David Hansen

Alder: 41
  RSS

Om David

Jeg er gift og far til to døtre. Jurist av utdanning og arbeider som salgsleder for offentlig sektor i Microsoft Norge. Er ellers bl.a. styremedlem i Norsk Tipping og Stiftelsen T11 som forvalter eiendom og forretningsdrift for Bykirken i Tønsberg. Har bakgrunn som folkevalgt for KrF og leder i KrFU og Det europeiske folkepartis ungdom (YEPP).

Følgere

Hva menes med kristendemokrati?

Publisert rundt 5 år siden

Idélære utenfor hovedstrømmen av norske lærebøker er krevende. Minste motstands vei er neppe svaret for dem som vil bygge levende politiske alternativer og vinne velgere som har stadig vanskeligere for å se forskjellen på partiene.

I en presentasjon for tankesmien Civita om kristendemokratisk tekning, gjengir jeg en liste over 11 prinsipper som kanskje vekker nysgjerrighet, og som uansett fordrer mer utfyllende tekst enn hva presentasjonsformatet tillater. Det er verdt å bemerke at 11-punktslisten ikke er uttømmende. Hensikten er å trekke fram faktorer jeg oppfatter som essensielle for å forstå den kristendemokratiske ideologien eller idélæren. 

Utgangspunktet – det kristne menneskesynet – er som en lyskaster på alt annet i opplistingen. Uten forståelse for dette menneskesynet blir de andre momentene som tomme tønner: Nestekjærlighetstanken, det å elske din neste som deg selv er illustrerende. 

Hvordan forstå nestekjærlighetstanken dersom ikke alle mennesker anses unike og likeverdige. Og siden vi alle er unike, er det ikke dermed også uvegerlig slik at våre fellesskap må skape mangfold, og at pluralisme dermed blir et mål for politikken? Noe mer grunnleggende menneskelig enn et fargerikt fellesskap, der ingen tvinges til å være like – men alle gis anledning til samme frihet og verdighet ... Dette setter selve grunntonen i den kristendemokratiske tenkningen. 

Menneskesyn og samfunnssyn henger sammen. Og slik finner vi utgangspunktet for solidaritetstekning over, eller bortenfor, systemiske grenser - så som landegrenser og nasjonstilhørighet eller for den saks skyld også klassetilhørighet og annen identitet. Denne tenkningen tegner også et universelt eller verdensomspennende perspektiv. 

Tilsvarende setter læren om subsidiaritet klare grenser for hva politikken kan gripe inn i, uten å miste legitimitet. Svært mye av den kristendemokratiske politikken utspiller seg i en balansering av de to såkalte tvillingprinsippene: Solidaritet og subsidiaritet. 

Personalismen utdyper den kristendemokratiske tilnærmingen til forholdet mellom den enkelte person og de mange fellesskap som vi inngår i. Noen fellesskap er naturlige og frivillige for oss, atter andre fellesskap er mer konstruerte og kanskje endatil påtvungne.

Personalisme er i seg selv en direkte forlengelse av både menneskesynet og samfunnssynet. Tenkningen viser hvordan kristendemokrater legger til grunn hva jeg vil kalle for en relasjonell individualisme: Vi realiserer oss selv som enkeltmennesker i samfunn med andre, fra familiefellesskap til eksempelvis statsfellesskap.

En variant av denne tenkningen har utviklet seg til kommunitarisme, som ikke bare bør forstås innunder kristendemokratisk idélære. Også mye annen "tredje vei-tenkning" (sml. også begrepet "sentrum") er preget av kommunitaristiske trekk. Avhengig av hvor man setter foten ned i dette tankelandskapet, vil man kunne befinne seg nært eller mer fjernt fra hovedstrømmen av kristendemokratisk tenkning. 

Helt avgjørende for kristendemokrater er imidlertid å ikke låse forståelsen av forpliktende fellesskap til de nære relasjoner. Helt fra starten av har kristendemokrater kjent seg frie og samtidig forpliktet til å tenke internasjonal forbrødring. Derfor lang tradisjon og systematisk engasjement innen freds- og samfunnsbygging på det internasjonale plan. Institusjonalisering har derfor også vært viktig, for å ivareta forvaltningen av globale fellesgoder uten betydelig fragmentering og fare for tap i kampen mot egeninteresser dersom nasjonalstatene alene skulle sysle med slikt.

Tredje vei-tenkningen har jeg så vidt vært inne på allerede. Dette handler om noe langt mer enn spekulativ utnyttelse av et parlamentarisk rom mellom maktblokker i politikken. Sentrum eller den tredje vei, handler dermed ikke om å maksimere særinteressers mulighet til å forme samfunnsutviklingen. Det sentrale er snarere å ta på alvor det forsonende potensiale som ligger i å bevege politikken bortenfor kampen mellom f. eks. arbeid og kapital (et sentralt tema i den brytningstiden som danner utgangspunktet for etableringen av denne idéretningen). Dette gjør kristendemokrater ved å aktivisere det forsonende verdifellesskapet som tross alt eksisterer mellom alle folk av god vilje, enten de er kapitaleier eller lønnsarbeider.

Heri ligger også grunnlaget for et mer nyansert syn på den sekularisering som har skjedd over mange, mange generasjoner. Istedenfor å se utviklingen som en trussel, med tapt terreng for kristen etikk, kan man heller se at mye av den samme etikken har materialisert seg i det verdslige (sekulære). Når den kristen-humanistiske etikken er blitt allemannseie, blir heller ikke utsiktene til folkelig appell for kristendemokrater truet.

Sagt på en annen måte. Når verdiene som danner noe av utgangspunktet for vår forståelse av fornuft også er felleseie, da burde også siktemålet om forsoning ved fredelige løsninger være innen rekkevidde. Her må også legges til at helt fra antikken har man tatt med seg forståelsen for hva som er politikkens (legitime) formål: Det felles beste.

På dette bakteppet blir det ganske naturlig for kristendemokrater å utvikle sin variant av liberal økonomisk tekning, ofte betegnet med uttrykket sosial markedsøkonomi. Vi finner også mye av dette i ordoliberalismen, som variant av den østerrikske skolen innen økonomi (jf. Ludvig von Mises m.fl.). En sentral økonom innen ordoliberalismen er Wilhelm Röpke, omsatt til praktisk politikk særlig av den tyske kristendemokraten Ludwig Erhard, mangeårig vest-tysk finansminister i etterkrigstiden (1949-63) og deretter kansler etter Konrad Adenauer (1963-66). 

Innen kristendemokratisk tenkning har det også vokst fram en forståelse av at det er viktig at kapitalismen anlegges slik at man får eierskap til eiendom og annen kapital, spredd på mange hender – ikke bare noen få. Denne frasen fra den britiske forfatteren G.K. Chesterton er i så måte illustrerende: Too much capitalism does not mean too many capitalists, but too few capitalists. Kapitalismens problem er ikke at man har for mange, men derimot for få kapitalister.

Vi ser i distributismen en sterk skepsis mot maktkonsentrasjon, være seg om eierskapet ensidig ligger hos staten såvel som hos noen få enkeltpersoner eller hos noen få gigantiske selskaper (the corporations). Her ser vi en grunnleggende tro på privat eierskap, men ikke sentralisert på noen få hender. Målet må være eierskap (og dermed makt) på mange myndige og likeverdige enkeltmenneskers hender. Dette er en levelistisk (jf. “level playing field”), klart liberal tenkning, som rotfester kristendemokratiet i den borgerlige (europeisk liberale) idétradisjonen.

Kristendemokratiet er et politisk alternativ orientert etter verdier framfor systemtro og interessekamp. Dette burde tjene til inspirasjon også i vår tid. Vi står overfor flere aktuelle utfordringer som kunne trenge mer verdiinspirerte og forsonende løsninger enn det interessekampens partier og ideologier tilbyr.

Gå til innlegget

De underlige kristne

Publisert nesten 6 år siden

Stadig flere aktive kristne legger vekt på frihet og personlig ansvar når de stemmer. Derfor velger flere borgerlig enn sosialistisk.

Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa har vært i Sarons Dal. Hennes beretning derfra er avslørende. Hun kunne like godt skrevet som Obstfelder: Jeg ser, jeg ser. Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt.

Det hun beskriver som «eit såkalla ‘kristeleg’ stevne», ga ikke bekreftelsen hun hadde forventet. Ingen ropte maran ata for «kyrkjeforlik og finansiering av trusreform», ei heller da hun fortalte at ideelle organisasjoner fortsatt (!) får drive noen få friskoler. Lik Marie Antoinette avslører Kleppa en himmelropende avstand med sitt budskap om kaker når kristenfolket roper etter brød.

Velgere som regner seg blant aktive kristne lar seg ikke lenger avspise med kirkeforlik og trosreform. Fortsatt rullgardin over øl i butikk er ikke avgjørende for at Stoltenberg skal få være statsminister framfor Solberg. De som vil mobilisere politisk interesse blant aktive kristne må tenke bredere om hva slags ideer som fenger.

Fra tid til annen skrives det om gangbare regjeringsalternativer, samarbeidskonstellasjoner og standpunkter for dem som vil appellere til (aktive) kristne. Med Kleppas innlegg, har diskusjonen våknet på ny. Det er slående hvor smått det ofte tenkes om kristenetisk inspirert politikk.

Responsen Kristelig Folkeparti (KrF) har oppnådd forklarer muligens. Til tross for partilinjen om å være saltet i sentrum av norsk politikk, har få latt seg mobilisere. For ikke å bli helt uspiselige, har partiet ofte framstått samarbeidsvillige (les: uengasjert) på nær sagt alle andre saksområder.

Verdiinspirert politikk behøver ikke bare være for rettroende. Like lite lokkes aktive kristne til valgurnene av symbolsaker (knapper og glansbilder). Selv om enkelte talerør for noen kristne har hevdet syn som bryter med politikkens legitime funksjon i samfunnet, betyr ikke det at flokken følger sine hyrder i stemmeavlukket.

Det er langt viktigere for aktive kristne hva kirken(e) lærer om ekteskapet enn hva man ved rådhuset eller domstolen krever. Og selv om enkelte kunne tenkt seg politikere som korrigerte det de anser som kirkelig vranglære, har de fleste troende det syn at politikken bør holdes langt bort fra styringen av troslivet.

Loven frelser fortsatt ingen. Heller ikke bevilgninger over statsbudsjettet er saliggjørende. Tilnærmingen til politikk styres ikke av misjonsbefalingen. Det betyr ikke at aktive kristne er blitt uengasjert eller blottet for livssyn når de stemmer.

Går tiende av lønna til menigheten, og mye personlig engasjement med til privat kultur- og sosialarbeid, da er det ikke sikkert du stemmer for at veien til økt samfunnslykke går gjennom stadig større statsstøtte.

Bærekraftige løsninger er viktig for mange – sosialt, økonomisk og miljømessig. Solidariteten er likevel ikke sosialistisk. Når aktive kristne vil ha mindre politisk inngripen i egne anliggender, er det ikke merkelig om man stemmer på partier som prioriterer politikk der styring virkelig behøves. Som velgere flest, vil aktive kristne forvente at helsepolitikken gir kortere helsekøer og utdanningspolitikken bedre skoleprestasjoner.

Kanskje er det så enkelt: Kristne stemmer slik de tror det er best for samfunnsutviklingen; de som andre straffer dem som ikke svarer til forventningene; og heller ikke de velger politikk der hvor politisk styring er uønsket.

Gå til innlegget

Fredag 7. desember kom lovproposisjonen med krav til redegjørelse om samfunnsansvar for alle store foretak i regnskapslovens forstand. Det berører ca. 450 selskaper. I tillegg vil trolig partnere og leverandører dras med, uten at loven krever dette.

Forslaget (Prop 48 L 2012-2013)vil bli vedtatt en gang i løpet av våren 2013. Dermed konkluderes en prosess som har pågått lenge rundt ny § 3-3 litra c i regnskapsloven. Den nye bestemmelsen står i sin helhet gjengitt på s. 44 i proposisjonen. Når loven trer i kraft overlates til regjeringen. Det er grunn til å tro tidligst fra og med årsberetningene for 2013 – altså for det selskapene skal publisere i 2014. Forberedelsene bør derfor starte allerede i 2013.

Hva kreves?
Redegjørelsen om samfunnsansvar må være offentlig tilgjengelig. Den skal enten gis i selve årsberetningen eller man kan lage separat rapport. Stadig flere velger etter hvert å integrere eller i hvert fall publisere både årsberetningen og rapporten om samfunnsansvar samtidig. Sentralt med det nye kravet er at styret står like ansvarlig for rapporteringen om samfunnsansvar som for årsberetningen. Dermed gjelder et straffansvar for dem som forsettlig eller uaktsomt gir misvisende eller feilaktige opplysninger.

Det er ellers 5 krav til innholdet:

1)            Redegjørelsen skal omfatte opplysninger om hvilke styringsinstrumenter selskapet har for å fastsette, beskrive og operasjonalisere sitt samfunnsansvar. Det står også klart at man skal opplyse særskilt dersom man ikke har noen slike. Med instrumenter menes her retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder man benytter for å integrere hensyn til samfunnsansvar i sine forretningsstrategier.

2)            Videre skal det redegjøres for hvordan foretaket arbeider for å omsette sine retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder.

3)            Det skal også gis en vurdering av resultatene;

4)            samt hvilke forventninger man har til arbeidet framover.

5)            Et siste moment er at man bør opplyse om foretaket er blitt sertifisert i henhold til sertifiseringsordning for prosesser eller produkter på samfunnsansvarsområdet.

Investorer og næringslivsledere gir ikke mye for ordrike framstillinger som i liten grad lar seg tallfeste. Ren kvalitativ rapportering gir dårlig grunnlag for sammenlikning over tid, eller mellom aktører i bransjen og markedet for øvrig. De som ønsker å bruke rapporteringen om bærekraft og samfunnsansvar til noe fornuftig, både for eget og andres bruk, vil derfor gjerne benytte nøkkelindikatorer og tallbasert informasjon om innsats og resultater.

Den nye bestemmelsen i regnskapsloven krever imidlertid ikke kvantitative vurderinger. En ren kvalitativ vurdering med skjønnsmessige betraktninger av egen innsats og resultater, vil derfor være tilstrekkelig. Dette kan være med på å gjøre bestemmelsen til litt av en papirtiger. Faren for dette er stor, dersom man ikke har eiere, investorer eller interne føringer fra ledelsen eller ansatte med høyere forventninger til hvordan man arbeider med samfunnsansvar.

Det er eiere, investorer og bedrifters egne risikovurderinger, forventninger og syn for forretningsmuligheter som lenge har drevet agendaen for bærekraft og samfunnsansvar i næringslivet. En stadig sterkere kultur for åpenhet, og forventninger om dette hos publikum og presse, har spilt vesentlig betydning. Nå kommer de norske myndighetene etter med et lovkrav som er gjenkjennelig fra gjeldende rett i Danmark og Sverige.

Hva mener man med samfunnsansvar?
Rapporteringen som kreves etter den nye bestemmelsen tar først og fremst sikte på det selskapene gjør på frivillig basis, ut over å overholde lover og regler i de landene hvor man opererer. Temaene som nevnes er hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon.

Sammenliknet med hva som tidligere har vært ute på høring, står det nå klart at man ikke behøver å avgrense forståelsen av samfunnsansvar til det rent frivillige. På den måten kan selskapene få en bedre sammenheng i sin rapportering.

Redegjørelsen om samfunnsansvar kan dermed omfatte både hva selskapene gjør av eget initiativ og som følge av nasjonale og internasjonale pålegg. Mange er eksempelvis opptatt av åpenhet om innsats for å forebygge brudd på lover og andre eller egne standarder.

Regjeringen opplyser at man vil fremme forskrift i medhold av den nye bestemmelsen som likestiller oppfyllelse av lovkravet med rapportering etter rammeverket tilDet globale rapporteringsinitiativet (GRI). Dermed vil bedrifter fint kunne bruke den internasjonalt mest omforente standarden for bærekraftrapportering.

Her er det verdt å påpeke at standarder flest fort blir lite meningsfulle dersom man ikke gjør en innsats for å vurdere hva som er vesentlig for eget selskap. GRI oppfordrer derfor til at man gjør en egen vesentlighetsvurdering (materiality assessment). Dermed unngår man sjekkboksfellen, og får et langt mer meningsfullt verktøy for virksomhetsstyring, dialog og strategiutvikling.

Staten skjerper sin eierskapsstyring
For selskaper som har staten inne på eiersiden, er det liten tvil om at eierskapsmeldingen legger langt tøffere føringer enn hva dette lovframlegget medfører. Nylig kom en Riksrevisjonsrapport om oppfølgingen av eierskapsmeldingen som illustrerer dette. Den vekt man der tillegger vesentlighetsvurderinger i rapporteringen om bærekraft og samfunnsansvar, vil fremme mer integrert tenkning mellom bærekraft og forretning. – Se mer om den skjerpede oppfølgingen av samfunnsansvar i Riksrevisjonsrapportens pkt. 1.2 på side 100.

Uavhengig av eierskapet i den enkelte bedrift, vet vi at det statlige eierskapet påvirker bredt. Dette skyldes den dominerende rollen statseide selskaper har i flere bransjer og markeder, enten som konkurrent, kunde eller som partner.

Spørsmålet mange bedrifter bør stille seg blir dermed om man nå skal vise lederskap eller bli ledet.

Gå til innlegget

Menneskesyn i politikken

Publisert over 7 år siden

2011 var et år med sterke inntrykk. I dette foredraget snakker jeg om betydningen av menneskesyn i politikken og utviklingen av ideologien kristendemokrati.

Betydningen av menneskesyn, verdier og ideer i politikken har opptatt meg siden tenårene og tida i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU). I 2012 må jeg "gå av for alderen" som medlem av ungdomspartiet. Sånn er det. Det å være ungdom er et forbigående fenomen (heldigvis). Slik er det imidlertid ikke med det å være kristendemokrat, og derfor heller ikke det å være "KrFUer" i tanke og sinn.

Utviklingen av kristendemokratiet er et tema jeg har fått arbeide mye med siden jeg ble med i KrFU i 1993. Gjennom fjoråret fikk jeg gleden av å  få ferdigstille en essaysamling om kristendemokrati sammen med professor i statsvitenskap, Janne H. Matlary og førsteamanuensis i sosiologi, Pål Veiden. Boken Tre essays om kristendemokrati, fra tankesmien Civita, er omtalt på Verdidebatt tidligere. Tekstene kan fritt lastes ned herfra.

Mye av materialet fra boken er med i foredraget som jeg ble invitert til å holde ved danske Cura sitt sommermøte om personalisme den 13. august 2011. - Lite visste arrangørene og jeg om at temaet skulle få en så grufull aktualitet, med 22. juli som bakteppe.  

Det ble dessverre filmet mot lyset under møtet i København. Her er det derfor mer å høre enn å se... Dette til tross. Kanskje har flere utbytte av foredraget. I så fall, værsågod!

 

I etterkant av selve foredraget ble det også åpnet for spørsmål og diskusjon (Q&A). Jeg skal få redigert også denne delen, slik at den blir mer tilgjengelig. Det tar bare så innari lang tid å få redigert skikkelig. I mellomtiden er det interessant å se om det også kan bli en spennende samtale av foredraget her på Verdidebatt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 1983 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1931 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1785 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1561 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1515 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1474 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1104 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1102 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere