David Hansen

Alder: 41
  RSS

Om David

Jeg er gift og far til to døtre. Jurist av utdanning og arbeider som salgsleder for offentlig sektor i Microsoft Norge. Er ellers bl.a. styremedlem i Norsk Tipping og Stiftelsen T11 som forvalter eiendom og forretningsdrift for Bykirken i Tønsberg. Har bakgrunn som folkevalgt for KrF og leder i KrFU og Det europeiske folkepartis ungdom (YEPP).

Følgere

KrF og spagaten i sentrum

Publisert rundt 8 år siden

De som vil mobilisere politisk interesse blant aktive kristne bør våge å tenke bredere om hva slags ideer og politikk som fenger.

Fra tid til annen skrives det om gangbare regjeringsalternativer, samarbeidskonstellasjoner og standpunkter for dem som ønsker å appellere til (aktive) kristne velgere. Det som slår meg ved flere av disse innleggene, er hvor smått det tenkes om hva som fenger dem som ønsker en kristen-etisk inspirert politikk. Utgangspunktet for å tenke så smått er kanskje blitt naturlig, gitt oppslutningen til KrF? Den lave oppslutningen har man oppnådd ved å være saltet i sentrum, kombinert med ambisjonen om å fylle rollen som samarbeidsvillig på alt annet enn der man er salt. Skal mer av dette på ny reise kjerringa? Blir utsiktene bedre dersom man ser til venstre istedenfor til høyre?

Noen spørsmål til kan kanskje bidra til mer debatt: Er de kristne så fåtallige og ramsalte at den politikken de kan like kun blir aktuell for et lite mindretall? Må den lille krets av rettroende lokkes inn av symbolsaker (knapper og glansbilder), gjerne også standpunkter som har lite med politikkens egentlige (legitime) rolle og funksjon i samfunnet å gjøre? Er den eneste veien til innflytelse over politikken for slike (selv-)marginaliserte at de må snike seg inn i parlamentarismens berømmelige vippeposisjon, for i det hele tatt å ha noen sjanse til bredere politisk gjennomslag? Og blir et slikt taktikkeri mer spiselig om det forfines ved å bli kalt sentrum?  

Jeg tror velgerne har gjennomskuet at sentrum mest handler om interessekamp – altså om å få mer til egne særinteresser. I alle fall dersom sentrum fortsatt skal defineres slik man oftest ser det her i landet. Tenkningen man finner internasjonalt, om det å være sentrum, er ganske annerledes. Det finnes derfor en annen tenkning om det å være et tredje alternativ i politikkens idéretninger. Denne tenkningen om å være sentrum handler mer om verdier, om forståelsen av hva slags (avgrenset – men viktig!) oppdrag politikken har i samfunnet. Ikke minst handler det om troen på at verdier man har felles kan forsone. Skal dette lykkes, må man tro at verdiene kan begeistre virkelig mange.

Jeg opplever at Venstre vil blankpusse mer av egen ideologi og identitet. De skal vinne mange, ikke bare sikre noen interessegrupper. Det lukter folkeparti av en slik ambisjon. Høyre har lenge arbeidet på samme måten. Frp har hatt tendenser i en slik retning, men skusler det ofte bort i populisme. På engelsk gir det stor forskjell å snakke om popular versus populist. Om ordene mangler på godt norsk, betyr ikke det at forskjellen er uviktig. Arbeiderpartiet er så visst ikke særlig opptatt av å bare være arbeidernes parti. Men KrF, Sp og SV – de skal visstnok greie det alle de andre har gått bort fra. De skal fastholde interessekampen som utgangspunkt for sin plass i det politiske landskapet. Det er en dårlig strategi. Den bygger heller ikke på erfaringene fra når disse partiene har gjort det som best.

Holder man seg til den rådende sentrumstenkningen på norsk, blir opplagt det rødgrønne prosjektet langt mer spiselig. Ekstra spiselig blir det om man kan få et stort og trygt (altså ikke for stort) sosialdemokratisk parti, som man da kan vippe over flertallsgrensen mot en klekkelig betaling.

«Skit i Norge, leve Toten» har andre kalt en slik tenkning. Og om det ikke alltid er slik at partiene i sentrum mangler politikk for alt folket, så greier eller våger man likevel ikke å definere seg bredere. De politiske kommentatorene vil heller ikke ha noe av slike forsøk. Da blir alt bare rotete. Hvem vet hva som da kan skje, når velgerne skal velge? Nei, det er bedre å beholde den velkjente teigen. Når alt handler om å tjene de ulike særinteressene, er man mestere i krysningen sentrum/venstre. I alle fall så lenge de offentlige budsjettene kan få lov til å vokse i rekordfart. Noen på høyresiden vil også at det skal vedvare slik. - Bare da at de vil sentrum skal vippe deres vei. Gi nå KrF noen småkaker, så kan vi ta styringen om den store kaka. 

Selvsagt innebærer politikk også håndtering av interesser. Fortsatt burde likevel noen våge å spørre hva som er best egnet til å forsone interessekampene. Er det helt uten realisme å tenke seg et allment appellerende folkeparti, inspirert av kristne og humanistiske verdier?

Det er viktig at noen følger ambisjonen om å presentere et slikt folkeparti for velgerne. Jeg tror det vil fenge mange, også de aktive kristne. For om dem må man heller ikke tenke så smått. Verdibevisst politikk kan fenge riktig mange, langt utenfor kretsen av aktive kristne. Det spennende er at en slik allment appellerende politikk også vil fenge dem som er utgangspunktet for dette innlegget, de aktive kristne.

I det partiet som har som sin særlige ambisjon å være kristendemokrater, burde man greie å tenke størst om relevansen av kristne verdier i politikken. Da må man slutte å tenke så smått om agendaen. Les mer om dette hos Eilev Hegstad i analysen hans av "de kristne". Les gjerne også min tidligere tekst fra i våres om ideer bortenfor penger og pragmatikk, med utfordringer til KrF og den nye partilederen etter landsmøtet. 

Gå til innlegget

Ideer bortenfor penger og pragmatikk

Publisert over 8 år siden

Under helgen vil trolig to viktige endringer skje for KrF: Skifte av leder og intensjonsvedtak om å fjerne bekjennelsesplikten. Den første og største utfordringen for Hareide vil være å reise ny oppmerksomhet og orientering om ideene til partiet.

 

Fjerning av bekjennelsesparagrafen er viktig fordi det betyr et endelig brudd med en konfesjonell tradisjon. Alle andre kristendemokrater har gått bort fra dette. Et bortfall av bekjennelsesplikten gir imidlertid ingenting annet enn en åpning. Uten videre håndtering vil det bare skapes et tomrom. Derfor er den første og største utfordringen for den nye partilederen at han initierer en ny oppmerksomhet og orientering om ideene til partiet: Hva vil det si å være kristendemokrater? Hva vil man med samfunnet?

Sagt litt retorisk må partiet finne ut hva man egentlig har av svar på den avtroppende partilederens spørsmål, gjennom tittelen på sin bok: Pengene eller livet? Har KrF mer å by på enn økt bruk av penger? Er det å være i sentrum (nå for tiden) noe annet enn et kodeord for samarbeid med den rødgrønne regjeringen, i håp om at smuler også vil falle på  egne (sær)interesser?

Det hele handler om å finne seg selv, som parti. Gjenvinne troen på at man har noe å bringe, ut over det rent fordelingspolitiske som fort bare handler om penger og pragmatikk i velferdsstaten Norge. I den øvelsen er det fint liten forskjell på noen av partiene. Alle vil de bruke mer…

Ønsker man å være en tredje vei, må man også få fram hva et slikt veivalg har å tilføre. Skal man bare være litt SP, litt SV og bittelitt Frp for å hamle opp med H og Ap?

Økt bevissthet om kristendemokratiske ideer og verdier vil bringe KrF nærmere ambisjonen om å være et folkeparti. Dit kommer man imidlertid ikke uten hardt arbeid, innad i partiet så vel som utad. Dette handler om ledelse, men det handler også om responsen ledelsen får i egen organisasjon. Her ligger noe viktig som i rettferdighetens navn skal tillegges den debatten som også har gått omkring avtroppende leder Dagfinn Høybråten. Ærlig talt fikk partiet akkurat den orienteringen man ville ha. Da tenker jeg på de som da var tillitsvalgte på fylkesnivå rundt omkring i landet. Selv kommunalt folkevalgte og vanlige medlemmer har sjelden kontakt med dem. De styrer i lukkede fora og innesluttede prosesser. Der beholder de makten. Frykten for å gå videre på det som var underveis av idé- og partiutvikling ved midten av 1990-tallet er årsaken til at trenden stagnerte. Dette handler følgelig om langt mer enn en leder. Mye mer handler det om partikultur og ideologisk bevissthet.

I god gammel vekkelsestradisjon må man ”rydde opp” på hjemmebane før man troverdig kan appellere til andre. Det er utfordringen Knut Arild Hareide nå må ta tak i. Han har mange av de egenskapene som skal til for å gjenreise lysten og interessen, men derfra må det skapes noe mer. Partiet trenger rett og slett substans, og den tror vi i tankesmien Civita at man vil finne ved å vedkjenne seg tilhørigheten i den bredere borgerlige idétradisjonen – som kristendemokrater.

I den nye utgivelsen fra Civita, Tre essays om kristendemokrati, skriver professor Janne Haaland Matlary, førsteamanuensis Pål Veiden og undertegnede om det vi mener er det helt fundamentale ved kristendemokratiet: Menneskesynet og samfunnssynet samt folkepartitanken. Det handler om et politisk alternativ orientert etter verdier framfor systemtro og interessekamp.

 

Gå til innlegget

Velferdsløft: Skap marked for omsorgen

Publisert nesten 9 år siden

Skal det lykkes med et løft for eldreomsorgen, må man gjenta oppskriften til barnehageløftet. Det må skapes et marked for omsorgen.

I den første uken av det nye året har den norske velferden vært gjennomgangstema, både i statsministerens nyttårstale og på NHOs årskonferanse. Ved å vise til at full barnehagedekning er oppnådd, vil Stoltenberg at vi også skal stole på lovnadene for eldreomsorgen.

Få velferdsreformer er gjennomført med høyere tempo enn full barnehagedekning. Dette må kunne sies å være et av de største velferdsløftene i nyere norsk historie. Barnehage som et helt nytt massetilbud for alle barn i førskolealder, og ikke minst deres foreldre, hører da også til noe av det den rødgrønne regjeringen er særlig stolt av.

Det sies ofte at alt man utretter, øker ens evne til å oppnå enda mer. Derfor er det grunn til å se nærmere på hva som gjorde barnehageløftet mulig. Var det først og fremst sentralplanlegging, offentlig utbygging og drifting? Eller var det de frie pionerene som gikk foran? Private sammenslutninger var de første til å tilby barnehager i Norge. Noen var organisert som ideelle, andre som kommersielle. Til felles hadde de friheten av å stå utenfor offentlig sektor, og evnen til å møte en voksende etterspørsel med kreativitet og gründerskap.

At politikere greide å legge ideologisk dogmatisme til side og tenke praktisk, skapte et marked for sosiale entreprenører innen barnehagesektoren som gjorde det mulig å gjennomføre barnehageløftet på rekordtid. Takket være risikovillige gründere, som ville satse på den sosiale og kulturelle tjenesten barnehager er, har man på denne måten maktet å bringe en omfattende velferdsreform på plass. Dette hadde man ikke greid uten de private.

Framover skal det, i følge statsministeren, løftes for de pleietrengende eldre. Man kan mene mye om veien fram. Uavhengig av om man vil kalle seg rødgrønn, helblå eller ikke vil bruke slike politisk ladede farger: Man kommer ikke utenom at de private må med også i det nye omsorgsløftet.

Det må mange til for store løft. Ved å legge til rette for mer entreprenørskap, skapes nye markeder. Da kan det lønne seg for flere å satse på omsorg, kultur og miljø. På den måten får vi trolig flere kvinner som bedriftsskapere. Da skal vi snart se at kjønnssammensetningen på NHOs årskonferanse også blir annerledes.

Her i landet blir debatter om velferden ofte redusert til et spørsmål om fordeling av offentlige midler. De som er villige til å bevilge mest er da velferdsbyggerne. De andre får passet påskrevet som dem som vil ”rive ned velferden”.

Sjelden er fordelingsøvelsene mer intense i Stortinget og de mange kommunestyrer enn like før julefreden får senket seg. De fleste stortingsrepresentanter har bakgrunn fra kommunestyrer og fylkesting, så fordelingskulturen er svært lik. Politikk er i vårt system nær ved å bli synonymt med fordeling, dessverre. Den store forskjellen er selvsagt at budsjettallene er langt, langt større for de folkevalgte på Løvebakken enn dem som møtes i rådhusene.

Er det bare en talløvelse som skiller oss fra den beste velferdspolitikken? Hva sier i så fall det om dagens politikere? Er de evneveike eller rett og slett ondsinnede når de ikke greier å bli enige om høyere bevilgninger? De rødgrønne har fortsatt rent flertall. De har også oljeinntekter og en finanskrise som har legitimert tidenes vekst i offentlig pengebruk. Siden 2005 har de rødgrønne økt statens utgifter med hele 55 prosent. Men det er ikke bare mer penger som har gjort full barnehagedekning mulig, langt mindre har mer penger fått det til å skinne av eldreomsorgen.

Politikk må handle om mer enn bare fordeling. Det betyr også noe hvilket samfunnssyn som legges til grunn. Å opprettholde og videreutvikle velferden krever et mer sammensatt syn på hva som bygger samfunnet. Har vi politiske ledere som forstår mer enn bare pengefordeling, markedet og statens rolle? Har vi ledere som også forstår at fellesskapet først og fremst er noe som bygges nedenfra, av menneskene og deres frie initiativ og sammenslutninger?

Før befolkningsutviklingen gjør det tvingende nødvendig med langt flere sysselsatt innen helse og omsorg, har vi allerede i dag den krevende situasjonen at over halvparten av velgerne enten er ansatt i offentlig sektor eller de lever av overføringer. Så lenge det offentlige har tilnærmet monopol på helse- og omsorgstjenestene, vil flere sysselsatte i slike tjenester gjøre at enda flere har sin inntekt fra det offentlige. Det er neppe bra for best bruk av midlene, ei heller for omstilling og innovasjon. Slik får vi dyrere og dårligere velferd. Dette vil igjen minske viljen til å være med på fellesfinansiering av velferden.

Veien til økt velferd for ”verdens beste land å bo i” finner man ikke i retorikken fra venstresiden og dens (ubevisste?) etterdiltere. Deres fyord som ”konkurranse”, ”private aktører” og ”marked for sosiale tjenester” burde få ny klang i velferdsdebatten. Den friheten som utløses av disse begrepene, er vi avhengige av for å skape mer velferd på områder hvor mye fortsatt står ugjort. Nye velferdsløft utløses gjennom å mobilisere langt flere enn vi kan klare innenfor offentlige institusjoner. Det er kortere vei til flere varme hender i omsorgstjeneste hvis vi også inviterer inn private.

Folk taper heller ikke sin sjel, eller sitt fag og yrkesstolthet, bare fordi de organiserer seg i et aksjeselskap. Når vi i tillegg ser at offentlige virksomheter blir bedre av initiativ nedenfra og utenfra, er det at vi må frigjøre oss fra de retoriske skremmebildene. Statsministeren evnet faktisk dette i årets nyttårstale, når han valgte å takke ansatte i både offentlig, ideell og privat omsorgsvirksomhet for innsatsen. La oss håpe han ikke glemmer dette når nye budsjetter skal forlikes, eller når de rødgrønne og LO-fagbevegelsen skal oppildnes til valgkamp.

Gå til innlegget

Famlende forhold til frihet og fortjeneste

Publisert rundt 9 år siden

Antagelsen om at markedet er strengt individualistisk, rått og brutalt er rådende. Markedet kan være slik, men det er blant annet når ansvaret for medmennesker defineres bort fra aktørene i markedet at råheten får fotfeste. 

På samme måte som statens vidtrekkende engasjement innen folks velferd har vekket bekymring for om dette trår over grenser slik at familier og enkeltmennesker, ja, hele sivilsamfunn passiviseres, trenger vi en erkjennelse av at passiviseringen også kan finne sted i markedet. En stadig større og, skulle man tro, mer omsorgsfull eller suksessfull velferdsstat krever debatt og innovasjon.

Dessverre synes viljen til kritisk debatt omkring utfordringene ved statlig engasjement særlig på velferdsområdet å være vanskelig. Nyskapingen innen levering av velferdstjenester blir mer sett på med mistro enn begeistring. Mener man ikke at de offentlig ansatte gjør sitt beste? Skal det løpes raskere, brukes stoppeklokke, telles mer penger eller sammenliknes gjennom testing og åpenhet om resultater etc, blir samtalen fort giftig. Mer velferd er da så enkelt. Det handler vel bare om bevilgninger, gjør det ikke? Mer stat, mer velferd. Basta! Og følgelig på alle andre områder av økonomien, mer stat og regulering, bedre marked. Basta, bom!

Har vi ikke virkelig kommet et skritt nærmere det forgjettede land, når vi nå ”endelig” har greid det mesterstykket å passere vippepunktet hvor flere med stemmerett i Norge lever av inntekt direkte fra det offentlige (lønn, pensjon eller trygd) enn av inntekt fra privat virksomhet. Pytt sann at vi i årene fram mot 2050 vil få 1 million flere alderspensjonister i Norge, og dermed også uvegerlig flere ansatte i helse- og omsorgssektoren som stort sett er offentlig.

Hvorfor kan ikke alle bare skjønne at den offentlige sektoren, og da i sær staten, er bedre, klokere, mer rettferdig og alltid mer progressiv til det beste for oss alle?

Var det så enkelt skulle svaret på f. eks. Høybråtens retoriske engasjement ”Penga eller livet” være såre enkelt, for det offentliges del. Mer penger gir livet for de offentlige virkegrener. Selvsagt må de som virker innen det offentlige forstå seg på livets ukrenkelighet og andre mer immaterielle dimensjoner, men bare man holder private (i hvert fall slike som tar fortjeneste) borte, ja, da får man denne erkjennelsen. Det ligger da der a priori, gjør det ikke?

Eller sagt på en annen måte: Bli med på det sosialdemokratiske ekspansjonslaget. Der ligger veien til Soria Moria for langt flere enn de rødgrønne. Gi det bare litt mer av idealismen tilbake ved å krydre prosjektet med litt ”frivillig” (og selvsagt offentlig betalt) engasjement. Så har vi det.

Dermed kan vi droppe tanken på at det skal bære seg økonomisk. Slike smålige hensyn i den store jakten på omsorgen og velferden.

Så kommer likevel de faktiske utfordringer som en gjeng brutale sannheter og forstyrrer vår fløyelsmyke offentlige debatt om velferden, og om markedet.

En rekke private investorer kan eksempelvis etter hvert oppvise langt mer samfunnsbevisst eierskap enn hva som kjennetegner eierskapet til den norske stat. Mon tro om ikke personlig ansvar her spiller en betydelig rolle.

Knappheten på personlig ansvarlige eiere er blitt en mangelvare i norsk næringsliv. Jeg tror fraværet av et større antall slike innen sosial sektor skaper tilsvarende utfordringer. – Ikke minst går vi da glipp av mye nyskapning og mangfold i virksomhetenes tilpasningsevne til dem man er der for å betjene.

Dette er en utvikling styrt av politikere som tror at bare noe er offentlig så er det også forsvarlig. Til nød kan det innenfor velferdstjenester kompenseres for mangelen på offentlig eierskap at man er ideelt drevet. Dette har selvsagt ingenting med optimal drift å gjøre, men at motivasjonen for å tilby tjenesten er så hjertegod. Fortjeneste vil bare forpurre dette, for ikke å snakke om at det vil fordrive tiden til offentlige myndigheter og dets beslutningstakere til faktisk å måtte definere innholdet og kvaliteten på tjenestene som kjøpes.

Hva dette gjør med moralen i markedet burde avstedkomme mer diskusjon. Det er grunn til å frykte at partiene i sentrum ikke engang ser problemstillingen. Men vi trenger likevel å utfordre til mer refleksjon rundt hvordan privat eierskap faktisk ikke står tilbake for det offentlige når det gjelder å oppnå resultater på høyaktuelle agendaer som samfunnsansvar og bærekraft, ja, og for velferden.

Vi er i ferd med å få et helt avdanket offentlig eierskap, som mer handler om symbolpolitikk (eie og drive så mye som mulig) og økning av offentlige inntekter (tjene mest mulig), for angivelig slik å kunne oppnå mest mulig. Til grunn for dette ligger en systemkonservatisme som jeg finner vanskelig å forene med f. eks. den kristendemokratiske ambisjonen om å fremme verdiene ikke de mer fasttømrede systemer.

Både i møte med markedsdebatten og velferdsdebatten burde man blant kristendemokrater legge mer vekt på hva som følger av et menneskesyn hvor den enkelte er unik (følgelig mangfold), ukrenkelig, fri og gitt oppdraget å forvalte og vise nestekjærlighet. Jeg tror vi oppnår mer på viktige samfunnsområder om vi slapp flere til med sine evner og talenter. Så skulle vi bekymre oss svært lite for at dette også gjør at den enkelte med initiativet og risikoen høster sin fortjeneste. Det er ikke muligheten for fortjeneste som hindrer utvikling.

Gå til innlegget

Integrering debatteres igjen med valgkampaktig intensitet. Som så ofte før er det ytterliggående Frp’ere og enkeltstående ”fritenkere” fra andre partier som får stå i sentrum av medias oppmerksomhet. Alle vi andre har åpenbart ikke noe å fare med. Senest mandag morgen på NRK fikk Jahn Bøhler (Ap) sitte alene og romantisere om Groruddalen før-i-tiden, uten å bli stilt til ansvar for Groruddalen av i dag.

Bøhler er ikke den eneste som har fått slippe til med tilnærmet enetale om beskrivelsen av problemene og om egne forslag til løsninger på integreringsutfordringene. Vårt Land har kjørt en egen serie, godt akkompagnert av bl.a. en lederkommentar som viser skremmende liten innsikt i hvor mange innsatser som faktisk kommer tettere innvandrerbefolkede områder til del. Enda mindre skrives det om de virkelig gode resultatene. Tilnærmingen som råder i flere medier, om at det må dommedagsprofeter til for at vi andre skal åpne øynene står bare ikke til troende.

Media ynder å presentere dem som vil noe, dem som har en plan for å fikse problemet. Greit nok. Går man imot enkelte såkalte nye forslag, gjengis man gjerne som idéløs eller lite handlekraftig. Hva med mangelen på idémessig holdbarhet i det som kommer fra opportunistene? Virkeligheten er ikke slik at ingen andre har en plan, foruten de mest tabloide. Særlig burde det være relevant i møte med ufordringer som unektelig er sammensatte.

Groruddalen tømmes angivelig for hvite, monokulturelle lutheranske sosialdemokrater, og oversvømmes av noe vi etter hvert har blitt enige om å kalle minoritetsspråklige. Landet vårt er truet, i hvert fall i dalstrøket like nord for gamle Oslo.

Det man snakker mindre om er hvordan det kan ha seg at innvandrerne bor der de bor. Hvorfor spør ingen om ”dirigistene” – sånne som liker å styre og regulere – denne gangen skal ha rett når det vitterlig er deres boligpolitikk som legger grunnlaget for at innvandrerne nå flokker seg mer i Groruddalen enn andre deler av byen. Ser man til nabolandet Sverige, er gettodannelsene kommet mye lenger nettopp fordi innvandrerne samles i de kommunale leilighetene, som der utgjør et mye mer omfattende tilbud enn i Norge. Den sosiale boligbyggingen har igjen skapt ei felle. Før var det arbeiderne som ville vekk. Nå er det innvandrerne som har ønsket seg inn, fordi det er bedre enn knøttsmå bygårdsleiligheter i sentrum.

Forskjellen på Norge og Sverige er at hos oss eier i alle fall innvandrerne boligen sin i stadig økende grad. Faktisk eier hele 45 prosent av innvandrerne nå sin bolig. Motsvarende er eierandelen blant nordmenn for øvrig 60 prosent. Eierskapet gir muligheten til å flytte når økonomi og ønsker tilsier en slik investering. Der hvor fotavtrykket til den offentlige boligbyggingen er langt svakere, bor det da også langt flere med norsk som morsmål. De bor selvsagt ikke der på grunn av språket. De bor der fordi de har råd til det. Sånn er det med innvandrere også.

Boligkarrieren til den enkelte sier nemlig mye om integreringen, tilhørigheten og troen på personlig suksess. Når vi tar opp et lån for en bedre bolig, er dette et inntrykk for at både vi og banken har tro på at dette skal gå bra. Spørsmålet er derfor om tilflyttingen til Groruddalen og dets like er et tegn på vellykket eller mislykket integrering, når stadig flere innvandrere har råd til å bo andre steder i Oslo enn der de bodde før? Nå bor de i økende grad utenfor ring 2 og 3. Før bodde de innenfor. Den gang var f. eks. Robert Wright byråd for skoler i Oslo. Da var det ikke hans barn som gikk i innvandrertette klasser, eller klasser ”breddfulle” med sosialklienters barn.

Nå er det sånne som meg, småbarnsforeldre som er norskspråklige i ørten generasjoner tilbake som bosetter oss i indre by – gjerne nabo med ganske så velholdte og nybakte besteforeldre som søker tilbake til byen, og bort fra alt for mye hage og husarbeid. Nabolagene som før var helt dominert av sosialhjelpsmottakere, rusmisbrukere og innvandrere (ikke nødvendigvis samme gruppe), forenet i ”omsorgsfulle” kommunale boliger, er nå langt mer blandet. Bydelen som før slet med å finne nok sykehjemsplasser, har nå for mange av disse, og streber i disse dager mer med å skaffe tilstrekkelig antall barnehageplasser.

Å komme tettere innpå forholdene som beskrives kunne mange ha godt av. Hvorfor skal f. eks. en SV-representant få lov til å framstå handlekraftig når han tar til orde for frivillig bussing, samtidig som den samme representanten i årevis har kjempet imot fritt skolevalg? Eller hva med Ap-representanten som igjen får lov til å presentere regulering av skolegrenser som et effektivt tiltak, når alle som har studert effekten av slike tiltak vil se at frie mennesker ikke lar seg styre av offentlige planer og detaljreguleringer. Vil man ikke, av gode så vel som dårlige grunner, ha naboskap med en viss type mennesker, ja, da flytter man.

Flyttingen og andre friheter er således trusler mot ”den store planen” til allehånde offentlige etater og styringsivrige politikere. Sannheten er at det nytter ikke å regulere bort all denne friheten uten at man samtidig taper kvaliteter ved vårt samfunn som det burde være langt viktigere å bevare, ja, endatil fremelske.

Fakta om er langt mer nyansert enn skrekkhistoriene fra Groruddalen virker til å formidle.

1.       Tankesmien Civita har nylig kommer ut med en analyse om innvandrernes eierskap og boliger. Kort oppsummert knuser denne teorien om at offentlig eide boliger vil være et egnet virkemiddel for integrering. Mer gledelig er det at analysen vår dokumenterer at det går langt, langt bedre med integreringen enn mange synes å tro. Bevisene for dette finner man nettopp ved å se på hvordan innvandrere i Norge ”tar etter” majoritetsnordmennenes boligstruktur og eierskap. Analysen viser også hvordan utviklingen av innvandreres eierskap til eiendom også gir lovende utsikter for integreringen for øvrig. Eierskapet og variasjonen av innvandrernes boliger viser at innvandrere selv har tro på at de vil lykkes, skaffer seg egenkapital som viktig sikkerhet for å lykkes (enda bedre), og at de kan oppvise en sosial mobilitet som er imponerende gitt forutsetningene (f. eks. at 1 av 3 innvandrere har bodd i Norge mindre enn fem år).

2.       Rommen skole er en av de som har høyest andel minoritetsspråklige elever i Oslo. Vi snakker 95 prosent. Samtidig er dette en skole med mer enn 40 forskjellige språk. Skolen har 3 timer mer undervisning enn det som er vanlig. Disse brukes til norsk, engelsk og mattematikk. Skolen holder til i et helt nytt anlegg som også utgjør kulturhus og idrettsarena for nærmiljøet. Skolen har norske lærere, bruker norsk som undervisningsspråk og hverdagsspråk. Minoritetsspråklige er ikke alle like, så norsk blir derfor fellesspråket. Aller viktigst er det at skolen faktisk fungerer som et godt sted for læring. Elevene ved denne skolen gjør det bedre enn gjennomsnittet i Oslo, og gjennomsnittet i Oslo gjør det bedre enn det ellers så ”blendahvite” landsgjennomsnittet. Det presteres altså svært godt.

3.       En sterk indikasjon på at mye har vært gjort riktig i en årrekke allerede, er tallene på hvem som søker seg til høyere utdanning. I følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) er det prosentvis flere både jenter og gutter med innvandrerbakgrunn som søker høyere utdanning enn blant etniske norske jenter og gutter. Med fare for å bli for ironisk: Et farligere oppvekstmiljø skal man lete lenge etter…

Det viktigste for integreringen er utdanning, arbeid og økonomisk eierskap. Hele denne kjeden av positiv utvikling starter med språkprestasjoner og annen læring. Derfor er jeg tilhenger av tiltak så tidlig som mulig får 1) å avdekke språkferdigheter og 2) følge opp ved mangler og 3) sørge for at ingen starter – langt mindre går ut av skolen med sviktende norskspråklige ferdigheter. Dette gjør et helt naturlig å være tilhenger av tiltak for språktesting og språkstimulering blant de helt minste barna.

Når man vel begynner på skolen må tidlig avdekking og intervensjon være hovedregelen, dersom elever, uansett bakgrunn, viser tegn til sviktende prestasjoner. For å lykkes med dette må det også testes, og man må kunne sammenlikne. Barna selv, deres foresatte og samfunnet rundt – ikke minst vi som er politisk ansvarlige for skolene – må få vite om utviklingen, kunne sammenlikne og lese effekten av tiltak. Alt dette kjemper også en rekke sosialister en innbitt kamp imot.

Friheten til å søke seg bort, dersom man av ulike grunner ønsker seg et annet læringsmiljø er også uønsket på venstresiden. Men ”frivillig bussing” og tvangsflytting av skolegrenser skal plutselig gjøre vei i vellinga. Det eneste vi vet fra Oslos tidligere erfaringer med bl.a. skolegrensejusteringer er at få ting umiddelbart gir seg utslag i mer flytting enn dette. Folk lar seg ikke detaljstyre, og slike feilgrep utretter fint lite positivt.

Alt vi gjør bør derfor ta utgangspunkt i at Oslo er byen for frihet, mangfold og muligheter. Da må offentlige planer og tiltak lages deretter. Bare slik kan de lykkes. Mitt ønske er en by som blir bedre på å skape nærmiljø og gode oppvekstkår for alle. Men det finnes ikke én plan eller ett sett av detaljregulerende instruksjoner som gir oss dette. Aller minst har jeg tro på ”vernede skoleklasser”, bare for de hvite og garantert norskspråklige i flere generasjonsledd bakover. Det samfunnet og den type planer har vi forlatt, og heldigvis for det. Både skolen, kirkene og boligområdene må ta inn over seg at mangfold er en ressurs og ikke en trussel.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
16 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere