskatteytende millionærer (VG 1/8). Det burde bekymre henne, fordi det undergraver samfunnssolidariteten. Et stykke inn i fremtiden vil vi se tydelige konsekvenser av det valget som fattes i dag.

David Chelsom Vogt, Stipendiat i filosofi, UiB

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Et lederskap for vår tid
av
Trygve Svensson
rundt 2 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Sammen for et varmere klima?
av
Synne Dokka
rundt 5 timer siden / 46 visninger
0 kommentarer
En ordning som kan bety alt
av
Bent Høie
rundt 5 timer siden / 51 visninger
0 kommentarer
Prosessen i KrF
av
Inga Sandstad
rundt 7 timer siden / 54 visninger
0 kommentarer
Et lederskap for vår tid
av
Trygve Svensson
rundt 8 timer siden / 990 visninger
0 kommentarer
Prestekrisen krever tiltak
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torgeir Tønnesen kommenterte på
Brev til en sint og bekymret kristensjel
rundt 1 time siden / 722 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvem er redd for Jordan Peterson?
rundt 1 time siden / 606 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 2955 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 1 time siden / 2934 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Brev til en sint og bekymret kristensjel
rundt 2 timer siden / 722 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvem er redd for Jordan Peterson?
rundt 2 timer siden / 606 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 2955 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 3 timer siden / 2955 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Brev til en sint og bekymret kristensjel
rundt 3 timer siden / 722 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 3 timer siden / 2934 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 3 timer siden / 2934 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 3 timer siden / 2955 visninger
Les flere