David Hansen

Alder: 41
  RSS

Om David

Jeg er gift og far til to døtre. Jurist av utdanning og arbeider som salgsleder for offentlig sektor i Microsoft Norge. Er ellers bl.a. styremedlem i Norsk Tipping og Stiftelsen T11 som forvalter eiendom og forretningsdrift for Bykirken i Tønsberg. Har bakgrunn som folkevalgt for KrF og leder i KrFU og Det europeiske folkepartis ungdom (YEPP).

Følgere

Kristendemokrater i krise

Publisert over 9 år siden

Vårt Land har nylig slått opp at KrF og dets søsterpartier i Danmark og Sverige sliter. Riktignok gjenstår det å se hvordan svenske KD gjør det ved Riksdagsvalget nå i september. KDs rolle i den borgerlige alliansens gjør dem uansett mer interessante enn KrF. Ikke bare er det et stykke fram til neste Stortingsvalg. Det virker også til å være langt fram å finne seg selv, for våre hjemlige kristendemokrater.

Av bekvemmelighetsgrunner leter man etter ytre faktorer for å forklare de dårlige resultatene. Mange viser til nettopp koalisjons- eller allianseproblemer. Det er også ganske typisk at Vårt Land gjør et poeng av at svenske og norske kristendemokrater har opplevd sviktende oppslutning med borgerlige koalisjoner. Hvorfor la man ikke til at danskene ved å peke på sosialdemokratene spilte seg helt ut?

Egne posisjoneringsproblemer, eller rettere sagt vanskene for velgerne og ikke minst journalistene med å plassere disse partiene, er uansett ikke god nok forklaring. Allianseproblemer er man ikke alene om. Undersøkelser blant velgerne viser at alliansedannelse vektes lavere enn betydningen av sakene og ideene samt tilliten til partienes frontpersoner. Nettopp inntrykket av spinn og spill byr velgere imot. At en rekke journalister og politikere er besatt av spillet, avgjør ikke velgernes valg. Hovedlinjene i et partis politikk fremstår i det lange løp som viktigst.

Ingen av kristendemokratene i Norden har inngått i regjeringssamarbeid med sosialdemokrater eller sosialister. Hvorfor det nå skulle gi et løft å tilby enda flere rød(grønn)e partier eller koalisjoner, begriper ikke jeg.

Iveren etter å sentralstyre lik sosialdemokrater vil motvirke den samme friheten i samfunnet som de motkulturelle bevegelsene ble mobilisert for å forsvare.  Stadig mer av en slik tilnærming til politikk gjør at man taper det unike ved eget prosjekt: Ideen om at samfunnet bygges best nedenfra, av de frie fellesskapene og mangfoldet det betinger. Det er denne ideen som gjør kristendemokratiet rotfestet i det borgelige, liberale prosjektet. Fornekter man å være innpodet i dette treet, er det vanskelig å se at man igjen kan bære skikkelig frukt.

For å lese hovedlinjene er det heller ikke synspunkter på rusbrus eller bokstavsammensetninger for skolefag (jf KRL/RLE) som teller. De som trodde at det var ”homofobi” må også fortsette letingen. Selv om man de siste årene har fått maksimert omtalen av kristendemokratenes motstand mot homofilt samliv i regulert juridisk ramme, har det betyd lite positivt for oppslutningen. Midt i dette kan ingen seriøst hevde at disse partiene har vært utydelige. Det må i så fall kun gjelde dem som aldri blir fornøyd med saltholdigheten. Bifalt selvsagt av slike som med helt andre motiver synes det er fint at KrF eller KD gjør seg mindre. Vår tid byr på rikelig med verdiutfordringer som ikke krever totalitære eller trekk ved politikken.

Til tross for at partileder Høybråten bestemt forsøker å gjenta at strategien er å tilby bred profil, leser velgerne og media partiet som stadig smalere. Både persongalleri og agenda framstår langt mindre mangfoldig enn under Bondevik og Svarstad Haugland. Det hele virker trangt og idéfattig.

Det sterkeste tegnet på at noe er alvorlig galt kommer best til syne når egne partifolk skiller seg ut fra rekkene. I den grad forsøk gjøres på å skape plass – enten det er for utvikling i synspunkter eller hvem som får fronte partiet, reageres det angstbittersk. Hvor sjarmerende tror man egentlig dette fremstår for utenforstående – de man burde vinne – når oppslutningen synker og intern nytenkning nedkjempes? Slikt kan kanskje bidra en stund til medfølelse internt, men det begeistrer ingen.

De fleste vil forstå at varig velgerappell beror på sammensatte forhold. Ett er likevel sikkert: Et hvert parti må kunne presentere begeistrende og troverdige kandidater kombinert med aktuelle og appellerende ideer. Disse ideene bør også ha en varighet over seg.

Kristendemokratene i Norden har ulike problemer. En felles utfordring er at man framstår som fraksjonspartier mer enn folkepartier. Den brede relevansen av verdistyrt politikk har vært selve utgangspunktet for kristendemokratiet. Verdisyn og ideer skulle forene sterkere enn interesser. Det var slik man skulle utgjøre et tredje alternativ, fordi høyreside og venstreside var ensbetydende med uforsonlige interessemotsetninger og i mange tilfeller også totalitær trekk ved politikken.

Reduserer man KrF til nok et interesseparti, hvor målet blir særlig å tekke utvalgte grupper, f. eks. (visse typer) kristne, vil det ende med tap mot mer populistiske partier. KrF vinner ikke på såkalt tydelighet i særstandpunkter, hvis konkurransen står mot vulgærpopulister i Frp, ruralfetisjister i Sp og de offentlige ansattes SV.

Blant de velgerne som ser etter helhet vil man da miste aktualitet selv om den enkelte velger gjerne sympatiserer med ”kristelige” særstandpunkter. For å innta flere seter i Stortinget, og gjerne også ta del i regjering, trenger man noe for hele landets styring. Da rekker det ikke med punktmarkeringer.

KrFs vei ut av hengemyra finner man ikke ved å gjøre seg til nyttige idioter, men snarere kløktige konkurrenter – på bred front. I debatten om ekteskapsloven, og enda viktigere endringene i adopsjonsloven og bioteknologiloven, kunne man definitivt opptrådt smartere. Partistrategisk vil det neppe vise seg klokt at man valgte å legge oppgjøret etter tidenes dårligste valg på is. Denne høsten må ”drittpakken” tines opp midt i opptakten til lokalvalgene i 2011. På ny vil man måtte minne folk i partiet og alle velgerne om alt det vonde.

Gå til innlegget

Når det gjelder byrådssamarbeid kan debatten bli (nesten) like kjedelig som regjeringsdebattene på landsplan. Skal vi lykkes med noe annet må vi starte med det viktigste: Byrådsmakt i Oslo handler om bypolitikk og ikke noe annet. Dernest ta konsekvensen av at løsningene som styrer Oslo ligger i kryssningen mellom H, Frp, V og KrF. Hvorfor skal vi ikke da ta sete rundt det bordet som råder over utredningskapasiteten og sikre byen bedre fundament for beslutningene. Nå reduserer V og KrF seg alt for ofte til "reparatører" for topartibyrådet. Den tiden burde være forbi. Enten burde vi gå på sammen alle fire, eller så får Høyre ta byrådsmakten alene.

Gå til innlegget

I et innlegg til Aftenposten Aftens bydelsdebatt forrige uke valgte bydelsutvalgsleder Per Overrein (Ap) å overse substansen i min kritikk mot behandling av Filoshuset på Sagene. Isteden gjorde han et poeng av at Venstre også burde nevnes. Det stemmer at Venstres utvalgsmedlem kom med forslaget om ikke å gi tilskudd. Samme parti var imidlertid med på forliket om revidert budsjett i bystyret. Dette resulterte i 90 000 kr. til Filos. Da var det liten grunn til å kritisere. Jeg kunne heller takket Venstre for å være med på korreksjonen.

Gjennom flere år har bydelen enten avvist eller kun vedtatt minimalt tilskudd til Filos. Begrunnelsene har variert. For 2009 ble det vist til at en menighet med samme navn i Drammen hadde nektet en homofil å delta i et kor. Hvor man finner sammenhengen mellom forkynnende sangvirksomhet i regi av en annen menighet i en helt annen by, og Filos’ praktisk-sosiale arbeid i Sagene, forblir ubesvart.

Lederen for Sagene Ap, Helge Stoltenberg, er mer rett på sak og forsvarer avgjørelsen. Stoltenberg på Sagene sier Ap gjerne bruker bevilgningsmakten til å meningsstyre frivillige organisasjoner. Slik argumenterer han stikk i strid med hva statsminister og partileder Jens Stoltenberg sa i en tilsvarende sak for Stortinget. Da handlet det om Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid. Det er pussig man på samme prinsipielle spørsmål kjører helt ulik standard. Er det Stoltenberg sentralt eller Stoltenberg lokalt som snakker sant om Arbeiderpartiets politikk?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1328 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
15 dager siden / 1283 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 887 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
15 dager siden / 816 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere